Vi må skape for å kunne dele

NRKs valgdebatt om økonomisk politikk torsdag ble nokså rotete. Det blir kanskje slik når man alltid ellers pleier å ha debatter om alt staten skal bruke penger på, men ikke er vant til å ha debatter om hvor pengene skal komme fra. Det viktigste av alt, hva vi skal leve av etter oljen, rakk de aldri å diskutere.

I følge de rødgrønne partiene er svaret greit: Vi skal leve av å ikke redusere skattene. Særlig ikke formuesskatten. Problemet er at uansett hva man mener om norsk skattenivå er det slik at noen må skape verdiene først dersom de skal kunne skattlegge og omfordele dem etterpå. Forvitrer verdiskapingen blir det ikke så mye igjen å dele. I en slik situasjon vil dessuten høyere skatter kvele entreprenørskap og skaperkraft, og på sikt gi staten lavere inntekter.

Derfor burde en debatt om økonomisk politikk i en valgkamp handle om hvilke forutsetninger som må være på plass for at verdier skal skapes i næringslivet i fremtiden. I følge Perspektivmeldingen regjeringen la frem før sommeren (og som jeg blogget om her) slås det fast at staten med en videreføring av dagens velferdsnivå vil mangle en økonomisk inndekning på 140 milliarder kroner i året i 2060, noe som tilsvarer 6 prosent av BNP. Det må med andre ord skapes betydelig mer verdier i næringslivet i fremtiden dersom velferdsregnestykket skal gå opp.

Skulle politikerne falle for fristelsen til å vedta dyrere velferdsordninger, eller om oljeinntektene skulle falle raskere enn forutsatt, for eksempel på grunn av en strengere klimapolitikk, vil gapet mellom statens inntekter og utgifter bli anda høyere. Et slikt gap kan bare tettes dersom vi gjør noe drastisk med utgiftsnivået eller gjør noe for å få opp inntektene. Ikke ved å øke skattene på arbeid og arbeidsplasser, men ved å sørge for at rammevilkårene for verdiskaping blir slik at næringslivet kan bli enda mer produktivt, innovativt og lønnsomt enn i dag. Konkret handler dette om å ha en langsiktig økonomisk politikk som gjør fire ting:

For det første må statens utgifter holdes under kontroll. Tar vi for mye oljepenger inn i økonomien fortrenger det annet lønnsomt næringsliv fordi priser og lønninger går opp til et nivå som gjør det umulig å konkurrerer for annet næringsliv. På sikt, når oljeinntektene går nedover, blir problemene enda større dersom vi har vent oss til et alt for høyt kostnadsnivå og ikke lenger har inntekter til å dekke utgiftene. Derfor er en bredest mulig politisk enighet om en handlingsregel som sørger for en ansvarlig oljepengebruk helt avgjørende hvis vi ønsker at fremtidige generasjoner skal nyte godt av samme velstandsnivå som oss.

For det andre må det investeres i kunnskap. Fremtidens verdiskaping vil være stadig mer avhengig av kunnskap og kompetanse. Da handlingsregelen i sin tid ble vedtatt i 2001 sa den ikke bare noe om hvor mye penger det er forsvarlig å bruke, men også noe om hva det er forsvarlig å bruke de ekstra oljeinntektene på. I følge Stortinget skulle de ikke spres utover til alle mulig formål, men brukes på "utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt. Det var klokt tenkt, men ikke fulgt opp senere. Utfordringen er å gjøre forskning og kompetansebygging til strategi, og ikke bare nok et godt formål på statsbudsjettet. For et høykostland som Norge må høy kvalitet på forskning, utdanning og kompetansebygging være selve hovedstrategien for kunne å være et minst like velstående land som i dag.

For det tredje må vi fremme produktivitetsvekst og omstillingsevne. Det handler om å bruke penger smartere, slik at effekten blir større og vi tåler en omstilling til lavere oljeinntekter i fremtiden fordi vi for lengst er i gang med å modernisere og effektivisere. Da er det viktig at staten ikke stiller seg i veien for omstilling, men selv fremmer konkurranse og innovasjon. Offentlig sektor har et viktig ansvar for å bidra til innovasjon gjennom gode innkjøpsprosesser som fremmer innovasjon i helse og omsorg, og ved å lage digitale selvbetjeningsløsninger som kutter byråkrati og kostnader for bedrifter og borgere. Når en ny straffelov fra 2005 ikke kan tre i kraft fordi it-systemene i politiet ikke han håndtere det, er det lett å se at pengene er brukt feil. Vi har en samhandling i helsesektoren som teknologisk ligger langt etter resten av samfunnet. Og vi har store muligheter for å lage en bedre eldreomsorg gjennom en satsing på bruk av velferdsteknologi, men som vil kreve en mer målrettet innovasjonsinnsats fra norske kommuner i samspill med næringslivet.

Og for det fjerde er det viktig å fremme entreprenørskap og innovasjon. Det er næringlslivet selv som har hovedansvaret for å utvikle nye ideer, etablere bedrifter, ansette folk og tjene penger. Men det er forskjell på hvor gode rammevilkår ulike land har for næringslivet og det er slik at i noen faser av en bedrifts utvikling er det særlig stor risiko og særlig viktig å ha nok drivstoff på tanken, slik at man kan komme over "dødens dal". Statlige penger er ingen rettighet og ikke alle gründere skal ha tilskudd fra staten. Men av hensyn til landets fremtidige verdiskapningen er det viktig å ha noen virkemidler som stimulerer entreprenørskap og forskningsbasert nyskaping og som hjelper flere gründere igjennom den mest risikofylte og vanskelige fasen helt i starten. Jo flere gründere som klarer overgangen fra idé til marked og jo flere private investorer vi får til å ta den høye risikoen det er å investere i nye kunnskapsbedrifter, jo flere ben vil Norge ha å stå på etter oljen.

Fleksibelt arbeidsliv i Fredrikstad

Onsdag kveld arrangerte NHO Østfold et politisk debattmøte med førstekandidatene fra alle partiene. Sted var det flotte Litteraturhuset i Fredrikstad og tema var arbeids-miljøloven og fleksibilitet. Jeg innledet litt før debatten og fikk også god hjelp fra Marit Bjørnland, administrerende direktør ved  Quality hotel and resort Sarpsborg og Roar Hall, regiondirektør i ISS, til å trekke opp noen problem-stillinger panelet diskuterte.

Vi var innom fleksibel arbeidstid i barnefamilier der man løser tidsklemma ved å ta fram PCen sent på kvelden, om sentrale fagforeninger skal ha vetorett i forhold til avvikende arbeidstidsordninger man er enige om lokalt, reiselivsbransjens behov for å ha flere folk på jobb i helgene enn i uken, hvordan offentlige kunder lager kontraktsvilkår med bemanningsbedrifter som forutsetter stor bruk av midlertidig arbeidskraft og hvorfor universiteter og høyskoler kan ha midlertidig ansatte i 20 år, men ikke bedrifter i privat sektor og mye annet interessant.

Begge bedriftene som innledet fikk også frem på en god måte hvordan økt fleksibilitet bidrar til en inngang i arbeidslivet for personer som ellers sliter med å komme inn. Roar Hall fortalte også om hvordan stadig flere av de som begynner i en midlertidig jobb i hans bedrift blir fast ansatte..

Det ble en bra debatt der synspunktene kom klart frem og kandidatene hadde satt seg svært godt inn i de fleste temaene, men spesielt mye nytt fikk vi vel strengt tatt ikke høre. I debattene om arbeidsmiljøloven er det et klart skille mellom de rødgrønne partiene som ikke vil endre noen ting i loven og de borgerlige partiene som vil beholde hovedtrekkene i loven, men ønsker å åpne for mer fleksibilitet på noen områder. Det betyr noe om flertallet i Stortinget er rødgrønt eller borgerlig.

Det er også et viktig poeng at dette ikke må være en debatt med arbeidsgivere og arbeidstakere på hver sin side. Fleksibiliteten fungerer best når alle opplever at de er tjent med den og den både bidrar til at oppgavene blir løst på en bedre måte og at balansen mellom arbeid og fritid fungerer bedre for ansatte. Tidligere i år skrev jeg en kronikk om dette sammen med nestleder Hege Gjessing i Akademikerne som var på trykk i Dagens Næringsliv. Jeg var også innom temaet i et innlegg her på bloggen da Stortinget behandlet den siste arbeidslivsmeldingen. Og det var et av temaene da Abelia samlet partilederne til debatt på årskonferansen vår i juni.

Statens største virksomheter

Hvor mye penger bruker staten i året på å produsere tjenester? Hvilke formål  går disse pengene til? Og hvilke statlige virksomheter er størst når det gjelder egenproduksjon av tjenester? Disse tre spørsmålene finner man svaret på i ny statistikk fra Statistisk Sentralbyrå som kom i dag. Svaret på første og litt av andre spørsmål er at:

"Statlige virksomheter brukte i fjor 262 milliarder kroner på å utføre oppgaver og produsere tjenester. Spesialisthelsetjenesten, altså de statlige sykehusene, sto for nesten 100 av disse milliardene."

Egenproduksjon i statsforvaltningen er for øvrig definert som "utgifter til lønn og kjøp av varer og tjenester". I motsetning til andre penger i statsforvaltningen som investeres, overføres til kommunene eller overføres direkte til privatpersoner eller virksomheter. Totalt brukte statsforvaltningen 1010 milliarder kroner i 2012 der 39 milliarder gikk til investeringer og hele 708 milliarder var overføringer til andre.

Utgiftene til egenproduksjon av tjenester i statsforvaltningen er som nevnt på 262 milliarder kroner, som i følge denne tabellen fordeler seg på 98,1 milliarder i spesialisthelsetjenesten, 30,6 milliarder i universiteter og høyskoler, 29,6 milliarder i forsvaret, 14,2 milliarder i politi og påtalemyndighet, 12,5 milliarder i Statens Vegvesen og 10,8 milliarder i NAV. I tillegg er det i følge tabellen omkring 25 andre formål det brukes milliardbeløp på, inkludert skatteinnkreving, jernbane, kulturvirksomheter og fengsler.

Hvilke statlige virksomheter er så de største når det gjelder egenproduserte tjenester? Det svarer artikkelens tabell 2 på. Klart størst i staten er Oslo Universitetssykehus HF som hadde utgifter til egenproduksjon på 17,3 milliarder kroner i 2012. Deretter følger Statens Vegvesen (12,5 mrd), NAVs statlige del (10,8 mrd), Helse Bergen HF (8,1 mrd) og deretter en rekke andre store sykehus. Hæren er på 8. plass på listen med utgifter til egenproduksjon på 6,3 mrd. Størst innen høyere utdanning er Universitetet i Oslo med utgifter til egenproduksjon på 5,7 mrd kroner, mens Skatteetaten bruker 5,2 mrd og Jernbaneverket 4,9 mrd.

Antall ansatte i statsforvaltningen er 235 885 (årsverk), noe som tilsvarer 10,4 prosent av sysselsettingen i Norge. 

To uker til valget

Fra Poll of polls

Det er bare to uker igjen til stortingsvalget, et valg som både er veldig viktig og svært spennende. Denne spenningen er naturligvis også media opptatt av å formidle, noe som gjør at vi pumpes fulle av nye nasjonale og lokale meningsmålinger hver eneste dag. Det er i og for seg flott med oppdaterte daglige målinger, men faren er at mediene blir så opptatt av å lage nyhetsoppslag om små daglige svingninger at de glemmer det store bildet.

Den siste uken har vi for eksempel fått vite fra NRK at "Høyre stuper på ny måling", fra Dagbladet at "Erna stuper og kan knapt tro det", fra VG "Ny kalddusj for Erna" og fra E24 at  "Høyre-velgere går til FrP". I flere av disse oppslagene skapes det et inntrykk av at styrkeforholdet mellom blokkene nå er i ferd med å jevne seg ut og at valget vil bli jevnt. Det er helt forståelig at media ønsker å bygge opp under en spenning om det skjer et trendskifte, og man kan kanskje mistenke noen av redaksjonene for å ønske at det faktisk er slik, men er det riktig?

Tar man et skritt tilbake og velger å ikke bare se på tilfeldige svingninger i målingene fra dag til dag, men på det store bildet, er det mest oppsiktsvekkende at det ikke har vært særlig store endringer i styrkeforholdet mellom blokkene. Min favorittkilde er nettsiden Poll of polls som både analyserer de enkelte målingene og lager oversikter over gjennomsnittet av alle målingene. Basert på disse oversiktene ser man for eksempel at de rødgrønne partiene til sammen har 39,6 prosent i Dagbladets måling på lørdag, mens de hadde 41,6 prosent for en uke siden. De fire borgerlige partiene hadde 52,7 prosent på lørdag, mot 52,2 prosent for en uke siden. I de fleste andre målingene er summen av de fire borgerlige partiene enda et hakk høyere, og forspranget til de rødgrønne er på mellom 12 og 15 prosentpoeng.

"Alle" er klar over hvor effektiv Arbeiderpartiets valgmaskin er og hvor dyktig Jens Stoltenberg er til å drive valgkamp på TV. Vel, skal vi tro meningsmålingene er det foreløpig ingen tegn til at det har hatt effekt. På denne oversikten fra Poll of polls over Arbeiderpartietes lojalitet og oppslutning på ulike meningsmålinger det siste året har det ikke skjedd noen ting. Hvis nivået på VGs siste måling søndag på 28,2 prosent eller Dagbladets måling lørdag på 29,7 prosent blir valgresultatet vil det være Arbeiderpartiets nest dårligste valgresultat siden krigen. De må løfte seg helt opp til 32,7 prosent hvis det bare skal bli det tredje dårligste valgresultatet.

For Høyre er situasjonen omvendt. Høyre har riktignok falt litt tilbake, men dersom målingen i Dagbladet lørdag på 29,6 prosent eller den i VG søndag på 28,2 prosent blir valgresultatet vil det være det tredje beste valgresultatet i etterkrigstiden. Grafen over viser at det ikke er så veldig lang vei opp til de to beste resultatene på litt over 30 prosent fra 1981 og 1985 heller. Skulle Dagbladets måling blir valgresultatet ville det bety en fremgang for Høyre på 12,4 prosent fra forrige valg. Det ville i så fall være den største fremgangen for noe parti fra et valg til et annet i hele etterkrigstiden. Den gamle rekorden tilhører Senterpartiet som gikk frem 10,2 prosent ved "EU-valget" i 1993.

Skal man finne ting som i følge disse meningsmålingene virkelig er spennende vil jeg foreslå et par andre temaer. Det ene er Fremskrittspartiets oppslutning. Den spriker fortsatt kraftig mellom de ulike meningsmålingene. I NRKs måling 23. august hadde FrP 18,9 prosent mens de i Aftenposten samme dag hadde 13,9 prosent. Det store spriket i målingene av FrP skyldes i stor grad at byråene har valgt ulike metode og veier tallene ulikt, ikke at folk svarer forskjellig. Det blir veldig spennende å se hvilket nivå som er riktig, for det kan ha stor betydning for både styrkeforholdet mellom blokkene etter valget og styrkeforholdet internt på borgerlig side.

Det andre som virkelig er spennende er hvilke partier som kommer over og under sperregrensen. Slik valgloven er utformet har det enorm betydning om et parti får over eller under 4,0 prosent i et stortingsvalg. I øyeblikket er det hele fem partier som i følge målingene er så nær denne magiske grensen at det er grunn til å følge godt med. Det gjelder SV, Venstre, Senterpartiet, KrF og Miljøpartiet. Skulle et eller to av de etablerte partiene falle under, noe som ikke er usannsynlig, og MDG komme over sperregrensen, vil det kunne bidra til varige endringer av norsk politikk. Problemet er at det per i dag er umulig å si om det er rødgrønn side eller borgerlig side som vil tjene på effekten av sperregrensen.

Ting kan naturligvis endre seg noe de siste to ukene, men det skal bli veldig vanskelig å ta igjen et forsprang på 15 prosentpoeng, noe som utgjør mellom 20 og 30 mandater, på så kort tid. I følge Poll of polls handler det i så fall om å få 16 000 nye velgere over på rødgrønn side hver eneste dag frem til valget. Det kommer til å bli svært krevende. Og for hver dag som går uten noen bevegelse øker dette tallet.

Norman Davies: Vanished Kingdoms

Norman Davies: Vanished Kingdoms

Det er vanskelig å sammenligne historiebøker om helt ulike steder og epoker, men jeg tror Norman Davies bok "Vanished Kingdoms - The Lives and Afterlives of Europe's Lost Realms" er den beste historieboken jeg noen gang har lest. I tillegg til at han skriver veldig godt er det spesielle med denne boken at den handler om nasjoner, dynastier og politiske hendelser man nesten ikke leser om ellers, men som er veldig interessante fordi de har spilt en sentral rolle i europeisk historie.

Det heter gjerne at seierherrene skriver historien, "Vanished Kingdoms" handler, som tittelen sier om nasjoner som ikke var seierherrer, men som ble borte. Grunnene til at de ble borte er litt ulike, noen ble erobret gjennom krig av sterkere naboer, noen gikk i indre oppløsning og noen opplevde en demografisk omveltning der nye folkegrupper kom inn. Og ofte var det naturligvis en serie av flere av disse faktorene som første til at nasjonen over tid gikk under.

Boken er en ordentlig murstein på 760 sider. Det er 15 forsvunnede nasjoner som gjennomlyses, fra vestgoternes kongedømme i området rundt Toulouse i sør-Frankrike på 400-tallet og til nasjoner som Montenegro og Irland som har røtter som går langt tilbake, men som tok seg en pause før de i nyere tid gjenoppstod som moderne stater.

En av Norman Davies sentrale teser er at det ikke nødvendigvis må erobring eller en demografisk overkjøring til for å utslette en historisk nasjon. Ofte har det vært slik at når en maktgruppe erstatter en annen på toppen av samfunnet, og har med seg et annet språk og kultur, så assimileres befolkningen gradvis til det nye, mens det gamle forvitrer. Til slutt er det bare noen gamle barneregler og tellesystemet til sauegeterne som inneholder restene av det gamle.

Et tidlig kapittel i boken handler om britonernes skjebne på de britiske øyer, med vekt på et område ved Strathclyde i lavlandet i dagens Skottland, der de holdt stand lenge selv om de fra 400-tallet kom i klemme mellom piktere fra nord, gæliske "skotter" som kom fra Irland, angel-saksere fra sør, og etter hvert også vikinger fra vest. Britonerne tapte den kampen og i dag er det bare i Wales deres språk og kultur har holdt stand. Men hvor ble de av ellers? Davies mener det britonske rent genetisk er godt representert over hele øyriket, men at de av ulike grunner kom de på defensiven kulturelt selv om de var flere enn nykommerne.

 Boken minner oss om at nasjonalstater kommer og går i Europa, og at det ikke er noen naturlov som sier at en statsdannelse varer evig. Det er noen fascinerende kapitler i boken om forsvunnede europeiske stormakter, som kongedømmet Aragon  (som forsvant formelt så sent som etter freden i Utrecht i 1714), og om unionen Polen-Litauen, som i litt ulike konfigurasjoner var en av Europas største stater gjennom flere hundre år, men som ble endelig demontert i den tredje delingen av Polen i 1795. Begge er eksempler på historiske stater hvor mye av historien ikke holdes levende lenger fordi dagens stater, politikere og debatter ikke har interesse av å trekke linjene sine tilbake til disse nasjonene som forsvant men vektlegger en annen historie.

