Det har i hvert fall gått opp for verden at Sergej Karjakin er verdens beste defensive sjakkspiller. Litt som Italia i fotball, som forsvarer og forsvarer, men gjerne klarer å utnytte den ene feilen motstanderen gjør, scorer og legger seg i forsvar igjen. Ofte ekstremt effektivt. Og det er som kjent fullt tillatt å vinne på denne måten. Problemet kommer når motstanderen scorer fordi man ikke klarer å stå imot alle angrepene og derfor blir tvunget til å gå i angrep selv. Vi har ventet lenge på at dagen skulle komme der Karjakin måtte vinne, men det var først i det siste partiet på VMs siste og avgjørende dag det ble slik. Og da var Magnus klart best.
Sjakk på TV er skummelt avhengighetsskapende også når det går sakte, men det ble virkelig spennende TV-underholdning med fire raske kamper på rad. Det er bare å gratulere NRK og VG-TV med utmerkede sendinger og Magnus Carlsen fra Lommedalen med sitt tredje verdensmesterskap. Jeg blogget om han også da han ble verdensmesters for første gang i 2013, og hadde denne lille analysen av en viktig ting som skiller sjakk fra andre store publikumsidretter, og som jeg tenker at er like mye tilfelle denne gangen som det var da:
"Det er en spesiell ting ved sjakk som gjør at det skiller seg fra stort sett alle andre publikumsidretter. I stort sett alle andre idretter kan man kan sitte i sofaen hjemme og være skråsikker på hva utøverne burde gjort bedre, enten de driver med fotball, tennis eller skihopping, og uten at man har noe som helst av egne prestasjoner å skryte av. Vi vet likevel hva de burde gjort. Sjakk er annerledes. Det er rett og slett umulig å sitte hjemme i sofaen og ha en bedre plan enn den Magnus Carlsen har, selv for svært gode utøvere. I ettertid ser vi jo hvor genial planen hans var, og hvordan motstanderen ble lokket inn i en felle, men der og da er det bare en person som ser det. Det er derfor han er best i verden."
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar