Partifinansiering.no

Åpenhet om og mulighet til å kunne finne frem til opplysninger om hvordan våre politiske partier er finansiert, er en viktig del av demokratiet. Nå er riktignok det meste av partienes inntekter i Norge offentlig støtte, fordelt etter stemmetall ved forrige valg. Men alle partier mottar også noen gaver fra arbeidslivsorganisasjoner, bedrifter og privatpersoner.

I Norge har vi strenge lovregler om at donasjoner og gaver skal rapporteres. Både hvem som gitt og hvem som har mottatt penger. Reglene fastsetter når og hvordan de politiske partiene skal rapportere om slike inntekter. Både de nasjonale partiorganisasjonene, fylkespartiene og kommunepartiene er må følge regler som stiller krav til åpenhet om og innrapportering av gaver over en viss størrelse. Disse opplysningene er offentlige og hvem som helst skal kunne finne frem i dem på en så enkel måte som mulig.

For å gjøre det enda enklere å finne frem til totaloversikter over økonomiske støtte til partiene, eller søke seg frem til konkrete pengegaver fra en bestemt giver til en lokal partiforening, har Kommunal- og moderniseringsdepartementet laget nettsiden partifinansiering.no i et samarbeid med Statistisk Sentralbyrå og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Det er ikke nytt at disse opplysningene er offentlige og tilgjengelige på nettet, men denne nye nettsiden gjør at det blir enda lettere enn før å finne frem til akkurat det man leter etter.

I dagens pressemelding fra KMD om den nye nettsiden skriver vi:

"Lurer du på hvor partiene fikk pengene fra i valgåret 2017? Nå kan du enkelt få oversikt over partienes økonomi, blant annet hvem som gir penger til de ulike partiene. I samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB) lanserer Kommunal- og moderniseringsdepartementet en ny versjon av nettsiden partifinansiering.no. 

Nettsiden viser hvordan de politiske partiene i Norge finansieres. Brukerne vil i tillegg få innblikk i hvilke kostnader og eiendeler partiene har, og hvem som er viktige bidragsytere til partiene. På den nye nettsiden blir det enklere å søke i, filtrere og importere dataene. SSB har ansvar for å sammenstille opplysningene fra partiene og gjøre informasjonen elektronisk tilgjengelig for publikum. Nettsiden er utviklet av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Departementet er eier."

På siden "Årlige bidrag" finner man oversikt over de ti største enkeltdonasjonene i 2017. Den i særklasse største var LOs gave på 17 millioner til Arbeiderpartiet, foran Fagforbundet som donerte 5,7 millioner, også det til Arbeiderpartiet. Mens en gave på tre millioner fra bedriften Kistefos til Høyre er på tredjeplass.

På den samme siden finner man også en oversikt over hvilke partier som mottok mest støtte i 2017 fra ikke-offentlige kilder til partiorganisasjonen sentralt.  Den listen topper Arbeiderpartiet med 31,8 millioner kroner foran Høyre med 16,2 millioner, SV med 6,6 millioner og Senterpartiet med 4,4 millioner kroner. Til sammenligning mottok Arbeiderpartiet 86 millioner kroner og Høyre 75 millioner kroner i i statlige støtte til den sentrale partiorganisasjonen i 2017.

Det finnes også en egen nemd, Partilovnemda, med en egen nettside her, som er oppnevnt for å behandle saker om økonomiske bidrag til de politiske partiene. Det kan både handle om støtte som er mottatt er rapportert inn på riktig måte, men også om støtten er i tråd med regelverket for partifinansiering. Utvalgets er et uavhengig forvaltningsorgan som fatter vedtak som ikke kan omgjøres av regjeringen eller et departement. Vedtakene er offentlige og ligger tilgjengelige på internett.

Klassetilhørighet og parti

Klassekampen om klassetilhørighet og parti

Jeg har allerede blogget om noen interessante velgerundersøkelser fra valget i september. I dag skriver Klassekampen om en ny og veldig interessant undersøkelse gjort av Ipsos og Tor Bjørklund for Universitetet i Oslo. Den handler om klassetilhørighet og parti.

For noen lesere kan kanskje dette med klassetilhørighet og partipreferanser kreve litt forklaring. Frem til og med valget i 2001 var velgerundersøkelsene opptatt av sammenhengen mellom klassetilhørighet og partivalg. Ikke i "objektiv" forstand slik marxister er opptatt av å definere folk inn i klasser, men ved å spørre om velgerne selv identifiserte seg med en bestemt klasse. Spørsmålet var:

Man snakker iblant om forskjellige klasser: enten arbeiderklasse eller middelklasse. Tenker du noen gang på deg selv som hjemmehørende i en av disse klassene? Hvis ja, hvilken?"

Og historisk har det alltid vært slik at nesten alle velgere som mente at de tilhørte arbeiderklassen har stemt på partier til venstre, særlig på Arbeiderpartiet. I 1965 oppga hele 40 prosent av befolkningen at de tilhørte arbeiderklassen. 64 prosent av både Ap og SF sine velgere svarte at de var del av arbeiderklassen. Bare 5 prosent av Høyres velgere sa det samme. 

Når dette spørsmålet om klassetilhørighet forsvant ut av velgerundersøkelsene etter 2001 var det sannsynligvis fordi det ble oppfattet som litt umoderne og noe som var på vei ut. Andelen som svarte at de mente de tilhørte arbeiderklassen hadde falt til omkring 20 prosent av velgerne, og man spurte jo uansett om utdanningnivå og inntekt. Men etter 16 års pause er det interessant å se hva som har skjedd når dette spørsmålet dukker opp igjen. 

Nå i 2017 har nedgangen i de som mener de tilhører arbeiderklassen flatet ut. Det er fortsatt slik at 20 prosent oppgir at de tilhører arbeiderklassen. Like interessant er det at de som oppgir at de tilhører arbeiderklassen har  en jevnere alderfordeling enn før der det ikke lenger er slik at det nesten bare er eldre velgere som mener dette. Men mest interessant av alt er det at partipreferansene hos disse velgerne er blitt helt annerledes enn før. Klassekampen skriver:

" I 2017 sier nå 32 prosent av Aps, og 19 prosent av SVs velgere at de tilhører arbeiderklassen. Blant Høyre-velgerne er det 14 prosent, og blant Frps velgere 20 prosent."

Dette er en enorm forandring. Fra at klasseidentifikasjon var helt avgjørende for hva man stemte på til at det er blitt en nokså jevn partifordeling. I 1965, da 40 prosent svarte at de tilhørte arbeiderklassen, gjaldt det 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere. men bare 5 prosent av Høyres velgere. I 12017, da 20 prosent svarte, at de tilhører arbeiderklassen gjelder det 32 prosent av Arbeiderpartiets velgere, 20 prosent av FrPs velgere og 14 prosent av Høyres velgere.

Det betyr at regjeringspartiene til sammen har omkring samme antall velgere som sier de tilhører arbeiderklassen som det Arbeiderpartiet har. Og for Høyre betyr det at andelen velgere som sier at de tilhører arbeiderklassen er mer en tredoblet sammenlignet med situasjonen i 1965. I den grad noen påstår at regjeringen står på kapitalens og arbeidsgivernes side mot arbeiderklassen, forteller tallene at velgerne ikke er enige.

Velgerundersøkelsene 2017

Helt siden 1977 har Statistisk Sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning gjennomført valgundersøkelser i forbindelse med stortingsvalg.Omkring to år etter valget har resultatene kommet ut i bokform. I år er det derimot slik at det allerede nå, to måneder etter valget, er presentert noen svært interessante funn om velgerforflytninger mellom partiene siden forrige stortingsvalg, om hvilke saker som var viktigst for velgerne ved valget og om hvilke partier som har størst tillit på ulike saksområder.

Her skal jeg konsentrere meg om tallene som forteller noe om partienes sakseierskap til ulike viktige saker. Sakseierskap handler om hva velgerne svarer når de blir spurt om "hvilket parti mener du har best politikk?" på ulike saksområder. Dette er endrer seg gjerne mellom valg, og disse endringene er ofte en viktig forklaring på hvorfor noen partier går frem og andre partier går tilbake. Har man høyere tillit hos velgerne i saker som betyr mye er sjansen stor for fremgang. For de største partiene er det viktig at denne tilliten er til stede i flere viktige saker samtidig. Da vinner man valg.

