Amazon lanserer Kindle Fire og tre andre brett

På forhånd var det knyttet ganske mye spenning til om Amazon i går ville lansere det første nettbrettet som virkelig utfordrer Apples iPad, i form av et nytt  brett med fargeskjerm. Det gjorde de på sett og vis, i form av den nye Kindle Fire, men det kanskje mest overraskende var at det ikke ble lansert bare en ny Kindle i går, men hele fire. Og bare en av disse er i farger.

Det er flere interessante ting ved disse nye lesebrettene til Amazon. Det klart mest interessante er den lave prisen. I brevet Jeff Bezos har skrevet til kundene på hjemmesiden åpner han med å si det slik:

"There at two types of companies: those that work hard to charge customers more, and those that work hard to charge customers less. Both approaches can work. We are firmly in the second camp."

Det er klare ord fra Bezos og det er utvilsomt riktig at andre vil slite med å konkurrerer på pris. Hvis vi begynner med det enkleste og billigste brettet, koster det 109 USD i internasjonal versjon og er enda mindre og lettere enn forrige generasjon, men med like stor skjerm som før. Det har trykknapper for å navigere og det har WiFi, men ikke 3G. Dette er mer enn godt nok til å lese vanlige bøker og er blitt så billig at det ikke er så mange bøker du skal kjøpe før det lønner seg framfor å kjøpe papir. Og det kan kjøpes allerede nå, mens de andre kommer i november.

Så har det kommet to nye brett som kombinerer e-blekk med touch-skjerm, men som heller ikke har fargeskjerm, en med og en uten 3G. De er ennå ikke til salgs utenfor USA, men skal man gjette blir prisen 139 USD uten 3G og 189 USD  med 3G, samme pris som på dagens Kindle med tastatur og knapper (som fortsatt er i salg). Touch-brettene er også litt mindre og lettere enn dagens Kindle, men litt tyngre enn den aller billigste utgaven. Hvor mye mer et touch screen er verdt kan sikkert diskuteres, men jeg vil tro at 3G versjonen av dette brettet vil være attraktivt. Da slipper man å ha et trådløst nettverk i nærheten når man skal kjøpe bøker.

Så har vi iPad-utfordreren Kindle Fire, som koster 199 USD i US-versjonen, men ennå ikke er til salgs internasjonalt. Den har en 7 tommers berøringsfølsom fargeskjerm, men er ganske nedstrippet i forhold til en iPad. Den har verken 3G eller kamera, men den har 8GB lagringplass på brettet og ubegrenset lagring i Amazons nettsky. Dette gjør at den koster en tredjedel av en iPad. Og jeg tror iPad er riktig målestokk, for dette er noe annet enn et lesebrett til bøker. Kindle Fire er ikke best egnet til dagens ebøker, i forhold til en tradisjonell Kindle har den langt kortere batterilevetid, er tyngre og har en skjerm som ikke egner seg i sollys, akkurat som en iPad. Da egner den seg bedre til film, spill, TV, bilder, magasiner og internett.

Vil den så lykkes med å utfordre iPad? Ja med en så lav pris vil den sikkert selge godt, særlig hvis det blir mye innhold tilgjengelig. I Norge vil det for eksempel handle om mulighet for å kjøpe eller leie film og TV-programmer og å spille spill. Jeg synes Bob Cringely har en bra analyse der han konkluderer med at han vil kjøpe en Kindle Fire til hvert av sine tre barn:

"I love the Kindle Fire tablet launched today, even though I have yet to touch one. I love the $199 price, the clever browser, the tight integration, the application, book and video marketplace, the small size, I even like the limited features compared with an iPad. The Kindle Fire is perfect… for my kids. I’ll be buying three of them for Christmas."

En annen interessant side ved Kindle Fire er integrasjonen mellom brettet, den nye nettleseren og nettskyen. Morten Ågnes i Nextgentel skriver godt om dette på bloggen sin. Som en av de store gigantene både på innhold og datalagring er det logisk at Amazon leter etter nye forretningsmuligheter der de kan utnytte denne posisjonen. Amazon er ikke et hardwareselskap som skal leve av å selge flest mulig brett. Det er til og med mulig de kryssubsidierer brettene. For Amazon handler det om å levere innhold på nye og bedre måter og å selge så mye som mulig av dette til kunder med brett.

Jeg vil også anbefale Nicholas Carrs refleksjoner rundt "The future arrives in the clothes of the past." på bloggen sin. Med det mener han at nye teknologier som er bærere av innhold alltid prøver å se ut som de gamle bærerne, innledningsvis. De første trykte bøkene etterlignet håndskrevne bøker. De første TV-programmene var teaterstykker og radioprogrammer som ble filmet. De første nettavisene etterlignet trykte aviser. Derfor er det også slik at dagens ebøker ser ut som papirbøker. Hele poenget innledningsvis er at den nye teknologien ikke skal skremme folk bort ved å være for forskjellige fra det man kjenner fra før. Derfor gjør man det så likt som mulig. Men gradvis trer den nye teknologiens muligheter frem, de gamle klærne kan fjernes og noe helt nytt trer frem.

