Equinor og Oljedirektoratet 50 år

I dag er det 50 år siden Oljedirektoratet og den norske stats oljeselskap, som i dag heter Equinor, ble stiftet. To av de fire viktigste myndighetsvedtatte institusjonelle søylene i det norske oljeregiment (de to andre, Petoro og Petroleumstilsynet, kom senere). 

I anledning denne 50-årsdagen har en av dagens aktører, Ingrid Sølvberg i Oljedirektoratet, skrevet kronikken "Oljehistorien bygger framtiden" om hvor enorm betydning det som skjedde for 50 år siden har hatt og fortsatt vil ha i den norske modellen. 

På andre samfunnsområder er det jo slik at vi kan snakker om en nordisk modell, der vi lærer av og låner av hverandre i Norge, men når det gjelder gode modeller for å forvalte en olje- og gassressurs, og senere en oljeformue, måtte Norge vinne veien selv. Og det ble en helt annen vei enn den andre oljeøkonomier valgte der kommersielle interesser, offentlige inntekts- og utgiftsbehov, kontroll- og tilsynsbehov, ressursplanleggingsbehov og til og med politiske lederes private økonomier, er sauset sammen organisatorisk og beslutningsmessig.

Kronikken til oljedirektøren er på trykk i Stavanger Aftenblad, som har utstyrt den med fine historiske bilder av sentrale personer i beslutningsprosessen, mange av dem fra Rogaland. Det var få oljeeksperter, men ellers en solid gruppe mennesker som fant ut av ting på tvers av partipolitikk og sektorer (de bygget på en måte en ny sektor basert på kunnskap og erfaringer fra andre sektorer).

Denne gangen er det Oljedirektoratet og Equinor som fyller 50 år, målt i tid fra stortingsvedtaket som opprettet begge samme dag i 1972. En svært viktig milepæl, men ikke den eneste måten å markere starten på det norske oljeeventyret. Det kunne fastsettes tidspunktet riggen Ocean Traveller boret den første letebrønnen på norsk sokkel i juni 1966 på lisens 001, men det pleier å knyttes til lille julaften 1969 da en annen rigg, "Ocean Viking" under svært vanskelige forhold gjorde et stort oljefunn på det som senere ble Ekofisk-feltet. Der produseres det fortsatt olje. Jeg blogget om dette ved 40-årsjubileet i 2009 og ved 50-årsjubileet i 2019.

Norges største industriprosjekt

Norges største industriprosjekt heter Johan Sverdrup-feltet og ligger i Nordsjøen, 160 kilometer vest for Stavanger. Denne uken kom det flere gode nyheter både om økte oljereserver i feltet og om langt lavere kostnader. I det som kommer til å være den største pengemaskinen på norsk sokkel i mange år fremover.

NRKs oppslag er "Dette feltet skal gi staten over 900 milliarder kroner". Med en slik gladnyhet fra norsk oljenæring kan det også være grunn til å minne om to ting: At det for noen få år siden slett ikke var opplagt at Johan Sverdrup skulle bli funnet i det hele tatt, selv om oljen ligger under havbunnen i en del av Nordsjøen der det har blitt boret oljebrønner i over 40 år. Og, for det andre, at det i en tid der funnene på norsk sokkel blir mindre, og oljen og gassen er vanskeligere tilgjengelig, så er Johan Sverdrup et uvanlig stort og et helt unikt lønnsomt oljefelt. Vi er vant til store tall i oljeindustrien, både når det gjelder investeringer og inntekter, men her det snakk om tall som er så store at man risikerer å bli litt overveldet.

I 2011 blogget jeg om funnet av Johan Sverdrup, mens det ennå ikke het Johan Sverdrup, men Avaldsnes og Aldous-lisensene. Det ligger i et område der noen av de aller første letelisensene på norsk sokkel ble tildelt, blant annet lisens 001, et område der det har blitt boret letebrønner siden 1967 og lett etter olje i flere omganger siden, men uten å finne noe. Før en gruppe geologer i Lundin, der flere tidligere hadde vært i Saga Petroleum, bruke en ny og innovativ letemodell, og fant olje verdt hundrevis av milliarder kroner like ved der andre hadde gitt opp jakten. Kombinasjonen av kunnskap, innovasjonsevne og utholdenhet lyktes.

