Bill Bryson om Shakespeare

En bok som har ligget leseklar ganske lenge og som jeg endelig fikk tid til å lese nå i sommer, er Bill Brysons biografi om William Shakespeare som heter "Shakespeare - The World as Stage". Nå skal det sies at det er svært lite man egentlig vet om store deler av livet til Shakespeare, men Bryson gjør en helt utmerket jobb når det gjelder å få frem det vi faktisk vet og ellers klare å skille det sannsynlige fra det mulige. Og det mulige fra det spekulative og usannsynlige.

Litt av problemet når en så kjent person som William Shakespeare etterlater seg så få sikre spor etter seg er at det åpner for både spekulative teorier og ren diktning, noe også mange av hans biografer har gjort seg skyldige i. I mangel på sikre fakta om Shakespeares liv handler derfor en god del av Brysons bok om det andre har skrevet som ikke er spesielt sannsynlig, eller ren gjetning. Bryson dissekerer flere av teoriene som stadig dukker opp om at det må være noen andre enn Shakespeare som er forfatter av skuespillene. Her er Bryson på sitt beste.

Og så er Bill Bryson naturligvis også svært god når han bruker sin historiekunnskap og sine fortellerevner til å beskrive det miljøet der Shakespeare bodde og jobbet i London på slutten av 1500 og begynnelsen av 1600-tallet. Han beskriver de politiske og religiøse dragkampene under Elizabeth I og James Is regjeringstid og den sentrale plassen teatrene fikk i folkelivet i disse årene. Sånn sett var Shakespeare og de andre teaterfolkene heldige med tidspunktet de levde, for noen år etter at han døde i 1616 ble teatrene stengt og senere revet ned i Oliver Cromwells autoritære puritanske regime på 1640-tallet. De ble ikke åpnet igjen før etter gjeninnføring av monarkiet i 1660.

Det er også veldig interessant å lese om hvordan en såpass liten by som London omkring 1600 klarte å holde liv i flere teatre som fremførte skuespill mange dager i uken. Og det til tross for at byen hadde alle mulige plager i form av fattigdom, knapphet på mat, kriminalitet og helseproblemer. Med noen års mellomrom ble byen rammet av store pestutbrudd som var så alvorlige at teatrene måtte holde stengt i lange perioder av gangen. Men ved hjelp av ledende adelsmenn som sponset ulike teatertropper, på samme måte som Mediciene i Toscana sponset renessansens store kunstnere og bygget Uffizi-palasset, sørget de for at teatrene kom igjennom krisene og Shakespeare og andre forfattere kunne fortsette å skrive.

En ting jeg ikke var klar over før jeg leste denne boken var at Shakespeare i tillegg til å skrive skuespill også var skuespiller selv i egne og andres stykker og dessuten investor og medeier i teatret. Det at han hadde en brukbar inntekt skyldtes mest det siste. Manusforfattere ble ikke spesielt godt betalt og hadde mye lavere status enn for eksempel poeter. Det at stykkene hans i det hele tatt ble utgitt i trykt form skyldtes at et par av hans venner bestemte seg får å lage en bok med hans samlede verker rett etter hans død, ellers ville mange av skuespillene sannsynligvis vært tapt for alltid.

Det boken til Bill Bryson mangler er en gjennomgang av hva selve skuespillene til Shakespeare handler om. Skal man lese en analyses av innholdet og konteksten rundt skuespill som Henry VI eller Richard III må man gå til andre kilder, og det kan jo være en god ide uansett. Bryson skriver derimot glimrende om lengde og stil, om Shakespeares mange språklige nyskapninger i form av imponerende mange nye ord og uttrykk som fortsatt er i bruk i det engelske språket i dag, om hvordan ulike utgaver av stykker kan skape forvirring og hvordan senere redaktører noen ganger skapte problemer ved å gjøre endringer i teksten der de ikke var fornøyd med originalen til Shakespeare.

Boken er på omkring 200 sider og er både humoristisk og tettpakket med fakta, og derfor vel verdt å lese, selv om den som sagt godt kan suppleres med annet lesestoff om selve verkene. Er man veldig ambisiøs kan man jo i tillegg skaffe seg Shakespeares samlede verker i digital form hos Amazon til $ 4,99 og lese alt selv.