Medlemskap i fagorganisasjoner

Det er høysesong for arbeidslivets partner nå, med lønnsoppgjør på rekke og rad og ny avtale om inkluderende arbeidsliv. Og selvfølgelig også en mye medieomtalt LO-kongress som startet i dag.

Men hvordan står det egentlig til med arbeidstaker- og arbeisgiverorganisasjonene i Norge? Er fagforeningsmedlemskap blitt litt gammeldags, slik at det organiserte arbeidslivet taper de terreng til ikke-medlemskap? Eller er det sånn at noen vokser, mens andre taper terreng? Og er det sånn at det i realiteten bare er antall pensjonsistmedlemmer som øker, slik at det etter hvert blir flere pensjonister enn yrkesaktive i fagbevegelsen?

SSBs årlige medlemsstatistikk

Alle disse spørsmålene finnes det heldigvis gode svar på. Hvert år på denne tiden kommer Statistisk sentralbyrå (SSB) med statistikk som forteller hvor mange medlemmer arbeidstaker- og arbeisgiverorganisasjonene hadde ved utgangen av året før, i dette tilfellet ved utgangen av 2024. Ferske tall, med andre ord. Og fordi LO-kongressen åpnet i dag skal jeg begynne med arbeidstakersiden, så kommer jeg tilbake til listen over arbeidgiverorganisasjoner senere i uken.

Jeg har laget tabellen oppe til høyre ved å bruke statistikkbanken til SSB, og valgt å bruke kategorien yrkesaktive medlemmer i stedet for totalt medlemstall, som også inkluderer pensjonistene og sikkert også noen studenter. Statistikk fra SSB som skiller ut yrkesaktive medlemmer går såvidt jeg kan se tilbake til 2016, så jeg har valgt å sammenlikne 2016 med 2024 for å finne trender. 

De radene som er markert i gult i tabellen over er hovedorganisasjonene i arbeidslivet, det  vil si LO, Unio, Akademikerne og YS, som er paraplyorganisjoner over andre fagorganisasjoner, samt et par fagforeninger som er utenfor disse hovedsammenslutningene. Alle de øvrige (hvite rader) er fagorganisasjoner som hører inn under de fire hovedsammenslutningene, for eksepel Fagforbundet, Fellesforbundet og Styrke som er en del av LO, mens for eksempel Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund er en del av Unio, og Tekna og Den norske legeforeningen er del av Akademikerne. De to på listen som er utenfor de fire store er Norsk ingeniørorganisasjon (NITO) og Lederne, men det finnes også noen andre mindre, som Norsk Journalistlag og Farmaceutene.

LO er størst, Akademikerne vokser mest

Av de fire hovedorganisasjonene er LO klart størst med 661 000 yrkesaktive medlemmer, en økning fra 589 000 i 2016. De tre andre er mer jevnstore, Unio  har 287 000 yrkesaktive medlemmer, Akademikerne 224 000 og YS har 163 000. Alle har hatt en god økning de siste årene og aller mest Akademikerne som har økt fra 155 000 i 2016. Med pensjonistmedlemmene er tallet naturligvis høyere for alle (LO har da 1 027 000 medlemmer og UNIO har 401 000). Men jeg velger som nevnt å sammenlikne antall yrkesaktive medlemmer, som sannsynligvis betyr mest når det gjelder makt og innflytelse.

Ser vi på organisasjonsnivået under hovedsammenslutningene så er det slik at Fagforbundet er klart størst med 237 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 215 000 i 2016. Fagforbundet er dominerende i kommuesektoren og der er det som kjent vekst i oppgavemengden og flere ansatte. Nest størst i LO er Fellesforbundet som dominerer i industrien, med 119 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 89 000 i 2016. Dette tallet inluderer noen transport- og kabinansatte som har kommet til, med det er god vekst ellers også. I LOs univers følger deretter Handel og Kontor med 59 000, Styrke med 57 000, Norsk Tjenestemannslag (NTL), som organiserer i staten, med 34 000 og El og It-forbundet med 32 000, på de neste plassene.

I Unio er Utdanningsforbundet, og Norsk Sykepleierforbund de klart største foreningene, og de er i vekst, med henholdsvis 127 000 og 94 000 medlemmer i 2024. Utdanningsforbundet er så stort at det bare er Fagforbundet i LO som er større. Så har Forskerforbundet 21 000 og Politiets Fellesforbund 14 000 yrkesaktive medlemmer. Hos Akademikerne er det Tekna som er klart støste forbund med 85 000 medlemmer. Legeforeningen har 31 000, Econa har 19 000 og Norges juristforbund har 18 000 medlemmer. I YS er det Delta, som organiserer i kommunesektoren, som er største fagforbund, med 51 000 medlemmer. Parat har 35 000, Finansforbundet 25 000 og Negotia har 18 000. I YS er det særlig Delta og Parat som har vokst siden 2016.

Her må jeg for ordens skyld også nevne Norgens Ingeniørorganisasjon (NITO), som ikke tilhører noen av hovedorganisjonene, men som har imponerende 81 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 60 000 i 2016. 

Offentlig og privat sektor

Mange av fagforeningene i Norge organiserer medlemmer som tilhører bestemte yrker og bransjer som bare finnes i privat sektor, eller medlemmer i virksomheter som bare, eller i all hovedsak, finnes i offentlig sektor, som lærere, sykepleiere og politifolk. Andre fagforeninger, som Akademikernes foreninger for ingeniører, jurister og økonomer, eller Parat i YS, har medlemmer i både offentlig og privat sektor. Og derfor er det også litt vanskelig å lese ut av disse tallene fra SSB om det først og fremst er i offentlig eller privat sektor veksten i fagforeningsmedlemskap de siste årene er sterkest.

