Statsrådsskoler og tillitsmenn

De siste par dagene har Kristin Clemet hatt noen gode refleksjoner på bloggen sin om at det å lede et departement er en stor og krevende lederjobb, men likevel vil det ofte være slik at de som blir statsråder mangler den erfaringen som man normalt vil være på jakt etter når man skal rekruttere ledere i andre deler av arbeidslivet. Hun skriver i et blogginnlegg:

"Flere av disse lederoppgavene skiller seg ikke så mye fra mange andre lederoppgaver i samfunnet. Men det som skiller dem, er måten man bli rekruttert på og de kvalifikasjonene som blir vektlagt. Ved rekruttering til andre lederstillinger er det som regel omfattende prosesser, bl.a. for å sjekke kandidatenes lederegenskaper og kompetanse for øvrig. Når man blir statsråd, er det mange andre forhold som teller: Man skal være en dyktig politiker, naturligvis, og man må bidra til å dekke behovet for balanse når det gjelder kjønn, geografi, alder mm. Om man har erfaring med å lede store og nokså komplekse organisasjoner blir ofte ikke vektlagt."

Slik må det naturligvis også være, det er lederne av de partiene som vinner valg og som har flertall i Stortinget som bestemmer hva hvem de vil ha i regjering og hva de vil vektlegge når de retter sammen en regjering. Politikk kan veie mye tyngre enn ledererfaring i en slik prosess. Og de som blir medlemmer av en regjering er politisk tillitsvalgte, ikke ledere i tradisjonell forstand. Samtidig er det nok også slik, og som Kristin Clemet antyder i bloggen, at denne manglende erfaringen kan forklare hvorfor statsråder noen ganger kommer opp i enkelte typer problemer. Sannsynligvis er det slik at de statsrådene som har en del ledererfaring er flinkest til å søke støtte og be om hjelp hos et lojalt og dyktig embetsverk, mens de som mangler ledererfaring ikke er så flinke til å søke råd og støtte som de burde være, det vet kanskje ikke helt hva de skal be om hjelp til.

Det er med utgangspunkt i denne erkjennelsen at Kristin lanserer noen ideer om en mer systematisk måte å støtte og utvikle lederrollen til statsråder og statssekretærer, herunder tanken om en "statsrådsskole" for å forberede de nye på det som kommer. Der kunne man i løpet av noen dager på skolebenken få en intensiv opplæring fra mer erfarne statsråder, tidligere statsråder og embetsfolk. Hun lanserer også tanken på en "mentorordning" der man får tildelt en mer erfaren statsråd som mentor i en periode. Sette fra et ståsted i et kunnskapsbasert næringsliv er ikke dette spesielt radikale tanker. Både systematisk lederopplæring, mentorordninger og medarbeidersamtaler er vanlige metoder når man skal støtte og utvikle nye ledere.

Jeg mener at denne måten å tenke på også har lange historiske tradisjoner, ikke minst i arbeiderbevegelsen, der man har vært opptatt av å utvikle og trene sine politisk aktive slik at de kunne håndtere de politiske vervene de ble valgt til minst like godt som politikere fra andre partier. Einar Gerhardsen skrev boka "Tilltsmannen" i 1930, en lærebok i politisk organisasjonsarbeid som hadde enorm betydning i årene etterpå og er trykket i mange opplag. Den gang handlet det om at de som skulle inn i viktige tillitsverv måtte være godt forberedt og kunne spillereglene dersom de skulle kunne oppnå resultater.

Partiene skal selvfølgelig drive politisk skolering av sine tillitsvalgte, men det er også en solid tradisjon for å drive opplæring i den formelle og organisatoriske delen av det å være tillitsvalgt. Jeg tror det er en stor styrke for et demokrati at man kan spillereglene og er fortrolig med arbeidsprosessene i Stortinget og departementene. Derfor var det underlig å høre reaksjonene på Kristin Clemets forslag på NRK Radio i dag (noe hun har blogget om her). Kristin Halvorsen avviste forslaget og slo fast at SV har gitt sine statsråder og statssekretærer god nok opplæring. Det er jo åpenbart helt feil, for statssekretærene i Barne, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet har definitivt ikke gjort det man skal gjøre i den rollen de har.

Martin Kolberg avviste forslaget om "statsrådsskole" på det aller sterkest og slo fast at "politikk ikke kan læres, men det er noe du har i deg". Det er i seg selv en nokså merkelig påstand at du ikke kan lære om politikk, men det bommer dessuten helt på poenget. Det er ikke politisk skolering som er er foreslått, men en form for intensiv lederopplæring der man får en tryggere kompetansemessig plattform når en skal utøve en lederrolle. I andre deler av vårt næringsliv og samfunnsliv er det helt selvsagt at vi drive systematisk utvikling av gode ledere, både gjennom å gi dem nødvendig kompetanse og gjennom trening og andre utviklingstiltak. 

Jeg tror kanskje det var dette behovet Einar Gerhardsen var opptatt av da han skrev "Tillitsmannen". Det er ikke sikkert det ville hjulpet Lysbakken og hans statssekretærer, det virker som de har gjort feil som ikke bare har med manglende opplæring å gjøre, men det kunne nok ha gjort at noen andre statsråder hadde unngått enkelte problemer. Det er uansett merkelig at vi 80 år etter "Tillitsmannen" ikke er kommet lenger i debatten om å utvikle et godt politisk lederskap enn en påstand om at "politikk ikke kan læres".

Vår tids største folkevandring

På The Economist blogg Graphic Detail ligger det i dag et lite videoklipp som illustrerer vår tids største migrasjonsbølge. Den går ikke fra fattige land i Afrika til Europa eller fra Asia til USA, men internt i Kina fra landsbygd til by. 160 millioner mennesker, omtrent 12 prosent av dagens befolkning i Kina, har flyttet på seg siden 1978:

Idéfabrikken Bell Labs

NY Times: True innovation

Dagens New York Times har en veldig interessant artikkel med tittelen "True Innovation", om historien og betydningen til Bell Labs. Bell Laboratories var forskningsvirksomheten til The American Telephone and Telegraph Company (AT&T) og hadde tusenvis av ansatte på ulike lokasjoner, men med hovedkontor i New Jersey. De hadde sine glansdager fra 1920-tallet og fram til monopolisten AT&T ble splittet opp av myndighetene i 1984.

Obamas energiminister Steven Chu er blant de syv nobelprisvinnerne i fysikk som har kommet fra forskning ved Bell Labs. I NewYork Times er det også en god infograf som viser Bell Labs forsknignsområder og hvilke resultater de leverte. Blant de revolusjonerende teknologiene som kom ut av dette miljøet er transistoren, laser, kommunikasjonssatelitten, fiberoptiske nettverk, solceller, det første mobiltelefonsystemet, operativsystemet UNIX og programmeringsspråket C. Bare for å nevne noe. Svært mye av det vi i dag bruker av elektronikk og kommunikasjonsteknologi springer ut av denne forskningen.

Jeg har tidligere blogget om Xerox Parc, et annet miljø som drev med langsiktig grunnleggende forskning på aller høyeste nivå, men som i likhet med Bell Labs tilhørte en privat bedrift og var orientert mot forskningsområder som kunne bidra til innovasjon. Xerox Parc ble etablert i Silicon Valley i 1970, og har en kortere historie enn Bell Labs, men rakk å utvikle ting vi alle bruker i dag som PCen, grafisk brukergrensesnitt, mus, laserskriver og ethernett. Felles for disse to store forskningslaboratoriene, i skjæringspunktet mellom verdensledende grunnforskning og kommersiell innovasjon, er at de fortsatt finnes, men er mindre orientert mot grunnleggende forskning og nokså bleke skygger av hva de en gang var.

Grunnen til at New York Times skiver om Bell Labs er at det snart kommer en ny bok, "The Idea Factory: Bell Labs and the Great Age of American Innovation" av Jon Gertner som i tillegg til å beskrive historien også søker å beskrive hva det er ved kultur, organisasjon og ledelse som gjør at man får frem virkelig grensesprengende innovasjoner. - Hvor kommer egentlig nye ideer fra?, spør Gertner, og tror han har funnet noe av svaret i hvordan Bell Labs var ledet og organisert. Dels handler det om forskernes autonomi og frihet til å forfølge langsiktige prosjekter. Og dels handler det om å stimulere samspill på tvers gjennom organisering og arkitektur. New York Times skriver blant annet dette om tenkingen til Mervin Kelly, forskingsdirektøren og senere styreleder ved Bell Labs på 50-tallet:

"Quite intentionally, Bell Labs housed thinkers and doers under one roof. Purposefully mixed together on the transistor project were physicists, metallurgists and electrical engineers; side by side were specialists in theory, experimentation and manufacturing. Like an able concert hall conductor, he sought a harmony, and sometimes a tension, between scientific disciplines; between researchers and developers; and between soloists and groups. 

One element of his approach was architectural. He personally helped design a building in Murray Hill, N.J., opened in 1941, where everyone would interact with one another. Some of the hallways in the building were designed to be so long that to look down their length was to see the end disappear at a vanishing point. Traveling the hall’s length without encountering a number of acquaintances, problems, diversions and ideas was almost impossible. A physicist on his way to lunch in the cafeteria was like a magnet rolling past iron filings."