Og så litt om tallene: Første fase i utbyggingen av Johan Sverdrup, som nå er 80 prosent ferdig og har produksjonsstart i 2019, har et revidert investeringsbudsjett på 86 milliarder kroner. Det er 37 milliarder lavere enn da det ble vedtatt I 2015. I dag ble det levert en plan for utbygging og drift av fase 2 og da kom nyheten om at kostnadsanslaget for fase to er redusert fra 45 milliarder kroner til 41 milliarder kroner.  Olje og energiminister Terje Søviknes oppsummerer ganske greit hva det bety for Norge:

"Sverdrup er Norges desidert største industriprosjekt og er anslått å gi mer enn 900 milliarder kroner i inntekter til staten over feltets levetid. Utbyggingen har betydd mye for leverandørindustrien i en vanskelig periode, og skaper arbeidsplasser og store ringvirkninger over hele landet. Første og andre byggetrinn kan gi så mye som 150.000 årsverk i perioden frem til 2025."

Equinors nyhetsmelding om saken setter noen flere konkrete tallstørrelser på den store betydningen denne utbyggingen har for offentlige inntekter, arbeidsplasser og reduksjoner i utslipp av klimagasser på grunn av elektrifisering med kraft fra land:

"Fullfeltsutbyggingen av Johan Sverdrup er beregnet til å bidra med mer enn 900 milliarder kroner i inntekter til staten over feltets levetid. En oppdatert analyse fra Agenda Kaupang estimerer at utbyggingen av Johan Sverdrup fase 1 og fase 2 kan bidra med over 150 000 årsverk i Norge i perioden 2015-2025. I driftsfasen er det beregnet at Johan Sverdrup kan sysselsette over 3400 årsverk per år.

I Planen for utbygging og drift (PUD) for Johan Sverdrup fase 2 inngår også tiltak for å legge til rette for kraft fra land til Utsirahøyden i 2022, i henhold til betingelsene for PUD fase 1. Utslippsbesparelsene fra Johan Sverdrup-feltet anslås til 460.000 tonn CO2 i året, som tilsvarer utslipp fra 230.000 personbiler hvert år."

Tøffere tider for "big oil"

The Economist spår i en lederartikkel i siste utgave, om "Yesterday's Fuel", at hverdagen for de store oljeselskapene blir betydelig tøffere i tiden som kommer. Nå kan det være grunn til å minne om at The Economist har tatt grundig feil før om oljepriser, blant annet da de spådde at oljeprisen skulle ned fra 10 dollar på den legendariske forsiden og lederen om "Drowning in oil" i 1999. Og i mai 2008, noen uker før finanskrisen slo til for fullt var de i lederen "Recoil" opptatt av at oljeprisen ville forbli høy og svært volatil i lang tid. På oljefatet som prydet forsiden stod det $135.

Men til tross for at de i begge disse tilfellene bommet på selve konklusjonen, er det verdt å lese det The Ecomomist skriver om den nye versjonen av "peak oil" i denne helgens leder:

"We believe that (...) oil is close to a peak. This is not the “peak oil” widely discussed several years ago, when several theorists, who have since gone strangely quiet, reckoned that supply would flatten and then fall. We believe that demand, not supply, could decline. In the rich world oil demand has already peaked."

Resonnementet er at det ikke lenger er tilbudssiden som stanger i taket fordi store oljefelt tømmes og få nye oppdages, slik mange hevdet for noen år siden, men det er etterspørselen etter olje som snart har nådd toppen. De to viktigste grunnene lederartikkelen trekker frem er for det første det store gassoverskuddet som har kommet som et resultat av ny teknologi ("fracking") for å frigjøre ukonvensjonell skiftergass. Resultatet de siste to-tre årene er at gassprisene i USA har stupt og at det foregår en storstilt konvertering av energiproduksjon, transportsektor og industri til naturgass, noe som reduserer behovet for olje og kull. 

For det andre kommer redusert etterspørsel som et resultat av teknologiske fremskritt i bilindustrien. Bilene bruker lettere materialer og forbrenningsmotoren er langt mer drivstoffgjerrig enn før. Selv ikke et stadig større bilsalg i Kina og India vil være nok til å motvirke dette. Dessuten vil overgangen til hybridbiler, el-biler og hydrogenbiler gradvis også få en effekt på etterspørselen etter olje.

Briefingen "Supermajordämmerung" går enda grundigere til verks og beskriver hvorfor de nevnte drivkreftene sammen med et par andre forhold skaper noen helt nye rammebetingelser for "Big oil", de store integrerte oljeselskapene som vi er vant til at topper listene over de største selskapene i verden målt i markedsverdi. Energibransjen opplever raskere endringer i dag enn på flere tiår på grunn av flere forhold. En viktig endring som har utviklet seg gradvis over flere år er at "big oil" ikke eier så mye olje som mange tror:

"In the 1950s the seven sisters controlled some 85% of global reserves. Today over 90% of reserves are under the control of national oil companies (NOCs) which are owned, at least in part, by the governments sitting on the oil in question. In the past the NOCs relied on the technological expertise, project-management skills and global reach of the big international oil companies to produce, refine and sell their oil. These days more and more NOCs are able to do without the supermajors’ help. This means the supermajors are increasingly reliant on oil which is hard to get at: either because of geology (oil buried deep underwater and far from any shore); or because of chemistry (oil mixed up in tar sands and the like); or because of politics (oil in countries politically difficult to deal with)."

