lørdag 18. februar 2012

Hva nå, "big pharma"?

Det har lenge vært en slags vedtatt sannhet at det i legemiddel-industrien blir stadig færre og større bedrifter. Med jevne mellomrom skjer det store fusjoner, som da Merck kjøpte Schering-Plough for 41 milliarder dollar i 2009. Og enda mer regelmessig kommer det nyheter om at et forsknings-laboratorium skal legges ned, slik AstraZeneca gjør når de legger ned forskningsavdelingen i Södertälje og 1200 mister jobben.

Men er det riktig at "big pharma" blir stadig større? Jeg kom over en interessant artikkel i McKinsey Quarterly fra rett før jul som analyserer dette (man må registrere seg for å lese den, men får da gratis tilgang til alle artikler). Den dokumenterer at mens de aller største har blitt større, har det faktisk blitt langt flere bedrifter som konkurrerer om inntektene i denne sektoren, slik grafen over viser.

Dessuten er det er helt andre aktører enn big pharma-bedriftene (definert som bedrifter med en omsetning påover $5 milliarder i året) som i dag vokser mest. Den årlige gjennomsnittlige veksten mellom 1989 og 2010 har vært på 4,3 prosent i denne industrien. De aktørene som har vokst mer enn 4,3 prosent er genarikaprodusenter, bioteknologi, life science-tjenester og medisinske utstyrsleverandører. Aktørene som har vokst mindre enn gjennomsnittet er store og mellomstore legemiddelprodusenter.

Årsaken til denne fragmenteringen har både med høy kostnadsbase og med innovasjonsstrategi å gjøre. De store legemiddelselskapene er ikke bare store, de er også svært FoU-intensive og er blant de bedriftene i verden som har høyest forskningsinnsats målt som andel av omsetningen. Da er det utfordrende å møte mer spesialisering og fokuserte aktører som konsentrerer seg om å være bedre bare på en ting. McKinsey Quarterly skriver:

"As a result of that fragmentation, Big Pharma must compete for parts of the value chain with focused players—for example, generics companies that excel at manufacturing; life-science service providers that offer flexible, specialized services (such as managing clinical trials) at scale; and biotechnology companies that generate innovative ideas and products."


Artikkelen trekker også opp en interessant parallell mellom bilindustrien, som en gang i tiden var dominert av store vestlige vertikalt integrerte bedrifter, men som over tide er blitt veldig fragmentert og spesialisert, og det foregår en kamp mellom aktørene i verdikjeden om hvor de største verdiene skal hentes ut:

"A look at the evolution of the automotive industry may offer some lessons. For many years, it was vertically integrated and dominated by large, primarily Western corporations. But the value chain has been disaggregated into companies specializing in narrow parts of the process. Today, component manufacturers, design houses, and basic-materials companies share much of the industry’s revenues: the automakers are responsible primarily for the design of major components (such as engines), assembly, sales, and marketing. 

Similar trends are already apparent in the pharmaceutical industry: Big Pharma increasingly focuses on sales and marketing, relies on in-licensing for innovative products, and outsources portions of activities such as research and manufacturing. This approach has helped pharma and medical-product service providers to grow at a disproportionate pace. Of course, the analogy can be taken only so far—the functions that big companies retain in the two industries will differ. The key message, though, is that the value chain has been disaggregated and that the role of incumbent, soup-to-nuts players is much diminished."

Finanskrisen fører til at regjeringer prøver å kutte kostnader der det er mulig, også i helsesektoren. For legemiddelindustrien vil det bety et raskere omstillingtempo og hardere kamp om å finne de lønnsomme delene av verdikjeden. Det er sannsynligvis de mest innovative som vinner når ting endrer seg raskere. Men de mest innovative er ikke nødvendigvis de største.