lørdag 24. august 2013

Norman Davies: Vanished Kingdoms

Norman Davies: Vanished Kingdoms
Det er vanskelig å sammenligne historiebøker om helt ulike steder og epoker, men jeg tror Norman Davies bok "Vanished Kingdoms - The Lives and Afterlives of Europe's Lost Realms" er den beste historieboken jeg noen gang har lest. I tillegg til at han skriver veldig godt er det spesielle med denne boken at den handler om nasjoner, dynastier og politiske hendelser man nesten ikke leser om ellers, men som er veldig interessante fordi de har spilt en sentral rolle i europeisk historie.

Det heter gjerne at seierherrene skriver historien, "Vanished Kingdoms" handler, som tittelen sier om nasjoner som ikke var seierherrer, men som ble borte. Grunnene til at de ble borte er litt ulike, noen ble erobret gjennom krig av sterkere naboer, noen gikk i indre oppløsning og noen opplevde en demografisk omveltning der nye folkegrupper kom inn. Og ofte var det naturligvis en serie av flere av disse faktorene som første til at nasjonen over tid gikk under.

Boken er en ordentlig murstein på 760 sider. Det er 15 forsvunnede nasjoner som gjennomlyses, fra vestgoternes kongedømme i området rundt Toulouse i sør-Frankrike på 400-tallet og til nasjoner som Montenegro og Irland som har røtter som går langt tilbake, men som tok seg en pause før de i nyere tid gjenoppstod som moderne stater.

En av Norman Davies sentrale teser er at det ikke nødvendigvis må erobring eller en demografisk overkjøring til for å utslette en historisk nasjon. Ofte har det vært slik at når en maktgruppe erstatter en annen på toppen av samfunnet, og har med seg et annet språk og kultur, så assimileres befolkningen gradvis til det nye, mens det gamle forvitrer. Til slutt er det bare noen gamle barneregler og tellesystemet til sauegeterne som inneholder restene av det gamle.

Et tidlig kapittel i boken handler om britonernes skjebne på de britiske øyer, med vekt på et område ved Strathclyde i lavlandet i dagens Skottland, der de holdt stand lenge selv om de fra 400-tallet kom i klemme mellom piktere fra nord, gæliske "skotter" som kom fra Irland, angel-saksere fra sør, og etter hvert også vikinger fra vest. Britonerne tapte den kampen og i dag er det bare i Wales deres språk og kultur har holdt stand. Men hvor ble de av ellers? Davies mener det britonske rent genetisk er godt representert over hele øyriket, men at de av ulike grunner kom de på defensiven kulturelt selv om de var flere enn nykommerne.

 Boken minner oss om at nasjonalstater kommer og går i Europa, og at det ikke er noen naturlov som sier at en statsdannelse varer evig. Det er noen fascinerende kapitler i boken om forsvunnede europeiske stormakter, som kongedømmet Aragon  (som forsvant formelt så sent som etter freden i Utrecht i 1714), og om unionen Polen-Litauen, som i litt ulike konfigurasjoner var en av Europas største stater gjennom flere hundre år, men som ble endelig demontert i den tredje delingen av Polen i 1795. Begge er eksempler på historiske stater hvor mye av historien ikke holdes levende lenger fordi dagens stater, politikere og debatter ikke har interesse av å trekke linjene sine tilbake til disse nasjonene som forsvant men vektlegger en annen historie.

Slik er det for eksempel også med Preussen, som vi gjerne forbinder med Berlin og Brandenburgs vekst som hertugdømmet og kongedømmet Preussen fra 1600-tallet til å bli kjernen i den tyske nasjonalstaten, men som også har en spennende territoriell historie mye tidligere og mye lenger øst, rundt Köningsberg. Norman Davies fortelling legger særlig vekt på den østlige delen av Preussens historie, som starter med etableringen av de tyske riddernes ordensstat i 1230 og varte helt fram til den sovjetiske erobringen i 2. verdenskrig.

Boken har også den fascinerende fortellingen om Burgund, som ikke er historien til én nasjonalstat, men en fortelling om flere ulike steder klemt mellom Frankrike og Tyskland, og noen ganger territorier innenfor Frankrike eller Tyskland, som har hatt betegnelsen Burgund, helt fra 400-tallet og frem til vår egen tid. Både dagens Sveits, Belgia og Nederland har en burgundisk arv, men i og med at man i følge Davies kan telle omtrent 15 ulike kongedømmer, hertugdømmer eller andre territorielle konstruksjoner som til ulike tider (og i et par tilfeller samtidig) har hatt navnet Burgund, er det en komplisert historie å beskrive.

Spennende er også fortellingen om hertugdømmet Savoie, et lite alpekongedømme med røtter helt tilbake til 1000-tallet, som krysset det som i dag er grensen mellom Frankrike, Italia og Sveits, og som omfattet Savoie og etter hvert Nice på fransk side og Piemonte på italiensk side. Davies beskriver det monarkiet gjorde på 1800-tallet, fra sin base i Torino, som en  "ny forretningsstrategi", der de oppga den franske delen og i stedet forfulgte et langt mer ambisiøst mål  om at deres kongedømme Piemonte-Sardina skulle bli kjernen i et samlet Italia. De klarte samlingen av Italiia, men de tapte etter hvert monarkiet, som ble erstattet av en italiensk republikk etter 2,.verdenskrig.

Det er som nevnt 15 nasjoner som blir omtalt i hvert sitt kapittel i "Vanished Nations". Noen ganske obskure og kortvarige, som kongeriket Etruria med hovedstad i Firenze mellom 1801 og 1814 og republikken Karpato-Ukraina i grenseområdet ved Tsjekkoslovakia, Ukraina, og Ungarn, som bare varte en dag i 1939. For historieinteresserte er dette en gullgruve av en bok, med store og små eksempler på hvorfor Europa er Europa, og at det slett ikke er nytt at Europa opplever forandring.