Dette har i hvert fall to viktige effekter. Den ene et det skjer en forskyvning i verdikjeden når det gjelder hvor det er mulig å hente ut gevinster når de statseide oljeselskapene går direkte til teknologileverandørene og ikke til "big oil" for å hente ekspertise og teknologi. Det er bra for leverandørindustri, blant annet den norske, som har investert i verdensledende kompetanse på leting, boring, subsea, design, bygging, integrerte operasjoner og ikt-systemer, men ikke fullt så bra for de store private oljeselskapene. Dessuten investere de fem største statlige oljeselskapene nå mer i forskning og utvikling enn de største private integrerte selskapene, i følge The Economist.

Den andre effekten er at når oljen de ønsker å eie blir stadig mer utilgjengelig, må oljeselskapene bruke stadig mer penger på hver dråpe de får opp. The Economist skriver at over halvparten at "the supermajors" kapitalinvesteringer nå går inn i ukonvensjonell olje og gass og dypvannsprosjekter. Det gjør dem betydelig mer sårbare for prisendringer enn de statlige oljeselskapene som kontrollerer mesteparten av den konvensjonelle oljen.

Mange er opptatt av at naturgass er den fremtiden oljeselskapene er nødt til å satse på når sjansen for å få tilgang til store nye oljefelt reduseres. Det er åpenbart riktig, og mange gjør nå store investeringer i teknologi og nye arealer for å tilpasse seg. Men, som The Economist skriver, er naturgass annerledes. Det er et helt annet behov for store investeringer i rørledninger, LNG-fabrikker, gasskraftverk og infrastruktur frem til sluttkunden for å gå løs på utbygging av nye felt.Derfor er kontrakter og prismekanismer annerledes, og det er langt mer krevende å få til samme høye avkastning på investeringene som oljeskapene tidligere har vært vant til. 

Det er ikke bare oljeselskapene som blir påvirket av den nye situasjonen med billig naturgass (og langt mer konkurransedyktig fornybar energi), men også de store elektrisitetsselskapene møter plutselig en helt ny konkurransesituasjon. Jeg tror det kan bli turbulent i energibransjen fremover, men kjedelig blir det ikke. Og som alltid er det når endringstakten øker at mulighetsrommet for innovasjon og å se ting andre ikke ser er størst. 

Statoil skyter i været på Fornebu

Bildet til høyre er Statoils utbygging på Fornebu, slik det ser ut fra vestsiden av Aker Solutions kontorbygg når man ser ned mot Rolfsbukta og Oslofjorden. IT Fornebu ligger utenfor bildet til høyre, mens Telenor er til venstre.

Dette er tomten der parkeringshuset til Fornebu flyplass var tidligere. Det er revet og innen høsten 2012 skal dette bli et 65 000 kvm stort kontorbygg med plass til rundt 2500 ansatte. Det er Statoils forretningsområder for leting og for E&P internasjonalt som det er besluttet at skal være på Fornebu. De kommer til å få en av de flotteste beliggenhetene og utsiktene over fjorden som det er mulig å oppdrive.

Akkurat nå synes jeg det ligner mer på understellet til en oljeplattform i Nordsjøen enn på et kontorbygg. Ganske fascinerende å sammenligne med understellet til Troll A, Statfjord A eller Sleipner A (første versjon av akkurat det understellet forsvant i Gandsfjorden i 1991). Man kunne nesten være fristet til å tro at det skal monteres et plattformdekk på toppen, men i følge tegningene skal det snart bli et moderne og flott kontorbygg.

Statoil kommer til Fornebu

Der det store parkeringshuset på Fornebu var tidligere, ved siden av en Statoilstasjon som også er blitt borte, er det nå et stadig dypere hull. Men Statoil er ikke blitt helt borte, over dette hullet skal Statoil bygge sitt nye hovedkontor for virksomheten i Oslo som tidligere var spredd på Vækerø, Majorstua og Hamang.

Bildet (klikk for å forstørre) er tatt med ryggen mot sjøen og Sjøflyhavna med min nye HTC Desire Android (telefonen som knuser alt annet). Oppe til venstre i bildet ligger IT Fornebu, som mange vil gjenkjenne som det gamle terminalbygget til Fornebu flyplass. Over hullet til høyre ligger Aker Solutions hovedkontor. Og man kan såvidt skimte en flik av Telenors hovedkontor helt til høyre.