Boken har ikke kommet ut enda, og jeg har derfor ikke fått lest den heller, men jeg tror den blir et viktig innslag på min Kindle i påskeferien i år. Det ligger en viktig innovasjonspolitisk problemstilling begravet inne i denne fortellingen om Bell Labs og de store forskningslaboratoriene i næringslivet. Mye har endret seg siden de hadde sine glansdager og det er utvilsomt slik at innovasjon i større grad skjer i form av samarbeid på tvers av bedrifts- og virksomhetsgrenser. Vi snakker om kunnskapsklynger og om åpne innovasjonsprosesser. Men spørsmålet er om noe viktig også kan gå tapt når de langsiktige og grunnforskningsorienterte laboratoriene forsvinner. New York Times anmelder bruker Facebook og Mark Zuckerberg for å illustrere dette poenget:

"In his recent letter to potential shareholders of Facebook, Mark Zuckerberg noted that one of his firm’s mottoes was “move fast and break things.” Bell Labs’ might just as well have been “move deliberately and build things.”

AT&T var i likhet med andre telekomoperatører den gang en monopolist med for mye ressurser og for god tid. Derfor ble monopolene splittet opp og det ble åpnet for konkurranse. Det er ingen grunn til å lengte tilbake til telekom slik et var for et par tiår siden, dagens konkurranse, smarttelefoner og tjeneste er definitivt å foretrekke. Men det er grunn til å reflektere over om vi er blitt for ensidig opptatt av "små" og raske innovasjoner som forbrukere kan ta i bruk med en gang, mens vi undervinvesterer i forhold til grunnleggende forskning og kunnskap som skal transformere og bygge fremtidens industrier, for eksempel innen energiteknologi og bioteknologi. I følge artikkelen i New York Times nyter vi fortsatt godt av tidligere investeringer:

"Revolutions happen fast but dawn slowly. To a large extent, we’re still benefiting from risks that were taken, and research that was financed, more than a half century ago."

Hvor mye er klokken skrudd tilbake?

The Proust Index

The Economist har i siste nummer en fascinerende, men også ganske skremmende beregning av effektene av den økonomiske krisen i ulike land. De har laget en indeks der de beregner hvor mye tid som er tapt, det vil si hvor langt vi må skru klokke tilbake, for å finne igjen det nivået økonomiene er på i dag:

"In order to assess how much economic progress it has undone, The Economist has constructed a measure of lost time for hard-hit countries. It shows that Greece’s economic clock has been turned back furthest: it has been rewound by over 12 years. Elsewhere in the euro area, Ireland, Italy, Portugal and Spain have lost seven years or more. Britain, the first country forced to rescue a credit-crunched bank, has lost eight years. America, where the trouble started, has lost ten."

De kaller indexen The Proust Index (Han som skrev "På sporet av den tapte tid") og bruker gjennomsnittet av syv ulike indikatorer for hvor mye klokken er skrudd tilbake. Det er: privatformuer, aksjekurser, eiendomspriser, verdiskaping, privat forbruk, reallønn og arbeidsløshet. Dette gir noen ganske tankevekkende innsikter. Det greske aksjemarkedet var for eksempel høyere i 1992 enn i dag. USAs boligpriser er på samme nivå som i 2001.

Ser man på BNP har åtte av EUs medlemsland gått tilbake i tid, Irland er for eksempel på samme nivå som i 2006. Og ser man må reallønninger er Hellas og Ungarn nå på 2004-nivå. Og i følge OECD er reallønnsnivået lavere enn i 2010 i 10 av 25 land de har publisert statistikk på. Men det er i forhold til arbeidsløshet klokken virkelig er blitt skrudd langt tilbake:

"...many advanced countries had managed to reduce joblessness to new lows in the years before 2007. The crisis blew all those gains away. In America the unemployment rate stands at 8.3% of the labour force, its 1983 level. In Britain it is at its worst for 17 years. In the euro area job prospects diverge hugely: unemployment is falling in Germany but Greece, Ireland and Portugal have joblessness rates not seen since the early 1990s."

De fleste land i vår del av verden er rammet av krisen i større eller mindre grad, men det er som en ser av oversiktene i artikkelen stor forskjell på hvor mange års økonomisk utvikling som er tapt. Enda viktigere er det at det også stor forskjell på hvor raskt landene klarer å snu nedgangen og komme tilbake igjen. Forskjellen har med økonomisk politikk å gjøre - om i hvor stor grad man stimulerer entreprenørskap, innovasjon og investeringer i privat sektor som igjen gir vekst og nye arbeidsplasser.

Mediehusenes satsing på blogger

Monday Note

En av de beste internasjonale bloggene om gamle og nye medier heter Monday note - media, tech and business models. Den har jevnlig gode analyser og interessante fakta om både de tradisjonelle medienes strategier på digitale plattformer og om utviklingen i bruk av nye sosiale medier, som Twitter, Facebook og blogging.

For noen dager siden skrev de en svært interessant sak om de store mediehusens bloggsatsinger. Nå ser vi ikke så mye til dette fenomenet i norske medier, nettavisenes satsinger på å utvikle gode blogger som en del av produktspekteret har i beste fall vært nokså halvhjertet. I USA og England er derimot bildet svært annerledes. Nettaviser som New York Times, Washington Post, The Guardian og Financial Times er vertskap for en del veldig interessante blogger om ulike temaer.

Monday Note reflekterer over hvilken profil en vellykket mediehusblogg bør ha for å lykkes. De er inne på at en slik blogg bør ha en særegen og tydelig stemme som er lett gjenkjennelig og gjerne litt kontroversiell. Ikke alle kan være Paul Krugman, som så vidt jeg kan se har han skrevet hele 62 blogginnlegg i New York Times bare hittil i februar, og også ordner alle grafer og bilder selv. Men han er definitivt en god rollemodell for hvordan en blogger kan ha en solid personlig plattform er en er både en faglig sterk og omdiskutert, og samtidig inngå i profilen til et stor mediehus som fast blogger.

En slik mediehusblogg kan i følge Monday Note godt være spesialisert, ja til og med ganske nerdete. Mens den vanlige journalistikken blir skrevet av generalister som må sette seg inn i og anvende sine journalistiske metoder på stadig nye temaer, kan bloggerne gjerne ha et spesialistperspektiv der de er på innsiden av problemstillingen. enten de skiver om juss, finans, helse eller militære spørsmål. Monday Note minner også om at utenrikskorrespondenter ofte var de første som begynte å blogge i avisenes nettutgaver fordi bloggformatet egner seg godt til deres behov for å kombinere fortellinger og analyser, enten de dekker en valgkamp, en krig eller ønsker å beskrive et bortgjemt og spesielt sted.

Hvilke medier er det så som satser tungt på blogger og har fått dette til å fungere? Monday Note nevner flere som er svært ambisiøse. New York Times har for eksempel hele 68 blogger som er listet her og som dekker et bredt spekter av temaer. Engelske The Guardian har 61 ulike blogger, der noen uavhengige som Monday Note også inngår, men også nerdete blogger som den meget leseverdige data- og statistikkbloggen Datablog. Aller høyest i antall blogger er Washington Post med hele 102. Wall Steet Journal holder seg med 54 blogger. Man burde sikkert også nevnt The Times her, de hadde tidligere noen meget gode blogger, men etter at de forsvant bak en tett betalingsmur, finner man dem ikke uten å bli abonnent.

Er de avisene som har flest bloggere i sving som klarer dette best? Ikke nødvendigvis skriver Monday Note, for flere av de lange listene over bloggere noen av avisene viser frem inneholder navn som er lite produktive. Det er viktigere å ha en aktiv kjerne av gode blogger om spennende temaer enn å ha flest mulig blogger. The Economist med sine 23 blogger er blant de aller beste fordi de har så kunnskapsrike og distinkte skribenter. Det samme gjelder Financial Times som bare har 14 blogger knyttet til seg., med inkluderer blant annet Martin Wolfs økonomiblogg og Gideon Rachmand blogg om internasjonal politikk.

Blogger blir ofte fremstilt som et alternativ til og en trussel mot den tradisjonelle mediemodellen. Disse eksemplene viser at dette slett ikke behøver å være tilfelle. Det å tilby tilgang til gode og  innsiktsfulle blogger har blitt en helt sentral del av de tradisjonelle mediehusenes digitale strategier.

Om post, digitalisering og politikere

Posten Norge drives åpenbart svært godt. I går la de fram et solid resultat til tross for en kraftig og vedvarende nedgang i mengden brevpost. Jeg har tidligere blogget om hvordan brevpostmengden sank med 15 prosent i 2009 og 9,4 prosent i 2010. Tallene for 2011 viser et ytterligere fall på 6 prosent. Likevel har konsernet Posten Norge et plussresultat, før skatt, finans og engangseffekter, på over en milliard kroner.

I årsmeldingen for Posten Norge for 2011 kan man lese at Postens salgsnett i Norge nå består av 1 234 Post i Butikk, 15 bedriftsentre og 179 egendrevne postkontor. Posten vil gå lenger og ønsker erstatte flere egne postkontor med Post i butikk. De ønsker også å fjerne plikten Posten har til å tilby banktjenester. I dagens samfunn klarer man fint å løse disse tjenestebehovene på andre måter.