Lørdagen før valget skrev Dagbladet om en annen velgerundersøkelse gjennomført av meningsmålingsinstituttet IPSOS. Jeg blogget om den her. De nye tallene som nå er presentert av SSB og ISF er ganske like de tallene Dagbladet skrev om i september, så det er grunn til å tro at dette til sammen gir et ganske presist bilde av hvilket parti velgerne mente hadde de beste svarene i ulike saker da de stemte ved stortingsvalget. Et notat fra Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning sier dette om hovedtrekkene i endringene i sakseierskap ved dette valget:

"Høyre har særlig mye tillit i skole-, helse- og skattepolitikk. Partiet klarte i all hovedsak å holde på tilliten i disse sakene, men andelen som mente at partiet hadde best skattepolitikk sank med åtte prosentpoeng fra 2013 til 2017. Fremskrittspartiet har et klart sakseierskap i innvandringspolitikken, og andelen som mente at partiet hadde best politikk økte fra 27 prosent i 2013 til 35 prosent i 2017. Arbeiderpartiet tapte sakseierskap på sentrale områder for partiet, helse-, skatt- og sysselsettingspolitikk. Selv om over 30 prosent pekte på Ap som partiet med best sysselsettingspolitikk i 2017, er nedgangen fra 2009 dramatisk. Da mente over seks av ti at Ap var best."

Den mest interessante endringen ser vi når det gjelder hvilket parti som har best politikk for økt sysselsetting. Nå ble dette temaet av en eller annen grunn ikke målt i 2013. men i 2009 var det slik at over 60 prosent mente Arbeiderpartiet hadde den beste politikken for flere arbeidsplasser. Nå er tallet 28 prosent, mens Høyre har økt fra 14 prosent til 30 prosent, og har passert Arbeiderpartiet. Jeg tror dette må være en viktig forklaring på valgresultatet.

Skattepolitikken er et annet interessant spørsmål fordi det nødvendigvis må handle om et ideologisk skille der de som svarer at Arbeiderpartiet har den beste politikken vil ha høyere skatter, mens de som svarer Høyre vil ha lavere skatter. Her er utviklingen den at Arbeiderpartiet har falt fra 33 prosent i 2013 til 25 prosent nå, mens Høyre, som også her er størst, har falt fra 34 prosent til 26 prosent. Men her er det også viktig å merke seg at Fremskrittspartiet, finansministerens parti, har økt fra 9 til 14 prosent.

Det resultatet som kanskje har overrasket mest i denne undersøkelsen er synet på hvilket parti som har best miljøpolitikk. Det er her vi finner den eneste store forskjellen mellom denne undersøkelsen og den i Dagbladet. I SSB og ISFs velgerundersøkelse er det flest som svarer at de mener Høyre har den beste miljøpolitikken, opp fra 8 prosent i 2013 til 19 prosent nå. MDG er på andreplass med 14 prosent. Både Venstre og SV har falt, til henholdsvis 9 og 10 prosent, mens Arbeiderpartiet har 11 prosent. 

Når det gjelder andre saksområder kan vi slå fast at i helsepolitikken har Arbeiderpartiet falt fra 35 prosent i 2013 til 27 prosent nå, mens Høyre har økt fra 27 prosent til 28 prosent. I skolepolitikken har Høyre falt fra 35 prosent til 33 prosent, men er likevel klart størst. Arbeiderpartiet har økt fra 23 til 25 prosent. På eldreomsorg er Arbeiderpartiet størst, men har falt fra 28 prosent til 25 prosent. Høyre har økt fra 17 til 20 prosent. I familiepolitikken er det jevnt mellom tre partier, Arbeiderpartiet 21 prosent (tilbake fra 27), Høyre 19 prosent (frem fra 11) og Kristelig Folkeparti 18 prosent (tilbake fra 28). 

Fremskrittspartiet har i følge denne undersøkelsen en spesielt sterk posisjon blant velgerne på to områder. Særlig i innvandringspolitikken der 35 prosent av FrP har den beste politikken, noe som en klar oppgang fra 2013. Og i samferdselspolitikken har FrP høyest tillit med 25 prosent, opp fra 18 i 2013. Høyre har likevel hele 20 prosent mens AP har 17 prosent. Bare på et område er det et annet parti enn Høyre, Arbeiderpartiet eller Frp som skårer høyest på sakseierskap. Det er i distriktspolitikken der 39 prosent svarer at Senterpartiet har den beste politikken, opp fra 35 prosent i 2013. Men det er interessant at Høyre er på en god andreplass på distriktspolitikk med en oppgang fra 11 til 17 prosent, mens Arbeiderpartiet faller fra 16 til 9 prosent.

Kampen om valgresultatet

Ingen som så ansiktsuttrykkene på Høyres og Arbeiderpartiets valgvaker mandag kveld var i det minste tvil om hvem som vant og hvem som tapte stortingsvalget. Både gleden og skuffelsen kom helt spontant.

Likevel skrives det kronikker i aviser og det fremmes teorier i sosiale medier om at partiene som vant egentlig ikke vant likevel. På grunn av taktisk stemmegivning, på grunn av sperregrensen, fordi noen egentlig gikk tilbake og ikke frem, hevdes det til og med at resultatet var en seier for venstresiden Mye av dette skyldes nok skuffelse og om at det tar tid å fordøye et nederlag. Noe skyldes at noen er dårlige tapere. Det behøver man ikke bry seg om. Det går over.

Men det er samtidig viktig å passe på så ikke unøyaktigheter, myter og direkte usannheter om valgresultatet får fotfeste. Begynner man å tro på fortellinger om valget som ikke stemmer kan man komme i skade for å gjøre noen alvorlige strategiske feilvurderinger fremover, både i posisjonen og i opposisjonen. Derfor er det greit å rydde litt i hva som skjedde og ikke skjedd ved valget. Jeg gjør det i form av å kommentere fem påstander jeg har sett ulike steder og i litt ulike versjoner:

Påstand 1: "De borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk tilbake".

Nei, det stemmer ikke. Dette er som å være i cupfinalen to år på rad mot samme motstander, der du etter å hva vunnet 3-0 i finalen første gangen bare vinner 2-0 i finalen året etter. Ja det er et litt dårligere resultat, men du har ikke tapt. Du har vunnet finalen og er like mye cupmester som før. Slik er det i politikken også. Høyre overtok regjeringsmakten i 2013 etter å ha økt fra 30 stortingsmandater i 2009 til 48 stortingsmandater i 2013. Høyre har nesten 300 000 flere velgere nå enn i 2009. Arbeiderpartiet har omkring 150 000 færre velgere nå enn i 2009. Og så må vi huske på at det borgerlige mandatflertallet på 88-80 ved dette valget er høyere enn det rødgrønne flertallet i både 2005 og 2009.

Påstand 2: "De rødgrønne fikk egentlig flest stemmer ved valget"

Nei, det stemmer heller ikke. Nå var det riktignok slik i både 2005 og 2009 at de borgerlige partiene som kom inn på Stortinget hadde flere stemmer bak seg enn de rødgrønne. I 2009 var det hele 49 000 flere borgerlige stemmer, men fordi Venstre akkurat falt under sperregrensen ble det knapt rødgrønt mandatflertall og i 2005 var det 21 000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn rødgrønne. Denne gangen skriver noen at det er 10 000 flere rødgrønne enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Problemet er at for å komme frem til dette må man regne med MDGs stemmer, et parti som selv sier de er helt blokkuavhengige, i de rødgrønne tallene. De har over 94 000 stemmer og trekker man fra disse stemmene er det en relativt klar borgerlig stemmeovervekt.

Påstand 3: "Det har vært en venstredreining blant velgerne"

Nei, det har først og fremst vært en dreining internt på rødgrønn side fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Det er ikke noen venstredreining. Som nevnt over var det en kraftig styrking av borgerlig side ved valget i 2013, først og fremst ved at Høyre gikk kraftig frem og Venstre kom klart over sperregrensen. Dette har holdt seg i 2017, selv om alle fire partiene går litt tilbake. Fordi velgerne er fornøyd med resultatene og ser ut til å ønske enda mer borgerlig politikk. Internt på rødgrønn side er det derimot store endringer. De viktigste er at AP faller ytterligere 3,5 prosentpoeng etter å ha falt 4,5 prosentpoeng i 2013. Senterpartiet øker med 4,8 prosentpoeng. Man kan sikkert velge ulike merkelapper for å karakterisere dette, men venstredreining er det ikke.