I tillegg til å ha et flott sykkel- og turterreng på Storøya og ved Nansenparken, Sjøflyhavna kro og svømmehall ved Hundsund, er Fornebuområdet også i ferd med å bli vertskap for flere av Norges største bedrifter, og ganske mange av de litt mindre. I tillegg til nevnte Statoil, Telenor og Aker Solutions, er også Norske Skog og Umoe-gruppen rett i nærheten. I det nye byggetrinnet til It-Fornebu finner vi HP og Ventelo, Software Innovation og snart også Ericsson. Og på Lysaker finner vi det nye hovedkontoret til Storebrand, sammen med blant annet Microsoft, PGS, Gjensidige og Wilhelmsen.

Statoil vil skille ut detaljhandel og energi

Styret i Statoil vil gjennomføre en prosess for å sikre en ny eierstruktur for energi og detaljhandelsevirksomheten (E&R), en virksomhet med 2300 bensinstasjoner i åtte land og et omfattende energiproduktsalg direkte til sluttkunder, blant annet propan og drivstoff til fly og marine fartøyer. Jeg jobbet i denne delen av Statoil for omtrent ti år siden, så dette synes jeg er veldig interessant.

Analytikerne er positive, mens fagforeningene fremstiller det som om man blir rammet av en stor katastrofe at det som på oljespråket heter "nedstrømsvirksomhet" skilles ut. Og det kan jo virke som om fagforeningene har et poeng i at det er lurt å ha kontroll på hele verdikjeden, for både Esso, Shell og BP har jo både oljeplattformer, raffinerier og bensinstasjoner.

Ut fra mitt kjennskap til Statoil, både fra konsernstab i Stavanger og fra den skandinaviske energivirksomheten, tror jeg det Statoil gjør nå er veldig lurt. Jeg tror de ansatte vil oppleve det som positivt dersom det blir et litt annet eierskap og fokus. Statoil er i dag for alle praktiske formål et lete-, utbyggings og produksjonsselskap når man ser stort på det. Ikke som Exxon, BP og Shell som har en balansert virksomhet oppstrøms og nedstrøms.

I Statoil er den ene delen veldig mye større enn den andre og man vil aldri verken ønske eller klare å bygge opp en nedstrømsvirksomhet som er sammenlignbar med det de store integrerte oljeselskapene har. Det er hva som skjer ute i havet i form av nye prosjekter og i form av produksjon både investorer og politikere er mest opptatt av. Denne ubalansen gjør at det er i hvert all tre grunner til at det er lurt å skille ut energi og detaljhandel som en mer selvstendig virksomhet:

For det første har det med mulighetene til å skaffe kapital til å investere og vokse gjennom oppkjøp. I dag må energivirksomheten i Statoil hente penger internt. Det kan være vanskelig av flere grunner. Dels fordi risikoen og avkastningskravene er mye høyere i utbyggingsprosjekter offshore enn i en energi- og detaljhandelsvirksomhet. Dermed er det ikke lett å få til prosjekter innen retail og energi som når opp. Dessuten er det pedagogisk vanskelig å få aksjonærer som mener de har investert i et oppstrøms oljeselskap til å forstå hvorfor man skal investere i å åpne bensinstasjoner i flere land eller selge flere energiprodukter til sluttkunder i Europa.

For det andre er det kompetansemessig og markedsmessig ganske forskjellig å være god til å kjøpe letearealer, finne olje og designe smarte utbyggingsløsninger i miliardklassen på dypt vann og på den andre siden være god til å selge boller, kaffe, pølser og bioetanol til kunder. Begge deler er komplekse virksomheter som krever både teknisk og kommersiell kompetanse, it-systemer og logistikk. Men det er helt ulike bransjer, helt ulike konkurrenter og helt ulike kompetanser som kreves. Ved å dele virksomheten kan man få inn eiere som tilfører rett eiermessig kompetanse på nedstrøms energimarkeder og på retail. Og det er jo grunn til minne om at Statoil Detaljhandel for noen år siden var eid 50 prosent av ICA og 50 prosent av Statoil.

For det tredje skaper det en litt ny situasjon å få en internasjonal retailvirksomhet inn på Oslo Børs. Dette er en sektor som ikke er spesielt godt representert på børsen i dag og dette grepet vil kunne gi både retailbransjen og denne delen av Statoil mer oppmerksomhet fra finanspresse, investorer og analytikere. Og som nevnt vil det også gi en helt annen handlefrihet til å gripe muligheter som dukker opp når det gjelder restruktureringer i denne sektoren.