Slik er det for eksempel også med Preussen, som vi gjerne forbinder med Berlin og Brandenburgs vekst som hertugdømmet og kongedømmet Preussen fra 1600-tallet til å bli kjernen i den tyske nasjonalstaten, men som også har en spennende territoriell historie mye tidligere og mye lenger øst, rundt Köningsberg. Norman Davies fortelling legger særlig vekt på den østlige delen av Preussens historie, som starter med etableringen av de tyske riddernes ordensstat i 1230 og varte helt fram til den sovjetiske erobringen i 2. verdenskrig.

Boken har også den fascinerende fortellingen om Burgund, som ikke er historien til én nasjonalstat, men en fortelling om flere ulike steder klemt mellom Frankrike og Tyskland, og noen ganger territorier innenfor Frankrike eller Tyskland, som har hatt betegnelsen Burgund, helt fra 400-tallet og frem til vår egen tid. Både dagens Sveits, Belgia og Nederland har en burgundisk arv, men i og med at man i følge Davies kan telle omtrent 15 ulike kongedømmer, hertugdømmer eller andre territorielle konstruksjoner som til ulike tider (og i et par tilfeller samtidig) har hatt navnet Burgund, er det en komplisert historie å beskrive.

Spennende er også fortellingen om hertugdømmet Savoie, et lite alpekongedømme med røtter helt tilbake til 1000-tallet, som krysset det som i dag er grensen mellom Frankrike, Italia og Sveits, og som omfattet Savoie og etter hvert Nice på fransk side og Piemonte på italiensk side. Davies beskriver det monarkiet gjorde på 1800-tallet, fra sin base i Torino, som en  "ny forretningsstrategi", der de oppga den franske delen og i stedet forfulgte et langt mer ambisiøst mål  om at deres kongedømme Piemonte-Sardina skulle bli kjernen i et samlet Italia. De klarte samlingen av Italiia, men de tapte etter hvert monarkiet, som ble erstattet av en italiensk republikk etter 2,.verdenskrig.

Det er som nevnt 15 nasjoner som blir omtalt i hvert sitt kapittel i "Vanished Nations". Noen ganske obskure og kortvarige, som kongeriket Etruria med hovedstad i Firenze mellom 1801 og 1814 og republikken Karpato-Ukraina i grenseområdet ved Tsjekkoslovakia, Ukraina, og Ungarn, som bare varte en dag i 1939. For historieinteresserte er dette en gullgruve av en bok, med store og små eksempler på hvorfor Europa er Europa, og at det slett ikke er nytt at Europa opplever forandring.

Ravn Studio vant NHOs nyskapingspris

NHOs nyskapingspris er en pris som henger høyt. Det er en nasjonal konkurranse der NHOs regionorganisasjoner aktivt bidrar til å finne gode lokale kandidater som blir vurdert av en høyst kompetent nasjonal jury. Juryen finner først frem til tre finalister og deretter en til en verdig vinner. Ofte er vinneren en liten innovativ bedrift knyttet til en av de dominerende næringsklyngene i Norge, energi, sjømat eller maritim. Men i år var det en bedrift i en helt annen bransje som ble kåret til vinner.

Ravn Studio AS fra Drammen fikk overrakt NHOs nyskapingspris fra Kristin Skogen Lund onsdag kveld, på Småtinget, NHOs store møteplass der små og mellomstorebedrifter møter stortingspolitikere og -kandidater. Ravn Studio driver med utvikling av spill til alle de store plattformene, inkludert Nintento DS og Wii, Sony Playstation og PSP, Microsoft Xbox og Apples nettbrett. Dette er veldig imponerende med tanke på at de er 15 ansatte og gjør hele utviklingsjobben i Norge når de lager populære spill som Vennebyen, Kaptain Sabeltann, Pippi Langstrømpe Vinter i Blåfjell og Knerten gifter seg. De lager ikke bare spill for barn basert på kjente filmer og tv-serier heller, men har også flere titler ute i det globale markedet.

Det som også verdt å merke seg at Ravn Studio er startet  og ledet av to kvinnelige gründere, Stine Wærn som er daglig leder og Tinka Town som er kreativ leder. Veldig gledelig når vi vet at dette fremdeles er en temmelig mannsdominert bransje, og forhåpentligvis til inspirasjon for mange andre med en drøm om å bli gründer. Juryen bestod av Thomas Heyrrdahl fra NHOs utvalg for mindre bedrifter, Johan H. Andresen, konsernsjef i Ferd, og Mariann Ødegård som leder Kjeller Innovasjon. I sin begrunnelse for vaget av Ravn Studio skrev de:

"I en tøff konkurranse med fremadstormende og interessante bedrifter i hele Norge har juryen kåret en svært spennende vinner av NHOs Nyskapingspris for 2013. Vinneren har vist en imponerende evne til nytekning og positiv resultatutvikling. Bedriften har utviklet gjennomtenkte produkter for salg i et globalt marked. Vinneren har evnet å ta risiko og stått på for å skape nye innovasjoner i et segment hvor det er viktig å være en god rollemodell for kommende generasjoner."

Om å gjøre lærere til helter

Etter å ha sett NRKs valgdebatt om skole tirsdag kveld er inntrykket litt blandet. Jeg synes politikerne klarte å få frem synspunkter og meningsforskjeller på en bra måte og jeg er glad for at kunnskap og utdanning har kommet på dagsorden i TV-valgkampen. Men dessverre baserte NRK debatten sin på et veldig unyansert Brennpunkt-program med svensk skolepolitikk i "skurkerollen" og finsk skolepolitikk "helterollen".

Et par steder var det også skjemmende faktafeil, kanskje fordi de som laget programmet syntes fortellingen var så god at den ikke skulle ødelegges av fakta. En feil var påstanden om at Finland ikke har fritt skolevalg. De har så vidt jeg vet et friere skolevalg enn Norge. Og vi vet jo også fra norske erfaringer, der det er opp til kommunene å velge om de vil ha fritt skolevalg eller ikke, at steder med fritt skolevalg gjør det bra, som for eksempel i Oslo.

Den andre feilen var et underliggende premiss i hele programmet om at det er friskolene i Sverige er årsak til at resultatene på PISA-undersøkelsene har blitt dårligere de siste årene. Som jeg blogget om i november i fjor viser svensk forskning det motsatte. I kommuner med friskoler har elevene bedre resultater enn i kommuner uten friskoler, uavhengig av om elevene går i offentlige eller private skoler. Det virker med andre ord som om konkurransen om å trekke til seg elever har virket positivt også for de offentlige skolene. Frykten hos de rødgrønne partienes talspersoner for at mange elever skal "flykte" til private skoler er jo også en slags bekreftelse på at de mener mer valgfrihet bidrar til økt kvalitet. Man flykter jo ikke til noe dårligere.

I den sammenhengen er det også veldig interessant å se Pisa-sjef Andreas Schleicher begrunne hvorfor Norge ikke har lykkes særlig godt i skolepolitikken. Vi gjør ikke nok for å løfte de svakeste elevene, sier han. Og det skyldes ikke at vi har store forskjeller mellom skolene, men store forskjeller mellom elevenes prestasjoner på den enkelte skole. Dessuten mener Schleicher at Norge har satset på å ha mange lærere i stedet for å ha gode lærere. De landene som gjør det best er de som satser mest på kvaliteten på lærerne sine, sier han. NRK.no skriver:

"- Norge har i stedet brukt penger på å gjøre klassene mindre, men ikke nødvendigvis på å forsøke å tiltrekke seg de flinkeste lærerne, legge til rette for at de kan utvikle seg og bli enda bedre lærere. Det er store rom for forbedringer i Norge, konkluderer han."

Noe av problemet i skoledebatten er at det er fristende å bruke opp tiden på å diskutere mindre viktige ting på bekostning av det aller viktigste. Vi diskuterer varm skolemat, offentlig vs. privat, inneklima, flere PCer, lærertetthet heldagsskole, fritt skolevalg og nasjonale prøver, som alle er viktige temaer, men skal vi tro skoleforskingen er det aller viktigste to andre ting, som også ble tatt opp i Brennpunkt-programmet. Og her så vi at det er Finland som viser vei.

Det ene Finland gjør svært bra er å sette inn spesialundervisning veldig tidlig i barneskolen for å sørge for at problemer blir løst når de er små slik at de ikke blir store. Og fordi veldig mange barn får ta del i dette tilbudet er det ikke stigmatiserende å få individuell oppfølging, men enn helt naturlig del av skolen. Det største nederlaget i norsk skole er et frafall i videregående skole som er på 30 prosent totalt og hele 45 prosent på de yrkesfaglige programmene. Mest sannsynlig er årsaken at elever ikke har blitt fulgt opp tidligere, men har gått igjennom både barne- og ungdomsskole uten å egentlig tilegne seg de grunnleggende ferdighetene som kreves for å gå videre. Og selv om Kristin Halvorsen sa i debatten at skolene jobber med dette hver eneste dag, tror jeg ikke skolene er utstyrt med den kompetansen og de ressursene de trenger for å gi denne individuelt tilpassede spesialundervisningen tidlig.

