Fem tiltak for raskere gjennomføring av EU-lover

" - Det var jo mye selvpisking å høre her fra regjeringen", sa VGs erfarne politiske reporter Alf Bjarne Johnsen da regjeringen på fredag holdt pressekonferanse under overskriften Regjeringen tar grep: Fornyer og styrker EØS-arbeidet . Og han hadde jo helt rett. Bakgrunnen for å fornye og styrke er noe som ikke har gått særlig bra, og som regjeriingen erkjenner at ikke har ikke gått særlig bra, i hvert fall ikke på veldig lenge. Både den selvkritiske begrunnelsen, og hvordan det hele har blitt verre over tid, kommer godt frem i pressekonferansen på nett-TV.

Påvirke eller gjennomføre?

Før jeg beskriver de fem tiltakene som ble presentert kan det være grunn til å ta et skritt tilbake og stille spørsmålet: Hva er viktigst i Norges forhold til EU nå? Er det å være med å påvirke beslutningene før de blir tatt, eller der det å oppdage det som kommer, og gjennomføre beslutningene EU tar så raskt som mulig i Norge? Slik at vi ikke havner i et regeltomt rom i en tid der felles spilleregler er viktigere enn noen gang?

Akkurat det kunne vært et slags strategisk veivalg. Et valg basert på en diskusjon om hvor det er aller viktigst og hvor det gir størst effekt å sette inn ressursene, faglig, politisk og prosessmessig. For å i hvert fall få til noe i sakene som viktigst for Norge. 

Nåsituasjonen er imidlertid en helt annen, skal vi tro pressekonferansen og Eldring-utvalget regjeringen satt ned for å utrede Norges forhold til EU og EØS. Vi har ikke fått til noen av delene særlig bra. I følge Norsk Industris kommentar til saken er det nå slik at:

"Utenriksminister Espen Barth Eide viste til at antallet EØS-relevante rettsakter har økt kraftig de siste årene, fra rundt 200 til om lag 800 årlig. Samtidig har Norge opparbeidet et etterslep på over 600 rettsakter som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen."

Under pressekonferansen luftet både utenriksministren og næringsministeren en bred meny av bekymringer om konkrete samarbeidsområder som seiler opp der vi risikerer at Norge havner på utsiden av det europeiske samarbeidet. Saksområder som enten er utenfor EØS-avtalen, eller som er nye, og derfor ikke helt plasssert i en EØS-sammenheng. Utenfor EØS ligger handelspolitikken, inkludert "buy European-inititiver", der Europa betyr EU. og Norge er på utsiden. Politikkområder som er blitt veldig mye viktigere enn før nå når Donald Trump stadig trapper opp sine handelskriger og den mest effektive motstrategien er at land med felles interesser i et regelbasert frihandelssystem holder sammen.

Statsrådene nevnte også noen "nye" politikkområder knyttet til felles europeiske programmer for å fremtidens teknologiindustgrier og grønn industriell omstilling. De kunne nevnt felles politikk for å sikre tilgang til kritiske mineraler. De kunne gjerne også ha nevnt samarbeid om digital sikkerhet gjennom flere rettsakter Norge utreder, men ikke har innført, regulering av sosiale medier, regulering og tilsyn med finansnæringen og regulering av kunstig intelligens. Norge ligger langt etter på områder der vi har sterke interesser av å være påkoblet EUs regler og rammeverk i møte med store plattformselskaper. Å ha store regelverkstomme rom her er ingen god ide.

Fem tiltak

Det ble presentert fem tiltak i pressekonferansen som skal sørge for at noe skjer. Da kan selvpiskingen etter hvert avta fordi vi har det lov- og regelverket som være naboland og resten av Europa har. Og ser vi på hva som konret står i de fem tiltakene så er det ikke først og fremst påvirkning av europeisk politikk, men raskere gjennomføring det handler mest om. De fem tiltakene er, slik regjeringen selv formulerer dem:

1. Tidligere innsats: Regjeringen vil endre EØS-prosessene ved å flytte oppstarten av arbeidet med regelverk fra når det er vedtatt i EU, til når det foreslås av Kommisjonen. Regjeringen vil med dette sikre tidligere oppstart, både nasjonalt og i EFTA, gjennom å endre rutiner og måten vi jobber på.
2. Tydeligere prioriteringer: Vi skal bruke mest tid på de sakene som er viktigst for Norge. Tiltakene omfatter blant annet et nytt system for årlige nasjonale prioriteringer av EU- og EØS-saker for regjeringen.
3. Bedre og mer effektivt EØS-arbeid i forvaltningen: Regjeringen vil sørge for at vi bruker ressursene våre mer effektivt og avbyråkratiserer EØS-arbeidet. Vi skal styrke samordning og sørge for at krevende saker får tilstrekkelig prioritering og fremdrift.
4. Økt bruk av digitale verktøy: Regjeringen vil effektivisere og modernisere EØS-arbeidet gjennom bedre digitale løsninger og økt og mer aktiv bruk av kunstig intelligens.
5. Tettere oppfølging av eksisterende EØS-etterslep: Regjeringen har allerede tatt grep for å få ned gammelt etterslep. Det siste året er om lag 600 rettsakter innlemmet.

De tre siste tiltakene tror jeg i praksis bare handler om gjennomføring av ting som allerede er vedtatt i EU, og lage gode prosesser og verktøy for at de kommer på plass i den norske enden. Men de to føste handler nok i praksis også om at vi må bli bedre forberedt på å vite hva som kommer ved å fange opp og prioritere de viktigste sakene mye tidligere, slik at vi kan gjennomføre dem raskest mulig.

Behov for påvirkning

Men det finnes også områder der Norge må hevde sine interesser, og næringsministeren var litt opptatt av dette i pressenkonferansen. Dette er ikke områder der Norge ligger i forkant når det gjelder reguleringer eller virkemidler, med det er på områder der Norge må være tilstede for å minne om at vi finnes, og ikke risikere å havne på utsiden av det EU arbeider med av nye samarbeidsformer, virkemidler og reguleringer. Det kan være innovasjonsprogrammer for ny forsvarsteknologi. Det kan være samarbeid om utvinning av og tilgang til kritiske mineraler. Det kan være samarbeid for å regulere store plattformselskaper og KI, sørge for beredskap mot en ny pandemi eller det kan være defensive tiltak for at USA ikke skal gjøre for stor skade på handelspolitiske og andre spilleregler i verden. 

Derfor er det bra at innsatsen for å sørge for gjennomføring av EU-regler i Norge skjerpes kraftig. Og det er også bra at innsatsen for minne om at Norge finnes trappes opp, i hvert fall på de områdene der mye står på spill for Norges del. Den jobben er det ikke noen andre som gjør for oss.

En gang for mange år siden handlet norsk EU-debatt om Norge som et "foregangsland" på politiske områder som er viktige for oss. Noen fikk det til å høres ut som at vi ligger langt foran EU på en rekke viktige områder, og at et EU-medlemsskap og til og med en EØS-avtale kunne bremse Norge i å gjennomføre ambisiøse mål på på en rekke ulike områder. Og for tilhengerne av EØS-avtalen, både de som egentlig ønsker et EU-medlemsskap og de som ikke gjør det, var det viktig å få frem at vi må bruke alle mulighetene vi har til å være "pådrivere" for en bedre politikk.

Det er det ingen som snakker om lenger, og det er jo ikke så rart når vi ikke en gang klarer å henge med på det EU allerede gjør. Tanken på at Norge skulle være et regulatorisk foregangsland når det gjelder regulering av kunstig intelligens, digital sikkerhet, plattformselskaper, samferdselsteknologi, helseteknologi, legemidler, markedsreglering av ekom, klimakvoter eller grønn industripolitikk virker rett og slett litt fjern. Ikke fordi vi er likegyldige til disse temaene, men fordi veien til å få til det vi ønsker helt åpenbart går gjennom regler som må utvikles sammen med andre, og programmer for forskning og innovasjon vi må delta i sammen med andre.