Thomas Friedman om Israel og Palestina

Thomas Friedman (Foto: Charles Haynes)

I tillegg til  skrive kloke ting om kunnskapssamfunnet og globalisering i New York Times og i bøker, skriver Thomas Friedman også skarpe og gode kommentarer om Midt Østen. Han  jobbet tross alt både i Beirut og Jerusalem for New York Times på 80-tallet og vant to Pulitzer-priser.

Tidligere denne uken skrev han en kommentar med tittelen "2 for 2, or 2 for 1?" om diskusjonene i FN de siste dagene om opprettelsen av en ny palestinsk stat. Friedman mener at en slik statsløsning er avhengig av at man snakker med naboene sine, men at hovedaktørene ikke er interessert i noen dialog og i stedet snakker direkte til hvert sitt publikum:

"Prime Minister Bibi Netanyahu of Israel, the Palestinian president, Mahmoud Abbas, and President Obama all spoke at the U.N. last week and, honestly, it is hard to decide whose speech was worse. Netanyahu’s read like a pep rally to the Likud Central Committee. Abbas’s read like an address to an Arab League meeting. Obama’s read like an appeal to Jewish voters in Florida."

Friedman mener både Israel og Palestina i det siste har foretatt en tidsreise tilbake i tiden, og nå snakker som om de ikke har hatt noen forhandlinger eller dialog i det hele tatt. Og akkurat nå oppfører begge parter seg også som om de aldri skal snakke sammen igjen. Dette er en farlig holdning fordi det er så sterke ekstreme grupper på begge sider og mye færre modererende krefter i regionen, at det skal lite til for å trappe opp konflikten. 

Thomas Friedman har i flere kommentarer den siste tiden minnet om at Israel var avhengig av et mer eller mindre åpent samarbeid med flere av diktatorene i arabiske land, Det har gjort at Israel har sett med stor uro på opprørene i blant annet Egypt. Nå når disse gamle og autoritære arabiske regimene faller og det blir mer frihet og demokrati i den arabiske verden, følger Israel seg paradoksalt nok mer utrygge. Det kan tyde på at strategien krever en kraftig revurdering.

The 6 killer apps of prosperity

Niall Ferguson har vært hos TED og snakket om hva det er som har gjort de rike landene rike og hva som skjer når land som tidligere var fattige begynner å oppføre seg på samme måte. Ferguson holder seg til en tidsriktig begrepsbruk og snakker om "The 6 killer apps of prosperity".

De seks tingene som gjør det mulig for land å bli rike er i følge Niall Ferguson: 1. Konkurranse, 2. Vitenskapsrevolusjonen, 3. Privat eiendomsrett, 4. Moderne medisin, 5. Konsumentsamfunnet og 6. Arbeidsetikk. Delen som omhandler de seks appene starter åtte minutter ut i foredraget, men det kan være verdt å se hele.

Matte på norsk ut i verden

Kikora, matte på nett

"Matte på norsk ut i verden" skrev Aftenposten i sommer. Artikkelen handler om det digitale matematikkverktøyet Kikora som stadig flere skoler bruker for å trene elevene i regning. Det spesielle med dette verktøyet er at det ikke bare gir deg tilbakemelding på om du har rett svar på oppgaven til slutt, det gir også tilbakemelding underveis, linje for linje. Det er lett å skjønne at det gir noen pedagogiske fortrinn som andre verktøy ikke har.

Oppgavene i dette digitale læremiddelet er utviklet for ungdomsskole og videregående skole, og kan lett tilpasses til den enkelte elevs faglige nivå. I Aftenpostens oppslag kan det se ut som Kikora er en del av NDLA, den fylkeskommunale satsingen på å utvikle digitale læremidler selv. Det er ikke helt riktig. Kikora AS er et privat programvareselskap, en norsk gründerbedrfit som er sprunget ut av miljøet ved Gründerskolen og Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Selskapet har hatt et godt prosjektsamarbeid med både Kunnskapsdepartementet og Utdanningsetaten i Oslo, og verktøyet blir i dag brukt både av skoler i Oslo og andre steder i landet, men det er som sagt en privat bedrift, ikke et fylkeskommunalt prosjekt.

Man behøver ikke gå på skole for å få tilgang til programmet. Det selges også direkte til privatpersoner, for eksempel elever som ønsker å bruke det men ikke får tilgang via skolen, foreldre som vil følge med på hva elevene lærer eller alle oss som andre som har behov for å friske opp gamle mattekunnskaper. Nå i september ser jeg at de har et spesialtilbud der man kan  kjøpe to årslisenser på nettet for 599 kroner. Da kan man for eksempel bruke en selv og gi bort en lisens til noen man kjenner. I tillegg bidrar man til at en spennende norsk kunnskapsbedrift vokser. Kikora har også laget en kort video på YouTube som viser hvordan det virker:

Sosialisten, populisten og den intellektuelle

SV-valg også i Aftenpostens nyhetsquiz

Man kan si mye om SV, en hel del har gått galt i det siste, men de har likevel en utrolig evne til å skape positiv oppmerksomhet om personvalg. Partiet har i høst gjort sitt dårligste valg noen gang og kryper rundt sperregrensen. Seks andre partier ble større enn SV ved kommunevalget. Likevel får et ledervalg i SV en medieoppmerksomhet som gjør at man får inntrykk av at dette er Norges viktigste politiske jobb. Det er den ikke.