 Det andre Finland har skjønt er at den viktigste suksessfaktoren er læreren. Lærerne skal være helter i samfunnet. De må ha høy kompetanse og det må være attraktivt å bli lærer. Dette er ting det er lett å si, men vanskelig å konkretisere. For hva vil det egentlig si i praksis at lærernes status skal heves? Jeg skal ikke prøve meg på noe fullstendig svar, men jeg tror handler om noen viktige veivalg:

For det første må lærerutdanningen bli lengre og bedre. Flere av partiene sier at lærerutdanningen bør bli en femårig masterutdanning og at karakterkravene for å komme inn bør heves. For å undervise i et fag må man dessuten kunne dokumentere en faglig kompetanse i faget. Og fordi økte kompetansekrav ikke bare bør gjelde nye lærere, men også lærere som er i skolen fra før, bør det være både en rett og en plikt for de som er i skolen å skaffe denne kompetansen. Det vil kreve en stor satsing på videreutdanning av lærere.

For det andre tror jeg det er viktig å tenke igjennom bedre karrièreveier for lærere. Et tilbud til helt ferske lærere kan være en mentorordning, slik at nye lærere får hjelp til å komme raskere inn i rollen fra noen med erfaring. En slik ordning vil også kunne gjøre det lettere å gripe inn hvis det er lærere som viser seg å ikke være så godt egnet til å undervise elever som de trodde. Og som i andre yrker er det behov for å lage fornuftige karrièreveier, der kompetanse og opparbeidet erfaring kan brukes på nye og større utfordringer, uten at det betyr at man må bli rektor eller skolebyråkrat og fjerne seg fra elevene, eller i verste fall slutte i skolen.

For det tredje ville det være en fordel med et mer fleksibelt lønnsystem for å kunne trekke til seg personer og kompetansetyper det ellers er vanskelig å få tak i. Man kan også tenke seg at en del av lønnsreguleringen ikke skjer gjennom generelle tillegg til alle, men via en "pott" rektor kan bruke til å belønne lærere med svært gode resultater eller som et incentiv for å beholde personer man ellers vil miste. Det kan godt hende det også er behov for et generelt lønnsløft for lærere i Norge, de er i følge OECDs Education at a glance ikke spesielt godt betalte i internasjonal sammenheng, men da er det lurt å koble dette sammen med nye kompetansekrav og til en diskusjon om arbeidstidsordninger. I følge OECD er det nemlig også slik at norske lærere er blant de som underviser færrest timer.

Og for det fjerde vil høyere kompetanse blant lærerne gjør det enklere å gi større ansvar og  frihet til hver enkelt skole når det gjelder innovasjon og pedagogisk utviklingsarbeid. Mange lærere klager på at det blir stadig mer rapportering til en økende flora av kontroll- og tilsynsorganer, og at dette går ut over tiden de kan bruke til å følge opp den enkelte elev. Kontrollapparatet kan reduseres hvis man stoler på at skolene kan ta mer ansvar selv. Men da må man ikke gjøre den feilen å tro at det betyr at nasjonale prøver. Pisa-undersøkelser og andre måter å sammenligne resultater på tvers av skoler kan fjernes. Det er omvendt. Mer ansvar hos den enkelte skole for det pedagogiske opplegget og mer frihet fra detaljstyring forutsetter gjennomsiktighet når det gjelder resultater, slik at elever og foreldre kan sammenligne på tvers. Og slik at lærere før bruke sine kreative evner i klasserommene og ikke på å fylle ut enda flere skjemaer.

Ny WTO-sjef i Norge

ABC Nyheter om Robert Azevedo

Det var en litt merkelig situasjon utenfor inngangen til UD i dag. Der stod det tett med TV-kameraer og journalister som ville høre nyheter om en nordmann som sitter i fengsel i Kongo. Det var neppe noe av dem som la merke til at Roberto Azevedo gikk rett forbi, en mann som i løpet av de kommende månedene vil ha en rolle som potensielt kan få svært stor betydning for både vekst og arbeidsplasser i verden, også risikerer å komme midt i kryssilden mellom sterke interesser når de møtes til forhandlinger.

Robert Azevedo er en erfaren diplomat fra Brasil som er valgt til ny generaldirektør i verdens handelsorganisasjon WTO, og tiltrer 1. september. Norge er det første landet han besøker etter utnevnelsen og her møtte han blant annet norske næringslivsorganisasjoner, fagbevegelse, miljøorganisasjoner og andre som har interesse av hvordan forhandlingene om mer frihandel i WTO går. Det var et interessant møte, men så langt er det så langt jeg har sett bare Thomas Vermes i ABC Nyheter som har skrevet om besøket i media.

Oppdatering 20.08: I dag har Dagens Næringsliv skrevet en leder om "WTO før Bali" der de oppsummerer de viktigste utfordringene i det internasjonale handelssamarbeidet akkurat nå.

Da Azevedo ble valgt til sjef i WTO tidligre i år ble det i noen internasjonale medier fremstilt som at han var utviklingslandenes kandidat og en slags motvekt mot USA og Europas mer frihandelsvennlige linje. Roberto Azevedo selv avviste dette som et feilaktig bilde av hvor han står og understreker at motsetningene mellom land og sektorer er betydelig mer komplisert enn i-land mot u-land. Men kanskje det er en fordel komme inn i dette som de fremvoksende økonomienes kandidat når man skal dytte prosessen videre og er helt avhengig av støtte fra disse landene for at det skal skje noe.

Han ga uttrykke for at hovedproblemet er at WTO ikke har levert resultater av vesentlig betydning de siste 18 årene og at dette ikke kan fortsette. Verden har forandret seg veldig mye på disse årene og selv om det er veldig kompliserte områder WTO er satt til å håndtere må det være mulig å bli enige om nye avtaler.

Som ABC Nyheter skriver har han også gitt uttrykk for at han ønsker et resultat på Bali-toppmøtet som starter i desember. Det er en del av forhandlignene om handelsliberalisering i "Doha-runden" som har pågått siden 2001, men som til nå har gitt svært lite i form av resultater. Det er 153 land som skal fly sine ministre til Bali for å forhandle noe som det har vist seg vanskelig å få til. Azevedo sier han likevel er optimist og jeg tolker ham slik at han vil bort fra en "alt eller intet"-tilnærming, og i stedet tilføre mer fleksibilitet i forhold til ulike temaer og problemer.

Bali-toppmøtet kan ende som en tannløs avslutning på en alt for lang Doha-runde, men i slik jeg tolker Azevedo bør den i stedet markere starten på en revitalisert multilateral forhandlingsprosess om handel. Der man begynner med å justere måten man forhandler og lager avtaler, slike at det blir lettere å skape noe nytt, trinn for trinn. Og der det ikke er slik at de som vil minst bestemmer. Som et lite land i utkanten er det i hvert fall i Norges interesse at det globale regelverket for frihandel endres og styrkes, blant annet slik at flere tjenester blir underlagt et reelt frihandelsregime.

Hotellromtelefon

At kommunikasjonsteknologien har endret mye de siste årene er det liten tvil om. En konsekvens er at apparater som nylig var helt nødvendige brått ble helt overflødige. Jeg fikk en påminnelse om dette da jeg overnattet på utmerkede Skagen Brygge Hotell ved Vågen i sentrum av Stavanger i forrige uke og la merke til telefonen på hotellrommet.

På rommet var det en telefon, en TBK Concorde II, som i følge nettsidene til Norsk Telemuseum ble produsert i Kina for norske TBK mellom 1980 og 1990. Jeg går ut fra at det går svært lang tid mellom hver gang noen ringer fra den. Derfor er det neppe noe poeng for hotellet å kjøpe nye fasttelefoner til alle rommene. Enten kutter de dem helt ut, slik mange hoteller for lengst har gjort uten at jeg tror så mange gjester har protestert, eller så beholder man de gamle man har så lenge de virker.

Selv om denne telefonen er blitt over 20 år gammel er den påfallende lite slitt. Jeg har sett noen adskillig mer slitne telefoner enn dette, ja, til og med den rare varianten som henger på veggen inne på badet, men også disse får ofte bli. Hva var det egentlig som skjedde som gjør at mens TV-skjermen på et hotellrom gjerne er flat og splitter ny, finnes det over 20 år gamle telefoner på norske hotellrom som ser ut som de kommer fra et teknisk museum, men som ser ut som de nesten aldri har vært i bruk?

Svaret er naturligvis mobiltelefonen. Før mobiltelefonen måtte vi bruke telefonen på hotellrommet stadig vekk, og i hvert fall til å ringe hjem og si vi hadde kommet trygt frem, noe som gjorde at hotellene kunne ta seg svært godt betalt for telefonsamtaler fra rommet. En telefonsamtale kostet ofte fem til ti ganger så mye som samtaler fra vanlige fasttelefoner hjemme eller på jobb. Så mens slike fasttelefoner, som alltid var billigere enn å ringe med enn mobiltelefon, har holdt det gående i mange år, sluttet folk å bruke hotellromtelefonen i det øyeblikket de kjøpte seg en mobiltelefon. Hotellene kunne kanskje satt ned prisen, men da var hovedpoenget med å ha dem borte.

Jeg gjorde litt enkelt research på akkurat når denne overgangen til mobil skjedde da jeg blogget om "kampen om telefonkiosken", en pussig aksjon for å bevare en telefonkiosk som pågikk akkurat mens telefonkioskene plutselig gikk fra å være nødvendig samfunnsinfrastruktur til å bli helt overflødige. I 1993, da GSM ble lansert, var det i underkant av 500 000 mobilabonnenter i Norge. I 1997 var det 2 millioner, og jeg vil tro at det er blant personer som bor mye på hotell var høyere mobiltetthet enn ellers. Derfor kan vi nok regne med telefonen på hotellrommet stort sett har ligget i fred i nesten 20 år.

Når disse apparatene snart forsvinner helt bør vi også tenke på hvordan vi skal forklare kommende generasjoner sentrale telefonbegreper som "legge på røret", "slå et nummer" eller "vente på summetonen".