Det vi vet er at organisasjonsgraden i utgangspunktet er svært høy i stat, kommune og helseforetak, slik at når antall ansatte øker så øker også antall fagforeningsmedlemmer mer eller mindre automatisk. Men disse tallene, og spesielt tallene for foreninger som bare finnes i privat sektor, tyder på at det  er en god vekst i antall organiserte ansatte også i privat sektor. En annen indikator på hvordan det organiserte arbeidslivet utvikler seg er hvordan det går med organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden. Men det kommer jeg tilbake til om et par dager.

2022 hadde flest streikedager siden 2012

Norge er strengt tatt ikke et land der veldig mange arbeidsdager går bort i streiker, men i noen år er det flere og lengre streiker enn i andre. Lønnsoppgjøret i 2022 var slik, der to av streikene ble ganske langvarige og bidro til at det ble flest tapte arbeidsdager i arbeidskonflikt siden 2012.

I alt gikk litt over 188 000 arbeidsdager tapt i arbeidskonflikter i 2022. Det var fem streiker, men 179 000 av de 188 000 tapte arbeidsdagene kom i to streiker i undervisningssektoren, 125 000 blant lærere i KS-området (kommunesektoren) og 53 700 var barnehageansatte i private barnehager organisert av Private Barnehagers Landsforbund (PBL). 

Det er Statistisk sentralbyrå som kan presentere disse tallene. De kan også fortelle at det på ingen måte er slik at medlemsskap i fagforeninger er noe som er på retur i Norge. Alle hovedsammenslutningene øker medlemstallet. Her hjelper det nok at offentlig sektors andel av sysselsettingen i Noreg øker og organisasjonsgraden i det offentlige, stat, kommuner og helseforetak, er langt høyere enn den er i privat sektor. Siden 2005 har LO vokst fra 823 000 til 993 000 medlemmer, Unio fra 244 000 til 396 000, YS fra 202 000 til 235 000 og Akademikerne har vokst fra 143 000 til 255 000 medlemmer.

Flere fagorganiserte, størst vekst hos Akademikerne

Det var noen år på slutten av 90-tallet og rundt årtusenskiftet at det ble spekulert i om organisering i arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner ville dø ut. Fordi streiker var destruktive og gammeldagse, og fordi markedsverdien av kompetansen til de ansatte ville bli bedre verdsatt gjennom individuelle valg og avtaler enn gjennom kollektive lønnsoppgjør.

Jeg skal ikke bruke plass har på å analysere hvorfor det ikke gikk slik, men nøye meg med å slå fast at det ikke gikk slik. Som grafen til venstre, fra en oppdatert oversikt fra SSB over antall medlemsskap, viser er det flere fagorganiserte nå enn i 2005, selv om den tradisjonelle industrien sysselsetter langt færre, tjenestenæringene flere, utdanningsnivået har økt og samfunnet er langt mer opptatt av individuell valgfrihet på en rekke områder, også i arbeidslivet.

Når medlemsskapet i arbeidstakerorganisasjonene likevel har økt de siste 20 årene har det selvsagt litt med at antatt sysselsatte har økt og at offentlig sektors andel av sysselsettingen (der er nesten alle medlemmer av fagorganisasjoner) har økt. Men det har nok mest med at organisasjonene har endret seg og klart å være relevante for en annen type medlemmer som kanskje er mer opptatt av individuell hjelp og støtte og av å få faglig påfyll og nettverk. 

Alle hovedsammenslutningene har vokst de siste 20 årene. Som vi ser at grafen har UNIO fanget opp mange av de med høyere utdanning i de støre vekstyrkene i offentlig sektor (sykepleiere, lærere, politi), mens akademikerne gjør det godt blant de med lang høyere utdanning i både offentlig og privat sektor, Akademikerne har vokst prosentvis mest det siste året. SSB skriver:

"Dei fire hovudsamanslutningane for arbeidstakarar, LO, UNIO, YS og Akademikerne, hadde alle ein auke i talet på medlemmer i 2021. Akademikerne har hatt den største auken i både absolutte tal og prosent, med 12 300 fleire medlemmar enn året før. Fagforeininga har hatt ein stor medlemsauke over fleire år. Sidan 2017 har medlemstalet auka med nesten 20 prosent."

Økt lønnsvekst i 2021

Lønnsveksten tok en pause under første del av kononapandemien, men den gikk opp igjen allerede i 2021, i følge tall fra Statitstisk sentralbyrå (SSB). Og noe av forklaringen på denne oppgangen i 2021 er nettopp forsinkede lønnsoppgjør i 2021. Og som vi ser i graven til venstre var oppgangen litt høyere i statlilg og kommunal sektor, etter å hva vært lavere i 2020. SSB skriver:

"Gjennomsnittlig månedslønn økte med 4,2 prosent fra 2020 til 2021. Det er nesten en dobling av fjorårets lønnsvekst på 2,2 prosent. Hovedårsaken er de forsinkede lønnsoppgjørene i 2020 (...) 

- Lønnsveksten i 2021 var 2,0 prosentpoeng høyere enn den lave lønnsøkningen i 2020. Den var også høyere enn lønnsveksten i 2019, som var den høyeste på mange år, sier seniorrådgiver Håkon Grini i SSB. Han påpeker at det er to viktige forklaringer på lønnsveksten det siste året. For det første var det rekordmange ledige stillinger høsten 2021, som kan ha gitt arbeidsgivere insentiver til å tilby høyere lønn.  For det andre har forsinkede lønnsoppgjør fra 2020 kommet med i statistikken for 2021."

Enighet i lønnsoppgjøret i staten

Når et lønnsoppgjør går til mekling hos Riksmeklingsmannen er det slik at det settes en tidsfrist for å finne en løsning og unngå konflikt, men det er samtidig slik at når fristen er i ferd med gå ut, og partene tror de kan bli enige hvis de bruker litt mer tid, så kan de bli enige om å forlenge fristen.