Kristin Halvorsen har vært en god leder for SV. Hun har gjennom flere valg klart å skaffe SV en oppslutning godt over det innholdet partiets program skulle tilsi. Uansett hvilken av de aktuelle kandidatene som nå blir valgt så er sjansen større for at partiet krymper enn at det vokser, hvert fall hvis partiet insisterer på å fortsette i regjering frem til neste valg. Men i og med at det rødgrønne alternativets langsiktige skjebne i norsk politikk vil kunne avgjøres av SV, er dette en jobb som i hvert fall for tiden er litt større en velgeroppslutningen.

Ytre sett er de tre kandidatene forbausende like. De er vestlendinger på omtrent samme alder og med solid fartstid i ungdomspolitikken og i andre partiverv i SV. Alle tre er flinke og hyggelige, men ingen av dem har i følge Stortingets biografier gjort noe annet enn å drive med partipolitikk. Slik sett blir det ikke tilført noe nytt, alle kandidatene har vært en del av Kristin Halvorsens innerste krets i hvert fall siden SV sist gjorde et godt Stortingsvalg, for ti år siden. Men det er naturligvis forskjellene man må lete etter dersom man skal finne noe interessant ved dette valget.

Jeg synes det er litt trist at Bård Vegar Solhjell har trukket seg. Han har sikkert rett i at han ikke kunne blitt valgt uansett, kanskje er han egentlig i feil parti, men han har i hvert fall signalisert en intellektuell nysgjerrighet og nytenking både som partisekretær, kunnskapsminister og parlamentarisk leder som er interessant. Dersom SV ønsket å bli et parti som satte en politisk dagsorden ved å skaffe seg ny kunnskap, av og til tenke noen nye tanker og utvikle ny politikk tilpasset kunnskapssamfunnet og globaliseringen, tror jeg Bård Vegar kunne være en bra leder.

Heikki Holmås har vist før at han behersker interne partikamper. Han vant kampen mot Akhtar Chaudhry om nominasjonen i Oslo SV foran valget i 2009 med 406 mot 365 stemmer. Og åtte år tidligere vant han også en jevn nominasjonskamp i Oslo med fire kandidater. Heikki Holmås har reist på kryss og tvers og besøkt samtlige 430 kommuner. Han er flink til å komme i kontakt med folk og har et populistisk utspills-gen som gjør at han blir morsom å følge i tiden som kommer. En fristilt Holmås utenfor regjeringen står mye friere til å drive valgkamp gjennom utspill som kan bli vanskelige å håndtere for Lysbakken enn omvendt. Som politikertype er Heikki Holmås mest lik Kristin Halvorsen av de tre, ikke spesielt ideologisk venstreorientert (Kristin Halvorsens viktigste jobb som finansminister var å berge kapitalismen under finanskrisen, ikke å velte den), men med en dragning til venstre i enkeltsaker.

Når alle ser ut til å være enige om at Audun Lysbakken blir valgt til ny leder i SV er det neppe fordi det er helt innlysende hvilken politikk han i dag står for. Det er heller ikke bare fordi det blir tradisjonelt landsmøtevalg og ikke uravstemning, han ville nok vunnet uansett. Lysbakkens største fordel er at han er sosialist i et parti som faktisk heter Sosialistisk Venstreparti. Han sier riktignok at han ikke lenger er marxist eller for revolusjon, men det er i øyeblikket ting støttespillerne hans ikke bryr seg noe særlig om. Så lenge han er valgbar og alle mener han står lengst til venstre så trenger han ikke ha noen politikk.

Det mest spennende er ikke hvem som blir valgt, men hva de andre toppene gjør når Lysbakken blir valgt og skal realisere sitt sosialistiske prosjekt. Det skulle ikke forundre meg om noen finner ut at verden utenfor politikken er mer interessant da..

Retningslinjer for retningslinjer

Supportere av statlig byråkrati har en riktig godbit å glede seg over i "Retningslinjer for retningslinjer - Veileder for utarbeidelse av kunnskapsbaserte faglige retningslinjer i helse og omsorgstjenesten.". Dokumentet er på 45 sider, er laget av en arbeidsgruppe på 15 personer og handler rett og slett om retningslinjer for hvordan man skal lage retningslinjer.