Politikere burde juble over at et konsern som fortsatt har monopol på og plikt til å levere tjenester som går rett nedover og samtidig er sterkt konkurranseutsatt på tjenester om vokser, gjør det så bra. De burde støtte og oppmuntre videre omstilling, slik at også fortsettelsen av denne historien går bra. Dessverre gjør mange politikere det motsatte. Den ene rødgrønne politikeren etter den andre, særlig fra Senterpartiet og inkludert Samferdselsministeren, står fram og gjør det til en kampsak at postombæring på lørdager må fortsette, slik at posten må fortsette å bruke mye ressurser på oppgavene som blir minst viktig fremover.

Jeg har et langt bedre forslag til en sak de burde kjempe for og som mange flere vil ha glede av enn å få reklame i postkassen på lørdager. Posten lanserte for en stund siden Digipost, en digital versjon av dagens fysiske postkasse, der både borgere og virksomheter kan sende digitaliserte brev og dokumenter til hverandre på en sikker måte. Problemet med Digipost er at til tross for at mange av oss har registrert oss så er det alt for få virksomheter som har tatt det i bruk for å sende brev. Kommunene sender ut sine skjemaer som brevpost. Sykehus innkaller pasienter og sender ut epikriser via brevpost.

Og det finnes mange andre eksempler på viktige dokumenter som det ville være både lang raskere og langt sikrere å motta med Digipost eller en annen tilsvarende digital postkasse, men som vi fortsatt får tilsendt på papir. Vi trenger politikere som sørger for at stat og kommune tar i bruk slike tjenester slik at vi kan få sikker og digital tilgang til ting som i dag kommer på papir i postkassen.

Man trenger ikke være redd for at dette skal føre til et nytt monopol på digital post. I tillegg til Posten Norges Digipost er det også lansert en tjeneste som heter eBoks.no. Denne tjenesten er eid av Posten Danmark og Nets, som igjen er eid av norske og danske banker i fellesskap. I Danmark er eBoks etter ti års drift blitt en stor tjeneste som har 3,5 millioner private brukere og 125 000 brukervirksomheter. I 2011 distribuerte de 185 millioner dokumenter. Danskene ligger i dag langt foran Norge på dette området. Både Digipost og eBoks tilbyr også sikker opplasting og digital lagring av viktige private dokumenter som for eksempel forsikringsbevis, kontrakter, attester og vitnemål.

Man skulle jo tro at en sikker måte å sende ut brev og dokumenter til privatpersoner ville være et åpenbart satsingsområde for offentlige virksomheter og politikere. Det sparer penger, det er praktisk og nyttig for brukere og det fungerer like godt i distriktene som i sentrale strøk. Dessuten virker internett på lørdager og søndager også. Fornyingsdepartementet (FAD) ba derfor Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) om å utrede "En felles meldingsboks". Rapporten kom i september. Den peker på tre alternative modeller og anbefaler en slags hybridløsning mellom en ny offentlig meldingssentral bygget opp i AltInn og bruk av kommersielle meldingsformidler i et marked:

"Dette kombinasjonsalternativet innebærer at man i første omgang tar i bruk meldingsboksen i Altinn, som en felles meldingsboks. Parallelt påbegynnes arbeidet med å legge til rette for at kommersielle aktører også kan tilby meldingsboks til innbyggere og næringsliv. Ved å velge denne tilnærmingen kommer man raskt i gang, samtidig som kostnader og risiko er lave. Likevel går man ikke glipp av fordelene ved å involvere kommersielle aktører."

Problemet med rapporten til Difi er at den setter offentlig sektor i sentrum og ikke borgeren, noe som gjør at den tar til orde for å bygge opp en ny og omfattende felles statlig infrastruktur på et område der det ikke er åpenbart at det trengs. Det er i hvert fall ikke åpenbart at det er lurt å vente til denne felles statlige løsningen er ferdig før man tar i bruk muligheten til å sende dokumenter og brev til en digital postkasse hos mottakeren. Heldigvis peker en rekke høringsuttalelser, fra så forskjellige virksomheter som Næringsdepartementet, Skattedirektoratet, FNO og LO, på nettopp denne svakheten. At staten skal bruke tid og ressurser på å utvikle en ny infrastruktur for meldinger i AltInn når det allerede er tilgjengelige kommersielle alternativer som kan tas bruk med en gang, virker unødvendig.

Papirbasert post er i ferd med å fases ut der det finnes andre og mer praktiske kommunikasjonsformer. Når vi får etablert en god løsning for digitale meldinger som må behandles på en sikrere måte enn epost vil prosessen gå enda raskere. Det å modernisere og digitalisere offentlig sektors samhandling med borgerme er en god politisk kampsak, langt viktigere enn å insistere på å få papir i postkassen på lørdager.

Presidents Day

George Washington

I USA er tredje mandag i februar en "federal holiday" som kalles Presidents Day eller Washington's Birthday. At det er en føderal feriedag betyr at både statlige kontorer og børsene er stengt. Dette er også en feriedag i over halvparten av delstatene. Washingtons Birthday ble etablert som en fridag av kongressen i 1879 og ble først feiret den 22. februar, George Washingtons fødselsdag. Men fra 1971 er den i stedet blitt markert hver tredje mandag i februar og er formelt en Presidents Day de fleste steder, en dag som feirer presidentembedet om sådan.

Når det gjelder George Washington hører det med til historien at han ble født i Virginia i 1731, et tidspunkt da den julianske kalenderen fortsatt var i bruk i det britiske imperiet. Etter denne kalenderen var hans fødselsdag 11. februar 1731, noe som tilsvarer 22. februar i den nye gregorianske kalenderen som ble tatt i bruk i England og koloniene i 1752. Norge og Danmark hadde på det tidspunktet allerede byttet kalender, det skjedde i 1700.

Når man først er i gang med å markere Presidents Day kan det jo være et poeng å ta en titt på Washington Post som for noen dager siden hadde en artikkel om Five myths about the presidency. Her avliver de blant annet myten om at presidenter har makt til å få gjort ting og myten om at en krig styrker en presidents makt og omdømme. De tar også et oppgjør med myten om at presidenter generelt har hatt mye erfaring og lang utdanning. Det er faktisk bare en president har hatt en doktorgrad. Det var Woodrow Wilson som var president mellom 1913 og 1921.

En annen mye er at det er så stressende og helsefarlig å være president at det forkorter levetiden. Rent bortsett fra de som døde fordi de ble skutt (Garfield, Lincoln, McKinley og Kennedy) har flertallet levd forbausende lenge. De åtte første presidentene ble i gjennomsnitt 80 år gamle i en tid der levealderen i befolkningen i USA var rundt 40. Og også senere har mange av presidentene blitt gamle. Washington Post skriver:

"From Hoover through Ronald Reagan (excluding Kennedy), seven of eight lived longer than expected. Johnson was an exception; he died of a heart attack at 64. But the average age at death was 81.6 years. And four of our 43 presidents lived to their 90s: Gerald Ford, Reagan, John Adams and Hoover. The presidency will give you more wrinkles and gray hair, but it’s not likely to kill you"

Kim Dotcom, piratenes konge

Kim Dotcom, Pirate King

Han het opprinnelig Kim Schmitz og vokste opp i Kiel i Tyskland, men for noen år siden forandret han navnet til Kim Dotcom og etablerte Megaupload.com, verdens største fildelingsnettsted der brukerne kan laste opp og dele digitalt innhold. I følge Kim Dotcom er det en helt legitim lagringstjeneste i nettskyen, omtrent som YouTube, mens dette i følge myndighetene i USA er en piratvirksomhet som sprer gigantiske mengder ulovlig kopiert opphavsrettsbeskyttet materiale over hele verden

5. januar ble det tatt ut tiltale i USA og 19. januar kom politiet, i to helikoptre, på et brått besøk til Kim Dotcoms $18 millioners herskapshus på New Zealand og arresterte han. Det kom som resultat av et nært samarbeid mellom påtalemyndighetene i USA, New Zealand, Tyskland, UK, Nederland og Hong Kong, der Megaupload har sitt hovedkontor.

I følge tiltalen har Megaupload.com og de andre nettstedene til Kim Dotcom tjent $175 millioner på ulovlig lagring og distrubusjon av opphavsrettsbeskyttet materiale og hvitvasking av penger siden oppstarten i 2005. Business Week har Kim Dotcom på forsiden av siste nummer. Hans virksomhet er også analysert i blant annet USA Today, som siterer film- og musikkindustriens talsmenn som feirer dette som en stor seier etter at deres forsøk på å stramme opp lovgivningen mot piratkopiering i USA gikk på et nederlag i kongressen:

"A darker picture is painted by the movie and record industries, who saw their hopes for a tough anti-piracy Internet law collapse this month in Congress after an online revolt by sites such as Google and Wikipedia turned public sentiment. "Megaupload was the largest and most serious threat to copyright infringement in the world," says Kevin Suh, senior vice president of the Motion Picture Association of America. "Megaupload had been one of the most popular and notorious file-sharing services in the United States and (was) used predominantly for trading unauthorized content, including music, movies and other copyrighted works," says Joshua Friedlander, vice president of the Recording Industry Association of America."

