12 europeiske ledere ble tatt av finanskrisen

12 ledere som måtte gå av

Det utmerkede utenrikspolitiske tidsskriftet Foreign Policy (FP) med tilhørende nettsted har sett på hvor mange europeiske regjeringssjefer som til nå har blitt felt som et resultat av finanskrisen de siste tre årene, Svaret er tolv. Det er, i kronologisk rekkefølge i forhold til når de måtte gå, følgende toppledere:

Geir Haarde, Island, februar 2009, Ivars Godmanis, Latvia, mars 2009, Ferenc Gyurgcsany, Ungarn, april 2009, Viktor Jusjenko, Ukraina, februar 2010, Gordon Brown, Storbritannia, mai 2010, Brian Cowen, Irland, mars 2011, José Socrates, Portugal, juni 2011, George Papandreou, Hellas, november 2011, Silvio Berlusconi, Italia, november 2011, José Luis Rodriguez Zapatero, Spania, desember 2011, Emil Boc, Romania, februar 2012, og Iveta Radicova, Slovakia som skal gå av i forbindelse med valget i mars 2012.

Nå er ikke dette noen helt eksakt vitenskap, det går ikke noen helt opplagt grense mellom de som måtte gå på grunn av finanskrisen og de som hadde måttet gå uansett. Det gjelder spesielt de som tapte valg, som Gordon Brown og Jose Zapatero. I samme tidsrommet tapte også Lars Løkke Rasmussen et valg og gikk av som statsminister i Danmark, men han er ikke tatt med blant de tolv, sannsynligvis fordi FP ikke ser på finanskrisen som hovedforklaring på regjeringsskiftet i Danmark.

Et helt spesielt tilfelle finner vi i Belgia. Der gikk Herman van Rompuy av som statsminister i november 2009, etter under et år som regjeringssjef, for å bli den første presidenten i Det europeiske råd. Han ble erstattet av Yves Leterme som satt til april 2010 da hans regjering mistet flertallet i nasjonalforsamlingen og leverte inn sin avskjedssøknad. Det gikk hele 589 dager, til desember 2011, før Belgia igjen fikk en fungerende regjering med støtte i nasjonalforsamlingen. Det er ny rekord i vår del av verden. I andre land må statsministere gå når det blir riktig vanskelig. I Belgia er problemet at ingen vil være statsminister i det hele tatt når det er for vanskelig.

Er så tolv finanskriseutløste statsministeravganger siden februar 2009 mye? Eller er det omtrent som det ville vært uten krise? Jeg har ikke studert noen statistikk, men det virker ikke på meg som om regjeringsskiftene har kommet oftere de siste tre årene. Det er heller ikke slik at Europa generelt opplever en ustabil og urolig politisk situasjon der tilliten til det politiske systemet som sådan er i fare. Det har vel heller vært slik at de større og mer moderate politiske partiene har vunnet oppslutning, noen av dem fra regjeringsposisjon. Kaoset vi ser i Hellas er heldigvis ikke representativt for måten Europa tar tak i og arbeider seg ut av krisen.