Nå har SV styrket seg med to prosentpoeng og gjør et brukbart valg, men langt fra toppnoteringene. Og det som gjerne pleier å skje når SV gjør gode valg er at det blir borgerlig flertall, slik det også ble i 1989 og 2001, valg der SV fikk over 10 prosent av stemmene. Hvorfor skjer det paradoksale at et sterkere SV er et symptom på det motsatte av venstredreining? Jo, fordi det gjerne kommer når AP gjør dårlige valg og lekker i flere retninger samtidig. Da blir nettoeffekten en svekket og ikke en styrket venstreside.

Påstand 4: "Taktisk stemmegivning på Venstre i vestkantkretser avgjorde valget"

Ved alle valg er det et element av taktikk. Velgere flest er neppe enig med noe parti i alle saker, men vil være mer opptatt av noen saker enn av andre. Mange har sterke oppfatninger om hvem som bør styre landet og hvem som egner seg best til å være statsminister. Når man da opplever at sperregrensen kan bli avgjørende og at det kanskje bare mangler noen få stemmer på om et parti får to mandater eller åtte mandater, er det ikke helt unaturlig at det blir en del av vurderingene. Selv har jeg fått mange spørsmål og advart flere mot å stemme taktisk, fordi det er en risikosport, men når dette er velgere som er enige med Venstre i mye av politikken er det jo ikke unaturlig at noen stemmer på Venstre.

I min egen valgkrets på Fornebu og Snarøya fikk Høyre 51,8 prosent av stemmene, en tilbakegang på 12,4 prosentpoeng fra fylkestingsvalget for to år siden. Venstre fikk 14,2 prosentpoeng, en fremgang på 7,2 prosentpoeng. Det førte til at Venstre ble nest største parti i kretsen. Jeg tror det er flere grunner til at Venstre har økt oppslutningen, blant annet at de har vært klare i sin støtte til Erna Solberg som statsminister. Dette var stemmer som både bidro til at Venstre fikk inn et mandat i Akershus, men også til at Venstre kom over sperregrensen. At partiene på venstresiden driver kannibalisering på hverandre, noe som førte til at bare et av partiene SV, MDG og Rødt kom over sperregrensen, er et problem ingen andre kan løse for dem. Dette er jo også noe de åpenbart var klar over på forhånd, men jeg antar at disse partiene var mer opptatt av at eget parti skulle få flere stemmer enn av å sikre et regjeringsskifte. Det er jo helt legitimt.

Påstand 5: "Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid"

Nei, det ser ikke ut til å stemme. Dette har Kristin Clemet skrevet et blogginnlegg om med en analyse som er lengre og bedre enn jeg klarer å gi her, men hun har sett på tallene og slår fast at KrF har avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det betyr at det ved dette valget var 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre for seg selv, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre for seg. Dette er sikkert krevende vurderinger for KrFs partiledelse, men mitt inntrykk er vel også at flertallet av KrFs velgere, spesielt der partiet har flest velgere, foretrekker en regjeringen ledet av Erna Solberg. Sitt beste valgresultat har de gjort i Agder der de er tydelige på at de foretrekker en borgerlig regjering.

Jeg tenker at konklusjonen på alt dette er at vi ikke må lete etter kompliserte forklaringer når de enkle forklaringene er bedre. Valg handler først og fremst om politikk.  Når en sittende regjering vinner et valg er det ikke så veldig vanskelig å finne forklaringen. Det er fordi flertallet vil ha mer av den politikken regjeringen gjennomfører.

Valgjubel

Min utsikt til Ernas tale 

Det er finnes ingen middels bra valgnatt når partiet ditt kjemper om regjeringsmakt. Det er bare to muligheter. Enormt mye står på spill og det er fire år til neste gang du kan gjøre noe med resultatet. Enten er valgvaken en brutal nedtur, og folk går tidlig hjem, helt utslitte, og vet at det blir fire lange år i opposisjon. Eller så vinner partiet ditt valget og de som har brukt all sin fritid på å jobbe for valgseier får være med på en feiring som får plass i historiebøkene.

Jeg får rett som det er kjeft hjemme fordi jeg er for optimistisk på forhånd. Det gjelder både valg og fotballkamper, men denne gangen var jeg i alvorlig tvil og våget ikke spå et resultat. Godfølelsen var jo der etter å ha banket dører og pratet med masse folk på stand de siste ukene, hørt masse positive tilbakemeldinger og sett noen veldig oppmuntrende statsministermålinger, men partimeningsmålingene reflekterte ikke stemningen jeg har opplevd ute. De viste dødt løp. Og meningsmålinger er tross alt mer systematiske og objektive enn noen samtaler i en valgkamp.

Lapp i lommen på valgnatten

Jeg laget meg en liten lapp som jeg hadde med meg i lommen til Høyres store valgvake i Oslo sentrum med tallene jeg mente var nødvendige for å vinne et knapt flertall, men samtidig realistiske hvis vi tok utgangspunkt i de siste meningsmålingene - og trakk fra InFacts målinger for VG som jeg ikke har stolt helt på. Som en ser på lappen min er MDG under sperregrensen, mens jeg hadde tallet 4 på både Venstre og KrF og regnet med at i hvert fall et av de partiene måtte komme over sperregrensen for å gi valgseier. Tallrekken min var AP 27, H 25, FrP 15, SP 9, SV 5, V 4, KrF 4, MDG 3 og Rødt 2.

Og nå på tirsdag morgen når 95 prosent av stemmene er talt opp er resultatet veldig nær dette, med MDG under og V og KrF over sperregrensen: AP 27,4, H 25,1, FrP 15,3, SP 10,3, SV, 6,0, V 4,3, KrF 4,2, MDG 3,2 og Rødt 2,4. Jeg bommet med et prosentpoeng på SP, men når både Venstre og KrF klarte sperregrensen med grei margin, ble det mer enn nok stemmer til å sikre borgerlig flertall.  Og det som ellers ville blitt en fryktelig valgnatt ble en feiring for historiebøkene.

Hvordan en regjeringsplattform blir seende ut, hva slags avtaler som eventuelt blir gjort i ukene som kommer og hvilke partier og personer som skal ta ansvar for ulike roller vet vi ingenting om nå.. Noen forandringer blir det sikkert, og det blir noen spennende dager fremover. Men det vi vet er at det er et ikke-sosialistisk flertall i Stortinget og at det betyr at en Høyre-ledet regjering kan fortsette. Arbeiderpartiet har gått tilbake i opposisjon, noe jeg bare tror har skjedd i 1973. Men viktigere enn det er det at Høyre har vunnet et valg fra posisjon, for første gang siden Kåre Willoch gjorde det i 1985.

Det er bare å gratulerer alle som var med på den fantastiske innsatsen som sikret dette historiske resultatet.

Sakseierskap ved valget 2017

Dagbladet har i dag en svært interessant sak om sakseierskap til de viktigste politiske sakene folk er opptatt av ved valg. Ipsos har spurt folk både om hvilke saker de mener er de viktigste ved dette valget og om hvilke partier de mener har den beste politikken på disse saksområdene. For Høyre er det gode nyheter på begge områder.

De to sakene velgerne oppgir som de viktigste for sitt partivalg er skole og utdanning med 29 prosent og sykehus med 21,5 prosent. I skolepolitikken har Høyre hatt høyest troverdighet i mange år og slik er det fortsatt. Høyre får 32,2 prosent og Arbeiderpartiet 25,7 prosent. I sykehus- og helsepolitikken har Arbeiderpartiet tradisjonelt hatt et sterk stilling, men her er det nå helt jevnt med Arbeiderpartiet på 28,9 prosent og 27,9 prosent som mener Høyre har best politikk.

Veldig gledelig sett med Høyre-øyne er det som har med å skape nye arbeidsplasser og med å holde orden i norsk økonomi. Arbeiderpartiet har historisk hatt et sakseierskap til skaping av arbeidsplasser, og har i denne stortingsperioden stadig vært kritiske til regjeringens politikk og hevdet at vi har gjort "for lite og for sent" i en vanskelig tid i norsk økonomi. Likevel er det slik at 34,4 prosent mener Høyres politikk er best for å skape nye arbeidsplasser, mens 33 prosent mener Arbeiderpartiets er det.

Høyres overtak når det gjelder det å holde orden i norsk økonomi er enda større. 33,9 prosent mener Høyre har den beste politikken, mens 29,5 prosent svarer Arbeiderpartiet. Og slik er det også når det gjelder kommuneøkonomi. 23,3 prosent svarer Høyre og 20,5 prosent svarer Arbeiderpartiet når det gjelder hvem som har de beste løsningene for kommuneøkonomien.

Fremskrittspartiet har hatt samferdselsministeren de siste fire årene og kan glede seg over at det har hjulpet på sakseierskapet i samferdselspolitikken. Her svarer 25,7 prosent at FrP har den beste politikken, 20,4 svarer Høyre og 15,5 prosent svarer Arbeiderpartiet. I innvandringspolitikken har FrP lenge hatt en klart sakseierskap og det er om mulig blitt enda tydeligere. 30,7 prosent svarer her at FrP har den beste politikken, mens 20,6 prosent svarer Arbeiderpartiet. I integreringspolitikken er det derimot slik at Arbeiderpartiet får 24,1 prosent, FrP 20,8 prosent og Høyre 11,5 prosent.

Og så er det naturligvis noen saker de mindre partiene ønsker å gjøre til sine hovedsaker som slår ut i et mer eller mindre tydelig sakseierskap akkurat der. Mest markant er dette for MDG i sakene klima og miljø og naturvern. Når det gjelder klima og miljø svarer 29,1 prosent at de mener MDG har best politikk. Venstre kommer på andreplass med 11, 6 prosent, Høyre har 9,5 prosent mens Ap og SV deler fjerdeplassen med 8,7 prosent. Det samme gjelder for Senterpartiet i distriktspolitikken. Her svarer 41,3 prosent at Senterpartiet har den beste politikken, mens Høyre er på andreplass med 12,3 prosent. Og det er interessant at Arbeiderpartiet her er nede i bare 11,1 prosent.

Hva er det å glede seg over for Arbeiderpartiet? Vel, målingen viser at når det gjelder eldreomsorg mener 29,5 prosent at de har best politikk mot 18 prosent for Høyre og 11,1 prosent for FrP. Og i familie- og likestillingspolitikken har Arbeiderpartiet 23 prosent, mens KrF har 16 prosent og Høyre 13,8 prosent. Men på dette området er det kanskje KrF som har mest grunn til å være fornøyd med at de har en tydelig profil.

Og så må jeg til slutt nevne storbypolitikk, som jeg antar at folk forbinder med summen av flere politikkområder som har med å byenes vestutfordringer å gjøre, blant annet bolig og kollektivtransport. Her er Høyre suverent på topp med 32,1 prosent mens AP har 17,2 prosent. Så får vi håpe at denne tilliten til Høyres løsninger også kommer til uttrykk på valgdagen.

Mine 10 grunner til å stemme Høyre

Fra artikkelen i Vårt Land i dag

I Vårt Land i dag er jeg intervjuet om de litt større verdimessige og ideologiske spørmålene, og min egen politiske reise. Den er her, men bak en betalingsmur. Jeg får jo gjerne noen spørsmål om dette annenhvert år, hver gang det er et valg, og det er like hyggelig å svare hver gang. En enda lengre reisebeskrivelse av den reisen ligger her, i en artikkel jeg skrev i tidsskriftet Samtiden i 2007.

Jeg har stemt på Høyre ved alle Stortingsvalg siden 2001 og har ingen planer om å endre på akkurat det. Men et nytt valg gir en god anledning til å tenke igjennom hvilke utfordringer som skal løses og hva partiene vil gjøre for å ruste Norge bedre for fremtiden.

Mine 10 viktigste grunner til å stemme Høyre ved dette valget er:

1. Erna som statsminister. Erna Solberg er en svært god statsminister for Norge. Hun har ledet regjeringen i en vanskelig tid, med fall i oljeprisen og en mer urolig internasjonal situasjon enn vi har vært vant til. Vi opplever nå fremgang i Norge. Det er ingen grunn til å eksperimentere med usikre og uprøvde politiske alternativer.

2. Kunnskap. Høyre er partiet som er opptatt av kunnskap og kvalitet i skolen og i høyere utdanning. Som styrker yrkesfagene og mener at mesterbrev er like viktig som mastergrad. Som er opptatt av at lavt fravær bidrar til mindre frafall. Som har gjennomført en stor strukturreform for å bedre kvaliteten og tilbudet i høyere utdanning. Og som har økt satsingen på forskning ved universitetene og i næringslivet.

3. Flere arbeidsplasser i privat sektor. Verdier må skapes før de kan deles. Høyre er partiet for verdiskaping, vekst og arbeidsplasser i privat sektor. Gjennom en skattepolitikk, samferdselsinvesteringer og andre rammebetingelser som gjør norsk næringsliv enda mer konkurransedyktig. Og også gjennom en forsknings- og innovasjonspolitikk som bidrar til flere gründere og mer nyskaping.

4. Fornye, forenkle og forbedre. Denne perioden har Høyre stått i spissen for å forenkle plan- og bygningsloven og lov om offentlige anskaffelser. Vi digitalisert en rekke tjenester i det offentlige. Vi har flyttet ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Og ikke minst er det gjennomført reformer som vil styrke fagmiljøer og øke effekten av offentlige tiltak: kommunereform, nytt veiselskap, politireform og jernbanereform, blant annet. For å unngå reversering må Høyre få fortsette i regjering.

5. Lavere klimagassutslipp. For første gang går klimagassutslippene nedover i Norge. Det grønne skiftet betyr at vi er i ferd med å frikoble økonomisk vekst fra økte klimagassutslipp. Næringslivet spille en hovedrolle og trenger et marked der politikken setter rammer, men der konkurranse og entreprenørskap fungerer, slik at bedriftene kan gjøre det de kan best - å skape nye miljøløsninger.

6. Kreftbehandling. Regjeringen har innført såkalte pakkeforløp for kreftbehandling som skaper trygghet for pasienten og gjør behandlingen mer forutsigbar. Pasienten er i sentrum for det som skjer og vet at det ikke er tilfeldigheter som avgjør hva slags tilbud man får. Dette er pasientens helsevesen i praksis.

7. Frivillighet og sosiale entreprenører. Noen utfordringer er kompliserte og går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer i det offentlige. Stat og kommune har ofte "vertikale løsninger på horisontale problemer". Her kan frivilligheten og sosiale entreprenører komme inn som en innovativ kraft og samarbeidspartner som ser til utenfra og fra brukernes synsvinkel. Vi trenger mer frivillighet og flere sosiale entreprenører.

8. EØS. Norge er helt avhengig av internasjonal handel og spilleregler der store land ikke kan ta seg til rette. Vi trenger gode internasjonale handelsavtaler. Vårt næringsliv er helt avhengig av at vi har tilgang til EUs indre marked, EUs forskningssamarbeid og andre arenaer der vi kan samarbeide med våre naboland og viktigste samarbeidspartnere. Vår velferd og velstand er helt avhengig av EØS.

9. Forsvar og beredskap. Det gjennomføres en historisk opptrapping av forsvarsbudsjettene for å møte en ny og mer urolig internasjonal situasjon. Den nye langtidsplanen sørger for helt nødvendige strukturendringer og for investeringer i nye og moderne våpensystemer. Og Høyre er tilhenger av at vi fortsatt har et nært samarbeid med våre allierte i NATO.

10. Helheten. Noen partier er bare opptatt av enkeltsaker. Problemet med det er at når ting henger samme så risikerer man at noe som virker smart isolert sett går ut over noe annet viktig. Og vi risikerer å bruke opp verdier som tilhører fremtidige generasjoner. Helhet kan høres kjedelig ut, men det er helt nødvendig at vi har partier i Norge som forstår sammenhengen mellom utgifter og inntekter og er i stand til å prioritere det viktigste høyest.

