Et par steder var det også skjemmende faktafeil, kanskje fordi de som laget programmet syntes fortellingen var så god at den ikke skulle ødelegges av fakta. En feil var påstanden om at Finland ikke har fritt skolevalg. De har så vidt jeg vet et friere skolevalg enn Norge. Og vi vet jo også fra norske erfaringer, der det er opp til kommunene å velge om de vil ha fritt skolevalg eller ikke, at steder med fritt skolevalg gjør det bra, som for eksempel i Oslo.
Den andre feilen var et underliggende premiss i hele programmet om at det er friskolene i Sverige er årsak til at resultatene på PISA-undersøkelsene har blitt dårligere de siste årene. Som jeg blogget om i november i fjor viser svensk forskning det motsatte. I kommuner med friskoler har elevene bedre resultater enn i kommuner uten friskoler, uavhengig av om elevene går i offentlige eller private skoler. Det virker med andre ord som om konkurransen om å trekke til seg elever har virket positivt også for de offentlige skolene. Frykten hos de rødgrønne partienes talspersoner for at mange elever skal "flykte" til private skoler er jo også en slags bekreftelse på at de mener mer valgfrihet bidrar til økt kvalitet. Man flykter jo ikke til noe dårligere.
I den sammenhengen er det også veldig interessant å se Pisa-sjef Andreas Schleicher begrunne hvorfor Norge ikke har lykkes særlig godt i skolepolitikken. Vi gjør ikke nok for å løfte de svakeste elevene, sier han. Og det skyldes ikke at vi har store forskjeller mellom skolene, men store forskjeller mellom elevenes prestasjoner på den enkelte skole. Dessuten mener Schleicher at Norge har satset på å ha mange lærere i stedet for å ha gode lærere. De landene som gjør det best er de som satser mest på kvaliteten på lærerne sine, sier han. NRK.no skriver:
"- Norge har i stedet brukt penger på å gjøre klassene mindre, men ikke nødvendigvis på å forsøke å tiltrekke seg de flinkeste lærerne, legge til rette for at de kan utvikle seg og bli enda bedre lærere. Det er store rom for forbedringer i Norge, konkluderer han."
Noe av problemet i skoledebatten er at det er fristende å bruke opp tiden på å diskutere mindre viktige ting på bekostning av det aller viktigste. Vi diskuterer varm skolemat, offentlig vs. privat, inneklima, flere PCer, lærertetthet heldagsskole, fritt skolevalg og nasjonale prøver, som alle er viktige temaer, men skal vi tro skoleforskingen er det aller viktigste to andre ting, som også ble tatt opp i Brennpunkt-programmet. Og her så vi at det er Finland som viser vei.
Det ene Finland gjør svært bra er å sette inn spesialundervisning veldig tidlig i barneskolen for å sørge for at problemer blir løst når de er små slik at de ikke blir store. Og fordi veldig mange barn får ta del i dette tilbudet er det ikke stigmatiserende å få individuell oppfølging, men enn helt naturlig del av skolen. Det største nederlaget i norsk skole er et frafall i videregående skole som er på 30 prosent totalt og hele 45 prosent på de yrkesfaglige programmene. Mest sannsynlig er årsaken at elever ikke har blitt fulgt opp tidligere, men har gått igjennom både barne- og ungdomsskole uten å egentlig tilegne seg de grunnleggende ferdighetene som kreves for å gå videre. Og selv om Kristin Halvorsen sa i debatten at skolene jobber med dette hver eneste dag, tror jeg ikke skolene er utstyrt med den kompetansen og de ressursene de trenger for å gi denne individuelt tilpassede spesialundervisningen tidlig.
Det andre Finland har skjønt er at den viktigste suksessfaktoren er læreren. Lærerne skal være helter i samfunnet. De må ha høy kompetanse og det må være attraktivt å bli lærer. Dette er ting det er lett å si, men vanskelig å konkretisere. For hva vil det egentlig si i praksis at lærernes status skal heves? Jeg skal ikke prøve meg på noe fullstendig svar, men jeg tror handler om noen viktige veivalg:
For det første må lærerutdanningen bli lengre og bedre. Flere av partiene sier at lærerutdanningen bør bli en femårig masterutdanning og at karakterkravene for å komme inn bør heves. For å undervise i et fag må man dessuten kunne dokumentere en faglig kompetanse i faget. Og fordi økte kompetansekrav ikke bare bør gjelde nye lærere, men også lærere som er i skolen fra før, bør det være både en rett og en plikt for de som er i skolen å skaffe denne kompetansen. Det vil kreve en stor satsing på videreutdanning av lærere.
For det andre tror jeg det er viktig å tenke igjennom bedre karrièreveier for lærere. Et tilbud til helt ferske lærere kan være en mentorordning, slik at nye lærere får hjelp til å komme raskere inn i rollen fra noen med erfaring. En slik ordning vil også kunne gjøre det lettere å gripe inn hvis det er lærere som viser seg å ikke være så godt egnet til å undervise elever som de trodde. Og som i andre yrker er det behov for å lage fornuftige karrièreveier, der kompetanse og opparbeidet erfaring kan brukes på nye og større utfordringer, uten at det betyr at man må bli rektor eller skolebyråkrat og fjerne seg fra elevene, eller i verste fall slutte i skolen.
For det tredje ville det være en fordel med et mer fleksibelt lønnsystem for å kunne trekke til seg personer og kompetansetyper det ellers er vanskelig å få tak i. Man kan også tenke seg at en del av lønnsreguleringen ikke skjer gjennom generelle tillegg til alle, men via en "pott" rektor kan bruke til å belønne lærere med svært gode resultater eller som et incentiv for å beholde personer man ellers vil miste. Det kan godt hende det også er behov for et generelt lønnsløft for lærere i Norge, de er i følge OECDs Education at a glance ikke spesielt godt betalte i internasjonal sammenheng, men da er det lurt å koble dette sammen med nye kompetansekrav og til en diskusjon om arbeidstidsordninger. I følge OECD er det nemlig også slik at norske lærere er blant de som underviser færrest timer.
Og for det fjerde vil høyere kompetanse blant lærerne gjør det enklere å gi større ansvar og frihet til hver enkelt skole når det gjelder innovasjon og pedagogisk utviklingsarbeid. Mange lærere klager på at det blir stadig mer rapportering til en økende flora av kontroll- og tilsynsorganer, og at dette går ut over tiden de kan bruke til å følge opp den enkelte elev. Kontrollapparatet kan reduseres hvis man stoler på at skolene kan ta mer ansvar selv. Men da må man ikke gjøre den feilen å tro at det betyr at nasjonale prøver. Pisa-undersøkelser og andre måter å sammenligne resultater på tvers av skoler kan fjernes. Det er omvendt. Mer ansvar hos den enkelte skole for det pedagogiske opplegget og mer frihet fra detaljstyring forutsetter gjennomsiktighet når det gjelder resultater, slik at elever og foreldre kan sammenligne på tvers. Og slik at lærere før bruke sine kreative evner i klasserommene og ikke på å fylle ut enda flere skjemaer.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar