tirsdag 28. februar 2012

Statsrådsskoler og tillitsmenn

De siste par dagene har Kristin Clemet hatt noen gode refleksjoner på bloggen sin om at det å lede et departement er en stor og krevende lederjobb, men likevel vil det ofte være slik at de som blir statsråder mangler den erfaringen som man normalt vil være på jakt etter når man skal rekruttere ledere i andre deler av arbeidslivet. Hun skriver i et blogginnlegg:

"Flere av disse lederoppgavene skiller seg ikke så mye fra mange andre lederoppgaver i samfunnet. Men det som skiller dem, er måten man bli rekruttert på og de kvalifikasjonene som blir vektlagt. Ved rekruttering til andre lederstillinger er det som regel omfattende prosesser, bl.a. for å sjekke kandidatenes lederegenskaper og kompetanse for øvrig. Når man blir statsråd, er det mange andre forhold som teller: Man skal være en dyktig politiker, naturligvis, og man må bidra til å dekke behovet for balanse når det gjelder kjønn, geografi, alder mm. Om man har erfaring med å lede store og nokså komplekse organisasjoner blir ofte ikke vektlagt."

Slik må det naturligvis også være, det er lederne av de partiene som vinner valg og som har flertall i Stortinget som bestemmer hva hvem de vil ha i regjering og hva de vil vektlegge når de retter sammen en regjering. Politikk kan veie mye tyngre enn ledererfaring i en slik prosess. Og de som blir medlemmer av en regjering er politisk tillitsvalgte, ikke ledere i tradisjonell forstand. Samtidig er det nok også slik, og som Kristin Clemet antyder i bloggen, at denne manglende erfaringen kan forklare hvorfor statsråder noen ganger kommer opp i enkelte typer problemer. Sannsynligvis er det slik at de statsrådene som har en del ledererfaring er flinkest til å søke støtte og be om hjelp hos et lojalt og dyktig embetsverk, mens de som mangler ledererfaring ikke er så flinke til å søke råd og støtte som de burde være, det vet kanskje ikke helt hva de skal be om hjelp til.

Det er med utgangspunkt i denne erkjennelsen at Kristin lanserer noen ideer om en mer systematisk måte å støtte og utvikle lederrollen til statsråder og statssekretærer, herunder tanken om en "statsrådsskole" for å forberede de nye på det som kommer. Der kunne man i løpet av noen dager på skolebenken få en intensiv opplæring fra mer erfarne statsråder, tidligere statsråder og embetsfolk. Hun lanserer også tanken på en "mentorordning" der man får tildelt en mer erfaren statsråd som mentor i en periode. Sette fra et ståsted i et kunnskapsbasert næringsliv er ikke dette spesielt radikale tanker. Både systematisk lederopplæring, mentorordninger og medarbeidersamtaler er vanlige metoder når man skal støtte og utvikle nye ledere.

Jeg mener at denne måten å tenke på også har lange historiske tradisjoner, ikke minst i arbeiderbevegelsen, der man har vært opptatt av å utvikle og trene sine politisk aktive slik at de kunne håndtere de politiske vervene de ble valgt til minst like godt som politikere fra andre partier. Einar Gerhardsen skrev boka "Tilltsmannen" i 1930, en lærebok i politisk organisasjonsarbeid som hadde enorm betydning i årene etterpå og er trykket i mange opplag. Den gang handlet det om at de som skulle inn i viktige tillitsverv måtte være godt forberedt og kunne spillereglene dersom de skulle kunne oppnå resultater.

Partiene skal selvfølgelig drive politisk skolering av sine tillitsvalgte, men det er også en solid tradisjon for å drive opplæring i den formelle og organisatoriske delen av det å være tillitsvalgt. Jeg tror det er en stor styrke for et demokrati at man kan spillereglene og er fortrolig med arbeidsprosessene i Stortinget og departementene. Derfor var det underlig å høre reaksjonene på Kristin Clemets forslag på NRK Radio i dag (noe hun har blogget om her). Kristin Halvorsen avviste forslaget og slo fast at SV har gitt sine statsråder og statssekretærer god nok opplæring. Det er jo åpenbart helt feil, for statssekretærene i Barne, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet har definitivt ikke gjort det man skal gjøre i den rollen de har.

Martin Kolberg avviste forslaget om "statsrådsskole" på det aller sterkest og slo fast at "politikk ikke kan læres, men det er noe du har i deg". Det er i seg selv en nokså merkelig påstand at du ikke kan lære om politikk, men det bommer dessuten helt på poenget. Det er ikke politisk skolering som er er foreslått, men en form for intensiv lederopplæring der man får en tryggere kompetansemessig plattform når en skal utøve en lederrolle. I andre deler av vårt næringsliv og samfunnsliv er det helt selvsagt at vi drive systematisk utvikling av gode ledere, både gjennom å gi dem nødvendig kompetanse og gjennom trening og andre utviklingstiltak. 

Jeg tror kanskje det var dette behovet Einar Gerhardsen var opptatt av da han skrev "Tillitsmannen". Det er ikke sikkert det ville hjulpet Lysbakken og hans statssekretærer, det virker som de har gjort feil som ikke bare har med manglende opplæring å gjøre, men det kunne nok ha gjort at noen andre statsråder hadde unngått enkelte problemer. Det er uansett merkelig at vi 80 år etter "Tillitsmannen" ikke er kommet lenger i debatten om å utvikle et godt politisk lederskap enn en påstand om at "politikk ikke kan læres".