Skolevalget 2017

Hvor mye betyr skolevalget for Stortingsvalget? I et tidligere politisk liv, der jeg deltok i veldig mange skolevalgsdebatter, lærte jeg at denne koblingen ikke er så tett. I 1993 ble SV største partiet ved skolevalget med 18,9 prosent. Det var mye jubel og optimisme. Men ved Stortingsvalget ble resultatet 7,9 prosent, ned fra over 12 prosent ved fylkestingsvalget to år tidligere.

Jeg mener skolevalg er bra og viktig, og blogget om skolevalgene i 2009, 2011, 2013 og 2015. I 2009 spådde jeg borgerlig valgseier ved Stortingsvalget basert på skolevalgsresultatene. Og tok helt feil. Også da var det litt tungt. En av årsakene til at jeg bommet i begge tilfellene var at skolevalgene ikke ser ut til å fange opp velgervandringene i løpet av valgkampen så godt, og selvsagt ikke det som skjer de siste dagene inn mot valget, etter at skolevalget er ferdig.

Med disse forbeholdene er det likevel interessant å grave seg ned i materialet som ligger ute på nettsidene til NSD - Norsk senter for forskningsdata. Der finner man resultater fra alle skolevalg siden 1989 og man kan gå inn i tabellene og se på resultatene fylkesvis og på hver enkelt skole. For politiske nerder er jo det veldig gøy. Og partienes historiske resultater gir grunn til å reflektere litt over oppturer og nedturer over tid:

Denne gangen mener jeg at Venstre har størst grunn til å juble. De fikk 7,4 prosent og har med det oppnådd sitt beste skolevalgsresultat noen gang. Nå har for så vidt Venstre lang erfaring med at det ikke er noen entydig sammenheng mellom gode skolevalgsresultater og gode stortingsvalg, men jeg tipper Venstre er svært fornøyd både med resultatet og med å være større enn MDG på skolene. MDG har med 6,8 prosent også fått sitt beste resultat noen gang, men jeg hadde trodd MDG ville få mer støtte blant de yngste velgerne og jeg er spent på om dette er nok til at MDG klarer sperregrensen ved valget.

Venstre er også større enn Senterpartiet. De har fått 6,8 prosent og det er ikke så lett å se spor av at Senterpartiets kampanjer mot "sentralisering" har truffet, i hvert fall ikke utenfor Senterpartiets tradisjonelle kjerneområder. SP går litt fram sammenlignet med skolevalget for fire år siden, men er ikke i nærheten av glansdagene på 90-tallet da EU-saken preget den politiske debatten i Norge.

Arbeiderpartiet har med 27,8 prosent blitt skolevalgets største parti, selv om nedgangen fra to år siden er på 4 prosentpoeng. AP har i likhet med Høyre gjerne vært større ved selve stortingsvalget enn ved skolevalget. Da Arbeiderpartiet fikk sitt berømte 36,9 i 1993 (som Jagland ikke klarte i 1997) fikk Arbeiderpartiet bare 17,2 prosent ved skolevalget. Da Stoltenberg I-regjeringen styrte i 2001 fikk Arbeiderpartiet bare 11,7 prosent ved skolevalget. Det virker som dette har endret seg og at Arbeiderpartiet nå er omtrent like store på skolene som ved selve valget.

Høyre er nest størst. 15,1 prosent oppslutning er litt bak resultatet for to år siden og langt bak 2013-rekorden på 28 prosent. Men jeg tror Unge Høyre har rett i at dette er et ganske bra resultat med tanke på at Høyre er i regjering og debatten om fraværgrense har vært vanskelig i akkurat denne aldersgruppen. Historisk har Høyre pleid å ligge lavere ved skolevalg enn ved stortingsvalg, for eksempel bare 11,6 prosent i 2005, 16,4 prosent i 2001 og aller lavest, 10,7 prosent i 1997. Ved alle disse valgene ble selve valgresultatet mye bedre. Og slik blir det helt sikkert også denne gangen, men hvor mye bedre vet vi ikke før stemmene er talt opp mandag.

Maria og Jens i Dagbladets valgbod

Det hender politikere gjør ting de ikke kan. Synger og spiller for eksempel. Men her to sentrale høyrepolitikere som viser at de virkelig kan det. Vokalist Maria Barstad Sanner er generalsekretær i Unge Høyre. Pianist Jens Frølich Holte er politisk rådgiver i Klima og miljødepartementet. Innslaget er fra Dagbladets valgbod torsdag.

Verdiene må skapes

I denne valgkampen snakker vi i Høyre mye om behovet for å skape nye bedrifter og arbeidsplasser, om skatter og avgifter og om rammevilkår for næringslivet. Uten at dette er i orden har vi heller ikke råd til velferdsordningene våre. Her er en video om hvordan verdier skapes i Norge:

Mester like bra som master

Tidligere i august presenterte forskningsingsinstituttet NIFU sitt årlige kompetansebarometer laget på oppdrag for NHO. Undersøkelsen kartlegger kompetansebehovet NHOs medlemsbedrifter oppgir at de har de nærmeste årene.

Av mange ting det er nyttig å få vite mer om er det spesielt interessant å se på hvilke utdanningsnivåer bedriftene oppgir av de trenger flere folk de neste fem årene. Mens det er slik at 42 prosent oppgir at de trenger flere ansatte med bachelorgrad og 34 prosent trenger flere ansatte med mastergrad, er det hele 61 prosent som oppgir at de trenger flere ansatte med yrkesfaglig utdanning og 51 prosent trenger flere med fagskoleutdanning.

Behovet for flere fagarbeidere er med andre ord enda større enn behovet for personer med høyere utdanning i NHOs medlemsbedrifter i årene som kommer. Nå er ikke alle bedrifter med i NHO, og bransjefordelingen er ikke fullt ut representativ for norsk arbeidsliv, men det er neppe noen grunn til å tro at det er så mye annerledes om vi spør de øvrige. Det er særlig blant de små og mellomstore bedriftene de oppgir et behov for flere fagarbeidere. NIFU kommentere beskriver dette behovet slik i rapporten:

"Bedriftene som svarte at de i stor eller noen grad har behov for håndverksfag eller personale med fullført videregående opplæring yrkesfaglige programmer, fikk et oppfølgingsspørsmål om hva slags type yrkesfaglig utdanning de har behov for de neste fem årene. Bedriftene kunne her velge mellom ni hovedretninger, og det var mulig å oppgi flere hovedretninger. Det fremgår av figur 2.12 at flest bedrifter etterspør ansatte med utdanning innenfor teknikk og industriell produksjon. Deretter følger bygg- og anleggsteknikk, elektrofag, og service og samferdsel. I 2016 og 2015 var det flest som etterspurte ansatte med utdanning innenfor bygg- og anleggsteknikk. 

Det må her understrekes at NHOs medlemsmasse ikke er representativ for hele næringslivet i Norge. Resultatene gjenspeiler at en relativt stor andel av NHO-bedriftene inngår i næringer som elektrisitets-/gass-/damp-/varmtvannsforsyning, industri, overnattings- og serveringsvirksomhet, og bergverksdrift og utvinning. Dermed følger det at utdanninger innenfor teknikk og industriell produksjon og bygg- og anleggsteknikk utgjør et stort behov blant NHO-bedriftene, mens for eksempel helse- og oppvekstfag mindre etterspurt."

Flere må velge yrkesfag for at dette kompetansebehovet i arbeidslivet skal bli løst. Vi allerede gjort mye i regjering for å gjøre det mer attraktivt for bedriftene å ta inn lærlinger og for å gjøre de yrkesfaglige utdanningene bedre og mer relevante. Regjeringen og Stortingsflertallet har økt tilskuddet til lærebedrifter med 20 000 kroner per kontrakt, Tilskuddet for å ta inn lærlinger og lærekandidater med særskilte behov, er også økt. Regjeringen har også bestemt at alle statlige virksomheter med over 100 ansatte skal ha lærlinger. Og fra 1. januar 2017 gjelder en lærlingeklausul ved offentlige anbud, noe jeg regner med vi vil se en tydelig effekt av etter hvert.