Hvor finner man så en slik retningslinje som man lager retningslinjer for utarbeidelsen av? Jo den kan man tydeligvis finne på flere ulike steder:

"I Norge brukes flere navn på ulike publikasjoner til formidling av faglige råd og anbefalinger, deriblant nasjonale faglige retningslinjer, retningslinjer, veiledere, prosedyrer og metodebøker. Dokumentene har til felles at de gir råd og anbefalinger om forebygging, diagnostikk, behandling, rehabilitering, oppfølging og organisering av helsetjenester. Det er imidlertid viktig å være klar over hva som skiller dokumentene fra hverandre. Dette er beskrevet nærmere i faktaboksen på side 13."

Deretter følger gode råd om at en retningslinje bør ha en målsetting og en målgruppe, at man bør kontrollere om det finnes en retningslinje fra før om det aktuelle temaet før man lager en ny og hva man bør tenke på når man skal sette sammen en arbeidsgruppe som skal utarbeide en ny retningslinje. Kapittel fire handler om implementering av retningslinjern man utarbeider Her kan vi lese gode råd om at man må være forberedt på motstand og at det derfor kan være lurt å ha både en implementingsstrategi, en implementeringsplan og en kommunikasjonsplan for retningslinjen sin. Noen retningslinjer krever rett og slett at man har en egen mediestrategi, hvis jeg forstår denne retningslinjen riktig. 

For å sikre at alle henger med på alle vanskelige ord og begreper som brukes i helsesektoren er dette dokumentet dessuten utstyrt med en egen ordliste innledningsvis. Her kan man for eksempel lese hva en bruker er for noe: 

"En person som anmoder tjenester omfattet i pasientrettighetsloven, men da tjenester som ikke er å anse for ”helsehjelp” slik dette er definert i pasientrettighetsloven §1-3 bokstav c. I dette dokumentet benyttes begrepet ”bruker” om den som anvender denne veilederen. Se for øvrig ”pasient”

Nyttig å vite. De som har innspill til hvordan retningslinjer for hvordan man skal lage retningslinjer kan bli bedre må sende sine synspunkter til Helsedirektoratet. Høringsfristen er 15. desember. Lykke til.

I hvilke land er gjeldsproblemene størst?

The Guardian: Government debt

Store deler av Europa, samt USA er nedsyltet i offentlig gjeld. For noen er problemet så stort at landet kan gå konkurs. For andre land er det et stort problem som vil kreve ubehagelige kutt, men ikke noe som gjør at staten står i fare for å slippe opp for penger. Men hvilke land er det som har de største problemene? Og hvor store er problemene i de mest gjeldstyngede landene sammenlignet med de øvrige? Er det noen måte man kan illustrere hvor stort dette egentlig er?

The Guardian har laget en enkel interaktiv grafikk som tar utgangspunkt i et forhold det gir mening å sammenligne: hva den årlige kostnaden er i prosent for å forsikre de ulike landenes statsgjeld. Det man i praksis gjør er å kjøpe en Credit Default Swap (CDS) på en lands femårs statsobligasjoner. Grafikken viser prisen i basispunkter. 100 basispunkter er det samme som en kostnad på 1 prosent i året. Er prisen på en CDS 100 basispunkter vil det koste 10 000 euro i året å forsikre en gjeld på en million euro

Så kan man jo med utgangspunkt i dette kartet regne ut hva det koster å gjeldsforsikre en million euro i de ulike landene. Å kjøpe en forsikring mot at Norge ikke betaler tilbake gjeld har lavest pris. Det koster bare 4900 euro fordi markedet har tillit til Norge. Prisen i Sverige er 5800 euro og i Sveits er den 6300 euro, godt under en prosent i året. Tross høy gjeld i USA og UK vurderer ikke markedet sjansene for at de skal gå konkurs som særlig stor. Kostnaden i USA er 5000 euro og i UK 8500 euro. Faktisk er det dyrere å forsikre Tysklands statsgjeld, det koster 9500 euro. Sannsynligvis fordi Tyskland er en del av eurosonen og UK er utenfor.

Lenger sør i Europa er betydelig dyrere å forsikre seg mot konkurs. Å gjeldsforsikre en million euro i italiensk statsgjeld koster 50 900 euro i året. Å forsikre portugisisk statsgjeld koster 120 900 euro. Og kostnaden i Hellas er 600 000 euro, et beløp som er så høyt at det sier det meste om hvordan markedet vurderer Hellas evne til å betale tilbake det de skylder. Det er omtrent som å kjøpe en bilforsikring som koster 60 prosent av bilprisen hvert år. Du vet at forsikringsselskapet ser det som temmelig sannsynlig at du nokså raskt kommer til å kjøre rett i veggen når de krever en så høy pris.

Rogue trader

Rogue trader er det engelske begrepet som brukes om en ansatt i en investeringsbank eller et meglerhus som tilsynelatende opererer legitimt og på vegne av sin arbeidsgiver, men som i realiteten går langt ut over sine fullmakter og tar enorm risiko på egen hånd. I de mest spektakulære tilfellene er det gjort veddemål for milliarder uten at at arbeidsgiver er klar over det, og da kan det gjerne ende med enorme tap.