De har sannsynligvis rett i at Kim Dotcom og hans kolleger representerte en av verdens største organiserte trusler mot folk som prøver å leve av å lage musikk, film og annet opphavsrettslig beskyttet materiale. Utfordringen blir å bevise at det er slik det henger sammen i en rettssak, for Megaupload hadde en forretningsmodell der det ikke var var slik at de selv aktivt distribuerte piratkopiert innhold. Virksomheten var i følge Megauploads advokater helt legal, de tilbød gratis langringsplass i nettskyen og gratis nedlastning, men tok betalt fra enkelte brukere som ønsket en raskere og sikrere nedlastingstjeneste. At noen brukere velger å bruke tjenesten til å spre piratkopiert musikk og film må noen andre ta ansvaret for, i følge advokatene.

Forretnngsmodellen var å selge slike betalte premiumabonnementer og i tillegg å få reklameinntekter fra trafikken på nettstedet. Derfor var det viktig å generere mest mulig trafikk til nettstedet. En periode skjedde dette også ved at brukerne som lastet opp de mest populære filene fikk utbetalt premier for dette, noe som høyst sannsynlig har bidratt til mer piratkopiering. Men nettstedet var designet slik at det ikke var Megauppload selv som markedsførte at de distribuerte ulovlige film og musikkfiler, da var bare vertskap for andres behov for lagring og distribusjon. Business Week skriver:

"People wishing to download material wouldn’t find it at the Megaupload site. It wasn’t that obvious. When a customer uploaded, say, the movie Taken, Megaupload assigned the file an Internet address. The company then encouraged the uploader to distribute that URL to friends and post it to third-party linking sites such as thepiratecity.org. If someone did a Google search for Taken, they’d find one of those third-party sites. There the user could access a Megaupload download page where the movie was ready. Downloaders could grab stuff for free but were encouraged to buy premium memberships for faster service. The U.S. government says the system was “expressly designed” to encourage copyright infringement."

Opphavrettslovgivningen i USA rammer det Business Week omtaler som en "primary infringement", der gjerningspersonen med viten og vilje kopierer og sprer beskyttet materiale. Her handler det om en "secondary infringement"der en aktør hevdes å i stor skala ha oppmuntret og lagt til rette for at andre kan bryte opphavsrettslovgivningen. Problemet påtalemyndigheten i USA nå står overfor er at det ikke på samme måte er tydeliggjort verken i lovverket eller gjennom rettspraksis at dette er straffbart, det var noe av dette SOPA og PIPA skulle bidra til å rette opp, men disse lovforslagene ble lagt i en skuff i januar som et resultat av store protester fra internettbransjen og brukere.

Det kan derfor bli svært interessant å se hvor domstolene trekker grensene for hva som er straffbart når det gjelder å tilby lagringsplass og tilrettelegge for distribusjon av opphavsrettslig beskyttet innhold. Det er forhåpenligvis rom nok til å straffeforfølge og dømme aktører som helt åpenbart tilrettelegger for piratkopiering, og tjener store penger på dette, men uten å måtte gå så langt som forslagene i SOPA og PIPA når det gjelder å ramme legale og nyttige søke- og lagringstjenester på nettet. Saken mot Kim Dotcom vil bidra til å klargjøre om dette er tilfelle.

Hva nå, "big pharma"?

Det har lenge vært en slags vedtatt sannhet at det i legemiddel-industrien blir stadig færre og større bedrifter. Med jevne mellomrom skjer det store fusjoner, som da Merck kjøpte Schering-Plough for 41 milliarder dollar i 2009. Og enda mer regelmessig kommer det nyheter om at et forsknings-laboratorium skal legges ned, slik AstraZeneca gjør når de legger ned forskningsavdelingen i Södertälje og 1200 mister jobben.

Men er det riktig at "big pharma" blir stadig større? Jeg kom over en interessant artikkel i McKinsey Quarterly fra rett før jul som analyserer dette (man må registrere seg for å lese den, men får da gratis tilgang til alle artikler). Den dokumenterer at mens de aller største har blitt større, har det faktisk blitt langt flere bedrifter som konkurrerer om inntektene i denne sektoren, slik grafen over viser.

Dessuten er det er helt andre aktører enn big pharma-bedriftene (definert som bedrifter med en omsetning påover $5 milliarder i året) som i dag vokser mest. Den årlige gjennomsnittlige veksten mellom 1989 og 2010 har vært på 4,3 prosent i denne industrien. De aktørene som har vokst mer enn 4,3 prosent er genarikaprodusenter, bioteknologi, life science-tjenester og medisinske utstyrsleverandører. Aktørene som har vokst mindre enn gjennomsnittet er store og mellomstore legemiddelprodusenter.

Årsaken til denne fragmenteringen har både med høy kostnadsbase og med innovasjonsstrategi å gjøre. De store legemiddelselskapene er ikke bare store, de er også svært FoU-intensive og er blant de bedriftene i verden som har høyest forskningsinnsats målt som andel av omsetningen. Da er det utfordrende å møte mer spesialisering og fokuserte aktører som konsentrerer seg om å være bedre bare på en ting. McKinsey Quarterly skriver:

"As a result of that fragmentation, Big Pharma must compete for parts of the value chain with focused players—for example, generics companies that excel at manufacturing; life-science service providers that offer flexible, specialized services (such as managing clinical trials) at scale; and biotechnology companies that generate innovative ideas and products."

Artikkelen trekker også opp en interessant parallell mellom bilindustrien, som en gang i tiden var dominert av store vestlige vertikalt integrerte bedrifter, men som over tide er blitt veldig fragmentert og spesialisert, og det foregår en kamp mellom aktørene i verdikjeden om hvor de største verdiene skal hentes ut:

"A look at the evolution of the automotive industry may offer some lessons. For many years, it was vertically integrated and dominated by large, primarily Western corporations. But the value chain has been disaggregated into companies specializing in narrow parts of the process. Today, component manufacturers, design houses, and basic-materials companies share much of the industry’s revenues: the automakers are responsible primarily for the design of major components (such as engines), assembly, sales, and marketing. 

Similar trends are already apparent in the pharmaceutical industry: Big Pharma increasingly focuses on sales and marketing, relies on in-licensing for innovative products, and outsources portions of activities such as research and manufacturing. This approach has helped pharma and medical-product service providers to grow at a disproportionate pace. Of course, the analogy can be taken only so far—the functions that big companies retain in the two industries will differ. The key message, though, is that the value chain has been disaggregated and that the role of incumbent, soup-to-nuts players is much diminished."

Finanskrisen fører til at regjeringer prøver å kutte kostnader der det er mulig, også i helsesektoren. For legemiddelindustrien vil det bety et raskere omstillingtempo og hardere kamp om å finne de lønnsomme delene av verdikjeden. Det er sannsynligvis de mest innovative som vinner når ting endrer seg raskere. Men de mest innovative er ikke nødvendigvis de største.

Medietall 2011: Papir ned, mobil opp

Mediebedriftenes Landsforening i NHO la i dag fram Medietall 2011, med ferske opplagstall og lesertall for avisene i Norge. Presentasjonen som ble holdt kan man lese her. Og omtaler og lenker til alle tallene kan man lese her.

Det store bildet er at opplagstall og lesertall for papiraviser fortsetter å falle, mens avislesing på internett og på mobiltelefon øker, helt som forventet. Det går bare enda raskere enn avisbransjen selv hadde håpet, slik at det aldri kommer noe opphold i omstillingen

Medier liker å skrive om medier, og tallene for papiraviser i denne årlige undersøkelsen har fått mye oppmerksomhet i dag. Mange er opptatt av at det totale papiravisopplaget faller med 3,1 prosent. Løssalgsaviser faller mer enn abonnementsaviser og Aftenposten holder stillingen som landets største papiravis med et opplag på 235 795 selv om opplaget faller, fordi VG faller mye mer. I Dagbladet er man fornøyde fordi opplaget har økt med 859 aviser. Men før 2011 hadde Dagbladets opplagstall falt i 11 år på rad. Dagens Næringsliv har mest grunn til å være fornøyd. De har økt opplaget med over 2000 og er i dag større enn noen gang før på papir. Ellers er det stort sett nisjeaviser som Morgenbladet, Klassekampen og Dag og Tid som øker litt, all andre faller, til dels ganske kraftig.

Det som får litt mindre oppmerksomhet, men som etter min mening er langt mer interessant enn om Dagbladet øker papiropplaget med 859 aviser, er hvordan balansen mellom papir, nett og mobil er i endring og hva som er på vei opp. Ser vi på VGs lesertall (ikke opplag, men antall som leser VG på ulike plattformer daglig) viser tallene at 775 000 leser VG på papir, 1 728 000 leser VG på nett og 461 000 leser VG på mobil. Denne veksten på nett og mobil gjør at VG samlet har flere lesere enn noen gang. I dag er det totalt 2,1 millioner som leser VG daglig, mens det var 1,5 millioner for ti år siden. Det skjer til tross for at antall lesere på papir har falt kraftig i samme periode.

Mobil er den klart raskest voksende plattformen for VG. Ser man på tallene til Aftenposten og Dagbladet er det akkurat samme klare trend, riktignok med en noe høyere papirandel hos Aftenposten, og antall lesere totalt er høyere enn noen gang også for disse avisene. Problemet er ikke at folk har sluttet å lese aviser, men at det er langt vanskeligere å tjene penger når folk leser på nett eller mobil. Det er fortsatt en utfordring å finne gode forretningsmodeller som virker. Og det haster for mange, for det er ingenting i disse tallene som tyder på av overgangen fra papir til digitale plattformer vil stanse eller avta i styrke..