Men for å dekke etterspørselen må vi gjøre mer. Derfor har Høyre lagt frem et nytt yrkesfagløft nå i valgkampen med flere konkrete tiltak. Her er det konkrete statsministeren og kunnskapsministeren la frem tidligere i august

Hva skal vi gjøre for bedre innhold i yrkesfagene:

• Innføre et nytt, praktisk og arbeidslivsrettet håndverksfag i ungdomsskolen. 
• Gi arbeidslivet og partene større innflytelse over innholdet i yrkesopplæringen. 
• Reformere yrkesfagprogrammene slik at elevene får spesialisere seg tidligere, får mer yrkesrelevant teori og tilbudet matcher behovet i arbeidslivet bedre. 
• Ha en mer praktisk yrkesopplæring og gjøre teorien mer relevant. 
• Gjennomføre et kvalitetsløft i fagskolene og likestille fagskolestudenter med andre studenter. 
• Skape enklere veier for få flere voksne til å ta fagbrev. 
• Jobbe for økt bruk av TAF-modellen i flere ulike yrkesfagretninger.

Hvordan skal vi bedre finansieringen:

• Øke utstyrsstipendet for de dyrere yrkesfaglige studieretningene.
• Ha oppdatert og kvalitetssikret utstyr ved de yrkesfaglige studieretningene.

Hvordan skal vi styrke yrkesfaglærerne:

• Opprette enda flere hospiteringsstillinger den ene veien og lektor II-stillinger den andre veien, slik at vi får en svingdør mellom skolen og næringslivet. 
• Fortsette satsingen på etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere gjennom Yrkesfaglærerløftet.

Hvordan sikrer vi flere læreplasser:

• Øke bruken av vekslingsmodeller, slik at flere elever får relevant praksis også de to første årene av yrkesutdannelsen.
• Fortsette å øke lærlingtilskuddet og ha som mål at det på sikt skal ligge på samme nivå som kostnaden til en yrkesfaglig skoleplass.
• Stille krav om at alle statlige etater og underliggende virksomheter skal ha lærlinger. Målet er at det skal være to lærlinger per 100 ansatte.

Test av valgomatene

Hvilket parti skal jeg stemme på ved valget? Nå vet jeg for min egen del svaret på det, men for de som ikke vet, er i tvil, eller vil sjekke om de er så enige med partiet sitt som de håper, er det mange valgomater og partitester å velge mellom. Men hvilken partitest er best?

En god valgomat må selvfølgelig gjengi partienes standpunkter på en korrekt måte, noe som kan være litt krevende med tanke på at man må forenkle setninger og avsnitt i partiprogrammene. Men ut over det må den løfte frem noen viktige saker som er egnet til å skille partiene fra hverandre og som er viktige nok for velgerne til at de avgjør partivalg. Det må være mange nok spørsmål til å treffe velgere som er opptatt av ulike saker, og de må kunne finsikte partiene fra hverandre også der det er trangt om plassen (for eksempel finne ut forskjellen på SV og Rødt), men kan ikke så mang spørsmål at man går lei.

Å finne spørsmålene som skiller klart kan være vanskeligere enn det høres ut, blant annet fordi det noen partier har et helt klart standpunkt til og mener er en viktig sak, kan et annet parti ha et ønske om å være litt uklare på. Høyre har for eksempel innført en fraværsgrense for elever i videregående skole. Hva mener Arbeiderpartiet om denne fraværsgrensen? Så vidt jeg vet sier de at de er mot regjeringens fraværsgrense, men for en annen, men ikke definert fraværsgrense. Slike uklarheter er det ikke lett å stille et godt spørsmål i en valgomat. Det samme gjelder saker der det er uenighet om hvor mye penger ønsker å bruke til et formål eller om hvordan man skal veie et formål som koster penger opp mot andre viktige ønsker når vi ikke har råd til alt på en gang. Prioritering mellom saker er ikke lett å avklare i en valgomat.

Jeg synes en god partitest bør si noe om hvem man ønsker som statsminister og gjerne spørre noe mer om regjeringsspørsmålet. Hvem man har tillit til er viktig. En god valgomat spør også om holdning til spørsmål som pleier å skille rødgrønne og borgerlige partier, som mer valgfrihet for innbyggerne når det gjelder helse- eller omsorgstjenester og om det er i orden at også private kan drive barnehager og skoler, i tillegg til det offentlige tilbudet, for å bidra til økt mangfold. Spørsmål som klargjør ulike holdninger til kvalitet i skolen og åpenhet om resultatene i skolen i for eksempel Pisa-undersøkelser er ofte også gode til å få fram slike forskjeller.

Så vil en dagsaktuell valgomat gjerne spørre om innvandring, om den skal øke, reduseres eller være på dagens nivå. Det er et type spørsmål der jeg mener to alternativer blir for lite, det må også være mulig å gi støtte dagens politikk. Den vil spørre om forvarsbudsjettet bør øke til NATOs målsetting. Og den bør definitivt spørre om det er i orden at vi stenger ned all oljeproduksjon i Norge. Og gjerne om ulike tiltak for å få ned klimagassutslipp og lokal forurensning. I tillegg til den miljømessige bærekraften i samfunnet vårt er det også et poeng å avklare hva man tenker om å sikre den økonomiske værekraften over tid, og om vi fortsatt skal holde oss innenfor en streng handlingsregel når det gjelder bruk av oljepenger på statsbudsjettet.

Det bør være spørsmål om skattene bør økes eller reduseres, og spørsmål om støtte til viktige reformer av offentlig sektors organisering for å kunne levere bedre tjenester, som kommunereform, jernbanereform og politireform. Jeg har også sans for at valgomater spør om ideologisk orientering og holdning til internasjonalt samarbeid og handel med andre land. Spørsmål som "vil du avskaffe kapitalismen?", "vil du melde Norge ut av EØS?" og "Mener du at Norge skal melde seg ut av NATO?" hjelper til med å rydde i helt grunnleggende politiske retningsvalg, ikke minst når partier som Rødt, SV og MDG gjør det godt i enkelte meningsmålinger.

Hvordan leverer de ulike partitestene på dette behovet? Jeg synes det i all hovedsak ser veldig bra ut. Den jeg tror leverer aller best på det jeg er opptatt av å ha med er TV2s omfattende partitest. Her kan du trykke på et hjerte hvis du mener en sak er spesielt viktig, og det er mange spørsmål. Den begynner med statsminister og regjeringsspørsmål, tar for seg ideologi og verdier, og er innom en rekke dagsaktuelle saker. Oljeproduksjon, skatt, flyktninger. fritt behandlingsvalg og forsvarsbudsjettet. Jeg bør i følge TV2s test anbefalt å stemme Høyre.

NRKs valgomat er litt enklere, med 24 spørsmål. Den går rett på spørsmål om skattene skal økes og er innom blant annet ruspolitikk, oljepoduksjon, politireform, forsvar, EØS og privat eldreomsorg. En litt spesiell vri i denne er at du kan følge med på om partiene stiger eller synker i kurs underveis når du svarer. Kanskje pedagogisk, men jeg synes det blir litt mindre spennende når man kan justere kursen underveis. Men uansett ble svaret Høyre.

Aftenpostens valgomat har 28 spørsmål og åpner med bistand. Aftenposten har også laget en forklarende tekst med litt relevant informasjon under samtlige spørsmål for de som synes de trenger det, og det kan jo være nyttig for oss alle. Man kan oppgi om man synes en sak er viktig, litt viktig eller ikke viktig. Det spørres om nedstenging av oljeproduksjon, PISA-tester i skolen, NATO og EØS. Og om det er i orden med privat arbeidsformidling. Og her er det spørsmål om både private skoler, jernbanereform og kommunereform. Høyre på meg her også.

Dagbladets valgomat begynner litt omstendelig med ulike personopplysninger og med å spørre om hva du stemte forrige gang. Så går den rett på spørsmål om oljeproduksjonen skal legges ned i løpet av 15 år. Det er i alt 25 spørsmål om valgfrihet i velferdstjenester, skattenivå, velferdsprofitt, mer privatisering av statsbedrifter, midlertidige ansettelser og forsvar. Den er også innom kommunereform og politireform. Den gir mulighet til å gradere om en sak er veldig viktig, viktig eller ikke viktig. Dagbladet er kanskje litt venstreorientert i begrepsbruk og vinkling av flere av sakene. Men jeg blir anbefalt å stemme Høyre likevel.

