søndag 20. september 2009

Problemet med en blåblå strategi

Høyresiden i Norge har aldri stått sterkere enn ved valget i 2009. De to høyrepartiene Høyre og FrP har tidligere på det meste fått rundt 36 prosent av stemmene til sammen, det skjedde i 1981, 2001 og 2005. I år har de to høyrepartiene satt rekord og fått 40,1 prosent.

Dette er en situasjon som sammen med Venstres fall og KrFs dårligste resultat noen gang, får enkelte til å drømme om man at skal glemme sentrum og skape et rent blåblått alternativ fra 2013. Den litt uortodokse alliansen av Jan Arild Snoen i Minerva og Arne Strand i Dagsavisen tar til orde for dette. Snoen tar farvel med sentrum og skriver:

"Det er tilsynelatende langt frem til flertall. Men jeg mener bestemt at en tydelig allianse mellom disse to ville ha styrket deres samlede oppslutningen også i år, muligens mest for FrP. Uansett tror jeg mange deler min oppfatning om at det bare er spørsmål om relativt kort tid før KrF faller under sperregrensen, selv om noen distriktsmandater kan overleve litt lenger. Det er i virkeligheten Høyre som holder liv i KrF og Venstre"

Arne Strand er minst like optimistisk (eller så er han flink til å late som) på vegne av de blå partienes mulighet til å få flertall alene neste gang:

"Situasjonen krever en ny plattform for opposisjonen og en ny strategi. Om fire år kan ikke Erna Solberg – hvis hun fortsatt henger med – ha dørene åpne både til sentrum og Frp. Det finnes nemlig ikke noe sentrum å åpne døra for. Skal Høyre få regjeringsmakt etter neste valg, kan det bare skje i samarbeid med Frp. Kort sagt betyr det at de to partiene må tilpasse sin politikk til hverandre. De må stå sammen under valgkampen og love at de skal danne regjering hvis de får flertall på Stortinget. Den av de to som blir størst, må få statsministeren."

Tanken er interessant, men ikke spesielt god. Det er riktig at høyresiden i norsk politikk er styrket og at sentrum er nede for telling. Men det skyldes blant annet Jens Stoltenbergs utpeking av FrP som sin hovedmotstander. Det har skapt en polarisering som ikke trenger å vare. Og for Høyre er det både taktiske og realpolitiske grunner til å ikke satse på et flertall sammen med Fremskrittspartiet alene ved neste valg.

Det taktiske argumentet mot en blåblå strategi er at 40 prosent ikke er i nærheten av et flertall. Det er fortsatt 60 prosent, et solid flertall, som ikke stemmer på Høyre eller FrP. Forholdet mellom "blokkene" er forbausende stabilt i Norge. De rødgrønne fikk omtrent like mange stemmer nå som for fire år siden. Derfor ligger alltid nøkkelen til et flertall i Norge i sentrum. Man må ha minst et sentrumsparti med seg, slik har det vært siden 1981 da AP og SV mistet et flertall de aldri har klart å vinne tilbake.

Å tro at Høyre og FrP kan løfte sin samlede oppslutning med ti prosentpoeng er en illusjon. Hvor skulle de stemmene egentlig komme fra? Fordi sentrum nesten er borte må disse velgerne hoppe direkte fra venstresiden over til Høyre eller FrP, uten å være innom sentrum. Det er ikke veldig sannsynlig. Da er det nok mer sannsynlig at Høyre vil miste velgere hvis de låser seg til et skjebnefellesskap med FrP i fire år. Det var tross alt sammen med Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten Erna klatret opp på opp på bordet da hun stod fram i VG som som felles statsministerkandidat for de tre partiene og reddet Høyre fra et nytt katastrofevalg.

Det politiske argumentet mot en blåblå koalisjon er at den på vesentlige områder ville slite med å fremme noen konsekvent og kraftfull politikk for å møte det som er vår tids største utfordringer. Og politikk handler som kjent å å finne løsninger på vanskelige spørsmål. De lette spørsmålene kan nesten alle løse.

Utfordring nummer en er å styrke Norge som kunnskapsland og gjøre næringslivet mer konkurransedyktig i møtet med globaliseringen. Vi trenger et mer innovativt, kunnskapsbasert og omstillingsdyktig næringsliv. Høyre og FrP har mye felles i skattepolitikken og vil utvilsomt kunne bli enige om mer statlig pengebruk på forskning. Men i en verden som krever økt mobilitet av kloke hoder over landegrensene, mer forpliktende internasjonalt samarbeid og økt respekt og toleranse i møtet med annerledeshet, tror jeg en ren blåblå koalisjon kan slite med å finne en helhetlig felles strategi i møtet med globaliseringen.

Andre utfordring er å modernisere velferdsstaten slik at vi har nok kompetanse og arbeidskraft til å løse alle oppgavene eldrebølgen skaper. Da er det ikke bare å kaste penger etter problemene. Dette virker mot sin hensikt hvis det er arbeidskraft vi mangler, for da øker vi kostnadene uten å løse problemene. Vi blir nødt til å importere mer kompetent arbeidskraft til Norge, både til omsorgssektoren og de delene av privat sektor som vil trenge flere kloke hoder. Og vi må gjøre noen tøffe prioriteringer, fordi det ikke vil være slik at utgiftene bare kan økes i takt med at det blir flere som trenger velferdsytelser. Dette er løsninger som vil være tjent med brede politiske løsninger framfor polarisering. Velferdsreformer skapt av et blåblått flertall i strid med både sosialdemokratiet og sentrum vil være lite robuste i neste runde.

Utfordring nummer tre er å utforme en klimapolitikk som oppmuntrer næringlivet til å bidra til å løse miljøutfordringene og ikke bremse. Vi trenger teknologier, produkter og forretningsmodeller som virker og som gjør det lønnsomt å handle miljøvennlig. Dette må næringslivet få fram til markedet, men da trenger man hjelp fra en regjering som skaper de rette markedsinsentivene. Målet må være å skape fremtidens næringsliv i dag, slik at Norge er godt posisjonert når verden skal redusere avhengigheten av hydrokarboner. Til å gjøre denne jobben trenger vi et tett samarbeid mellom privat næringsliv og myndigheter. Politikerne våre må være så samlet som mulig bak en ambisjon om at Norge skal ligge langt framme internasjonalt. Også her sliter jeg må å se hva slags politikk den blåblå koalisjonen kan ha som vil føre Norge i forkant.

7 kommentarer :

  1. Jeg tror du peker på mye som er riktig. For meg er det egentlig en gåte at så mange mennesker i Høyre egentlig tar til orde for samarbeid med Frp. Jeg ser ikke hva Høyre har å tjene på det på sikt. Et samarbeid over lang tid kan ende med brukket rygg for Høyre.

    Jeg tror også Snoen tar feil som innbiller seg at KrF snart vil havne under sperregrensen. Javisst har vi gjort dårlige valg, men vi er en sterk organisasjon, og bare Arbeiderpartiet har flere medlemmer. Ved dette valget fikk vi også inn Kjell Ingolf Ropstad og Knut Arild Hareide som jeg tror vil nå ut til nye velgergrupper.

    Det er ikke helt usannsynlig at dagens flertallsregjering ryker og det kan føre til gjenopplivning av sentrum allerede i denne stortingsperioden.

    Det er ikke usannsynlig at Senterpartiet, Venstre og KrF ender opp med totalt 15-20 prosent ved neste valg heller. Da vil de kunne påvirke norsk politikk i stor grad.

    SvarSlett
  2. Interessante tanker om vanskelighetene for en blåblå koalisjon.

    Det er også et element å ta med at en evt. blåblå koalisjon faktisk kan være sentrums redning. Med et Høyre med blikket ytterligere mot høyre, så etterlates det et tomrom mot sentrum av norsk politikk. Store deler av velgermassen ligger tross alt i de moderate deler av AP+sentrum+de moderate deler av Høyre. Som du sier tror jeg heller ikke det er realistisk at det etableres et blåblått flertall i blant velgerne.

    Jeg tror kanskje det hadde vært en større fare for sentrumspartienes eksistens hvis bunadshøyre (nå sist argumentert av Bent Høie) benytter sjansen og orienterer seg ytterligere mot sentrum. Og med et AP som gjerne også vil bevege seg mot sentrum, så kunne vi ha sett en tilnærming mot et rødblått alternativ. Da ville sentrum hatt store problemer.

    Og det gjentatt mange ganger, men mange vil mene at på de viktigste områdene har AP og Høyre mye til felles. Et fellesskap som skygges av store kulturforskjeller.

    SvarSlett
  3. Det er jo ikke så vanskelig å tenke seg når vi ser hva som skjedde ved dette valget. Så lenge FRP befinner seg der de befinner seg vil de medføre innstabillitet å ikke avklare forholdet på borgelig side.

    Den instabilliteten vil enten koste deg valget eller styringsevnen om man vinner et valg.

    På samme måte som det er ulikt syn på hvor trykket skal ligge politisk mellom KRF og Høyre som er overkomerlig, så er det overkommerlig mellom Høyre og FRP.

    Høyre og FRP regjerer sammen der hvor det er mulig og velgerne på disse steder godtar det. For eks. i Drammen. Ved kommunevalget fikk Høyre 35% etter 4 år i samarbeid med FRP. 10% mer en ved dette stortingsvalget i samme området.

    En avklaring imot FRP betyr ikke nødvendigvis at Høyre går til høyre, men kan derimot bety det motsatt, at Høyre overlater noe av det blåeste til FRP og selv beveger seg inn imot sentrum. Høyre fikk effekt ved dette valget av å tone ned motstanden imot FRP og fikk igjen en del velgere ifra FRP. Men jeg tror ikke det var fordi disse velgerne oppfattet et Høyre i mer mørkeblå retning, men mye mer ved å premierte Høyre for å opptre med politisk realisme.

    Det vil være en fordel for Høyre å kontrollere sentrum selv, da er det mindre sjanse for overraskelser og løse sentrumskanoner som presser Høyre, ikke imot sentrum, men ut på sidelinjen.

    Man bør revurdere terrenget. Ved at de borgelige definerer sine posisjoner utifra et sentrumspunkt og på denne måten stiller seg på rekke bak hverandre er det alltid en fare for at noen skyter hverandre i ryggen.

    Det er bedre å utvidre og ivareta hver sin del av fronten. Velgerne stemmer ikke nødvendigvis etter en strikt høyre / venstre akse.

    For å referere Arne Strand (jeg er enig at man bør være skeptisk til hvor oppriktig rådene er) så er det nødvendig med en avklaring til FRP. Tar man ikke FRP med, vil man før eller siden oppleve et nytt 'bensinavgifts' vedtak.

    Jeg tror det nå er en mulighet for å teste en slik model de neste 4 årene og det er nødvendig å teste den ut på velgerne. Jeg tror for eks brutalt sagt at om KRF ikke spiller med, så går den neste halvparten av KRF sine velgere over til FRP.

    Ap har alt å vinne på å demonisere FRP. Ikke bare fordi FRP utgjør en trussel i seg selv, men fordi en borgelig aksept av FRP vil utgjøre en formidabel trussel. Ved å følge opp den demoniseringen går man motpartens æren.

    Det har vist seg at den måten både Høyre, KRF, Venstre og FRP selv har håndtert sitsen så langt så har ikke har vært god. Først og fremst fordi man ikke klarer å etablere solide alternativer tidsnok forut for valgene.

    Derfor mener jeg man bør tenke nytt og omrokkere på poisjonene. Men en slik omrokkering forutsetter at Høyre posisjonerer riktig.

    SvarSlett
  4. En blåblå koalisjon vil bare lykkes hvis den i realiteten er en sentrum-høyre koalisjon. FrP har overtatt deler av sentrum ved å ta en stor jafs av KrF. Ved valget nå ha Høyre spist deler av Venstre.

    Høyres utfordring er å bli mer av et sentrumsparti, uten dermed å bli utydelig og uten konservativ egenart. Sammen med FrP vil Høyre da ha et potensial, og med en felles statsministerkandidat kan de to partiene næreme seg flertall ved neste valg.

    Så må forhandlinger etter valget avgjøre om V og KrF vil samarbeide til høyre (Oslo-modellen) eller til venstre (kanskje vi kan kalle det Sponheim-modellen).

