tirsdag 14. februar 2012

Høring i Stortinget om arbeidslivsmeldingen

I august i fjor la regjeringen fram en stortingsmelding med tittelen Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv. Det er den første stortingsmeldingen som har hatt som mål å gi en samlet oversikt over arbeidsforholdene og arbeidsmiljøtilstanden i Norge. Dokumentet er på hele 370 sider (her er den som pdf-fil) og blir neppe noen bestselger. Det er heller ikke mange konkrete forslag der, men som et oversiktsdokument gir meldingen en god innføring  i en del sentrale temaer både arbeidsgivere, politikere og organisasjoner i arbeidslivet må forholde seg til.

Mandag var det høring i Stortinget om meldingen, der også Abelia deltok. Normalt begrenser vår deltagelse i høringer seg gjerne til høringer om statsbudsjettet og noen større næringspolitiske saker, men vi vurderte at dette er en så sentral arbeidslivssak at det var naturlig å melde seg på, på linje med hovedorganisasjoner som NHO, KS og Spekter, kolleger i landsforeningene Norsk Industri og OLF, samt en rekke arbeidstakerorganisasjoner. Noen må jo tale kunnskapsbedriftenes sak, også i disse spørsmålene. Listen over de som deltok kan man se her.

Det spørsmålet jeg brukte tiden på i høringen var arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, som beskrives i kapittel 23 i meldingen, på sidene 352-368. Spesielt viktig er adgangen til å definere arbeidstakere til å ha en særlig uavhengig stilling, noe som som innebærer at man er unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dette omtales fra side 366 i meldingen. Ingen er helt sikre på hvor mange som er definert som arbeidstakere i en særlig uavhengig stilling, men meldingen prøver å gjøre noen anslag:

"Når arbeidstakarane sjølve får konkrete spørsmål om kven som er haldne utanfor arbeidstidsreglane, viser undersøkinga at 19 prosent av alle arbeidstakarar meiner dei er haldne utanfor. 12 prosent veit ikkje. 16 prosent av kvinnene seier at dei er haldne utanfor, og 29 prosent av mennene, og klart fleire i privat sektor enn i offentleg sektor. 10 prosent av dei som seier at dei er haldne utanfor, kjenner ikkje årsaka til unntaket. 35 prosent av dei som opplyser at dei er haldne utanfor, seier at dei har ei leiande stilling, medan 41 prosent uttaler at dei har ei særleg uavhengig stilling. Dei resterande nemner andre årsaker til at dei er haldne utanfor, til dømes gjennom forskrift. Unntaka aukar med utdanningsnivået. Ser vi berre på dei som har ei særleg uavhengig eller leiande stilling, utgjer dei som er haldne utanfor, 13 prosent av alle arbeidstakarar."


Meldingen nevner også at når man spør arbeidsgivere og personalsjefer om unntak fra arbeidstidskapitlet indikerer de at 7 prosent er unntatt, mens Sentio har anslått det til å være 11 prosent. Det er med med andre ord et visst sprik i tallene, men alt i alt tyder vel svarene på at det er ganske mange som i praksis mener at de ikke er omfattet av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Det er flere måter å vurdere dette på. Regjeringen går i meldingen ganske langt når det gjelder å slå fast at praksis i bedriftene i mange tilfeller ikke er i tråd med intensjonene i loven ved at mange arbeidstakere er definert som særlig uavhengige uten av vilkårene i loven er oppfylt. Til grunn for dette synet ligger det en analyse om at det normalt er en interessemotsetning mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, at arbeidgiveren er den sterke parten i denne relasjonen og at arbeidgiveres ønsker om mer fleksibilitet med mulighet til å jobbe mer i perioder må gå på bekostning av de ansattes rettigheter.

En alternativ måte å vurdere dette på, som Abelia argumenterte for i høringen, er at de gruppene det er snakk om har en sterk stilling i form av utdanning og kompetanse, en relativt stor mulighet til å selv å planlegge og organisere arbeidsdagen, de kan ta med arbeid hjem og de er i mange tilfeller avhengige av denne fleksibiliteten for å klare å kombinere arbeid, familie og fritid. Hvis det er slik at arbeidstidsbestemmelse i loven brytes stadig vekk er det normalt ikke fordi arbeidsgiver krever det, men fordi de ansatte selv velger å jobbe på andre måter enn før. En viktig driver er informasjons- og kommunikasjonsteknologi som muliggjør en helt annen fleksibilitet enn før og som er et viktig gode for både bedrifter og kunnskapsarbeidere.

I stedet for å beskylde arbeidsgivere for utbytting av ansatte, gir det mye mer mening å legge skylden på økt likestilling, mer bruk av IT og flere jobber som i sin natur er analytiske og kreative, og som av alle disse grunnene muliggjør en mer fleksible organisering av arbeidsdagen for mange. Dette er et gode både for bedrifter og for ansatte som har mulighet. Det forekommer naturligvis også at ansatte blir utnyttet, at de arbeider for mye og i verste fall at arbeidssituasjonen innebærer en helserisiko. Derfor bør vi ha en arbeidsmiljølov som er tydelig på ledelsens ansvar for å sikre et godt og helsefremmende arbeidsmiljø for hver enkelt og fastsetter noen tydelige rammer en virksomhet har å forholde seg til. 

Det er ingen tvil om at det er mange  utfordringer, både for ledere og ansatt  knyttet til at arbeid ikke er like knyttet til fast arbeidstid og -sted som før. Men veien til et bedre arbeidsliv for de som har denne muligheten ligger ikke i å vedta lover som regulerer mer, krever mer overvåkning og kontroll og gjør bedrifter til lovbrytere fordi ansatte selv velger å jobbe mye i perioder. I høringen på Stortinget tok Abelia til orde for det motsatte, at lovverket forenkles og tilpasses det som allerede er praksis ute i bedriftene. Flere bør kunne unntas fra arbeidstidskapitlet i loven og det bør være en økt adgang til å avtale løsninger lokalt som er tilpasset behovet medarbeiderne og den enkelte virksomhet har for fleksibilitet.