Utfordringen blir derfor å gå bak lesertallene på nett og mobil og se hvor mye av dette som er betalte digitale abonnementer på blant annet iPad og smarttelefoner, og hvor mye som er reklamefinansiert og gratis for brukeren. Kanskje jar noen etterhvert laget betalingsmodeller som fungerer også. Det kunne vært interessant å høre mer om dette i fremtidige rapporter.

Aftenposten surrer om prisen på private studier

Aftenposten har mange kvaliteter, men den tidligere så tydelige ideologiske forankringen som et liberalt og konservativt talerør er forsvunnet. Jeg er litt usikker på om linjen nå er å prøve å være til venstre for sentrum eller om den går ut på å ikke mene noe vesentlig i det hele tatt. Jeg synes det varierer litt.

Uansett hva den nye politiske linjen er så slår den i hvert fall noen ganger ut i usedvanlig lette analyser av hvordan ting henger sammen. I en artikkel i går om hvilke private skoler i Norge som er dyrest, med tittelen Her er Norges dyreste studier, er det for det første åpenbart at journalisten plasserer seg til venstre for sentrum i måten han stiller alle spørsmålene. Men mer alvorlig er det at journalist Pål Vegard Hagesæter presterer skivebom  både når det gjelder å identifisere årsaken til prisforskjellene og når det gjelder å forstå enkelt prosentregning om prisutviklingen over tid.

Journalisten har funnet ut at de private fagskolene er dyrest, med Imageakademiet som tilbyr makeupartistutdanning som den aller dyreste. Det forklarer han med at det er mye kostbart utstyr. Og så slår han fast at private høyskoler er litt billigere enn fagskoler og skriver:

"Når det gjelder private høyskoler, ligger de noe lavere i pris enn fagskolene. Bjørknes høyskole, Handelshøyskolen BI, nystartede Norges Helsehøyskole og reklameskolen Westerdals er på topp, med studieavgifter på 60 – 90 000 i året."

Tallet er naturligvis korrekt, men følger man denne logikken videre, noe han ikke gjør, vil man fort finne ut at en plass på en privat videregående skole er enda "billigere", en plass på Akademiet Videregående skole koster for eksempel bare kr 12500 pr år. Og aller "billigst" er en plass på en offentlig høyskole, fagskole eller videregående skole. En slik studieplass er helt gratis.

Det som ikke er nevnt med et ord, og som journalisten kan ha gått glipp av, er at disse store prisforskjellene i all hovedsak skyldes statsstøtte. Private fagskoler får ikke noen statsstøtte slik at studentene må betale hele kostnaden selv. Private høyskoler får litt statsstøtte, BI oppgir den til omlag 15 prosent av driftsinntektene på sin nettside, noe som gjør det mulig å kreve inn litt mindre skolepenger enn skoler uten støtte. Private videregående skoler får 85 prosent i statsstøtte hvis de opererer innenfor privatskoleloven og har ikke lov til å hente inn mer en 15 prosent i skolepenger. Der hvor man har valgt å drive videregående skoler utenfor privatskoleloven, slik det er med flere internasjonale skoler, er det ingen statlig støtte og elevene må dekke hele kostnaden selv.

Offentlige høyskoler, fagskoler og videregående skoler er derimot "gratis" i den forstand at de finansieres 100 prosent av skattepenger. De er ikke nødvendigvis billigere i drift, jeg har sett noen oversikter der offentlige skoler er en del dyrere i drift enn private skoler, men dersom det er ineffektivitet i ressursbruken så veltes kostnaden over på skattebetalerne og ikke på elevene. Ulikhet i utstyrsnivå i ulike utdanninger forklarer naturligvis også noen forskjeller, men på langt nær som mye som statlig støtte.

I tillegg til å være opptatt av prisforskjeller er artikkelen også opptatt av at det har vært prisstigning. Men når det gjelder prisutviklingen på private studier de siste årene virker det som om journalisten sliter litt med prosentregning. Han er bekymret for det han opplever som en betydelig prisøkning siden 2005 og skriver:

"I 2005 kartla Aftenposten.no de dyreste studiene. Da var det ingen studier som kostet over 100.000 kroner pr. år. Sammenligningen viser også at flere skoler har lagt på prisene betydelig. På Westerdals har prisene økt med 32 prosent siden 2005, mens BI har hatt en prisøkning på 28 prosent for sitt eiendomsmeglerstudium."

En en prisøkning på omkring 30 prosent høres jo mye ut, men er det mye i løpet av syv år? Her vil jeg anbefale en titt på Statistisk Sentralbyrås historiske statistikker over lønnsutvikling. Skoler er rendyrkede kunnskapsvirksomheter der lønn til de ansatte utgjør den klart største utgiften. Og ser vi på tallene til SSB ser vi at lønningene for lærere har økt omtrent like mye i denne tidsperioden. En fire prosent lønnsvekst i syv år blir totalt 31 prosent høyere lønn. Sett i lys av dette er det vel helt som forventet at prisen for å gå på en privat skole har økt med 30 prosent.

Det koster penger å drive en skole enten skolen er offentlig eller privat. Er den privat og uten statsstøtte må studenten betale hele kostnaden. Er den offentlig og staten betaler alle kostnadene, er den gratis for studenten. Det merkelige er at Aftenposten i en artikkel om prisforskjeller på skoler ser ut til å ha gått glipp av hovedforklaringen på både prisforskjellene og prisøkningen.

Høring i Stortinget om arbeidslivsmeldingen

I august i fjor la regjeringen fram en stortingsmelding med tittelen Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv. Det er den første stortingsmeldingen som har hatt som mål å gi en samlet oversikt over arbeidsforholdene og arbeidsmiljøtilstanden i Norge. Dokumentet er på hele 370 sider (her er den som pdf-fil) og blir neppe noen bestselger. Det er heller ikke mange konkrete forslag der, men som et oversiktsdokument gir meldingen en god innføring  i en del sentrale temaer både arbeidsgivere, politikere og organisasjoner i arbeidslivet må forholde seg til.

Mandag var det høring i Stortinget om meldingen, der også Abelia deltok. Normalt begrenser vår deltagelse i høringer seg gjerne til høringer om statsbudsjettet og noen større næringspolitiske saker, men vi vurderte at dette er en så sentral arbeidslivssak at det var naturlig å melde seg på, på linje med hovedorganisasjoner som NHO, KS og Spekter, kolleger i landsforeningene Norsk Industri og OLF, samt en rekke arbeidstakerorganisasjoner. Noen må jo tale kunnskapsbedriftenes sak, også i disse spørsmålene. Listen over de som deltok kan man se her.

Det spørsmålet jeg brukte tiden på i høringen var arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, som beskrives i kapittel 23 i meldingen, på sidene 352-368. Spesielt viktig er adgangen til å definere arbeidstakere til å ha en særlig uavhengig stilling, noe som som innebærer at man er unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dette omtales fra side 366 i meldingen. Ingen er helt sikre på hvor mange som er definert som arbeidstakere i en særlig uavhengig stilling, men meldingen prøver å gjøre noen anslag:

"Når arbeidstakarane sjølve får konkrete spørsmål om kven som er haldne utanfor arbeidstidsreglane, viser undersøkinga at 19 prosent av alle arbeidstakarar meiner dei er haldne utanfor. 12 prosent veit ikkje. 16 prosent av kvinnene seier at dei er haldne utanfor, og 29 prosent av mennene, og klart fleire i privat sektor enn i offentleg sektor. 10 prosent av dei som seier at dei er haldne utanfor, kjenner ikkje årsaka til unntaket. 35 prosent av dei som opplyser at dei er haldne utanfor, seier at dei har ei leiande stilling, medan 41 prosent uttaler at dei har ei særleg uavhengig stilling. Dei resterande nemner andre årsaker til at dei er haldne utanfor, til dømes gjennom forskrift. Unntaka aukar med utdanningsnivået. Ser vi berre på dei som har ei særleg uavhengig eller leiande stilling, utgjer dei som er haldne utanfor, 13 prosent av alle arbeidstakarar."

Meldingen nevner også at når man spør arbeidsgivere og personalsjefer om unntak fra arbeidstidskapitlet indikerer de at 7 prosent er unntatt, mens Sentio har anslått det til å være 11 prosent. Det er med med andre ord et visst sprik i tallene, men alt i alt tyder vel svarene på at det er ganske mange som i praksis mener at de ikke er omfattet av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Det er flere måter å vurdere dette på. Regjeringen går i meldingen ganske langt når det gjelder å slå fast at praksis i bedriftene i mange tilfeller ikke er i tråd med intensjonene i loven ved at mange arbeidstakere er definert som særlig uavhengige uten av vilkårene i loven er oppfylt. Til grunn for dette synet ligger det en analyse om at det normalt er en interessemotsetning mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, at arbeidgiveren er den sterke parten i denne relasjonen og at arbeidgiveres ønsker om mer fleksibilitet med mulighet til å jobbe mer i perioder må gå på bekostning av de ansattes rettigheter.