    SvarSlett
  5. De finnes et kort i ermet i den kabalen og det er at Høyre diversifiserer. Dvs sprer seg. Det vil åpne for fraksjoner noe jeg tror Høyre vil kunne tjene godt på

    SvarSlett
  6. Hei Paul. Takk for tankevekkende innlegg. Du kunne etter min mening ikke hatt mer rett i din analyse. Et blåblått løp fra Frp-Høyres side vil trolig lede til evig opposisjon.

    Genialt av Ap
    Jens Stoltenberg hadde ikke vært statsminister i dag hvis det ikke var for at Sp "gikk over" i forkant av Stortingsvalget i 2005. Og Stoltenberg synes allerede å være godt i gang med å utvide sin appell til sentrum ytterligere. Samtidig styrker han Frps dominerende posisjon på høyresiden ved å nærmest forbigå Høyre i stillhet og rette skytset mot Frp. Hvis det er bevisst, er det genialt.

    På toppen av alt får han god hjelp av Høyres mange dumsnille “onkler” som villig vekk bruker egen medieappell til å profilere Høyre som et rikingparti mot formueskatt som mer enn gjerne vil samarbeide med Frpere som er mot formuesskatt og innvandring – og som aktivt støtter Frp med milliongaver.

    Det kan synes som at disse forretningsfolkene sliter med å forstå at politikk er en popularitetskonkurranse, og at en arrogant snobb i luksusvilla på Østlandet har omtrent like mye velgerappell som dobling av merverdiavgiften.

    Sentrum i spill
    Frps fremgang kombinert med at de nekter å støtte en regjering de selv ikke er en del av ødelegger muligheten for en sentrum-Høyre-regjering.

    Hvis Høyre velger å nærme seg Frp vil det ikke lenger være noen borgerlig blokk (Frp er ikke et borgelig parti). Sentrum havner i spill og Ap kan nærme seg sentrum ytterligere. Sp har allerede krysset grensen. Venstre og KrF kan følge etter.

    Frp-Høyre uten spillerom
    Det er små marginer mellom de to hovedblokkene, og de rødgrønne kan miste flertallet neste gang. En mindretallsregjering fra Ap kan da spille på både sentrum og SV.

    En Frp-Høyre-regjering vil måtte ha flertall alene for å kunne regjere. Et slikt flertall er lite sannsynlig.

    Frp og Venstre går ikke sammen
    Frp brukte sin egen valgvake til å ødelegge enhver mulighet for samarbeid mellom Venstre og Frp i overskuelig fremtid. Det er i dessuten vanskelig å se at Venstre kan sanke flere stemmer enn de fikk i 2009 på å åpne for å støtte en Frp-ledet regjering.

    Muligens ville noen taktiske Høyre-velgere forsøke å få Venstre over sperregrensen (slik de gjorde i 2005), men selve grunnfjellet i Venstre ville trolig ha forsvunnet til Ap.

    Sponheim kjenner grunnfjellet i Venstre bedre enn noen andre, og han har trolig helt rett i at garantien mot Frp var helt nødvendig overfor disse velgerne. (For hva det er verdt: Jeg er en av dem, kjenner noen andre, og oppfatningen er unison.)

    Problemet er at grunnfjellet i Venstre ikke er større enn at partiet normalt ligger og vaker omkring sperregrensen. Denne gangen falt partiet under, slik det har gjort før. De taktiske Høyre-velgerne gikk tilbake til Høyre. Noen Venstre-velgere gikk til Ap.

    Venstre kan reise seg igjen. Men når da Frp effektivt har bundet Høyre på hender og føtter ved å nekte parlamentarisk grunnlag for en sentrum-Høyre-regjering, er det svært vanskelig å se for seg at Venstre vil kunne støtte noe annet enn en mindretallsregjering fra Ap – på lang sikt kanskje inngå i en flertallsregjering med Ap-Sp-KrF-Venstre.

    Et sterkt og uforsonlig Frp er således en gavepakke til Ap og en ulykke for Høyre.

    SvarSlett
  7. Mye interessant å lese her. Synd de fleste av dere glemte det viktigste: De fleste velgere tenker ikke taktisk når de stemmer. Mange tenker ikke i hele tatt, det er følelsene som avgjør.

    SvarSlett