En masteroppgave om formuesskatt

NRK:  - Formuesskatt rammer ikke bedrifter

To studenter ved NHH ble tidligere i uken hovedpersoner i NRKs valgkamp, og helter hos de rødgrønne, fordi masteroppgaven deres om virkningene av formuesskatten i følge NRKs oppslag i Dagsrevyen beviser at "formuesskatten ikke rammer bedriftene" og at Erna Solberg tar feil.

Jeg vil anbefale folk som er opptatt av saken å lese masteroppgaven før man uttaler seg skråsikkert om at dette er en riktig konklusjon. Utredningen heter "Den norske formuesskatten - En analyse av skattens virkninger på små og mellomstore bedrifter" og er på høyst overkommelige 87 sider tekst, der selve analysen ikke begynner før på side 45. Er man i tvil om hva formuesskatt  er kan sidene 17-29 anbefales. Der redegjør studentene både for skattereglene og for den politiske debatten i Norge om formuesskatt.

Jeg mener at dette er en godt skrevet masteroppgave som analyserer noen interessante avgrensede problemstillinger om bedrifters skatteevne, men som ikke er i nærheten av å bevise at "formuesskatt ikke skaper problemer for bedriftene", slik NRKs oppslag hevdet. Det er flere grunner, på litt ulike plan, til at en slik konklusjon er helt misvisende.

For det første er det en viktig faktafeil i innslaget når både NRK og en professor ved NHH i innslaget på TV bruker formuleringer som at "bedriftene har råd til å betale formuesskatt". Det er ikke bedrifter som betaler formuesskatt, men personer. Den viktigste kritikken mot formuesskatten  handler om vi gjør nok for å stimulere til privat eierskap, for eksempel i gründerbedrifter. Et eierskap som er avgjørende for at det blir etablert nye bedrifter og for at det investeres tilstrekkelig til å få eksisterende bedrifter til å vokse. Hvis det er bedriften som begynner å betale formuesskatt er det nettopp fordi eierne må ta penger ut av bedriften for å betale skatt, noe som er særlig uheldig dersom bedriften ikke har noe overskudd og trenger langt tid på å utvikle det som skal gi lønnsomhet.

For det andre har studentene valgt å undersøke et svært lite antall bedrifter. De har strengt tatt ikke gjort noen egen undersøkelse heller, men koblet allerede offentlige talloversikter for regnskaps- og skattedata. Ikke de 250 000 aksjeselskapene som finnes i Norge og deres eiere. Heller ikke, slik det hevdes i NRK-oppslaget, for de 70 720 små og mellomstore bedriftene i Norge som har en dominerende hovedeier. Det studentene har sett på er  1565 bedrifter som er plukket ut fordi de oppfyller to kriterier samtidig: De har både betalt mer i formuesskatt enn årsresultatet i bedriften og de har betalt ut mer utbytte enn årsresultatet.

Denne avgrensningen gir ingen mening. Det er ikke slik at det å betale skatt på eierskap bare er at problem i denne lille gruppen bedrifter. Behovet en eier har for å skaffe penger til å betale skatt kan løses på andre måter enn ved å ta ut et større utbytte enn årsresultatet, for eksempel ved å selge aksjer eller ved å låne penger. Men ingen av disse metodene er spesielt bra for eierens mulighet til å investere i bedriftens videre vekst.

For det tredje er det slik at i denne lille gruppen av 1565 bedrifter har masterstudentene bare analysert to avgrensede problemstillinger: 1) Om disse bedriftene blir tappet for kapital og 2) om de har likviditetsutfordringer. At det må gjøres en slik tematisk avgrensning i en oppgave er helt forståelig, men den gjør også at studentene ikke berører mange av årsakene til at formuesskatten er problematisk. Noe de også erkjenner i oppgaven der de skriver på side 85:

"I vår utredning har vi hatt hovedfokus på kun to av mange argumenter i debatten rundt formuesskatt. Vi er ikke i tvil om at debatten om formuesskatt vil bestå helt til formuesskatten eventuelt avvikles. Det vil derfor være mange andre interessante områder å forske videre på."

Det kan jo i denne sammenhengen være greit å minne om noen av formuesskattens mest problematiske sider som ikke er tema i denne masteroppgaven (jeg blogget også om dette i vår da Aftenposten trakk noen av de samme konklusjonene etter å ha lest en rapport, men glemte å nevne hovedargumentene mot formuesskatt):

Det første problemet med formuesskatten er at den må betales av eiere av bedrifter enten bedriften går med overskudd eller underskudd. Hvis man mener at hovedprinsippet for beskatningen av næringslivet bør være at bedrifter betaler skatt av sitt overskudd og eiere betaler skatt av utbyttet de tar ut av bedriften, er det ikke særlig smart å i tillegg ha en egen skatt på kapital som er investert i maskiner, utstyr og aksjer for å styrke bedriftens vekstkraft. Uten eiere som investerer og tar den risikoen det er å satse egne penger på bedrifter blir det ikke noe nytt næringsliv.

For det andre er formuesskatten veldig problematisk for mange gründere i vekstbedrifter, personer som har bygget opp virksomheter som vokser raskt og øker i markedsverdi, men trenger tid før de tjener penger. Eierne må da betale formuesskatt, men i og med at bedrifter ikke går med overskudd så har de gjerne ikke noen oppsparte midler å betale skatten med. Da må grunderne enten ta ut et utbytte for å betale skatt, en situasjon masteroppgavens analyser delvis fanger opp, eller så må de selge aksjer eller ta opp lån for å betale skatt, noe masteroppgaven ikke behandler. Og den fanger heller ikke opp eiere som flytter ut av landet for å unngå en særnorsk formuesskatt eller personer som velger å investere i eiendom fremfor bedrifter fordi rammevikårene for å investere i eiendom er bedre.

Et tredje veldig viktig argument mot formuesskatt er at den har blitt en særskatt på norsk eierskap i bedrifter i Norge. Utlendinger og utflyttede nordmenn som eier norske bedrifter betaler ikke formuesskatt,. Det er ikke akkurat fremtidsrettet politikk å gjøre det mindre attraktivt for folk som bor i Norge å eie bedrifter i Norge enn det er for folk som bor i andre land.

Samarbeid universitet-arbeidsliv

Rektoratets blogg på NTNU

Onsdag var jeg på mitt første møte i det nyopprettede Rådet for samarbeid med arbeidslivet ved NTNU. Der møtte nytilsatt rektor Gunnar Bovim og resten av universitetsledelsen hans, inkludert prorektor og dekaner, med representanter fra blant annet Norsk Industri, Abelia, Tekna, LO, Forskerforbundet, KS, Helse Midt Norge, Kulturrådet og Norsk Studentorganisasjon. Gunnar Bovims tanker om denne møteplassen har han blogget om her på Rektoratets blogg.

NTNU er nok den høyere utdanningsinstitusjonen i Norge som har i særklasse mest kontakt med næringslivet allerede, og da kan man jo lett falle for fristelsen til å mene at dette er en unødvendig møteplass. Jeg tror likevel rådet kan bli en verdifull arena både for NTNU og det arbeidslivet som er representert, av flere grunner:

Den løpende kontakten NTNU har med næringslivet skjer til daglig på institutt- og forskernivå, og handler om helt konkrete prosjekter. Rådet er derimot en arena som skal diskutere strategier og rammebetingelser for dette samarbeid med arbeidslivet ut fra et mer helhetlig institusjons- og samfunnsperspektiv. Og diskutere de rammebetingelsene samfunnet bidrar med og som fremmer eller hemmer et slikt samarbeid Rektor Bovim skriver på bloggen:

"Med opprettelsen av RSA vil vi systematisere det langsiktige samarbeidet med arbeids- og samfunnslivet. Vi vil også se på om vi skal ta i bruk flere kanaler og fora for kontinuerlig å vurdere og utvikle kvaliteten på utdanningen vår. Det gjelder ikke minst kontakten med politikere og andre instanser som har stor strategisk betydning for NTNU. (...) Det er helt avgjørende for måten vi løser vårt samfunnsoppdrag, at vi klarer å snappe opp de endringene som skjer i arbeidslivet raskt nok. Men vi kan ikke bare ha ambisjoner om å tilpasse oss utviklingen – det er også en del av vår rolle som universitet å påvirke den."

Et annet viktig poeng er at NTNU ikke har opprettet et råd for samarbeid med næringslivet, men et råd for samarbeid med arbeidslivet, et klart uttrykk for at at dette i tillegg  til næringslivssamarbeid også handler om offentlig sektor, inkludert helse, omsorg og skole. For NTNU som allerede har god kontakt med mange bedrifter er denne ambisjonen om å også få til et bedre samarbeid om utdanning, forskning og innovasjon med offentlig sektor veldig viktig. Bedre innovasjonsarenaer for å utvikle fremtidens velferdstjenester vil også næringslivet nyte godt av.

Vi hadde et veldig positivt første møte onsdag med en meget engasjert universitetsledelse som var helt åpne på en en del utfordringer og dilemmaer de opplever. Det lover godt for fortsettelsen, som vil handle om  et par møter i året, minst, der rådet diskuterer ulike sider av samarbeid universitet-arbeidsliv. Og forhåpentligvis vil vi også være i stand til å komme med noen innspill til politiske myndigheter om hva de kan gjøre med sine virkemidler for å bidra til mer og bedre samarbeid mellom akademia og arbeidsliv.

Studiestart i Stavanger

Denne uken er det semesterstart ved universiteter og høyskoler over hele landet, gjerne med en større formell markering for å ønske nye studenter velkommen. Mens Universitetet i Oslo har sin tradisjonsrike seremoni på Universitetsplassen i Oslo sentrum, har de nye universitetene funnet sine egne måter å markere dette. I fjor var jeg på de to campusene til universitetet i Agder, i Kristiansand og Grimstad, og holdt tale for studentene (jeg blogget om det her)

I år hadde jeg den meget hyggelige æren av å holde en tale til studentene ved Universitetet i Stavanger på den offisielle velkomstseremonien i den stappfulle Tjodhallen, der rektor Marit Boyesen, Stavangers ordfører Christine Sagen Helgø og studentleder Håkon Ohren også hadde gode taler. Det var dessuten flere kulturelle innslag, blant annet med Stavangerbandet Poor Edward som var et veldig positivt bekjentskap.