Nettavisens partitest overforenkler litt i overkant etter min smak, med ja/nei-svar på 28 påstander, Man kan si nei til økte skatter, men ikke om de bør settes ned eller være som i dag. Man kan si nei til flere flyktninger skal få kommer til Norge, men ikke om det betyr at det tar imot færre eller være som i dag. Det er heller ikke mulig å vekte hva man mener er viktigst og mindre viktig hos Nettavisen. Jeg synes noen av spørsmålene i denne blir litt uklare og prøvde meg med litt ulike svar på 2-3 spørsmål. Og fikk tre ulike anbefalinger.

Velgerhjelpen i Budstikka er et eksempel på en valgomat i en lokalavis, med flest nasjonale spørsmål, men noen lokale som er lagt inn underveis. Her begynner de med holdning til regjeringen og er detter blant annet midlertidige ansettelser, eggdonasjon, heldagsskole, fraværsgrense, NATO og EØS. Det er et par lokale spørsmål om boligbygging Asker og Bærum og om ny E18. Og til slutt er det spørsmål om hvem som bør være statsminister. Man kan krysse av om man synes en sak er viktig. Anbefalingen ble Høyre.

VGs superenkle valgomat strider mot det meste jeg har sagt om hva som bør være med i en slik test, men den er likevel ganske kul, og treffer nok ganske godt. Det er bare seks spørsmål, fire for å finne ut om man er på rødgrønn eller borgerlig side, og to for å finne rett parti innenfor blokken. Så enkelt kan det også gjøres. Ved å bare spørre om skatt, privat omsorg, midlertidige ansettelser, olje i Lofoten og asylpolitikk sier VGs test at jeg bør stemme Høyre.

Det er litt varierende  i hvor stor grad disse valgomatene forklarer bakgrunnen for spørsmålene de stiller eller lenker til annet stoff. Jeg tror uansett det er lurt å lese seg litt opp på egenhånd, og helst sammenligne de partiene det er mest aktuelt å stemme på. Vurderer man for eksempel å stemme Høyre er Høyres nettsider et bra sted å finn ut mer om de sakene man er mest opptatt av. Der finner man Høyres partiprogram, det viktigste av alle dokumentene et parti har foran et valg, der ambisjonene for neste stortingsperiode er formulert for alle saksområder. I motsatt enda av skalaen finner man den helt enkle Ti grunner til å stemme Høyre. Og så jeg vil anbefale alle å besøke Erna.no for å lese mer om sakene statsministeren er opptatt av å gjennomføre i neste periode.

Hva koster MDGs oljepolitikk?

"- Det er nok noen i oljenæringen som er redde" var overskriften på et helsides oppslag om MDG i Dagens Næringsliv torsdag. Sannheten er nok heller at de aller fleste av oss bør være redde. Når oljeselskapene betaler hele 78 prosent i skatt er det statens inntekter og velferdsordningene som påvirkes mest hvis MDG får makt.

Torsdag var Miljøpartiet De Grønnes partiledere Rasmus Hansson og Une Aina Bastholm intervjuet i DN og prøvde der å forklare hvordan de skal styre landet uten store deler av statens inntekter. Det litt rare i dette intervjuet er at de prøver å gi inntrykk av vi ikke kommer til å merke noen stor forskjell fordi olje- og gassproduksjonen vil gå nedover uansett. Jeg er redd de tar veldig feil der.

Med dagens politikk går også oljeproduksjonen og oljeinntektene nedover, men vi vil ha oljeproduksjon i flere tiår til. Felt som bygges ut nå vil kunne produsere i 40-50 år, dersom det er kunder som vil kjøpe oljen eller gassen. MDG vil ikke det. Det stiller til valg fordi de vil gjennomføre det som står i partiprogrammet. Og i partiprogrammet for neste stortingsperiode står det at MDG vil:

"Stanse åpning av nye olje og gassfelt på norsk sokkel og starte en gradvis og planmessig utfasing av petroleumsvirksomheten over en 15-årsperiode."

Det var til og med kamp på landsmøtet om dette, og flertallet vill skjerpe tidsplanen og avslutte norsk oljevirksomhet tidligere enn det som opprinnelig var foreslått. Det som står er at full nedstenging av all oljeproduksjon skal være gjennomført om 15 år, men at vi umiddelbart skal la være å åpne noen nye områder for oljevirksomhet, slutte med all oljeleting og umiddelbart stanse alle planlagte utbygginger. Da blir det også full stopp i alle nye investeringer. Og så man i tur og orden stenge ned alle feltene som er i produksjon slik at det er helt stengt i løpet av 15 år.

Det er ikke så vanskelig å finne tall som viser at dette blir svært dramatisk. På to måter. Den ene handler om de pengene som i dag går rett til inn i statskassen. Det gjelder skatte- og avgiftsinntekter, inntekter staten har som eier av andeler på norsk sokkel og inntekter som kommer som utbytte gjennom eierskapet i Statoil. Man kan se her hvor store de ulike delene av oljeinntektene var i 2016 her. Prognosen for 2017 er 179,2 milliarder kroner i netto kontantstrøm fra oljevirksomheten til statskassen. Med MDGs politikk vil i løpet av få år 179 milliarder kroner forsvinne årlig fra inntektssiden på statsbudsjettet, kanskje enda mer. Og kuttene skal vi begynne med nå, på toppen av den nedgangen vi allerede har hatt på grunn av oljeprisfallet.

Men når MDG skal kutte tilsvarende på utgiftssiden, hvor vil de ta vekk 179 milliarder kroner i året? I 2017 koster de regionale helseforetakene (drift og investeringer i sykehusene) 141 milliarder. Vil man ikke kutte der koster høyere utdanning 36 milliarder, politiet 19 milliarder, jernbane 25 milliarder, foreldrepenger 20 milliarder og forskning 35 milliarder kroner over statsbudsjettet, bare for å nevne noen eksempler på steder jeg tror de må kutte. Det kan jo også være et poeng å minne om at omkring 20 milliarder i skattelettelser den borgerlige regjeringen har gjennomført denne perioden er svært beskjedent sammenlignet med det inntektskuttet på 179 milliarder som  MDG går inn for. Men det stopper ikke der.

Den andre dramatiske konsekvensen handler om at oljesektoren i norsk økonomi ikke bare er oljeinntekter til statskassen, men industri og folks arbeidsplasser over hele landet knyttet til oljevirksomheten. Dels de bedriftene som er oljeselskaper, leverandørbedrifter og servicebedrifter i oljenæringen. Og dels alle andre bedrifter som ikke er egentlig oljevirksomhet, men som leverer alle typer varer og tjenester til den norske petroleumssektoren. Hvor mange arbeidsplasser er det? Da jeg blogget om dette i 2015 siterte jeg fra en utredning forskningsinstituttet IRIS i Stavanger har laget for næringslivsorganisasjonen Norsk Olje og Gass i 2015 der de skrev at:

"I 2014 var det rundt 330 000 ansatte i petroleumsrelatert virksomhet, hvorav 186 000 i direkte petroleumsrelaterte virksomheter (operatørselskap og leverandører) og 143 000 i indirekte petroleumsrelaterte virksomheter (leverandører av generelle varer/tjenester som transport, finans osv). Dette tilsvarer nesten 13 % av alle bosatte sysselsatte.(...) Det finnes direkte petroleumsrelatert virksomhet i alle fylker. Fylkene med absolutt sett flest antall ansatte i direkte petroleumsrelatert virksomhet er Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Akershus. (...) Fylkene hvor ansatte i direkte og indirekte petroleumsrelatert virksomhet utgjør høyest andel av bosatte sysselsatte, er Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Vest-Agder, Akershus, Aust-Agder, Oslo og Sogn og Fjordane."

Og når det gjelder investeringer i oljevirksomhet som er det jo ikke slik at MDG skal trappe det ned over 15 år, de skal stans all leting og all utbygging av nye felt fra nå. I 2017 er det beregnet at det skal investeres 125 milliarder kroner i oljevirksomheten på norsk sokkel, og omtrent like mye i 2018 og årene etter. Dersom disse investeringene ikke kommer vil det få en enorm effekt på både norsk økonomi og på arbeidsledigheten. Vi har jo sett hvordan et oljeprisfall fra 120 dollar til 30-40 dollar har slått ut i at 40-50 000 oljejobber har forsvunnet. Men dette er likevel svært lite sammenlignet med effekten av å brått slutte med all leting og utbygging på norsk sokkel.