Og slik var det torsdag ettermiddag da lønnsoppgjøret mellom staten og de fire hovedsammenslutningene fant sin løsning, 15 timer etter at fristen var gått ut ved midnatt. Først da var det tid for selfier, kommentarer til media og feiring av resultatet. I KMDs pressemelding fra torsdag ettermiddag sier vi dette om resultatet som ble oppnådd:

"Enighet i lønnsoppgjøret i staten

– Jeg er glad for at vi har oppnådd enighet med alle de fire hovedsammenslutningene i lønnsoppgjøret i staten, sier kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland.

LO Stat, Akademikerne, Unio og YS Stat kom torsdag ettermiddag til enighet om lønnsoppgjøret i staten etter bistand fra riksmekleren.

– I avtalen med Akademikerne har vi fått en historisk modernisering av lønnssystemet og vi er i enige om at hele lønnspotten skal forhandles om lokalt. Vi har tillit til at lokale arbeidsgivere og tillitsvalgte lokalt kan finne gode løsninger for å fordele lønnspotten slik at de kan rekruttere og beholde gode medarbeidere, sier Mæland.

– I avtalen med LO Stat, Unio og YS Stat har vi kommet til enighet om at halvparten av de disponible midlene skal gå til lokal fordeling. I tillegg har partene forpliktet seg til å jobbe videre med å modernisere lønnssystemet i staten i neste periode. Dette resultatet er vi samlet sett veldig godt fornøyd med, sier Mæland.

– Dette har vært svært krevende forhandlinger, og alle parter har bidratt. Jeg vil takke riksmekler og partene for en god og konstruktiv tone gjennom hele meklingen, sier Mæland.

Et arbeidsmarked i omstilling blant annet på grunn av den teknologiske utviklingen, vil bety behov for å videreutvikle og omstille kompetansen i staten. På bakgrunn av dette er staten og de fire hovedsammenslutningene enige om å starte et arbeid med å avdekke behov for tiltak knyttet til utfordringene staten og de ansatte vil møte.

– Regjeringen ser frem til et godt samarbeid med organisasjonene om dette. Det er svært viktig for å sikre statlige virksomheters mulighet til å rekruttere og utvikle medarbeidere, sier kommunal- og moderniseringsministeren."

Mer fleksibel arbeidstid i staten

Noen radikal omveltning av arbeidstiden er det ikke snakk om, men en fornuftig tilpasning av avtaleverket til det at mange ansatte ønsker å kunne jobbe mer fleksibelt. For eksempel ved ta frem PCen på kvelden og jobbe hjemmefra når barna har lagt seg.

NRK omtalte denne endringen under overskriften "Nå utvides fleksitiden for statsansatte" og fortalte om tobarnsmor Kristine Kostøl som er fornøyd med å selv kunne styre tiden sin i større grad enn før:

– Den nye avtalen gjør at jeg kan ta igjen tapt arbeidstid etter at ungene har lagt seg, i stedet for å jobbe på ettermiddagen mens de fremdeles er våkne. Nå får vi mer tid til å være sammen som familie, sier Kostøl til NRK.

Endringene gjør at staten fra årsskiftet får regler som ligner mer på det som praktiseres i privat sektor og som er regulert av arbeidsmiljøloven. KMDs nettsider sier dette om de konkrete endringene som gjennomføres fra nyttår:

"Den nye avtalen utvider den ytre rammen for arbeidstid, som angir når arbeidstakere kan jobbe etter eget ønske. Den ytre rammen for arbeidstiden utvides fra kl. 7 til kl. 6 om morgenen, og fra kl. 20 til kl. 21 på kvelden. Det er ikke meningen at arbeidstakerne skal arbeide mer, men i stedet få anledning til å arbeide på en mer fleksibel måte. Avtalen er en prøveordning som skal evalueres. Dagens avtale er fra 1976, og arbeidslivet har endret seg betydelig siden den gang."

Dette handler ikke om å øke dagens arbeidstid eller om å få noen til å jobbe på mer ubekvemme tidspunkter, Utgangspunktet er tvert imot at vi må ha tillit til at den enkelte ansatte selv kan vurdere når det passer å jobbe hjemmefra. Og at avtaleverket ikke bør være en hindring for fleksible løsninger som ansatte selv ønsker.

Hurra for teknisk beregningsutvalg

Denne uken har det i hvert fall vært to viktige feiringer med statsråder i sentrale roller. Den ene er den mye omtale feiringen av norske kunst- og kulturpersoner, med Linda Hoftad Helleland som vertskap. Derfra meldes det at det ble svært hyggelig og vellykket, med 250 mennesker til stede i Parkveien.

Langt mindre omtalt, men minst like viktig, var feiringen av at Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) er  blitt 50 år, Med arbeids- og sosialminister Anniken Haugli som hovedtaler. Bak det som må være et av verdens kjedeligste navn finnes en av de store juvelene i den norske modellen. Vi har nemlig forstått at dersom vi skal bli enige om ting, eller i hvert fall være uenige om ting på en god måte, er noe av nøkkelen å være enige om tall og fakta først. Dette utvalget forsyner oss med tall alle stoler på.

I lønnsforhandlinger er det for eksempel en stor fordel å være enige om hvordan fortiden har vært når man skal forhandle om hvordan lønnen skal være i fremtiden. Hvis man ikke er enige om historiske tall og fakta om hvordan lønnsutviklingen har vært, sier det seg selv at det er mye vanskeligere å bli enige. I Norge tenker vi gjerne at dette er en ganske opplagt ting. At vi må klare å skille det faglige og nøytrale kunnskapsgrunnlaget fra saker som man kan ha ulike meninger om. Og at vi gjør lurt i å bruker tiden på å være uenige om det som gjelder fremtiden i stedet for å krangle om hvordan virkeligheten ser ut nå.