Historiens mest kjente rogue trader er Nick Leeson som i 1995 veltet Barings Bank etter å ha spekulert bort noen helt ufattelige summer på futuresbørsen i Singapore. 16. januar 1995 veddet på at den japanske børsen ville holde seg stabil til neste dag, og ikke gå mye opp eller ned. Det var dagen før jordskjelvet i Kobe, så man kan vel trygt si han tapte det veddemålet. Rogue Trader er også navnet på en bestselgende bok om Nick Leeson og en film basert på boken med Ewan McGregor i hovedrollen. Leeson tapte totalt 1,4 milliarder dollar før han ble tatt. Det er mye penger, men ikke på noen måte rekord i å tape penger.

For noen dager siden ble Kweku Adoboli, en trader i UBS i London, avslørt etter at han hadde klart å tape 2,3 milliarder dollar. Det er en komplisert verden dette, og ikke helt enkelt å forstå teknikalitetene. Det virker som Adoboli har handlet i helt legitime derivater som følger ulike aksjer, indekser og råvarer, men at han så har gitt inntrykk av at han har hedget seg mot store tap ved å legge inn fiktive kjøps- eller salgsopsjoner i USBs risk management system. Banken har da trodd at han opererte innenfor fullmaktene sine, mens han i realiteten hadde satt milliarder i spill.

Men heller ikke Adoboli har tapsrekorden. Den tilhører Jerome Kerviel, en fransk trader i Societe General, som klarte å tape 6,8  milliarder dollar etter å ha tatt posisjoner som eksponerte banken for ufattelige 60 milliarder dollar. At banken han jobbet for ikke var klar over at den var eksponert for slike summer virker vel temmelig merkelig, og Kerviel hevdet også i rettsaken at banken visste om det han gjorde, men han ble ikke trodd i retten og ble i oktober dømt til 3 års fengsel, og til å betale pengene tilbake.

En annen interessant ting ved disse tre mest kjente rogue traders er at selv om de forvalter fryktelig mye penger på vegne av sin arbeidsgiver, er de ikke spesielt gamle. Nick Leeson var 28 år i 1995 da han ble tatt. Jerome Kerviel var 31 år i 2008 da han ble tatt, Og Kweku Adoboli er også 31 år. Medieoppslagene kan tyde på at ingen av dem har vært levd spesielt luksuriøst eller utagerende, mest sannsynlig har de begynt med å være uforsiktige og gått på noen mindre tap, Og i stedet for å innrømme det har de økt innsatsen for å vinne tilbake det tapte, og gravd seg ned i et stadig dypere hull. Uten at noen har oppdaget det før det var alt for sent.

Kampen om skolen i Chicago

Interessant sak i New York Times i dag om en politisk kamp i Chicago rundt tiltak for å øke kvaliteten i skolen. Den nye borgermesteren i Chicago, Rahm Emanuel, som var Obamas stabssjef i det hvite hus, har bestemt seg for å gjøre noe med at Chicago har mye kortere skoledag enn andre deler av USA. Lærernes fagforening, som i Chicago er vant til å ha vetorett i slike saker, er uenig i at lengre skoledag er veien å gå.

I stedet for å bøye av for fagforeningene har Rahm Emanuel bestemt seg for å gå direkte til hver enkelt av Chicagos 482 barneskoler og tilby lærerne litt høyere lønn i bytte mot å jobbe 90 minutter lengre hver dag. Det gjør han uten å spørre fagforeningen om lov, de stemmer over dette på hver enkelt skole. Rahm Emanuel prøver også å mobilisere støtte direkte fra foreldre, og det ser ut til å virke, flere skoler har sagt ja til den nye reformen. NY Times skriver:

"By Friday, nine schools were on board, and City Hall said more might be on the way, even as union leaders objected to the tactic and furiously pledged to take Mr. Emanuel and his school system before a labor relations board."

Fagforeningsleder Karen Lewis i Chicago Teachers Union (CTU) er rasende og har varslet rettssak mot myndighetene. I tillegg er hun oppbragt over at Rahm Emanuel, som jo er kjent for å være ganske sint, har brukt ufint språk ("the f-word") i et møte de hadde nylig. Karen Lewis bruker velkjente taktiske knep for å unngå å diskutere det saken egentlig gjelder, kvaliteten i skolen. Men i rettferdighetens navn må det også sies at hun har noen relevante refleksjoner (for eksempel i dette intervjuet) om det virkelig er lengre skoledag som er det beste svaret på skolens kvalitetsutfordringer. Og i en interessant ny vri sier Karen Lewis at fagforeningen ikke er prinsipielt mot lengre skoledag, men de vil ha et innhold som ligner mer på undervisningsopplegget i den private skolen Rahm Emanuel selv har valgt for sine tre barn.