Universitetet i Stavanger har klart å gjøre denne velkomstseremonien til en fin møteplass der de også inviterer samarbeidspartnere og samfunnsaktører ganske bredt. Jeg møtte flere av de lokale stortingsrepresentantene, fylkesmann Tora Aasland, styremedlemmer ved UiS, innovasjonsaktørene rundt universitetet og ikke minst ledere fra næringsliv og næringslivsorganisasjoner i regionen. Universitetet i Stavanger er heldige som har landets mest dynamiske arbeidsmarked, med en globalt ledende petroleumsklynge i spissen, men det er godt å se at de inviterer dette næringslivet til å komme på besøk sammen med de nye studentene.

Hva sier man så til nye studenter som skal begynne på et universitet? Akkurat de er ikke så veldig vanskelig i en tid med mer globalisering, mer konkurranse og stadig raskere endringer, og der Norge har et langt høyere kostnadsnivå enn landene rundt oss. Utvikling av ny kunnskap, formidling og deling av kunnskap og evnen til å ta kunnskap i bruk blir enda viktigere enn før. Og det er opplagt at universitetenes rolle blir enda viktigere enn før i og med at universitetene har mulighet til å tenke langsiktig og være opptatt av å finne bedre svar på de virkelig store spørsmålene, mens bedriftene er nødt til å være kortsiktige og resultatorienterte på en helt annen måte.

Ut av et universitet formidles det kunnskap til omgivelsene på flere ulike måter, blant annet som forskningsresultater, lærebøker, foredrag og kronikker. Men det er studentene som er de aller viktigste bærerne av kunnskapen som skal bidra til at dagens næringsliv og arbeidsliv skal bli mer innovative og mestre omstilling i en verden der forandringene kommer stadig raskere. Næringslivet trenger kunnskapsmedarbeidere som ser ting andre ikke ser, griper nye muligheter når de oppstår, finner nye svar på problemer og stiller helt nye spørsmål. Forhåpentligvis vil også mange av studentene motiveres av studiene til å bli gründere som bygger egne bedrifter.

Vi har ingen bedre alternativer i Norge enn å satse på kunnskap for å møte utfordringene som oppstår på grunn av endringene rundt oss og kostnadsnivået vårt. Det synes jeg ikke valgkampen bærer helt preg av foreløping. Utfordringen er å bevege høyere utdanning og forskning fra å være "nok en sektor vil skal satse litt på" til å bli en hovedstrategi. For i et kunnskapssamfunn er høy studiekvalitet, fremragende forskning og gode rammevilkår for innovasjon i næringslivet selve forutsetningen for å få til alt det andre.

Browser wars

http://www.economist.com/blogs/graphicdetail/2013/08/daily-chart-4

I barndommen til worldwide web for fryktelig lenge siden, det til si midt på 90-tallet, foregikk "the browser wars", kampen om å ha den nettleseren som dominerte på internett. Det handlet om Netscape mot Microsoft. Og hvem var det til slutt som vant? I følge grafen til høyre fra The Economist er ingen av dem størst i dag.

The Economist har hentet tallene sine fra en rapport fra StatCounter som heter The Internet Wars Report - winners and losers. Den ser på markedsandelene til de ulike aktørene i flere av markedene som har med internett å gjøre, blant annet weblesere. Det man fort ser at midten av 90-tallet er nærmest steinalder og at fem år også er fryktelig lang tid.

Den nettleseren som nå er klart størst er Google Chrome, en nettleser som ble lansert for fem år siden, i 2008, som har en markedsandel på over 40 prosent. Microsofts Internet Explorer, som raskt utkonkurrerte Netscape på 90-tallet og kom i stadig nye versjoner, holdt fast på ledelsen til 2012, men har møtt stadig mer konkurranse, først fra Firefox og deretter også fra Chrome. Også gruppen "others" er i bra vekst og har passert 10 prosent. Den samlegruppen består av både Apples Safari og Opera.

Når det gjelder nettleserne som brukes på mobiltelefonene og nettbrettene som er koblet til internett leder Androids forhåndsinstallerte nettleser klart foran Safari og Opera. Her har ikke Chrome på langt nær samme sterke posisjon som på pc, men den er på rask vei opp fra et nivå på omtrent null for et år siden. Rapporten viser at både i USA og UK er det Safari som dominerer stort, så når Android er størst globalt handler det særlig om Asia.

En annen interessant statistikk i denne rapporten viser hvilke operativsystemer som er i bruk på de dingsene som er koblet til internett og som ikke er mobiler (stasjonære, laptop og nettbrett). Til tross for at Microsoft har lansert Windows 8 nylig har denne en markedsandel på bare 6 prosent foreløpig. Det er omtrent samme nivå som Windows Vista og Apples iOS. Klart størst med 52 prosent andel av brukerne er Windows 7. Og en klar nummer to, sikkert ganske overraskende for mange, er Windows XP, et operativsystem som kom helt tilbake i august 2001, men som var en stor og forbausende langvarig suksess.

Rapporten har også noen andre statistikker, blant annet for mest brukte søkemotor (Google), mest brukte sosiale medier (Facebook) og mest brukte operativsystem på mobiltelefon (Android). Ingen store overraskelser der, men det er nå likevel interessant å se hvordan det bare i løpet av et år kan skje ganske store endringer.

Vellykket Arendalsuke

Det er fortsatt et par dager igjen med tettpakket politisk program på Arendalsuka, men det er ingen grunn til å vente med å slå fast at det har vært en dundrende suksess. Arendalsuka er en dugnadsbasert politisk festival der tettheten av sentrale politikere, journalister og organisasjonsfolk er høyere enn noe annet sted i Norge denne valgkampen.

Målsettingen i Arendal har vært å bli Norges svar på den svenske Almedalsveckan, et årlig arrangement på Gotland som har samlet svenske toppolitikere og organisasjonsfolk helt siden 1968. Denne ambisjonen har Arendalsuken klart å få til i løpet av bare to år. Det er helt tydelig at det fyller et behov for en åpen møteplass for politiske samtaler om aktuelle saker, i debattmøter, på stands og på cafeer og puber.

Jeg har vært to turer i Arendal i løpet at den siste halve uken. En gang i forbindelse med "kunnskapsdøgnet" på Arendalsuka der Abelia samarbeidet med studentorganisasjonene NSO og ANSA, Akademikerne, Tekna og Forskningsrådet om en politisk debatt om norsk satsing på høyere utdanning og forskning. Hilde Wibe fra Abelia var eminent møteleder og debatten ble streamet live på VGTV og kan sees her (møtestart er 10:40 ut i klippet). Og så tok jeg turen ned igjen på søndag for å delta i en debatt NITO arrangerte om behovet for å endre arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Begge debattene var godt besøkt og handlet om temaer som det er viktig å adressere foran et valg.

Det er naturligvis ting som har talt mot at Arendalsuka skulle bli en suksess. Sjansen for å treffe vanlige velgere som ennå ikke har bestemt seg for hva de skal stemme er ikke kjempestor på et sted der hoteller, cafeer og puber er stappfulle av aktivister fra politiske partier og organisasjoner. Dette kunne gjort at politikerne valgte å prioritere andre møteplasser. Og rent reisemessig er ikke Arendal helt enkelt å besøke, med såpass lang avstand til Oslo at det ikke inviterer til å reise frem og tilbake så ofte. Fra andre steder i landet er reisen enda mer utfordrende.

Likevel har Arendalsuka lykkes med å skape den virkelig store politiske møteplassen i stortingsvalgkampen. Jeg skal ikke prøve å være ekspert på hvordan de har fått det til, men det er interessant å reflektere litt over hva det er som kjennetegner Arendalsuka som gjør at de til tross for noen utfordrende rammebetingelser har opplevd en slik suksess. Jeg tenker at det i hvert fall er et par ting:

For det første er Arendal et veldig hyggelig sted, med et lite og kompakt sentrum og et flott uteliv på cafeer og restauranter rundt Pollen, som er helt perfekt til formålet. Det er som en slags gigantisk Fafo-fest der man ved å vandre inn på hvilken som helst pub risikerer å treffe opp til flere statsråder, stortingsrepresentanter, politiske journalister og lobbyister, og kan sette seg ned og slå av en prat. I den "politiske gaten" var det også tett med folk som slo av en prat hos de 60-70 ulike partiene og organisasjonene som hadde stands. Arendal har dessuten behagelig lite biltrafikk i sentrum fordi de har ordnet seg med praktiske parkeringshus inne i fjellene rundt sentrum. Disse lokale fortrinnene blir utnyttet fullt ut hele uken og skaper en helt spesiell stemning.

For det andre er ikke dette et sentralstyrt og strengt regissert arrangement der en programkomité bestemmer temaer og innledere. Arrangøren begrenser seg til å ta ansvar for noen egne møter og har ellers innsett at nøkkelen til suksess er å la alle organisasjoner som vil arrangere noe få lov til å gjøre det, og satse på at summen av dette mangfoldet skaper en unik helhet . Stort sett alle møter er åpne for alle. Arendalsuka er en stor dugnad der deltagerne ikke bare kommer for å bli underholdt, men lager sine egne debatter om temaer de brenner for. Noen var nok redd for at det ikke ville være deltagere nok til alle møtene, men det jeg så mens jeg var der var noen svært tettpakkede møtelokaler og noen svært fornøyde deltagere.

