søndag 26. februar 2017

Åsne Seierstad: To søstre

To Søstre er Åsne Seierstads fortelling om den somaliske familiefaren Sadiq Juma (her intervjuet i Aftenposten) som opplevde at hans to døtre ble radikalisert og reiste til Syria for å slutte seg til IS. Han har reist ned et par ganger for å hente dem tilbake, men det viser seg at de slett ikke har noe ønske om å komme tilbake til Norge. Jentene bor sannsynligvis fortsatt i Raqqa  i Syria, har giftet seg med hver sin IS-kriger og har begge fått barn.

Boken, som kom i fjor høst, har fått terningkast 6 i VG og vunnet Bragepris, så den har fått mye og fortjent positiv oppmerksomhet. Jeg har likevel lyst til å trekke frem et par ting ved boken. Det ene er at jeg for egen del synes det er særlig interessant å lese den fordi handlingen i Norge foregår i området rundt Dønski i vestre Bærum, der jeg vokste opp. De to søstrene gikk på de samme skolene som meg, Evje barneskole og Gjettum ungdomsskole. Nå er det riktignok 30 år siden og mye har skjedd i mellomtiden, men det er samme sted.

Det andre, og som er enda mer interessant, er beskrivelsen Åsne Seierstad gir av holdningene og verdiene som preger den somalisiske fembarnsfamilien og deres forhold til det norske samfunnet og til sin egen identitet og tilhørighet. Den offentlige debatten i Norge preges ofte av en overforenklet "oss og dem"-virkelighet, der man må velge side, for eksempel mellom vesten og islam. Der innvandrere til Norge enten blir norske eller forkaster det norske og forblir i kulturen og religionen fra der de kommer. Åsne Seierstad viser i boken at virkeligheten kan være langt mer komplisert og nyansert, selv i en liten innvandrerfamilie.

Men kan kanskje si at denne lille familien med far, mor og fem barn representerer fire forskjellige måter å være innvandrer i Norge: Faren, som er den eneste av hovedpersonene som har stått fram offentlig, var politisk aktiv i Somalia, deltok i krigshandlinger på Afrikas horn, er muslim og tilhører naturligvis en somalisk kultur, men han mener likevel at fremtiden hans er i Norge og ikke noe annet sted. Han vil at barna skal ta utdanning, arbeide og bli en del av det norske samfunnet.

Moren har derimot ikke slått seg til ro i Norge. I følge boken ønsker hun seg tilbake til Somalia, og på et tidspunkt, mens faren er opptatt med å finne døtrene, tar hun med seg de to yngste barna og flytter dit. Hun drømmer om å kunne flytte tilbake med hele familien. Men selv om hun ikke finner seg til rette som integrert i Norge har hun absolutt ingen sympati med fundamentalisme eller hellig krig og kan ikke begripe hvordan døtrene har latt seg forføre av radikale islamister.

Den eldste sønnen i familien representerer et tredje alternativ, og har et ønske om å bli langt mer integrert i Norge, og drømmer verken om det tradisjonelle somaliske klanssamfunnet eller om å bli en hellig kriger. Han stiller tvert imot spørsmål ved om islam lar seg forene med vitenskap, demokrati, menneskerettigheter og andre sentrale verdier og prinsipper i et moderne samfunn, og ender vel med å mer eller mindre ta avstand fra religion. I perioder har denne sønnen diskusjoner via sosiale medier med søstrene sine i Syria om ulike religiøse og politiske spørsmål. Det er en avgrunn mellom det de står for.

Og så er det for det fjerde de to søstrenes veivalg som innebærer en slags ekstrem konsekvens av å både forkaste alt som har med norske og vestlige verdier, men samtidig også forkaste de tradisjonelle verdiene i kulturen familien kommer fra, i dette tilfellet Somalia. De forkaster til og med familiens rett til å kunne være med å ha en mening om å påvirke livet deres. Sånn sett er det å slutte seg til IS et enda mye mer dramatisk brudd med kultur og tradisjonelle verdier blant innvandrerne det gjelder enn det å bli en del av det norske samfunnet.