Det kanskje aller mest interessante i hele denne konflikten er at den ikke foregår i Wisconsin eller Ohio. Der har Tea Party-inspirerte republikanske guvernører stilt seg i spissen for reformforslag og kampanjer rettet mot fagforeningene i offentlig sektor. Men dette handler om Chicago, USAs tredje største by, der demokratene har bunnsolid flertall og der Obamas tidligere stabssjef Rahm Emanuel er en ny og utålmodig borgermester. Rahm Emanuels politiske prioriteringer er neppe særlig forskjellige fra presidentens, og også han kommer jo fra Chicago. New York Times skriver:

"Union leaders suggest a broader motive, saying that the sidelining of labor unions and a mood against public workers seen this year in Republican-led states like Ohio and Wisconsin are now coming through in subtler ways in Democratic-leaning cities like this one, the nation’s third largest. “It’s a nightmare,” said Karen Lewis, president of the Chicago Teachers Union, who added that Mr. Emanuel lived up to his reputation for foul language in a recent meeting in his stately office at City Hall. “You expect this stuff out of Republicans.”

Når denne problemstillingen får oppmerksomhet langt utenfor Chicagos grenser er det naturligvis fordi skolemyndigheter mange steder vil kjenne seg igjen i problemstillingen. Hvor mye frihet skal den enkelte skole eller kommune få til å fastsette rammer og innhold selv? Hvor stor frihet skal de ha til selv å avtale fornuftige lønnsbetingelser, arbeidsvilkår og insentiver lokalt som gjør det mulig å få til reformer uten å bli møtt med et veto fra en sentral fagforening eller et departement? I Norge opplever både kommuner som vil åpne for større frihet når det gjelder organisering av skoledagen, som Oslo kommune, og private skoleeiere som vil drive innovasjon i forhold til pedagogikken at de støter på samme type hindringer.

Krevende for ny dansk regjering

Arbeidsbetingelsene til den nye danske regjeringen under ledelse av Helle Thorning.Schmidt blir meget vanskelige og kan få den rødgrønne regjeringen i Norge til  å se ut som det rene teselskap i sammenligning. Rød blokk fikk bare 50,3 prosent til sammen, et knappest mulig flertall, og er avhengig av støtte fra fire partier for å få igjennom saker. Det er flere ting man kan bekymre seg over midt oppe i all jubelen:

For det første har Socialdemokratene gjort et dårlig valg. Ja, ikke bare litt dårlig, de har faktisk fått sitt dårligste valgresultat siden 1905, med 24,8 prosent. Hovedmotstander Venstre gikk frem ved valget og ble større enn Socialdemokratene denne gangen. Når det likevel ble et skifte var det på grunn av endringer i andre partiers oppslutning, ikke egen framgang.

For det andre har også samarbeidspartner SF gjort et dårlig valg. En oppslutning på 9,2 prosent er en tilbakegang på hele 3,8 prosentpoeng. Det jubles selvsagt over at det blir ny regjering og at SF skal delta i denne, for første gang side det røde kabinet i 1966-67, men tilbakegang er uansett en smertefull start på regjeringsdeltagelse. Situasjonen minner om den SV i Norge opplevde da de fikk 8,8 prosent da de gikk til valg på at de skulle delta i en rødgrønn regjering i 2005, en tilbakegang på 3,7 prosent fra 2001. Og SV har som kjent holdt ut i regjering med AP, men gått tilbake ved hvert eneste valg siden.

For det tredje er de to hovedpartnerne avhengig av støtte fra to samarbeidspartnere med svært ulike politikk, det sosialliberale Radikale Venstre og det sterkt venstreorienterte Enhedslisten. Begge er vinnere ved valget og begge vil kreve mye. Men de vil helt forskjellige ting. Sannsynligvis vil Helle Thorning-Schmidt ønske seg Radikale Venstre inn i regjeringen, det er fornuftig langsiktig strategi å samarbeide med sentrum. Men det kan bil vanskelig dersom Enhedslisten skal få gjennomslag for noen av sine hovedsaker. Enhedslisten kan vel best sammenlignes med paritet Rødt i Norge, og er ikke et parti det skal bli lett å få til et seriøst samarbeid med. Ingen ønsker Enhedslisten inn i regjering, heller ikke dem selv, så noen flertallsregjering blir det ikke. Det blir en mindretallsregjering av S+SF eller S+RV+SF. Denne mindretallsregjeringen kan ganske raskt bli nødt til å prøve å få til et samarbeid også med noen av de borgerlige partier i Folketinget.

For det fjerde har man en situasjon med et "dobbelt flertall", der det er flertall for en regjering med Helle Thorning-Schmidt som statsminister, men der Radikale Venstre samtidig er med på en avtale om deler av den økonomiske politikken, et kriseforlik, sammen med de borgerlige partiene. Dette flertallet vil kutte i en del velferdsytelser og har et annet opplegg for å håndtere krisen enn S og SF. Dersom det blir en varig situasjon at Radikale Venstre støtter venstresiden i de fleste spørsmål , men de borgerlige partiene i den økonomiske politikken, blir det ikke helt enkelt å styre Danmark.