Gratis kartdata

Det er en interessant artikkel i Aftenposten i dag om hva man kan oppnå når man inviterer brukerne sine til å være med på å rette feil og mangler og dermed skape bedre produkter. Statens Kartverk har gjort dette som en stor dugnad på nettsiden "Rett i kartet" der de til nå har fått 3600 tips om mangler i Kartverkets kart, med over 100 tips i uken.

Dette minner veldig om de erfaringene yr.no fortalte om tidligere i år da de på sitt jubileumsseminar oppsummerte sine 5 første år med deling av værdata (her kan man lese mer om yr.no sin historie). Det å slippe vanlige brukere til i tunge akademiske fagmiljøer er ikke ukontroversielt. Men som disses erfaringene viser kan man få mye glede av å ta sine brukeres lokalkunnskap på alvor.

Det som er enda et hakk vanskeligere enn å invitere brukerne sine på dugnad for å rette feil er å dele dataene sine på en gratis, åpen og uredigert måte med brukerne og la dem utvikle sine egne produkter og tjenester på basis av disse dataene. På yr.no sitt seminar hadde jeg en kort innledende innledning om hvorfor det både er prinsipielt viktig og kan gi stor samfunnsmessig verdiskaping å la andre få bruke offentlige data til å drive innovasjon og utvikle nye tjenester (Den innledningen ligger på Slidehare).

Her er det i dag stor forskjell på Meteorologisk Institutt og Statens Kartverk. Meteorologisk Institutt har delt sine rådata i fem år, noe yr.no er et svært vellykket bevis på. Det er også fritt frem for alle andre å få tilgang på samme vilkår. Det var en stor debatt i forkant av at denne beslutningen ble tatt, det var tross alt noen inntekter som ville forsvinne på grunn av bortfall av salg, men så vidt jeg vet er det ingen som i dag mener det var galt. De samfunnsmessige og økonomiske gevinstene ved å dele værdata overgår helt utvilsomt ulempene ved at noen små salgsinntekter forsvant og denne tjenesten er et interessant forbilde internasjonalt.

Statens Kartverk har foreløpig ikke gjort noe tilsvarende. Det gjør at tjenester og apper vi bruker daglig benytter kartdata med dårligere kvalitet fra for eksempel Google eller OpenStreetMap (slik Finn.no gjør) når de skal vise stedsinformasjon. Det er ganske paradoksalt at man har gratis tilgang til store internasjonale tjenester som dette når man skal vise en norsk adressse på et kart på et nettsted, men ikke tilgang til kartene som er finansiert av norske skattebetalere.

Men nå ser det endelig ut til at det er kommet bevegelse i denne saken, etter at den har vært på miljøvernminister Bård Vegar Solhjells bord og etter påtrykk fra blant annet IKT-Norge og Abelia. Hans forgjenger som miljøvernminister, Erik Solheim,  var totalt uinteressert og uinformert om saken. Solhjell har engasjert seg personlig fordi han er interessert i innovasjonsmulighetene som skapes når man digitaliserer, åpner og deler. Aftenposten skriver i dag:

"Samtidig jobber Kartverket med at deres kartdata skal bli gratis tilgjengelig for alle. I dag må de fleste kundene deres kjøpe produktene gjennom ulike forhandlere. Frislippet skal skje innen 1. oktober, og det er regjeringen som har satt av ti millioner til tiltaket. Frislippet vil særlig få betydning for næringsliv og offentlige etater som kjøper karttjenester, samt de som vil lage teknologiske løsninger basert på kartdatene. (...) - Ved å koble våre data med andre datakilder åpnes det utallige muligheter, og bare fantasien setter grenser. Vi er interessert i at våre data, som er de best oppdaterte, blir brukt flest mulig steder, sier Flakstad i Kartverket."

Det er interessant når ledelsen i en etat som har strittet så kraftig imot en slik endring plutselig erklærer at "det er uttallige muligheter, og bare fantasien setter grenser". Da er det virkelig et håp om at det endelig er i ferd med å skje en grunnleggende endring i forståelsen. At det er fullt mulig å få til mer på dette området gjennom politiske grep blogget jeg om i fjor da jeg beskrev hvordan "Danmark frigir sitt digitale råstoff".

Europas "energiewende"

Det var en interessant artikkel i Financial Times for noen dager siden om hvordan Europas energiutfordringer på forholdsvis kort tid har flyttet seg fra å handle om å skaffe nok elektrisitet til å dekke forbruket til å finne nye forretningsmodellsom virker når tilbudet av fornybar energi øker kraftig, mens forbruket flater ut. Financial Times skriver:

"Times are tough for the European utilities sector. Nearly 15 years after the power markets were liberalised, companies are being forced to find a new model of working in the face of increased regulation and a changing energy mix with pressure to build low-carbon generation. Weak demand for power thanks to the long-running economic crisis is perhaps an even bigger factor. The International Energy Agency estimates total EU energy demand is expected to decline by 2 per cent between 2010 and 2015, compared with a 10 per cent rise globally over the same period."

Hvis vi ser på veksten på tilbudssiden skyldes den flere ting. En viktig årsak er aktive virkemidler for å fremme utbygging av mer fornybar energi, av typen "grønne sertifikater" i Norge og ikke minst "Energiewende" i Tyskland. En pedagogisk og lettlest ebok om dette tyske fenomenet er "Clean Break", en artikkelsamling av Osha Gray Davidson som beskriver årsakene til og effektene av Tysklands energipolitiske snuoperasjon, og sammenligner dette med situasjonen i USA. 

Fordi denne utbyggingen av sol og vind i mange land er subsidiert gjennom skatteincentiver og tilkuddsordninger bidrar det til en overkapasitet i forhold til det markedet alene ville valgt å bygge ut. Dette overskuddet rammer eksisterende produsenter av kull-, gass og vannkraft hardt. Men kull- og gasskraftprodusentene får en dobbelt negativ effekt av overkapasiteten av sol og vind (som i mindre grad rammer vannkraft). Når det blåser mye i hele Danmark og Tyskland faller el-prisen som en sten, med den konsekvens at det blir stadig flere ulønnsomme dager for kull- og gasskraftverk,anlegg som ikke så lett kan skrus av og på etter behov. 

I tillegg fører skifergassen i USA til at kull som blir utkonkurrert der eksporteres til Europa og konkurrere med europeisk kull og gass, med det resultat at elektrisistetsprisene blir ytterligere redusert og påvirker lønnsomheten til både gassprodusenter og gasskraftverk negativt. Effekten av dette ser vi på aksjekursene i de store europeiske energiselskapene, som i følge Financial Times i gjennomsnitt er på omtrent 50 prosent av verdien i 2007. Mange store oppkjøp av energiselskaper og kraftverk skjedde i årene da det var dyrt, noe som fører til at store verdier nå har gått tapt. 

Vattenfall har for eksempel skrevet ned verdien av selskapet med 26,7 milliarder svenske kroner, eller 6 prosent av selskapets verdi, i møte med denne nye og vanskeligere virkeligheten. De reduserer også antall ansatte og selger unna eierandeler for å tilpasse seg den nye tøffere virkeligheten. De rene vannkraftprodusenter er ikke like hardt rammet fordi de har den store fordelen at de kan lagre energi i magasiner, som et stort batteri, og levere maksimal effekt når det er kaldt og vinden ikke blåser i Tyskland, Danmark og Nederland. Vannnkraft, er bra i kombinasjon med vind og sol. Men også disse rammes naturlig nok når energitilbudet vokser mye raskere enn etterspørselen og prisene faller.

Og som Financial Times helt riktig sier handler dette om forretningsmodeller og om innovasjon. Når markeder og verdikjeder endrer seg raskt er det ikke sikkert at de aktørene som vil vokse fremover er de samme som har opplevd nedturen. Raske endringer har alltid en tendens til å favorisere de innovative og de som forstår markedet de lever i.

Dingser på reise (8): Digitalbok Touch

Digitalbok Touch

Jeg begynte denne lille bloggserien om praktiske dingser på reise med en omtale av Kindle Paperwhite. For meg er den like naturlig å ha med meg som en telefon og en PC. Det som imidlertid er synd er at norske forlag har valgt å ikke selge ebøker via Amazon.com, verdens største bokhandel. Skal man lese norske ebøker må man ha et annet lesebrett i tillegg, eller eventuelt bruke iPad eller smarttelefon, men jeg foretrekker lesebrett.

De norske forlagenes satsing på ebøker har med rette fått mye kritikk. Den tekniske løsningen for å kjøpe bøker var så håpløs at jeg beskyldte dem for å ikke ha tro på ebøker her på bloggen. Det tragikomiske høydepunktet kom høsten 2011 med lanseringen av et lesebrett med plass på baksiden til et magnetkort med bok du kunne få kjøpt i bokhandelen. Som en iPod med påklistret kassettspiller, skrev Eirik Newth.

Derfor var det en gledelig overraskelse da jeg litt før jul så at Digitalbok.no, (som er nettbokhandelen til Tanum bokhandel, et søsterselskap til Cappelen Damm, eid av Bonnier og Egmont) reklamerte for Digitalbok Touch, et lesebrett som så veldig lovende ut. Ganske lett (225 gram), med touch-skjerm og til en helt akseptabel pris på 999 kroner. Den er utstyrt med wifi slik at du kan laste ned bøker du tidligere har kjøpt på nettet. Du kan også kjøpe nye bøker direkte med brettet. Digitalbok.no har en bra nettside med nyheter og tilbud der du også kan logge inn og holde oversikt over biblioteket ditt. Og i motsetning til Amazon som selger papirbøker og alt mulig annet er Digitalbok.no en ren ebokhandel.