Men selv om det høres opplagt ut av vi skal være enige om faktagrunnlaget er denne norske modellen ganske uvanlig internasjonalt. Den sparer oss for mye unødvendig krangel og konflikt. I Aftenpostens glimrende hyllest "De har levert knusktørre tekster i 50 år. Det gleder alle", skriver de:

"Siden 1967 har partene i arbeidslivet, departementenes teknokrater og en leder fra Statistisk sentralbyrå laget et omforent tallgrunnlag for inntektsoppgjørene. Partene skal bli enige om tallene før oppgjørene starter. Viktig tid skal ikke bli brukt på å krangle om statistikk og lønnstall. (...) «Den norske modellen» er kjennetegnet av tillit, åpenhet, samarbeid, små forskjeller, samordnet lønnsdannelse, høye skatter og et godt sosialt sikkerhetsnett. TBU hører definitivt til i modellen."

Det er all mulig grunn ti å feire at det tekniske beregningsutvalget har blitt 50 år. Og også grunn til å håpe at vi vil fortsette å jobbe på denne måten i mange år fremover,

Arbeidslivets organisasjoner vokser

Det er mye som er i endring i norsk næringsliv og arbeidsliv, men noe av det som ikke ser ut til å bli umoderne er være medlem i fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. Den organiserte delen av arbeidslivet har vokst siden årtusenskiftet. Statistisk sentralbyrå (SSB) presenterte nylig tall for medlemmer i arbeidstakerorganisasjoner der de beskriver utviklingen slik:

"Dei siste åra har talet på medlemmar i arbeidstakarorganisasjonar auka jamt og trutt, frå om lag 1,5 millionar i 2003, til over 1,8 millionar i 2016. Det kjem fram av nye tal for medlemer i arbeidsgivar- og arbeidstakarorganisasjonar. Statistikken er basert på frivillig rapportering og inkluderer også medlemer som ikkje er yrkesaktive. - Det ser ut til at arbeidstakarorganisasjonane i Noreg har haldt nokon lunde stand dei siste åra, seier seniorrådgjevar i SSB Harald Lunde."

I selve tallene kan vi lese at LO har økt fra omkring 839 000 medlemmer i 2003 til 917 000 medlemmer i 2016. YS har økt fra 202 000 til 216 000. UNIO har økt fra 232 000 til 349 000. Akademikerne har økt fra 133 000 til 199 000. Og medlemskapet i andre frittstående foreninger har økt fra 103 000 i 2003 til 133 000 i dag. 

Men også den organiserte arbeidsgiversiden vokser. Arbeidsgiverorganisasjonene får flere medlemsbedrifter både med og uten tariffavtaler. Ser vi på antall ansatte i medlemsbedriftene i de store arbeidsgiversammenslutningene har NHO økt fra 503 000 ansatte i 2003 til 690 000 i 2016. KS har økt fra 275 000 til 471 000. Virke har økt fra 115 000 til 227 000. Spekter har økt fra 165 000 til 215 000. I tillegg er det en rekke mindre arbeidsgiverorganisasjoner i Norge. De største blant disse er Finans Norge med 36 000  ansatte hos medlemsbedriftene, Norges Rederiforbund med 38 000, Private barnehagers landsforbund med 29 000, Samvirkeforetakene med 26 000 og Maskinentreprenørenes forbund med 27 000. 

Så selv om omstillingtakten i arbeidslivet er høy, andelen ansatte med høyere utdanning øker og tjenestesektoren vokser mest, og mange har trodd at dette er forhold som ville redusere den organiserte delen av arbeidslivet, viser tallene at det ikke er tilfelle.

Suser avgårde i NHO

Foto: Inge Jan Henjesand

En av de tingene NHO virkelig kan er å lage gode årskonferanser. Det skjer alltid første arbeidsuken i januar, før mye annen møtevirksomhet har kommet i gang, samler sentrale folk i næringsliv, politikk og organisasjonsliv, handler om et stort og viktig fremtidsrettet samfunnstema - og bidrar derfor til å sette en dagsorden for den politiske debatten. Slik var det også på torsdag da NHO laget konferanse om hvordan roboter og informasjonsteknologi endrer arbeidslivet.

Blant mye bra vil jeg trekke frem fire ting: For det første var det som ventet veldig spennende å høre Andrew McAfee snakke om hvordan grenseflatene for hva mennesker er best til å løse og hva maskiner er best til å løse flyttes. For 10 år siden var det utenkelig at datamaskiner ville kunne kjøre biler i vanlig trafikk. I dag er det noe som skjer. Jeg har for øvrig blogget om to bøker McAfee har vært med på å skrive, "The Second Machine Age" i 2014 og "Race Aganist the Machine" i 2011.

For det andre var det også veldig interessant å høre Sondre Gravir i Finn.no snakke om hvordan plattformen Finn Småjobber gjør det lettere å finne folk som kan ta på seg ulike oppdrag og tjenester, men hvordan det utfordrer dagens måter å organisere bedrifter, betale skatt, følge ulike regelverk osv. Hans hovedbudskap var at dette ikke blir borte, men at vi må finne måter som gjør det enklere for folk å være lovlydige, betale skatt og gjøre de riktige tingene. Har var prisverdig konkret på hva som kan gjøres, noe jeg tror blir helt avgjørende i en ellers tider litt luftig diskusjon om den såkalte delingsøkonomien.

For det tredje stod LOs leder og NHOs leder på samme scene og snakket om hvordan de kan jobbe sammen for å løse noen av de store utfordringene i samfunnet, inkludert høyere arbeidsledighet og flere som faller utenfor på ulike måter. Jeg tror ikke det er mange land der den største arbeidsgiverorganisasjonen og den største fagorganisasjonen kan opptre sammen på denne måten. Nå tar riktignok Aftenposten feil når de skriver at det er første gang en LO-leder er på scenen på en årskonferanse i NHO. Her er et billedbevis fra min blogg som viser at Roar Flåthen var på scenen foran 1300 tilskuere i Operaen i 2010. Jeg var programleder for den sesjonen, så det husker jeg godt. Og her er også et videoklipp fra diskusjonen. Men det som er riktig er at det aldri har skjedd før at de har stått på scenen sammen med en NHO-sjef og snakket om hvilke utfordringer de skal løse sammen.

Og for det fjerde kom deLillos, kveldens store overraskelse på årskonferansemiddagen. Noen full konsert kunne det jo ikke bli, men fire låter hentet fra deLillos enorme katalog var fantastisk bra middagsunderholdning. Litt sunn maktkritikk med en bra ironisk snert var det også i noen av tekstene, som ikke akkurat var helt malplassert i den forsamlingen. Og helt perfekt var det at det hele åpnet med min deLillos favorittlåt fra første album, Suser avgårde. Sangen der de synger om at Oslo er en egen planet:

"Det er grålysning og ikke en lyd i byen
Og jeg er på vei hjem til en oppredd seng
Lille Oslo er en egen planet
Alle gatene er forskjellige land
Hvert strøk en verdensdel
Og vi suser avgårde, alle mann".

LOs leder fusker med fakta

I et stort oppslag i Dagens Næringsliv i dag svarer LOs leder Gerd Kristiansen på et utspill fra NHO om behovet for å gjøre arbeidsmiljøloven mer fleksibel. Ikke helt uventet er hun imot enhver endring i loven (artikkelen i DN er ikke på nett, men en leder om saken, "LOs nakketak", er i DN på nett).

Jeg er uenig med LO og mener at det er behov for å gjøre noen justeringer i arbeidsmiljøloven for å la den enkelte ansatte selv kunne velge å jobbe mer fleksibelt uten at bedriften av den grunn bryter loven. Men det er ryddig at LO sier klart fra om hva de mener. Det som ikke er ryddig er LO-lederens beskrivelse av det hun tror om arbeidsmiljøet i it-bedrifter, en av de store og voksende kunnskapsbaserte næringene i privat sektor. Som en kommentar til et oppslag i DN i går om en it-bedrift som etterlyste en mer fleksibel arbeidsmiljølov, sier Gerd Kristiansen at:

"- DN-eksemplet var en bedrift fra ikt-bransjen. Den bransjen er spesiell og har knapt noe skille mellom arbeidstid og fritid. Folk jobber dag og natt for å være "flinkest i klassen". Men i ikt-bransjen blir mange liggende igjen som fullstendig utbrente, sier hun."

Hvis dette er representativt for Gerd Kristiansens innsikt i forholdene i it-bedrifter, konsulentvirksomheter og andre kunnskapsintensive tjenesteleverandører i Norge, er det grunn til å være nokså bekymret. Det er i hvert fall to store feil med analysen hennes:

For det første er det ikke bare folk i it-bedrifter som tar frem en bærbar pc eller et nettbrett på kvelden, i helgene eller på andre tidspunkter det passer å jobbe. Det er noe mange har muligheten til å gjøre. Ikke fordi ansatte flest kan legge hele arbeidstiden akkurat når en måtte ønske det, men fordi det for mange er slik at deler av jobben handler om å skaffe informasjon, gjøre analyser, skrive dokumenter, svare på epost eller rett og slett være kreativ, oppgaver som kan egne seg godt til å løse på andre tidspunkter og på andre steder enn på jobben. Og der en slik frihet og fleksibilitet er en stor fordel. Dette er ikke noe som er spesielt for ansatte i it-bedrifter, det er et kjennetegn i alle type jobber der it-verktøy har fått en sentral plass og gjør at oppgaver kan løses på nye måter, inkludert mange i offentlig administrasjon.

For det andre må det være fullstendig feil at det er en overhyppighet av utbrenthet i denne delen av næringslivet. Da ville vi sett det i sykefraværstallene for it-bransjen. Men tallene viser det stikk motsatte. Mens det gjennomsnittlige sykefraværet (egenmeldt og legemeldt) i Norge i følge SSB var 7,2 prosent i første kvartal 2013, er tallet for næringen informasjon og kommunikasjon bare 4,7 prosent, det laveste tallet noen næring har. I følge NHOs statistikk for medlemsbedriftene var det legemeldte sykefraværet  5,3 prosent totalt i NHO-området i første kvartal 2013. I Abelia-området i NHO, som omfatter forskning, undervisning, tele- og it-bedrifter, var det legemeldte sykefraværet 2,7 prosent i første kvartal. Det er et tall som tyder på at det er et sunt og godt arbeidsmiljø de aller fleste steder.

Skal man finne urovekkende høyre sykefraværstall må man lete helt andre steder. Høyest sykefravær av alle næringer har helse- og omsorgssektoren, som Gerd Kristiansen kjenner godt fra sin bakgrunn i Fagforbundet som organiserer ansatte i kommunal omsorg.. Den kommunale delen av helse og omsorgssektoren har i følge SSB et sykefravær på hele 11 prosent, et urovekkende høyt tall. Det legemeldte sykefraværet i helse og omsorg (både statlig og kommunal) er på hele 8,4 prosent, et veldig mye høyere tall enn de 2,7 prosentene vi finner hos ikt- og kunnskapsbedrifter i privat sektor.

Det ville være en fordel om debatten om mer fleksibilitet i arbeidstidbestemmelsene kan være basert på virkeligheten slik den er, og ikke på noen merkelige myter om hvordan ting foregår i private bedrifter.

Fleksibelt arbeidsliv i Fredrikstad

Onsdag kveld arrangerte NHO Østfold et politisk debattmøte med førstekandidatene fra alle partiene. Sted var det flotte Litteraturhuset i Fredrikstad og tema var arbeids-miljøloven og fleksibilitet. Jeg innledet litt før debatten og fikk også god hjelp fra Marit Bjørnland, administrerende direktør ved  Quality hotel and resort Sarpsborg og Roar Hall, regiondirektør i ISS, til å trekke opp noen problem-stillinger panelet diskuterte.

Vi var innom fleksibel arbeidstid i barnefamilier der man løser tidsklemma ved å ta fram PCen sent på kvelden, om sentrale fagforeninger skal ha vetorett i forhold til avvikende arbeidstidsordninger man er enige om lokalt, reiselivsbransjens behov for å ha flere folk på jobb i helgene enn i uken, hvordan offentlige kunder lager kontraktsvilkår med bemanningsbedrifter som forutsetter stor bruk av midlertidig arbeidskraft og hvorfor universiteter og høyskoler kan ha midlertidig ansatte i 20 år, men ikke bedrifter i privat sektor og mye annet interessant.

Begge bedriftene som innledet fikk også frem på en god måte hvordan økt fleksibilitet bidrar til en inngang i arbeidslivet for personer som ellers sliter med å komme inn. Roar Hall fortalte også om hvordan stadig flere av de som begynner i en midlertidig jobb i hans bedrift blir fast ansatte..

Det ble en bra debatt der synspunktene kom klart frem og kandidatene hadde satt seg svært godt inn i de fleste temaene, men spesielt mye nytt fikk vi vel strengt tatt ikke høre. I debattene om arbeidsmiljøloven er det et klart skille mellom de rødgrønne partiene som ikke vil endre noen ting i loven og de borgerlige partiene som vil beholde hovedtrekkene i loven, men ønsker å åpne for mer fleksibilitet på noen områder. Det betyr noe om flertallet i Stortinget er rødgrønt eller borgerlig.

Det er også et viktig poeng at dette ikke må være en debatt med arbeidsgivere og arbeidstakere på hver sin side. Fleksibiliteten fungerer best når alle opplever at de er tjent med den og den både bidrar til at oppgavene blir løst på en bedre måte og at balansen mellom arbeid og fritid fungerer bedre for ansatte. Tidligere i år skrev jeg en kronikk om dette sammen med nestleder Hege Gjessing i Akademikerne som var på trykk i Dagens Næringsliv. Jeg var også innom temaet i et innlegg her på bloggen da Stortinget behandlet den siste arbeidslivsmeldingen. Og det var et av temaene da Abelia samlet partilederne til debatt på årskonferansen vår i juni.

Arbeidsgiverorganisasjoner i Norge

Konferanse om kønnsoppgjøret

Fredag arrangerer Abelia et av årets viktigste og beste besøkte treff. Det er konferansen om lønnsoppgjøret i 2012, en konferanse som til tross for at den i motsetning til mye annet vi gjør bare er åpen for medlemsbedrifter, trekker rundt 150 deltagere. Og de som kommer er typisk sentralt plasserte ledere i mellomstore og store virksomheter, ofte med titler som HR-direktør eller personalsjef..

Grunnen til at det kommer så mange tror jeg har med en kombinasjon av et veldig sterkt program, med innledere som Gudmund Hernes, Harald Magnus Andreassen, Nina Melsom og Birgit Abrahamsen, som snakker om alt fra store globale makrobetingelser ned til helt konkrete forhandlingsproblemstillinger. Men det har også med at dette er veldig nyttig. Selv om man er leder i en bedrift der lønn fastsettes lokalt og ikke i sentrale oppgjør (og det gjelder omtrent alle i Abelia), er det veldig viktig å ha oppdatert og korrekt informasjon om hvor landet ligger, og ikke minst å treffe andre som har de samme ansvaret som en har selv i andre bedrifter.

Tilfeldigvis kom Statistisk Sentralbyrå ut med offisielle og oppdaterte tall for antall medlemmer i arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner på torsdag. Der går tidsseriene tilbake ti år, så det er mulig å sammenligne og se om antall medlemmer tyder på at de kollektive regimene for lønnsdannelse er i ferd med å forvitre. Når det gjelder arbeidstakerorganisasjoner har medlemstallet økt. Totalt er det nesten 1,7 millioner organiserte ansatte, en oppgang på i underkant av 200 000 fra 2003. 880 000 er organisert i LO og 220 000 i YS, som begge har hatt en viss vekst. UNIO har vokst mer, til over 300 000 medlemmer. Akademikerne vokser også, de har 163 000 medlemmer, en vekst på 30  000 siden 2003, til tross for at Forskerforbundet meldte overgang til Unio for noen år siden. En annen organisasjon som har vokst mye det siste tiåret og som har mange medlemmer i Abeliabedrifter er ingeniørorganisasjonen NITO med 69 000 medlemmer.

I vår sammenheng er det jo også interessant å studere statistikken over hvordan arbeidsgiverorganisasjonene klarer seg. Nå kan man utmerket godt være medlem i en arbeidsgiverorganisasjon uten at de ansatte er organisert (i mange bedrifter i Abelia er det slik, de er medlem for å delta i det næringspolitiske arbeidet og få tilgang til ulike møteplasser), så det er ikke nødvendigvis noen direkte sammenheng mellom flere fagorganiserte ansatte og flere arbeidsgiverorganiserte bedrifter. Når man måler medlemskap i arbeidsgiverorganisasjoner er det gjerne to ting man måler, antall bedrifter og antall sysselsatte i bedriftene. Jeg kommenterer bare dette siste tallet her, for jeg synes antall personer gir det beste bildet av nedslagsfeltet til de ulike organisasjonene.