En alternativ måte å vurdere dette på, som Abelia argumenterte for i høringen, er at de gruppene det er snakk om har en sterk stilling i form av utdanning og kompetanse, en relativt stor mulighet til å selv å planlegge og organisere arbeidsdagen, de kan ta med arbeid hjem og de er i mange tilfeller avhengige av denne fleksibiliteten for å klare å kombinere arbeid, familie og fritid. Hvis det er slik at arbeidstidsbestemmelse i loven brytes stadig vekk er det normalt ikke fordi arbeidsgiver krever det, men fordi de ansatte selv velger å jobbe på andre måter enn før. En viktig driver er informasjons- og kommunikasjonsteknologi som muliggjør en helt annen fleksibilitet enn før og som er et viktig gode for både bedrifter og kunnskapsarbeidere.

I stedet for å beskylde arbeidsgivere for utbytting av ansatte, gir det mye mer mening å legge skylden på økt likestilling, mer bruk av IT og flere jobber som i sin natur er analytiske og kreative, og som av alle disse grunnene muliggjør en mer fleksible organisering av arbeidsdagen for mange. Dette er et gode både for bedrifter og for ansatte som har mulighet. Det forekommer naturligvis også at ansatte blir utnyttet, at de arbeider for mye og i verste fall at arbeidssituasjonen innebærer en helserisiko. Derfor bør vi ha en arbeidsmiljølov som er tydelig på ledelsens ansvar for å sikre et godt og helsefremmende arbeidsmiljø for hver enkelt og fastsetter noen tydelige rammer en virksomhet har å forholde seg til. 

Det er ingen tvil om at det er mange  utfordringer, både for ledere og ansatt  knyttet til at arbeid ikke er like knyttet til fast arbeidstid og -sted som før. Men veien til et bedre arbeidsliv for de som har denne muligheten ligger ikke i å vedta lover som regulerer mer, krever mer overvåkning og kontroll og gjør bedrifter til lovbrytere fordi ansatte selv velger å jobbe mye i perioder. I høringen på Stortinget tok Abelia til orde for det motsatte, at lovverket forenkles og tilpasses det som allerede er praksis ute i bedriftene. Flere bør kunne unntas fra arbeidstidskapitlet i loven og det bør være en økt adgang til å avtale løsninger lokalt som er tilpasset behovet medarbeiderne og den enkelte virksomhet har for fleksibilitet.

12 europeiske ledere ble tatt av finanskrisen

12 ledere som måtte gå av

Det utmerkede utenrikspolitiske tidsskriftet Foreign Policy (FP) med tilhørende nettsted har sett på hvor mange europeiske regjeringssjefer som til nå har blitt felt som et resultat av finanskrisen de siste tre årene, Svaret er tolv. Det er, i kronologisk rekkefølge i forhold til når de måtte gå, følgende toppledere:

Geir Haarde, Island, februar 2009, Ivars Godmanis, Latvia, mars 2009, Ferenc Gyurgcsany, Ungarn, april 2009, Viktor Jusjenko, Ukraina, februar 2010, Gordon Brown, Storbritannia, mai 2010, Brian Cowen, Irland, mars 2011, José Socrates, Portugal, juni 2011, George Papandreou, Hellas, november 2011, Silvio Berlusconi, Italia, november 2011, José Luis Rodriguez Zapatero, Spania, desember 2011, Emil Boc, Romania, februar 2012, og Iveta Radicova, Slovakia som skal gå av i forbindelse med valget i mars 2012.

Nå er ikke dette noen helt eksakt vitenskap, det går ikke noen helt opplagt grense mellom de som måtte gå på grunn av finanskrisen og de som hadde måttet gå uansett. Det gjelder spesielt de som tapte valg, som Gordon Brown og Jose Zapatero. I samme tidsrommet tapte også Lars Løkke Rasmussen et valg og gikk av som statsminister i Danmark, men han er ikke tatt med blant de tolv, sannsynligvis fordi FP ikke ser på finanskrisen som hovedforklaring på regjeringsskiftet i Danmark.

Et helt spesielt tilfelle finner vi i Belgia. Der gikk Herman van Rompuy av som statsminister i november 2009, etter under et år som regjeringssjef, for å bli den første presidenten i Det europeiske råd. Han ble erstattet av Yves Leterme som satt til april 2010 da hans regjering mistet flertallet i nasjonalforsamlingen og leverte inn sin avskjedssøknad. Det gikk hele 589 dager, til desember 2011, før Belgia igjen fikk en fungerende regjering med støtte i nasjonalforsamlingen. Det er ny rekord i vår del av verden. I andre land må statsministere gå når det blir riktig vanskelig. I Belgia er problemet at ingen vil være statsminister i det hele tatt når det er for vanskelig.

Er så tolv finanskriseutløste statsministeravganger siden februar 2009 mye? Eller er det omtrent som det ville vært uten krise? Jeg har ikke studert noen statistikk, men det virker ikke på meg som om regjeringsskiftene har kommet oftere de siste tre årene. Det er heller ikke slik at Europa generelt opplever en ustabil og urolig politisk situasjon der tilliten til det politiske systemet som sådan er i fare. Det har vel heller vært slik at de større og mer moderate politiske partiene har vunnet oppslutning, noen av dem fra regjeringsposisjon. Kaoset vi ser i Hellas er heldigvis ikke representativt for måten Europa tar tak i og arbeider seg ut av krisen.

Starbucks i Norge, men fortsatt ikke i Italia

Starbucks på Gardermoen

Starbucks åpnet i forrige uke sin første kaffebar i Norge. Den er i ankomsthallen på Gardermoen og har 130 sitteplasser. Starbucks ble grunnlagt for 40 år siden, har 17 000 utsalgssteder i 55 land og en børsverdi som ligger et sted mellom Statoil og Telenor, så man kan vel si det var på tide at de kom til det kaffedrikkende Norge.

Snart åpner for øvrig Starbucks også sin første kaffebar i India, i samarbeid med Tata Coffee. I andre land er de betydelig større: Starbucks har 11 000 utsalg i USA, 925 i Japan og 730 i UK og er ellers representert stort sett over hele verden, og fra torsdag også i Norge.

Men det er ingen utsalg i Italia, landet som kanskje mer enn noe annet er kjent for sine kaffebarer og den høye kvaliteten på kaffen der. Er det ikke litt pussig at Starbucks glimrer med sitt fravær akkurat der? Siste nummer av Bloomberg Business Week har studert dette fenomenet med manglende Starbucks i Italia og besøkt Piazza del Duomo i Milano. Det var her  den nye markedsdirektøren og senere konsernsjefen, Howard Schultz dro i 1983 for å søke inspirasjon til det som skulle bli Starbucks vanvittig vellykkede konsept for kaffebarer. Han drakk seg fra kafé til kafé i Milano for å finne noen nye svar han kunne ta med seg hjem:

"It was at this point that Schultz, no doubt heavily caffeinated, was seized by inspiration. Most Americans were still drinking their coffee at diners, in restaurants, or at the kitchen table; Italians had made cafes part of their community. Coffee didn’t have to be just a drink, he realized. It could be an experience. The opportunity was enormous, and Starbucks, by limiting itself to roasting, was in danger of missing it. “It was like an epiphany,” Schultz recalled in his book. “It was so immediate and physical that I was shaking.”

Starbucks har lært amerikanerne å nyte ordentlig kaffe og at kaffe ikke bare er noe man drikker sammen med et måltid hjemme eller på restaurant. De har designet omgivelser som passer til formålet, der man kan prate eller lese en bok, og de har lært tedrikkere i Kina og Japan å like kaffe, Men er det mulig å gjøre dette i Italia, cappuchinoens fødeland, spør Business Week:

 "But in the birthplace of the cappuccino, Schultz confronts a more daunting challenge. Can a company succeed in a place where its product is available on every corner, where consumers remain wedded to a culture that’s all their own? Is it possible for an international brand to repackage a local tradition to the very people who invented it?"

Det er et interessant spørsmål. Og et spørsmål som ikke er helt uinteressant å stille her i Norge heller. Oslo har ikke like mange kaffebarer som Milano, men vi har en like sterk tradisjon når det gjelder å drikke kaffe. I følge Wikipedia drikkes det 9,9 kilo kaffe pr nordmann i året, mens italienerne drikker 5.9 kilo. Norge er nummer to i verden bak Finland, mens Italia er nr 11. USA er på 25. plass. Dessuten er det fullt av kaffebarer i Norge allerede, som Kaffebrenneriet, Wayne's Coffee, Stockfleths og andre som sikkert lot seg innspirere av Starbucks for noen år siden, men som allerede er her, kjenner det lokale markedet og er vant til å konkurrere.

Vil så Starbucks lykkes hvis de prøver seg i Italia? Business Week tror de kan ha en rimelig god mulighet, men først og fremst på grunn av noe helt annet enn hvordan kaffen smaker. Italienerne kan lage god kaffe, men de har vært lite innovative når det gjelder å tilby et hyggelig sted å nyte den i fred og ro:

"One thing that visitors to Italy notice is that there are few places where you’d feel comfortable sitting with a book or a laptop. What they don’t often think about is that until Starbucks came along, the U.S. wasn’t any different. What Schultz did was take the Italian coffee tradition, fly it across the Atlantic, and infuse it with a Seattle approach to leisure. As a result, for many of its customers, Starbucks isn’t really in the business of selling coffee. Instead, it’s offering a place to hang out that happens to sell coffee. And the market for that in Italy—for a home outside the home, for an office away from the boss, for a place to sit and chat and read and while the day away—is very open indeed."

