Postfakta

I Tyskland ble ordet "postfaktisch" nylig kåret til årets ord i 2016. Og Oxford English Dictionary kåret "post-truth" til årets ord på engelsk, og ga det følgende definisjon:

"(Adjective) Relating to or denoting circumstances in which objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief"

Dette beskriver en samfunnsutvikling der det er blitt mindre viktig om nyheter og påstander er korrekte og mer viktig at de har emosjonell appell og føles riktige. Timothy Garton Ash skrev en god kommentarartikkel, "What to do when the ‘truth’ is found to be lies" i Financial Times rett før jul der han pekte på hvor dypt problematisk det er for demokratiske samfunn om det ikke lenger spiller så stor rolle hva som er sant. Han skrev:

"Warm narrative prevails over cold fact, feeling over reason. Even when Mr Obama had actually published his birth certificate, Mr Trump declared “a lot of people feel it wasn’t a proper certificate” (my italics). The comedian Stephen Colbert’s satirical concept of “truthiness” has been trumped by Mr Trump. There is, however, no reason to despair. If Orwell and Solzhenitsyn did not surrender in the face of Goebbels and Stalin, it would be pathetic for us to give up now. There are numerous ways in which the post-fact threat can be countered to make 2017 the year of anti-post-fact."

Hva er det så Timothy Garton Ash mener at vi bør gjøre for å etablere en motoffensiv? Han peker på at de "private supermaktene" Facebook, Google og Twitter (omtalt som POPS - privately owned public spaces) har et særlig ansvar fordi algoritmer som utelukkende løfter frem nyhetsartikler basert på hva venner og kjente har likt ikke nødvendigvis bidrar til å fremme faktabaserte nyheter. Det kan tvert imot være en viktig katalysator for falske nyheter. Derfor må disse plattformleverandørene tar ansvar, skriver Garton Ash:

"Until recently the internet companies have been reluctant to face up to this responsibility. They have preferred to present themselves as neutral intermediaries, dedicated only to offering the best “experience” to their “community”. Fortunately, this is beginning to change. This month, Mr Zuckerberg wrote a remarkable Facebook post in which he said: “We’re a new kind of platform for public discourse — and that means we have a new kind of responsibility to . . . build a space where people can be informed. So users can now report what they think is fake news and, if a third party fact-checking organisation agrees, the item will be flagged as problematic. Facebook will also try to prevent fake news being exploited to harvest advertising income.”

Det blir interessant å se hvordan dette ansvaret blir forvaltet i praksis. Forhåpentligvis blir 2017 året der kunnskapsbaserte og faktabaserte nyheter og debatter blir moderne igjen og slår tilbake.