mandag 5. august 2013

Tøffere tider for "big oil"

The Economist spår i en lederartikkel i siste utgave, om "Yesterday's Fuel", at hverdagen for de store oljeselskapene blir betydelig tøffere i tiden som kommer. Nå kan det være grunn til å minne om at The Economist har tatt grundig feil før om oljepriser, blant annet da de spådde at oljeprisen skulle ned fra 10 dollar på den legendariske forsiden og lederen om "Drowning in oil" i 1999. Og i mai 2008, noen uker før finanskrisen slo til for fullt var de i lederen "Recoil" opptatt av at oljeprisen ville forbli høy og svært volatil i lang tid. På oljefatet som prydet forsiden stod det $135.

Men til tross for at de i begge disse tilfellene bommet på selve konklusjonen, er det verdt å lese det The Ecomomist skriver om den nye versjonen av "peak oil" i denne helgens leder:

"We believe that (...) oil is close to a peak. This is not the “peak oil” widely discussed several years ago, when several theorists, who have since gone strangely quiet, reckoned that supply would flatten and then fall. We believe that demand, not supply, could decline. In the rich world oil demand has already peaked."

Resonnementet er at det ikke lenger er tilbudssiden som stanger i taket fordi store oljefelt tømmes og få nye oppdages, slik mange hevdet for noen år siden, men det er etterspørselen etter olje som snart har nådd toppen. De to viktigste grunnene lederartikkelen trekker frem er for det første det store gassoverskuddet som har kommet som et resultat av ny teknologi ("fracking") for å frigjøre ukonvensjonell skiftergass. Resultatet de siste to-tre årene er at gassprisene i USA har stupt og at det foregår en storstilt konvertering av energiproduksjon, transportsektor og industri til naturgass, noe som reduserer behovet for olje og kull. 

For det andre kommer redusert etterspørsel som et resultat av teknologiske fremskritt i bilindustrien. Bilene bruker lettere materialer og forbrenningsmotoren er langt mer drivstoffgjerrig enn før. Selv ikke et stadig større bilsalg i Kina og India vil være nok til å motvirke dette. Dessuten vil overgangen til hybridbiler, el-biler og hydrogenbiler gradvis også få en effekt på etterspørselen etter olje.

Briefingen "Supermajordämmerung" går enda grundigere til verks og beskriver hvorfor de nevnte drivkreftene sammen med et par andre forhold skaper noen helt nye rammebetingelser for "Big oil", de store integrerte oljeselskapene som vi er vant til at topper listene over de største selskapene i verden målt i markedsverdi. Energibransjen opplever raskere endringer i dag enn på flere tiår på grunn av flere forhold. En viktig endring som har utviklet seg gradvis over flere år er at "big oil" ikke eier så mye olje som mange tror:

"In the 1950s the seven sisters controlled some 85% of global reserves. Today over 90% of reserves are under the control of national oil companies (NOCs) which are owned, at least in part, by the governments sitting on the oil in question. In the past the NOCs relied on the technological expertise, project-management skills and global reach of the big international oil companies to produce, refine and sell their oil. These days more and more NOCs are able to do without the supermajors’ help. This means the supermajors are increasingly reliant on oil which is hard to get at: either because of geology (oil buried deep underwater and far from any shore); or because of chemistry (oil mixed up in tar sands and the like); or because of politics (oil in countries politically difficult to deal with)."

Dette har i hvert fall to viktige effekter. Den ene et det skjer en forskyvning i verdikjeden når det gjelder hvor det er mulig å hente ut gevinster når de statseide oljeselskapene går direkte til teknologileverandørene og ikke til "big oil" for å hente ekspertise og teknologi. Det er bra for leverandørindustri, blant annet den norske, som har investert i verdensledende kompetanse på leting, boring, subsea, design, bygging, integrerte operasjoner og ikt-systemer, men ikke fullt så bra for de store private oljeselskapene. Dessuten investere de fem største statlige oljeselskapene nå mer i forskning og utvikling enn de største private integrerte selskapene, i følge The Economist.

Den andre effekten er at når oljen de ønsker å eie blir stadig mer utilgjengelig, må oljeselskapene bruke stadig mer penger på hver dråpe de får opp. The Economist skriver at over halvparten at "the supermajors" kapitalinvesteringer nå går inn i ukonvensjonell olje og gass og dypvannsprosjekter. Det gjør dem betydelig mer sårbare for prisendringer enn de statlige oljeselskapene som kontrollerer mesteparten av den konvensjonelle oljen.

Mange er opptatt av at naturgass er den fremtiden oljeselskapene er nødt til å satse på når sjansen for å få tilgang til store nye oljefelt reduseres. Det er åpenbart riktig, og mange gjør nå store investeringer i teknologi og nye arealer for å tilpasse seg. Men, som The Economist skriver, er naturgass annerledes. Det er et helt annet behov for store investeringer i rørledninger, LNG-fabrikker, gasskraftverk og infrastruktur frem til sluttkunden for å gå løs på utbygging av nye felt.Derfor er kontrakter og prismekanismer annerledes, og det er langt mer krevende å få til samme høye avkastning på investeringene som oljeskapene tidligere har vært vant til. 

Det er ikke bare oljeselskapene som blir påvirket av den nye situasjonen med billig naturgass (og langt mer konkurransedyktig fornybar energi), men også de store elektrisitetsselskapene møter plutselig en helt ny konkurransesituasjon. Jeg tror det kan bli turbulent i energibransjen fremover, men kjedelig blir det ikke. Og som alltid er det når endringstakten øker at mulighetsrommet for innovasjon og å se ting andre ikke ser er størst.