Jeg skal ikke prøve meg på noen spådom når det gjelder Starbucks muligheter verken i Italia eller Norge. Bare konstatere at dette er et godt eksempel på at innovasjon ofte handler enda mer om kundeopplevelse enn om produkt.

Innovation Union Scoreboard

EU-kommisjonen har lagt fram sitt Innovation Union Scoreboard 2011, en rangering av hvor innovative medlemslandene i EU er. Den viser at EU som helhet fortsatt henger etter de mest innovative landene i verden (pressemeldingen fra EU-kommisjonen er her og hele rapporten som pdf-fil finner man her). I sin pressemelding skriver EU-kommisjonen:

"Almost all Member States have improved their innovation performance according to the Innovation Union Scoreboard 2011. However, innovation performance growth is slowing down and the EU is not closing the persistent gap with global innovation leaders US, Japan and South Korea. The largest gap for the EU27 remains in terms of private sector innovation. The EU still maintains a clear lead over the emerging economies of China, Brazil, India, Russia, and South Africa. However, China is improving its innovation performance and is catching up progressively.".

Undersøkelsen er en årlig sak som sammenligner innovasjonsevnen i medlemslandene i EU, men også sammenligner med land utenfor EU, som Sveits, Kroatia, Tyrkia og Norge, samt de store fremvoksende økonomiene i verden, som India, Brasil, Russland, Kina og Sør Afrika. Pro Inno Europes nettsider har en gjennomgang av metode og indikatorer, samt en oversikt over tidligere års rapporter, som frem til to år siden het European Innovation Scoreboard, men nå er blitt til Innovation Union Scoreboard.

Undersøkelsen rangerer landene etter 25 ulike indikatorer, innenfor tre hovedkategorier; Enablers som måler innovasjonsdrivere som ligger utenfor bedriftene, inkludert forsknings- og innovasjonssystemet og humankapitalen. Firm Activities som måler forutsetninger for innovasjon som ligger inne i bedriftene. Og Outputs som måler hva som kommer ut i form av resultater. Når alle 25 indikatorer slås sammen får man en sammenlagtliste der Sverige, Danmark, Tyskland og Finland ligger på topp. Tar man med flere europeiske land i rangeringen havner Sveits på en klar førsteplass foran de fire nevnte landene.

Rangeringen plasserer landene i Europa omtrent der man skulle forvente ut fra deres økonomisk suksess og det vi ellers kan observere, men med to klare unntak som etter min mening bidrar til å forklare denne undersøkelsens begrensninger. Det ene unntaket er Belgia som er helt oppe på 5. plass i EU, foran land som Storbritannia, Nederland og Østerrike. Det andre store unntaket er Norge som ligger langt etter alle disse, og også er bak Slovenia, Kypros og Estland på listen, men rett foran Italia og Polen.

Norges svake plassering og Belgias overraskende sterke plassering, og for så vidt også Sveits suverene ledelse på toppen, er ikke nødvendigvis feil slik undersøkelsen er laget, men de avdekker en interessant slagside ved målinger av denne typen. Det er en overvekt av indikatorer som er sterkest koblet til utviklingen av nye høyteknologiske produkter, som verdien av den høyteknologiske eksporten, patent- og designbeskyttelse, lisensinntekter og FoU-budsjetter i næringslivet. Derfor er det ikke helt tilfeldig at land som Sveits og Sverige, og for så vidt også Belgia, gjør det så bra. De har en sterk posisjon innenfor typiske høyteknologiske og forskningsintensive produkter, spesielt legemiddelindustri, men også elektronikk

Noen av indikatorene fanger også opp tjenesteinnovasjon, men ikke like mange, slik at land som har en relativ overvekt av kunnskapsintensive og innovative tjenestebedrifter ikke scorer like høyt. Bedrifter som lykkes med å utvikle nye forretningsmodeller er enda vanskeligere å fange opp i slike rangeringer, for de lar seg ikke så lett måle i form av størrelsen på forskningsbudsjettet. Men de er ikke mindre viktige av den grunn. 

Norges suksess de siste årene handler i stor grad om at de tradisjonelle næringene, som olje og gass, fiskeoppdrett og maritim sektor, har blitt modernisert gjennom nye arbeidsprosesser og ny teknologi, samt at varehandel, finansnæringen og flere andre tjenestenæringer er kraftig automatisert gjennom bruk av informasjonsteknologi. Prossessinnovasjon handler om å gjøre ting på smartere måter og øke produktiviteten, enten det er å pumpe opp gass mye mer effektivt enn før, som på Ormen Lange der alle installasjonene ligger på havbunnen, digitalisere telenettene våre eller å automatisere banksektoren slik at de mest brukte tjenestene er selvbetjente. 

Svært ofte drives prosessinnovasjoner fram som kundedrevne prosesser i tett samspill med ulike leverandører, gjerne også eksterne forskningspartnere. I en bedrift som driver med kontinuerlig prosessinnovasjon vil gjerne ansvaret for innovasjon ligge i driftsorganisasjonen og inkludere medarbeidere på alle nivåer. Innovasjon er også en integrert del av alle nye prosjekter og grensen mellom hva som er vanlig prosjektutvikling og hva som er innovasjon er vanskelig å trekke, ved utbyggingen av et nytt gassfelt med et helt nytt og uprøvd utbyggingskonsept, slik det ofte har vært på norsk sokkel, kan man med en viss rett hevde at hele prosjektet er et innovasjonsprosjekt, uten at det fanges opp som dette i slike rangeringer.

Jeg mener derfor det er grunn til å studere Innovation Union Scoreboard 2011 og være opptatt av å løfte Norge plassering på flere av indikatorene der vi gjør det svakt, men samtidig erkjenne at denne undersøkelsen ikke viser hele bildet. 

Kunnskapsbasert på Sørlandet

Kilden Kultursenter, Kristiansand

I løpet av litt over en uke har jeg vært på Sørlandet to ganger og hatt kontakt med det kunnskapsbaserte næringslivet der. Nå er det kanskje ikke kunnskaps- eller teknologibedrifter de fleste tenker på når det gjelder Sørlandet, man er dessuten nokså beskjedne når det gjelder å fremheve egne fortrinn, men det er faktisk mye spennende og riktig som foregår på Agder akkurat nå.

I forrige uke var jeg i det splitter nye Kilden Kulturhus i Kristiansand, et fantastisk flott bygg til 1,6 milliarder kroner, som var vertskap for innovasjonskonferansen Motion 2012, en satsing med flere offentlige og private samarbeidspartnere. Nå er de ikke alene om å lage konferanser om innovasjon, men noe av det spennende med akkurat denne møteplassen er at den går på tvers av bransjer og sektorer, og er mer opptatt av ting som kreativet, design, merkevarebygging og brukeropplevelse enn andre slike møteplasser. På programmet var det også noen store og kjente internasjonale virksomheter som Volkswagen, Carlsberg, Lego og Ilse Jacoben.

Tirsdag denne uken var jeg tilbake på Sørlandet igjen, sammen med Siri Mathiesen i NHO Agder som hadde lagt opp en spennende besøksrunde i Kristiansand og Grimstad, for at vi skulle lære om og diskutere utfordringer og muligheter for det kunnskapsbaserte næringslivet. Mest kjent utenfor regionen er sannsynligvis NODE-klyngen, et klyngesamarbeid med 57 bedrifter innen boreteknologi og annen offshore olje- og gassteknologi som eksporterer fra Sørlandet for rundt 50 milliarder kroner i året, like mye som hele fiskeoppdrettsnæringen i Norge. Mange av disse bedriftene opplever kraftig vekst og har utfordringer med å få tak i nok ny kompetanse.

Men Sørlandet har også en rekke andre små og mellomstore kunnskapsbedrifter som er ledende på sine områder og driver med spennende ting. Jeg besøkte noen av disse på tirsdag. Et eksempel er konsulentselskapet Oxford Research, et skandinavisk selskap med norsk hovedkontor i Kristiansand, som lever av å lage utredninger, analyser og evalueringer basert på en samfunnsvitenskapelig spisskompetanse for oppdragsgivere i både offentlig og privat sektor. En spesialitet de har er evalueringer av effekten av ulike næringspolitiske virkemidler, de har for eksempel nylig evaluert Innovasjon Norges innsats overfor tjenesteytende bedrifter.

I Grimstad besøkte jeg Devoteam Norge, en ikt-konsulentbedrift med over 80 ansatte som i sin tid sprang ut av Ericssons store forskningsmiljø på mobil datakommunikasjon, men som i dag er del av det franskeide Devoteam Group. Devoteam Norge bruker kjernekompetansen sin fra telekom på prosjekt- og integrasjonsledelse, testing, og kvalitetsstyring  inn i andre bransjer som ikke er like modne når det gjelder prosessoptimalisering og arkitektur som man er i telekombransjen. Jeg synes dette er et interessant eksempel på hvordan man kan bruke et ledende kompetansemiljø innen et teknologiområde inn i tilgrensende bransjer som har behov for å gjøre noe med prosessene sine. Da kan for eksempel offshoreleverandørenes utvikling av boreutstyr eller de som skal utvikle fremtidens velferdsteknologi  lære av erfaringer som er gjort innenfor utviklingen av nettverksutstyr og -tjenester innenfor telekom.