Dette virket lovende, så det første jeg tenkte var å besøke Tanum på Karl Johan for å kjøpe et par brett, et som julegave til Lisa og et til meg selv. Men min tro på at Tanum bokhandel var interessert i å selge flest mulig lesebrett før jul var nok litt optimistisk, for i bokhandelen virket det ikke som de hadde hørt om lesebrett, så jeg gikk i stedet inn på nettstedet digitalbok.no og kjøpte to brett som kom til postkontoret rett før jul.

Hva er så erfaringene med dette brettet så langt? Det er såpass bra til å oppbevare og lese bøker på at Lisa, som leser flere norske og færre engelske bøker enn meg, tok det med seg på sommerferie og leste flere bøker. Jeg endte med å la mittt bli hjemme og heller ta med en Kindle og en iPad Mini. Det er dessverre litt for mye ved dette brettet som jeg ikke synes er bra nok og som skaper frustrasjon. Heldigvis er det ikke mer alvorlige ting enn at det burde være mulig å forbedre dem til neste versjon.

Det positive er som sagt at dette er et lesebrett som virker helt fint til å oppbevare og lese bøker, og det er jo det aller viktigste. I mai  leste jeg "Fyrsten" av Henrik Langeland på flyet fra London til San Francisco. Erfaringen var at skjermen er behagelig å lese på og man blar lett fram og tilbake. Av en eller annen grunn er det både touchskjerm og masse knapper, der noen er ganske unødvendige, men det skader jo ikke at man kan manøvrere på flere måter. Antall knapper står imidlertid  ikke i forhold til hva man kan gjøre med brettet, man kan ikke markere tekst, slå opp i en ordbok eller lage notater på samme måte som på en Kindle, men dette kan nok de fleste leve med

Det som skaper mer frustrasjon er enkelte praktiske ting som har med design, brukergrensesnitt og ting som ikke virker helt gjennomtenkt. Man skjønner at det har vært viktig å holde prisen så lav som mulig og ikke bruke mer en strengt tatt nødvendig på verken hardware eller software, men her er jeg redd resultatet er litt vel retro på feil måte. Det er litt som å gjenoppleve en gammel mobiltelefon med wap når man har brukt smarttelefon i noen år. Det virker helt unødvendig at det medfølgende omslaget ikke passer ordentlig og at strømforsyningen skjer via en mini USB-kontakt når mobiltelefoner i dag bruker mikro USB, slik at man må ta med en ekstra lader.

Mest frustrerende er imidlertid prosessen med å overføre bøker til brettet. Det skjer som sagt trådløst, men i motsetning til en Kindle, som logger seg automatisk på det trådløse nettet ditt og husker dine kontoinnstillinger hos Amazon, slik at bøkene kommer seilende på sekunder når du kjøper noe eller henter i nettskyen, så krever Digitalbok Touch både pålogging på det trådløse nettet og pålogging på kontoen din hos nettbokhandelen hver gang. Trykker du på "hjem"-knappen for å komme til hovedmenyen må du starte påloggingen på nytt hvis du skal se listen din med bøker eller laste ned. Da jeg skulle hjelpe Lisa med å laste ned en roman over en svært ustabil internettforbindelse i Spania i sommer måtte jeg logge meg inn minst ti ganger og skrive både brukernavn og passord på nytt hver gang.

De som designet denne løsningen må ha tenkt at det mest naturlige med et lesebrett er å være offline og at det bare unntaksvis er slik at man ønsker å koble seg til nettet. Nå skal det sies at appene Digitalbok har laget for Apple og Android ikke lider av det samme, men virker veldig moderne både i brukergrensesnitt og i forhold til at det normale er å være tilkoblet nettet via wifi eller 3G hvis du ikke har slått det av.

Denne serien handler om dingser på reise, men en viktig bonus da min første Kindle kom var at det ble bedre plass i stuen hjemme fordi den gjorde det mulig å fjerne mange hyllemetre med engelske bøker. Mangelen på en god norsk ebokløsning har tidligere hindret en tilsvarende ryddejobb for de norske bøkene. Jeg mener løsningen til Digitalbok er bra nok til at dette nå er mulig. Målt opp mot gevinstene ved å frigjøre plass hjemme og ha lettere håndbagasjen på reise, er Digitalbok Touch en god investering. Så får jeg satse på at selve brettet også blir mer brukervennlig i neste runde. Og aller helst vil jeg ha norske bøker på Amazon.

Tøffere tider for "big oil"

The Economist spår i en lederartikkel i siste utgave, om "Yesterday's Fuel", at hverdagen for de store oljeselskapene blir betydelig tøffere i tiden som kommer. Nå kan det være grunn til å minne om at The Economist har tatt grundig feil før om oljepriser, blant annet da de spådde at oljeprisen skulle ned fra 10 dollar på den legendariske forsiden og lederen om "Drowning in oil" i 1999. Og i mai 2008, noen uker før finanskrisen slo til for fullt var de i lederen "Recoil" opptatt av at oljeprisen ville forbli høy og svært volatil i lang tid. På oljefatet som prydet forsiden stod det $135.

Men til tross for at de i begge disse tilfellene bommet på selve konklusjonen, er det verdt å lese det The Ecomomist skriver om den nye versjonen av "peak oil" i denne helgens leder:

"We believe that (...) oil is close to a peak. This is not the “peak oil” widely discussed several years ago, when several theorists, who have since gone strangely quiet, reckoned that supply would flatten and then fall. We believe that demand, not supply, could decline. In the rich world oil demand has already peaked."

Resonnementet er at det ikke lenger er tilbudssiden som stanger i taket fordi store oljefelt tømmes og få nye oppdages, slik mange hevdet for noen år siden, men det er etterspørselen etter olje som snart har nådd toppen. De to viktigste grunnene lederartikkelen trekker frem er for det første det store gassoverskuddet som har kommet som et resultat av ny teknologi ("fracking") for å frigjøre ukonvensjonell skiftergass. Resultatet de siste to-tre årene er at gassprisene i USA har stupt og at det foregår en storstilt konvertering av energiproduksjon, transportsektor og industri til naturgass, noe som reduserer behovet for olje og kull. 

For det andre kommer redusert etterspørsel som et resultat av teknologiske fremskritt i bilindustrien. Bilene bruker lettere materialer og forbrenningsmotoren er langt mer drivstoffgjerrig enn før. Selv ikke et stadig større bilsalg i Kina og India vil være nok til å motvirke dette. Dessuten vil overgangen til hybridbiler, el-biler og hydrogenbiler gradvis også få en effekt på etterspørselen etter olje.

Briefingen "Supermajordämmerung" går enda grundigere til verks og beskriver hvorfor de nevnte drivkreftene sammen med et par andre forhold skaper noen helt nye rammebetingelser for "Big oil", de store integrerte oljeselskapene som vi er vant til at topper listene over de største selskapene i verden målt i markedsverdi. Energibransjen opplever raskere endringer i dag enn på flere tiår på grunn av flere forhold. En viktig endring som har utviklet seg gradvis over flere år er at "big oil" ikke eier så mye olje som mange tror:

"In the 1950s the seven sisters controlled some 85% of global reserves. Today over 90% of reserves are under the control of national oil companies (NOCs) which are owned, at least in part, by the governments sitting on the oil in question. In the past the NOCs relied on the technological expertise, project-management skills and global reach of the big international oil companies to produce, refine and sell their oil. These days more and more NOCs are able to do without the supermajors’ help. This means the supermajors are increasingly reliant on oil which is hard to get at: either because of geology (oil buried deep underwater and far from any shore); or because of chemistry (oil mixed up in tar sands and the like); or because of politics (oil in countries politically difficult to deal with)."

Dette har i hvert fall to viktige effekter. Den ene et det skjer en forskyvning i verdikjeden når det gjelder hvor det er mulig å hente ut gevinster når de statseide oljeselskapene går direkte til teknologileverandørene og ikke til "big oil" for å hente ekspertise og teknologi. Det er bra for leverandørindustri, blant annet den norske, som har investert i verdensledende kompetanse på leting, boring, subsea, design, bygging, integrerte operasjoner og ikt-systemer, men ikke fullt så bra for de store private oljeselskapene. Dessuten investere de fem største statlige oljeselskapene nå mer i forskning og utvikling enn de største private integrerte selskapene, i følge The Economist.

Den andre effekten er at når oljen de ønsker å eie blir stadig mer utilgjengelig, må oljeselskapene bruke stadig mer penger på hver dråpe de får opp. The Economist skriver at over halvparten at "the supermajors" kapitalinvesteringer nå går inn i ukonvensjonell olje og gass og dypvannsprosjekter. Det gjør dem betydelig mer sårbare for prisendringer enn de statlige oljeselskapene som kontrollerer mesteparten av den konvensjonelle oljen.

Mange er opptatt av at naturgass er den fremtiden oljeselskapene er nødt til å satse på når sjansen for å få tilgang til store nye oljefelt reduseres. Det er åpenbart riktig, og mange gjør nå store investeringer i teknologi og nye arealer for å tilpasse seg. Men, som The Economist skriver, er naturgass annerledes. Det er et helt annet behov for store investeringer i rørledninger, LNG-fabrikker, gasskraftverk og infrastruktur frem til sluttkunden for å gå løs på utbygging av nye felt.Derfor er kontrakter og prismekanismer annerledes, og det er langt mer krevende å få til samme høye avkastning på investeringene som oljeskapene tidligere har vært vant til. 

Det er ikke bare oljeselskapene som blir påvirket av den nye situasjonen med billig naturgass (og langt mer konkurransedyktig fornybar energi), men også de store elektrisitetsselskapene møter plutselig en helt ny konkurransesituasjon. Jeg tror det kan bli turbulent i energibransjen fremover, men kjedelig blir det ikke. Og som alltid er det når endringstakten øker at mulighetsrommet for innovasjon og å se ting andre ikke ser er størst.