I følge de rødgrønne partiene er svaret greit: Vi skal leve av å ikke redusere skattene. Særlig ikke formuesskatten. Problemet er at uansett hva man mener om norsk skattenivå er det slik at noen må skape verdiene først dersom de skal kunne skattlegge og omfordele dem etterpå. Forvitrer verdiskapingen blir det ikke så mye igjen å dele. I en slik situasjon vil dessuten høyere skatter kvele entreprenørskap og skaperkraft, og på sikt gi staten lavere inntekter.
Derfor burde en debatt om økonomisk politikk i en valgkamp handle om hvilke forutsetninger som må være på plass for at verdier skal skapes i næringslivet i fremtiden. I følge Perspektivmeldingen regjeringen la frem før sommeren (og som jeg blogget om her) slås det fast at staten med en videreføring av dagens velferdsnivå vil mangle en økonomisk inndekning på 140 milliarder kroner i året i 2060, noe som tilsvarer 6 prosent av BNP. Det må med andre ord skapes betydelig mer verdier i næringslivet i fremtiden dersom velferdsregnestykket skal gå opp.
Skulle politikerne falle for fristelsen til å vedta dyrere velferdsordninger, eller om oljeinntektene skulle falle raskere enn forutsatt, for eksempel på grunn av en strengere klimapolitikk, vil gapet mellom statens inntekter og utgifter bli anda høyere. Et slikt gap kan bare tettes dersom vi gjør noe drastisk med utgiftsnivået eller gjør noe for å få opp inntektene. Ikke ved å øke skattene på arbeid og arbeidsplasser, men ved å sørge for at rammevilkårene for verdiskaping blir slik at næringslivet kan bli enda mer produktivt, innovativt og lønnsomt enn i dag. Konkret handler dette om å ha en langsiktig økonomisk politikk som gjør fire ting:
For det første må statens utgifter holdes under kontroll. Tar vi for mye oljepenger inn i økonomien fortrenger det annet lønnsomt næringsliv fordi priser og lønninger går opp til et nivå som gjør det umulig å konkurrerer for annet næringsliv. På sikt, når oljeinntektene går nedover, blir problemene enda større dersom vi har vent oss til et alt for høyt kostnadsnivå og ikke lenger har inntekter til å dekke utgiftene. Derfor er en bredest mulig politisk enighet om en handlingsregel som sørger for en ansvarlig oljepengebruk helt avgjørende hvis vi ønsker at fremtidige generasjoner skal nyte godt av samme velstandsnivå som oss.
For det andre må det investeres i kunnskap. Fremtidens verdiskaping vil være stadig mer avhengig av kunnskap og kompetanse. Da handlingsregelen i sin tid ble vedtatt i 2001 sa den ikke bare noe om hvor mye penger det er forsvarlig å bruke, men også noe om hva det er forsvarlig å bruke de ekstra oljeinntektene på. I følge Stortinget skulle de ikke spres utover til alle mulig formål, men brukes på "utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt. Det var klokt tenkt, men ikke fulgt opp senere. Utfordringen er å gjøre forskning og kompetansebygging til strategi, og ikke bare nok et godt formål på statsbudsjettet. For et høykostland som Norge må høy kvalitet på forskning, utdanning og kompetansebygging være selve hovedstrategien for kunne å være et minst like velstående land som i dag.
For det tredje må vi fremme produktivitetsvekst og omstillingsevne. Det handler om å bruke penger smartere, slik at effekten blir større og vi tåler en omstilling til lavere oljeinntekter i fremtiden fordi vi for lengst er i gang med å modernisere og effektivisere. Da er det viktig at staten ikke stiller seg i veien for omstilling, men selv fremmer konkurranse og innovasjon. Offentlig sektor har et viktig ansvar for å bidra til innovasjon gjennom gode innkjøpsprosesser som fremmer innovasjon i helse og omsorg, og ved å lage digitale selvbetjeningsløsninger som kutter byråkrati og kostnader for bedrifter og borgere. Når en ny straffelov fra 2005 ikke kan tre i kraft fordi it-systemene i politiet ikke han håndtere det, er det lett å se at pengene er brukt feil. Vi har en samhandling i helsesektoren som teknologisk ligger langt etter resten av samfunnet. Og vi har store muligheter for å lage en bedre eldreomsorg gjennom en satsing på bruk av velferdsteknologi, men som vil kreve en mer målrettet innovasjonsinnsats fra norske kommuner i samspill med næringslivet.
Og for det fjerde er det viktig å fremme entreprenørskap og innovasjon. Det er næringlslivet selv som har hovedansvaret for å utvikle nye ideer, etablere bedrifter, ansette folk og tjene penger. Men det er forskjell på hvor gode rammevilkår ulike land har for næringslivet og det er slik at i noen faser av en bedrifts utvikling er det særlig stor risiko og særlig viktig å ha nok drivstoff på tanken, slik at man kan komme over "dødens dal". Statlige penger er ingen rettighet og ikke alle gründere skal ha tilskudd fra staten. Men av hensyn til landets fremtidige verdiskapningen er det viktig å ha noen virkemidler som stimulerer entreprenørskap og forskningsbasert nyskaping og som hjelper flere gründere igjennom den mest risikofylte og vanskelige fasen helt i starten. Jo flere gründere som klarer overgangen fra idé til marked og jo flere private investorer vi får til å ta den høye risikoen det er å investere i nye kunnskapsbedrifter, jo flere ben vil Norge ha å stå på etter oljen.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar