søndag 18. august 2013

Hotellromtelefon

At kommunikasjonsteknologien har endret mye de siste årene er det liten tvil om. En konsekvens er at apparater som nylig var helt nødvendige brått ble helt overflødige. Jeg fikk en påminnelse om dette da jeg overnattet på utmerkede Skagen Brygge Hotell ved Vågen i sentrum av Stavanger i forrige uke og la merke til telefonen på hotellrommet.

På rommet var det en telefon, en TBK Concorde II, som i følge nettsidene til Norsk Telemuseum ble produsert i Kina for norske TBK mellom 1980 og 1990. Jeg går ut fra at det går svært lang tid mellom hver gang noen ringer fra den. Derfor er det neppe noe poeng for hotellet å kjøpe nye fasttelefoner til alle rommene. Enten kutter de dem helt ut, slik mange hoteller for lengst har gjort uten at jeg tror så mange gjester har protestert, eller så beholder man de gamle man har så lenge de virker.

Selv om denne telefonen er blitt over 20 år gammel er den påfallende lite slitt. Jeg har sett noen adskillig mer slitne telefoner enn dette, ja, til og med den rare varianten som henger på veggen inne på badet, men også disse får ofte bli. Hva var det egentlig som skjedde som gjør at mens TV-skjermen på et hotellrom gjerne er flat og splitter ny, finnes det over 20 år gamle telefoner på norske hotellrom som ser ut som de kommer fra et teknisk museum, men som ser ut som de nesten aldri har vært i bruk?

Svaret er naturligvis mobiltelefonen. Før mobiltelefonen måtte vi bruke telefonen på hotellrommet stadig vekk, og i hvert fall til å ringe hjem og si vi hadde kommet trygt frem, noe som gjorde at hotellene kunne ta seg svært godt betalt for telefonsamtaler fra rommet. En telefonsamtale kostet ofte fem til ti ganger så mye som samtaler fra vanlige fasttelefoner hjemme eller på jobb. Så mens slike fasttelefoner, som alltid var billigere enn å ringe med enn mobiltelefon, har holdt det gående i mange år, sluttet folk å bruke hotellromtelefonen i det øyeblikket de kjøpte seg en mobiltelefon. Hotellene kunne kanskje satt ned prisen, men da var hovedpoenget med å ha dem borte.

Jeg gjorde litt enkelt research på akkurat når denne overgangen til mobil skjedde da jeg blogget om "kampen om telefonkiosken", en pussig aksjon for å bevare en telefonkiosk som pågikk akkurat mens telefonkioskene plutselig gikk fra å være nødvendig samfunnsinfrastruktur til å bli helt overflødige. I 1993, da GSM ble lansert, var det i underkant av 500 000 mobilabonnenter i Norge. I 1997 var det 2 millioner, og jeg vil tro at det er blant personer som bor mye på hotell var høyere mobiltetthet enn ellers. Derfor kan vi nok regne med telefonen på hotellrommet stort sett har ligget i fred i nesten 20 år.

Når disse apparatene snart forsvinner helt bør vi også tenke på hvordan vi skal forklare kommende generasjoner sentrale telefonbegreper som "legge på røret", "slå et nummer" eller "vente på summetonen".