I tillegg til alle disse interne samarbeidsutfordringene er det ikke så helt enkle ytre rammebetingelser heller. Den pågående euro-krisen skaper stor bekymring, Danmarks økonomi er mye mer sårbar enn den norske i forhold til Tysklands og EUs håndtering av gjeldskrisen i Sør Europa. Det blir spennende tider i Danmark.

Jevnt mellom blokkene i Danmark

I Danmark har de rødgrønne vært foran på meningsmålingene gjennom hele den korte valgkampen, og i morgen er det valg. Og det er kanskje ikke så rart om de vinner, det ble tross alt borgerlig i 2001, 2005 og 2007 i Danmark. Fire blå på rad ville være nokså utypisk Norden. Dessuten har finanskrisen rammet Danmark hardt. Men de siste menings-målingene viser at det har jevnet seg ut, og at det kan bli en spennende valgnatt likevel.

Denne tvilen kan man for eksempel se i nettutgaven til Berlingske Tidene i dag som et sted slår fast at Rød blok vinder i morgen. Og et annet sted skriver de om Blå blok i heftig sluttspurt.

Det litt merkelige med danske meningsmålinger er at alle byråene ser ut til å være helt enige om tallene. Alle dagens målinger sier at de røde får mellom 51 og 52 prosent. De borgerlige får mellom 48 og 49 prosent. Og da vinner de rødgrønne med noen få mandater. Skulle valgdagsmålingene i morgen kveld vise det samme vil alle, både medier og partiledere, konkludere med en gang slik man pleier. Her i Norge ville politikerne, i hvert fall når det er så jevnt, kreve å få reelle resultater inn før man peker ut vinneren. Men så har vi heller ikke meningsmålere som er så enige. Det blir spennende å se om de har truffet.

Hvem er det så som seiler opp som vinnere og tapere i det danske valget? For Socialdemokraterne handler det ganske enkelt om å vinne regjeringsmakt. Partiet ligger med 25 prosent langt under den oppslutningen Arbeiderpartiet har i Norge og gjør det i følge målingene marginalt dårligere enn ved valget for fire år siden. En valgseier er derfor avhengig av at andre på rød side gjør det godt. Den viktigste av disse er SF som i likhet med SV, sitt norske søsterparti, periodevis gjør det godt på målinger mellom valg, men ofte faller når det virkelig gjelder. Oppslutningen nå er rundt 10 prosent, en tilbakegang i forhold til 2007. Og S+SF kan med 35 prosent til sammen ikke danne regjering uten støtte fra to andre og svært forskjellige partier for å lykkes:

Det ene er Radikale Venstre, et radikalt og sosialliberalt sentrumsparti som for tiden har plassert seg selv som en del av den rødgrønne blokken. På nettsidene er de dagen før valget mest opptatt av å fortelle at de vil ta oppgjør med "blokkpolitikken". Med 10 prosent er partiet på vei opp. Det andre partiet som må støtte det rødgrønne prosjektet, og som også har bra medvind, er Enhedslisten. Et parti som definerer seg på ytterste venstre fløy, vil avskaffe kapitalismen, og inkluderer gamle kommunister av både Stalin- og Mao-varianten. Enhedslisten er mest mot EU i dansk politkk, Radikale Venstre er mest for. I dag har Enhedslisten fire medlemmer av Folketinget, men målingene nå viser at de kan få 6 prosent og 11 mandater, slik at de vil være en maktfaktor i et rødgrønt samarbeid.

Borgerlig side i Danmark ligger bak på målingene, men klarer seg forbausende bra med tanke på at Anders Fogh Rasmussen er erstattet med Lars Løkke som statsminister, de har sittet med makten i ti år og de har ledet landet under en finanskrise som har rammet Danmark ganske hardt. Og partiet Venstre, som er statsministerens parti og klart størst på borgerlig side, klarer seg godt. I følge målingene er det bare en liten tilbakegang fra forrige valg. Det Konservative Folkeparti er hardere rammet av regjeringsdeltagelsen, og har nå rundt 6 prosent på målingene. Men det kompenseres delvis ved at Liberal Alliance, et klassisk liberalt parti som kom inn i Folketinget for første gang for fire år siden, gjør det godt og ligger på 5-6 prosent. Disse tre ansvarlige borgerlige partiene kan ikke håpe på flertall til sammen, de er i beste fall avhengig av støtte fra Dansk Folkeparti i Folketinget dersom det skal være mulig å danne regjering. Slik det også har vært i inneværende periode.

Mens det norske valget ga de ansvarlige partiene fremgang, er det ytterfløyene som vokser i Danmark. Dansk Folkeparti på høyresiden har 12 prosent. Og på ytre venstre fløy har summen av SF og Enhedslisten kommet opp i over 15 prosent. Danmark må ha verdensrekord i antall liberale partier. De finnes i både sosialliberale og andre varianter, på begge sider av midtstreken i politikken, og er sikkert et uttrykk for at Danmark er et liberalt samfunn.  Men dersom noen av dem skal i regjering må de samarbeide, om ikke i regjering så i hvert fall i Folketinget, med de mest illiberale kreftene, enten i Dansk Folkeparti eller i Enhedslisten.

Et lite politisk jordskjelv

Det ble mer dramatisk enn jeg hadde trodd på forhånd. Og da tenker jeg ikke først og fremst på Kristin Halvorsens avgang, den var tross alt ikke så merkelig etter det dårligste valgresultatet for SV noen gang, men på de kraftige forflytningene vi har sett blant velgerne ved dette valget. Jeg har ikke oversikt over alle enkeltkommuner, men her er noen gode eksempler:

1. Høyre er plutselig nesten like store som Arbeiderpartiet på landsbasis og nesten tre ganger så store som FrP. Slik har det ikke vært på 30 år. De har også noen formidable resultater i en rekke kommuner. For eksempel rent flertall i Drammen, Asker, Bærum, Evenes, Hole, Stordal, Hof og Berlevåg. Jeg synes resultatet til Høyre i Drammen virker veldig imponerende, her er det ikke lenge siden AP styrte. Og Tromsø der det plutselig ble solid borgerlig flertall og Høyre fikk utrolige 36,3 prosent, en fremgang på 25 prosentpoeng. Eller Holmestrand der Høyre fikk 46,1 prosent, en fremgang på 21 prosentpoeng. I byene på Vestlandet regjerte Høyre allerede, men her har  Høyre befestet sin allerede sterke posisjon med  34 prosent i Stavanger, 35 prosent i Bergen og 30 prosent i Ålesund.

2. Jeg skrev for noen dager siden om at det ville bli spennende i Østfoldbyene og i Telemark. Og det ble det også. Høyre har gjort kjempevalg og litt overraskende blitt største største parti i både Moss og Halden. I Grenland har det blitt borgerlig flertall i Skien. I Porsgrunn må det forhandles, for der har en by og nærmiljøliste fått så mange stemmer at den kan avgjøre hvem som skal styre.

3. Arbeiderpartiet har gjort et meget godt valg. De beholdt flertallet i Trondheim, riktignok litt redusert. Og fikk 49 prosent i Fredrikstad og 48 prosent i Sarpsborg, to steder målingene på forhånd sa det kunne bli jevnt. Det ble heller ikke jevnt i Lørenskog der AP fikk 44 prosent. Det er nå omkring 30 kommuner der AP har fått rent flertall, blant dem er kommuner som Kristiansund, Ringsaker, Jevnaker og Rælingen. Hvorvidt Skedsmo blir borgerlig etter 101 års Arbeiderpartistyre er jeg usikker på. AP gikk frem og fikk 40 prosent, men det må forhandles for å avgjøre hvem som får ordføreren. Kanskje er det en bygdeliste som vil avgjøre.

4. Noe av det mest interessante ved dette valget er at den politiske geografien i Oslo er blitt endret. Alle ventet at AP skulle mobilisere kraftig i Groruddalen og gå mye frem. Litt fremgang ble det også, men den store vinneren var Høyre som gikk fram 10 prosent til 36,1 prosent og ble byens største parti igjen, noe meningsmålingene på forhånd ikke klarte å fange opp i det hele tatt. VG lå høyt i forhold til andre målinger da de hadde Høyre på 32 prosent for et par dager siden. Minst like interessant er det at Venstre nå er blitt større enn FrP i Oslo. Det forandrer dynamikken på borgerlig side ganske kraftig.

5. Og så vil jeg nevne Nord Norge som skiller seg ut fra landstrendene ved at FrP holder stillingen langt bedre enn i landet ellers. Samtidig går Høyre kraftig fram, noe som gjør at borgerlig side vokser kraftig samlet. Et av mange eksempler er Sortland i Vesterålen der Høyre går fram hele 15 prosentpoeng til 36,2 og har flertall sammen med FrP. Eller Bodø der Høyre går frem ti prosentpoeng og  får ordføreren dersom man klarer å bli enig med Venstre og KrF.

I de fleste kommuner må det forhandles om samarbeid etter valget, og det er ikke gitt at blokkene følger den nasjonale inndelingen i rødgrønn og borgerlig. Det er ikke gitt at det partiet som vinner blant velgerne klarer å bygge et samarbeid etter valget. I Larvik er FrP større enn Høyre og her sier for eksempel Venstre at de derfor vil støtte ordførerkandidaten til AP. Det er noe av det sjarmerende og frustrerende i norsk lokalpolitikk. Noen steder virker det som enkeltpersoner har betydd mest, som Venstres Alfred Bjørlo i Eid kommune som fikk 44 prosent eller SVs Bersvend Salbu i Tynset som har fått 29 prosent. Lokale saker og kandidater avgjør valg. Heldigvis.