En annen spennende kunnskapsbedrift i Kristiansand er Faveo Prosjektledelse som har spesialisert seg på prosjektutvikling og prosjektledelse. De er totalt 350 ansatte i Norge og Sverige som ikke har ambisjoner om å vokse nedover i verdikjeden, men har som mål å være det beste miljøet for prosjektledelse. Det innebærer et veldig sterkt fokus på ledelse, kompetanseutvikling og erfaringsoverføring, blant annet i form av et eget Faveo Academy, som har mottoet "Kunnskap som deles er dobbel kunnskap". Miljøet i Kristiansand har blant annet hatt ansvaret for prosjektledelsen ved omtalte Kilden Kultursenter og har også ansvaret for et prosjekt som skal utvikle en ny bydel i Kristiansand.

Jeg besøkte også Teknova, en liten forskningsbedrift som holder til sammen med mange andre kunnskapsbedrifter i Sørlandets Kunnskapspark ved siden av Universitetet i Agder i Kristiansand. Teknova er et anvendt forskningsmiljø som samarbeider tett med den lokale industrien og Universitetet i Agder om fagområder som måleteknologi, prosessteknologi og industriell matematikk. Ambisjonen er å kunne tilby forskningskompetanse og forskningslaboratorier som bidrar til å gjøre regionen attraktiv både for talentfulle forskere og kunnskapsbasert næringsliv.

Å lese Teknovas formål er omrent som å lese en kortversjon av analysene og anbefalingene i Et Kunnskapsbasert Norge, prosjektet Torger Reve og Amir Sasson nylig la fram sluttrapporten for og som beskriver hvorfor satsing på kunnskap er strategien en region må velge for å være attraktiv og konkurransedyktig i kampen om talentene og de mest spennende bedriftene:

"Teknova ble opprettet for å oppfylle behovet for et teknisk naturvitenskapelig forskningsinstitutt, som skaper nærhet og samvirke mellom Universitetet i Agder, Agderforskning og industri og næringsliv i Sørlandsregionen. Dette er, og vil i overskuelig fremtid være en hovedpilar for Teknova. Samtidig har Teknova, i kraft av at forskning i sin karakter er internasjonal og virksomhetene vi arbeider med har et globalt arbeidsfelt, oppgaver som strekker seg langt utenfor landsdelen."


Jeg kunne nevnt andre bedrifter på Sørlandet også, det er en interessant underskog av kunnskapsbaserte virksomheter som ikke er spesielt godt kjent verken i eller utenfor regionen. Flere av disse bedriftene behøver ikke å være på Sørlandet, de kunne vært i Oslo eller kanskje ikke i Norge i det hele tatt, i hvert fall ikke med  sine mest kunnskapsintensive funksjoner. Det kunnskapsbaserte næringslivet kommer ikke av seg selv, men trekker dit det finnes andre kunnskapsbedrifter, gode universiteter og god tilgang på talenter. Det vi bør bruke mer tid på å diskutere er hva ulike regioner i Norge kan gjøre for å bli mer attraktive i denne konkurransen.

It's halftime in America

Jeg vil tro de at de fleste har fått med seg at det har vært Super Bowl. New York Giants vant kampen, seertallet satt ny rekord med 111,3 millioner i snitt under kampen, og 117,7 millioner så den siste halvtimen. Madonna fikk flest Google-søk, foran ordene halftime show, The Patriots og Tom Brady. Madonnas imponerende show kan man se her på YouTube.

Bortsett fra Madonna og kampen er det TV-reklamene aller snakker om. Det blir investert ganske enorme beløp i reklamefilmer som blir vist for første gang under kampen, til en pris på rundt 3 millioner dollar for 30 sekunder. Her er en en oversikt over alle filmene som ble vist i løpet av kampen.  Mye av det er temmelig ordinært, men det er noen som har fått mye omtale etterpå. En av dem er Clint Eastwoods reklame for Chrysler, der han erklærer at "It's half time in America, and our second half is about to begin."



Debatten går nå høyt om dette er en politisk reklame og om Chrysler og Clint Eastwood egentlig gir sin støtte til "the bailout" for USAs bilindustri, og at dette derfor er en form for støtte til Obama. Chrysler selv benekter at reklamefilmen har noe som helst med politikk å gjøre.

I den noe mer bisarre sjangeren, og reklamefilmer som plasserer seg her er det mange av under Super Bowl, finner vi en merkelig film med en kombinasjon av en Audi, et vampyrparty fra Twilight, tilsatt musikken The Killing Moon av Echo and the Bunnymen fra 1984. Poenget er visst at en Audi har så bra LED-frontlykter at vampyrer eksploderer når man lyser på dem. Dette er rett og slett sært:



Og så er det noen som ganske enkelt er morsomme. Som denne reklamen for Chevy:

Konvergens mellom energi og ikt

Jeremy Rifkin, en av de store veteranene når det gjelder å skrive om bærekraftig utvikling, har skrevet en interessant liten sak i Wired Magazine om det han kaller The third industrial revolution. Det handler om konvergensen mellom fornybar energi og informajons- og kommunikasjonsteknologi. Han skriver blant annet:

"Today, internet technology and renewable energies are about to merge to create a powerful infrastructure for a Third Industrial Revolution (TIR). In the coming era, hundreds of millions of people will produce their own green energy and share it in an "energy internet", just as we now ­generate and share information online. The ­creation of a renewable energy regime, loaded by buildings, partially stored in the form of hydrogen, distributed via an energy ­internet and connected to plug-in zero-emission transport, establishes a five-pillar infrastructure that will spawn thousands of businesses and millions of sustainable jobs."

Rifkin har skrevet bøker med titler som "The end of work" og "The biotech century", og tar generelt hardt i når han beskriver endringene i vår tid, men han har unektelig noen viktige poenger når det gjelder hvordan elektrisitet og internett har en del fellestrekk når det gjelder muligheter for desentralisert produksjon og deling. Det virker også som om kraften i den underliggende teknologiske utviklingen med eksponentiell vekst, som i datamaskiner beskrives av blant annet "Moores lov", også har en parallell innenfor noen fornybare energiteknologier. 

I tillegg er det også slik at det også er en konvergens i den forstand at informasjons- og kommunikasjonsteknologi blir stadig viktigere når det gjelder smart utnyttelse og styring av energiressursene, blant annet i form av "smart grids" og AMS, som vi i Norge innfører innen 2017 i alle norske hjem. Men mer grunnleggende handler det om et energisystem der vi ikke bare henter elektrisitet ut av nettet til å dekke energibehovet, men der alle også kan produsere energi som leveres inn i nettet.

Jeremy Rifkin har skrevet om de mer vidtrekkende konsekvensene av dette i en bok med tittelen "The third industrial revolution: How lateral power is transforming energy, the economy, and the world." Jeg har ikke lest den foreløpig, men jeg tror jeg skal ta en titt på den. Dette er et område der et utvilsomt er i ferd med å oppstå noen store nye muligheter for innovasjoner. Og der norske kunnskapsklynger innen energi og ikt burde være godt posisjonert til spille en ledende rolle. 

Highasakite - ikke helt Grand Prix

BA om Highasakite

Etter at folket i forbindelse med de norsk finalene i Melodi Grand Prix har stemt fram Bobby Bare og Plumbo som det fremste innen populærmusikken, kan man nok være fristet til å være litt pessimist på norsk popmusikks vegne. Men det er heldigvis en del nytt og bra på vei opp, artister som ikke ser Grand Prix som sin naturlige arena.

Et eksempel på det er bandet Highasakite som nettopp fikk terningkast seks i Dagbladet for sitt debutalbum "All that floats will rain".  "Avlys resten av popåret" skriver Julia Pettersen i Dagbladet, og fortsetter:

"Med «All That Floats Will Rain» kan vi allerede avslutte dette musikkåret. Her brakdebuterer Highasakite med et album hvor den ene perlen mer vakker og egenartet enn den andre, daler ned fra en hinsides velsignet pophimmel. Bak spakene på stjerneraketten finner vi en av Norges mest spennende vokalister - Ingrid Helene Håvik - som sammen med trommeslager Trond Bersu og tangentansvarlige Øystein Skar skur sammen en finurlig vakker pop-utopi."

Flere andre anmeldere er begeistret og gir høye terningkast. Det morsomste intervjuet er i adressa.no der bandet er bekymret for at de skal miste troverdighet hvis det kommer frem at de har høyere utdanning og kan sine saker:

"- Men du må ikke skrive at vi er høyt utdannet, det hemmer oss i popsammenheng, sier tangentist Øystein Skar, som har gått på musikkhøgskolen i Oslo. Det er først etter at vokalist Ingrid Helene Håvik og trommeslager Trond Bersu , begge utdannet ved jazzlinja i Trondheim, overbeviser ham om at en bachelorgrad «ikke er så høy utdannelse», at Skar tør opp.- Ok, da er jeg ikke så høyt utdannet likevel."

Adressa har gitt terningkast fem til albumet. Det samme har BA i Bergen. Etter å ha hørt igjennom albumet er par ganger må jeg slutte meg til disse vurderingene. Debuten til Highasakite er definitivt verdt å lytte til.