Og så må man huske på at når man måler antall sysselsatte i stedet for antall årsverk (slik vi pleier internt i NHO) fører det til at virksomheter med mange deltidsansatte, som helse, omsorg, varehandel og arbeidsintensive tjenester virker større, mens industri, oljevirksomhet og kunnskapsbedrifter med nesten bare fulltidsansatte virker mindre enn om man teller årsverk, men det er nå slik SSB har valgt å gjøre det.

Tallene for antall sysselsatte i bedrifter som er med i arbeidsgiverorganisasjoner viser at NHO er størst med 538 000 personer ansatt i NHO-bedrifter. Nest størst er KS (med de fleste medlemmene der er kommuner og ikke bedrifter) med 478 000 personer, og i sterk vekst. Arbeidsgiverforeningen Virke (tidligere HSH) har 204 000 sysselsatte, mens Arbeidsgiverforeningen Spekter som organiserer offentlige sykehus og en del statlige monopolvirksomheter, har 187 000 sysselsatte. Det interessante er at alle disse organisasjonene har opplevd god vekst de siste ti årene. Veksten er nok sterkest i offentlig sektor både når det gjelder arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, men også arbeidsgiverorganisasjonene på privat side vokser.

I tillegg til tallene for hovedorganisasjonene finner man på SSBs nettsider også tall for enkeltforbund på arbeidstakersiden og de ulike landsforeningene i NHO. Man kan se hvordan utviklingen har vært siden 2003, inkludert hvordan det har gått med Abelia siden 2003. Leter man seg frem til disse tallene vil man se at Abelia har vokst kraftig både i antall medlemsbedrifter og i antall sysselsatte i medlemsbedriftene. Abelia er fortsatt mindre enn for eksempel Norsk Industri og Byggenæringen, men har passert for eksempel Oljeindustriens Landsforening og Norsk Teknologi.

Abelia hadde 337 medlemsbedrifter (137 med tariffavtale) i 2003. 583 medlemsbedrifter (238 med tariffavtale) i 2007 og 1066 medlemsbedrifter (399 med tariffavtale) ved utgangen av 2011. Ser vi på veksten i Abelias nedslagsfelt målt i ansatt sysselsatte i medlemsbedriftene var det 14 559 i 2003, 22 250 i 2007 og 35 927 sysselsatte ved utgangen av 2011. Det må man vel kalle en bra vekst, og den ser ut vil å fortsette. Denne veksten er naturligvis også en viktig del av forklaringen på at det kommer flere på konferansene og møteplassene våre.

Høring i Stortinget om arbeidslivsmeldingen

I august i fjor la regjeringen fram en stortingsmelding med tittelen Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv. Det er den første stortingsmeldingen som har hatt som mål å gi en samlet oversikt over arbeidsforholdene og arbeidsmiljøtilstanden i Norge. Dokumentet er på hele 370 sider (her er den som pdf-fil) og blir neppe noen bestselger. Det er heller ikke mange konkrete forslag der, men som et oversiktsdokument gir meldingen en god innføring  i en del sentrale temaer både arbeidsgivere, politikere og organisasjoner i arbeidslivet må forholde seg til.

Mandag var det høring i Stortinget om meldingen, der også Abelia deltok. Normalt begrenser vår deltagelse i høringer seg gjerne til høringer om statsbudsjettet og noen større næringspolitiske saker, men vi vurderte at dette er en så sentral arbeidslivssak at det var naturlig å melde seg på, på linje med hovedorganisasjoner som NHO, KS og Spekter, kolleger i landsforeningene Norsk Industri og OLF, samt en rekke arbeidstakerorganisasjoner. Noen må jo tale kunnskapsbedriftenes sak, også i disse spørsmålene. Listen over de som deltok kan man se her.

Det spørsmålet jeg brukte tiden på i høringen var arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, som beskrives i kapittel 23 i meldingen, på sidene 352-368. Spesielt viktig er adgangen til å definere arbeidstakere til å ha en særlig uavhengig stilling, noe som som innebærer at man er unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dette omtales fra side 366 i meldingen. Ingen er helt sikre på hvor mange som er definert som arbeidstakere i en særlig uavhengig stilling, men meldingen prøver å gjøre noen anslag:

"Når arbeidstakarane sjølve får konkrete spørsmål om kven som er haldne utanfor arbeidstidsreglane, viser undersøkinga at 19 prosent av alle arbeidstakarar meiner dei er haldne utanfor. 12 prosent veit ikkje. 16 prosent av kvinnene seier at dei er haldne utanfor, og 29 prosent av mennene, og klart fleire i privat sektor enn i offentleg sektor. 10 prosent av dei som seier at dei er haldne utanfor, kjenner ikkje årsaka til unntaket. 35 prosent av dei som opplyser at dei er haldne utanfor, seier at dei har ei leiande stilling, medan 41 prosent uttaler at dei har ei særleg uavhengig stilling. Dei resterande nemner andre årsaker til at dei er haldne utanfor, til dømes gjennom forskrift. Unntaka aukar med utdanningsnivået. Ser vi berre på dei som har ei særleg uavhengig eller leiande stilling, utgjer dei som er haldne utanfor, 13 prosent av alle arbeidstakarar."

Meldingen nevner også at når man spør arbeidsgivere og personalsjefer om unntak fra arbeidstidskapitlet indikerer de at 7 prosent er unntatt, mens Sentio har anslått det til å være 11 prosent. Det er med med andre ord et visst sprik i tallene, men alt i alt tyder vel svarene på at det er ganske mange som i praksis mener at de ikke er omfattet av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Det er flere måter å vurdere dette på. Regjeringen går i meldingen ganske langt når det gjelder å slå fast at praksis i bedriftene i mange tilfeller ikke er i tråd med intensjonene i loven ved at mange arbeidstakere er definert som særlig uavhengige uten av vilkårene i loven er oppfylt. Til grunn for dette synet ligger det en analyse om at det normalt er en interessemotsetning mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, at arbeidgiveren er den sterke parten i denne relasjonen og at arbeidgiveres ønsker om mer fleksibilitet med mulighet til å jobbe mer i perioder må gå på bekostning av de ansattes rettigheter.

En alternativ måte å vurdere dette på, som Abelia argumenterte for i høringen, er at de gruppene det er snakk om har en sterk stilling i form av utdanning og kompetanse, en relativt stor mulighet til å selv å planlegge og organisere arbeidsdagen, de kan ta med arbeid hjem og de er i mange tilfeller avhengige av denne fleksibiliteten for å klare å kombinere arbeid, familie og fritid. Hvis det er slik at arbeidstidsbestemmelse i loven brytes stadig vekk er det normalt ikke fordi arbeidsgiver krever det, men fordi de ansatte selv velger å jobbe på andre måter enn før. En viktig driver er informasjons- og kommunikasjonsteknologi som muliggjør en helt annen fleksibilitet enn før og som er et viktig gode for både bedrifter og kunnskapsarbeidere.

I stedet for å beskylde arbeidsgivere for utbytting av ansatte, gir det mye mer mening å legge skylden på økt likestilling, mer bruk av IT og flere jobber som i sin natur er analytiske og kreative, og som av alle disse grunnene muliggjør en mer fleksible organisering av arbeidsdagen for mange. Dette er et gode både for bedrifter og for ansatte som har mulighet. Det forekommer naturligvis også at ansatte blir utnyttet, at de arbeider for mye og i verste fall at arbeidssituasjonen innebærer en helserisiko. Derfor bør vi ha en arbeidsmiljølov som er tydelig på ledelsens ansvar for å sikre et godt og helsefremmende arbeidsmiljø for hver enkelt og fastsetter noen tydelige rammer en virksomhet har å forholde seg til. 

Det er ingen tvil om at det er mange  utfordringer, både for ledere og ansatt  knyttet til at arbeid ikke er like knyttet til fast arbeidstid og -sted som før. Men veien til et bedre arbeidsliv for de som har denne muligheten ligger ikke i å vedta lover som regulerer mer, krever mer overvåkning og kontroll og gjør bedrifter til lovbrytere fordi ansatte selv velger å jobbe mye i perioder. I høringen på Stortinget tok Abelia til orde for det motsatte, at lovverket forenkles og tilpasses det som allerede er praksis ute i bedriftene. Flere bør kunne unntas fra arbeidstidskapitlet i loven og det bør være en økt adgang til å avtale løsninger lokalt som er tilpasset behovet medarbeiderne og den enkelte virksomhet har for fleksibilitet.

Morgendagens arbeidsliv - og arbeidsgivere

Lørdag ettermiddag var jeg invitert til landsmøtet i Negotia, en fagforening tilknyttet hovedorganisasjonen YS for ansatte i privat sektor. Negotia har rundt 20 000 medlemmer, som jobber i mange forskjellige bedrifter, men en god del av av medlemmene jobber i ikt-bedrifter og flere av disse er medlemmer i Abelia.

Negotia har brukt landsmøtet sitt denne gangen til å diskutere to store temaer, for det første arbeidslivets (og medlemmenes) behov for kompetanse og for det andre hvordan vi organiserer arbeidet, herunder spørsmål og arbeidstid og fleksibilitet. Det er spørsmål som også står svært høyt på Abelias dagsorden for tiden. Nå er det ikke slik vi nødvendigvis er enige om alle svar. Men det er et godt utgangspunkt å være enige om hvilke spørsmål som de viktigste i tiden som kommer.

Jeg var invitert for å snakke om morgendagens arbeidsgivere og kom rett etter Svein Flåtten fra Stortingets næringskomite og Høyre. Han har i tillegg erfaring både som eier og leder og holdt et meget bra innlegg om  privat sektors rammebetingelser og betydning.. Negotia har på nettsidene sine laget en liten oppsummering av hva som ble sagt. Jeg la, som alltid, vekt på hvordan globalisering og teknologiutvikling både bidrar til økt konkurranse og muliggjør helt nye tjenester, forretningsmodeller og måter å arbeide på, noe som også presser fram behov for andre måter å organisere arbeid på i dagens bedrifter.

Men samtidig er at slik at enda større knapphet på kompetent arbeidskraft som et resultat av eldrebølgen, kombinert med et ønske om likestilling i arbeidslivet og det å kombinere arbeid og små barn, gjør at bedrifter må tilrettelegge for måter å jobbe på som gjør dette mulig. Bedriftene må finne en vei der man både må tilpasse seg ytre rammebetingelser som global konkurranse og teknoligiutvikling, men også indre rammebetingelser som kunnskapsarbeidernes behov for samarbeidsløsninger og fleksibilitet tilpasset egen livssituasjon.

Jeg tror det er vanskelig å se for seg at et detaljert arbeidstidskapittel i en arbeidsmiljølov kan dekke alle de ulike behovene både individer og bedrifter vil ha i fremtiden. De beste løsningene finner man lokalt, innenfor noen ytre rammer som lovverket definerer. Når lovverket ikke kan definere nøyaktig hva som er riktig tidsbruk må den enkelte ta et større ansvar for å finne løsninger som passer, men ledere får også et større ansvar for å passe på at fleksibiliteten ikke misbrukes og at ingen jobber mer enn det som er forsvarlig.

Jeg har lagt inn innledningen på Slideshare i tilfelle noen er interessert i se på den.