Vi vi uansett få en gradvis nedgang i oljeproduksjonen på norsk sokkel som gjør at en del av virksomhetene og ansatte i næringen må omstille til annen noe annet uansett. Det vil bli krevende nok. Men å brått skru av en hel industri med konsekvenser for et par hundre tusen ansatte er noe helt annet. Og færre i jobb betyr også bety lavere skatteinntekter fra både personer og bedrifter, på toppen av nedgangen i de direkte inntektene fra sokkelen.

Det er jo helt legitimt å mene at vi skal avslutte alle oljeinvesteringer på norsk sokkel nå og snart stenge all oljeproduksjon også. Men da bør man også fortelle hvilke utgifter som skal kuttes for å få regnestykket til å henge sammen. Det holder ikke å si at alle skal jobbe litt kortere tid hver dag. Vi blir ikke rikere i Norge av at folk jobber mindre.

Neste periode (2): Tidlig innsats i skolen

Mye er blitt bedre i norsk skole de siste årene og den store innsatsen som gjøres for å videreutdanne lærere øker kvaliteten ytterligere. Men det er dessverre også slik at det går 10.000 elever ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.

Skolen skal være en arena for mestring, ikke for nederlag. Det skal ikke være slik at barn som blir blir hengende etter i lese-, skrive- og regneopplæringen. prøver å unngå det som er vanskelig og slutter å rekke opp en hånd. Forskning viser at det er tiltak tidlig i opplæringsløpet som har størst effekt på elevenes læring og personlige utvikling. 

Derfor har Høyre lagt frem 11 konkrete tiltak som skal gjennomføres i vår neste regjeringsperiode. De 11 tiltakene er:

1. Innføre en plikt for skolen til å gi intensivopplæring til elever som blir hengende etter. Hjelpen skal komme når den trengs, ikke når det er for sent.
2. Utvide lærerspesialistordningen og gjøre 3 000 lærere, én på hver barneskole, til spesialister i tidlig lese- og skriveopplæring med økt lønn, frikjøpt tid og faglig ansvar for at flere barn enn i dag lærer å lese og skrive skikkelig.
3. Tilby 2500 lærere plass på en ny videreutdanning i forskningsbasert begynneropplæring.
4. Innføre en nedre grense for skolekvalitet og pålegge skoleeiere som har for dårlige skoleresultater over tid, nasjonal hjelp til å løfte kvaliteten på skolen.
5. Sette i gang en nasjonal dugnad for leselyst og støtte opp med en søkbar tilskuddsordning for "Leselyst". Alle barn bør bli lest for minst en time i uken.
6. Reformere spesialundervisningen og sikre at innsatsen settes inn tidlig i utdanningsesløpet, blant annet gjennom å stille krav om at alle barneskoler skal ha spesialpedagogisk kompetanse.
7. Fortsette å prioritere tiltak mot mobbing og sikre en god implementering av nytt regelverk med nulltoleranse.
8. Sikre 20 minutters matpause for alle elever i barneskolen.
9. Ansette flere barnehagelærere med mål om at halvparten av de ansatte i barnehagen skal være pedagoger.
10. Innføre en kommunal plikt til å "banke dører" – drive oppsøkende virksomhet for å få innvandrerbarn i barnehage.
11. Lovfeste en samarbeidsplikt mellom barnehage og skole for å sikre en god overgang.

Og for de som ikke har sett en statsminister og tre statsråder gjøre et helhjertet forsøk på å gjennomføre "hode, skulder, kne og tå" like koordinert som en barneskoleklasse, er dette NRK-klippet verdt å se på.

Og mer om Høyres kunnskapspolitikk, det som er gjennomført i denne regjeringsperioden og det som er i programmet for neste periode både når det gjelder grunnskole, fagopplæring, høyere utdanning og forskning., er det ytterligere informasjon om her,

Neste periode (1): Pasientens helsetjeneste

Her på bloggen har jeg skrevet mye om politikk. Mest om den politikken regjeringen har vært i ferd med å gjennomføre, og etter hvert har gjennomført de siste fire årene. Å blogge om det vi gjør er viktig for å få gode innspill og diskusjon, men naturligvis også fordi der er viktig å fortelle om det som er levert.

I en valgkamp er imidlertid diskusjonen om hva som skal gjøres i neste periode enda viktigere enn å fortelle om hva som er gjort i denne perioden. Og vi har mye vi skal gjøre de neste fire årene. Jeg var så heldig å sitte tett på prosessen der vi har diskutert og vedtatt ny politikk ved å være med både i Høyres programkomite og i redaksjonskomiteen for det nye programmet på landsmøtet. De utspillene og valgløftene  vi kommer med nå i valgkampen er ikke ting som er tatt ut av luften, men tiltaksplaner som bygger på det politiske programmet landsmøtet vedtok i vår, etter en åpen og god programprosess.

Først ute av slike konkretiseringer, i forrige uke, var lanseringen av "10 helseløfter for å skape pasientens helsetjeneste". Dette er dels forbedringer der vi fortsetter jobben regjeringen har begynt på i denne perioden, men det er også noen helt nye tiltak for å få til pasientens helsetjenester. Første punkt i planen handler om at ventetidene skal videre ned. I dokumentet står det:

"Nå behandles pasientene godt over to uker tidligere enn for fire år siden. Én hel måned tidligere for rusbehandling. Høyre vil at ventetidene skal videre ned - i alle fall med ti dager de neste fire årene."

Andre tiltak handler om å lage såkalte "pakkeforløp", det vil si forutsigbare og standardiserte behandlingsopplegg som fjerner usikkerhet, for flere pasientgrupper:

"I 2018 vil vi innføre 8 pakkeforløp for psykisk helse og rus, 6 nye i 2019, og 3 i 2020. I 2018 får Helsedirektoratet oppdrag om å utarbeide pakkeforløp for pasienter med utmattelsessykdommer, smerte-, muskel- og skjelettlidelser."

Tredje løfte handler om å ha en ny type pakkeforløp for pasienter som ikke er så syke at de er på sykehus, men heller ikke er helt friske, kalt "pakkeforløp hjem" som i første omgang skal tilbys kreftpasienter. Fjerde tiltak handler om å gi flere med kreft eller annen alvorlig sykdom økt tilgang til utprøvende behandling og mulighet til å delta i kliniske studier. Femte løfte handler om å fortsette å prioritere rus og psykisk helse. Og sjette tiltak er å utvide retten pasienter har til fritt behandlingsvalg:

"Vi vil fortsette å styrke muligheten til å velge helsetjenestetilbyder selv. Mange gode private tilbud er forbeholdt dem med god råd. Det er usosialt og urettferdig. Derfor vil Høyre utvide fritt behandlingsvalg gjennom å godkjenne flere behandlingsinstitusjoner og behandlinger."

Tiltak nummer syv er å styrke pasient-, bruker- og pårørendeorganisasjonene og bli flinkere til å bruke kunnskapen de har. Det er jo ofte disse som er de virkelige ekspertene på hvordan norsk helsevesen fungerer. Åttende tiltak er å gjennomføre "en innbygger, en journal", det kanskje viktigste for en vellykket digitalisering av pasientens helsetjeneste:

"Vi skal innføre ”Én innbygger, én journal” og få på plass moderne IKT-løsninger gjennom blant annet å finansiere store IKT-investeringer i sykehusene på samme måte som bygg. Vi vil også legge frem et program for ”Pasientens digitale helsetjeneste”, der det blir like naturlig å være i kontakt med og få utført helsehjelp digitalt i fremtiden som det er å være på nettbank i dag."

Nummer ni på listen er mer kunnskap og mer åpenhet om kvaliteten på behandlingen i de ulike delene av helsesektoren. Det gjør vi blant annet ved å innføre en ordning der sykehusene ikke får fullfinansiert behandlingen med mindre de rapporterer fullverdige tall til kvalitetsregistrene. Løfte nummer 10 er å etablere en egen undersøkelseskommisjon som skal følge opp alvorlige feil i helsevesenet. Noe av det viktigste vi gjør er å lære av feil, slik at vi ikke gjør samme feil flere ganger.

En litt større gjennomgang av de 10 helseløftene ligger her på Høyres nettsider. Der er det også lenker til mer informasjon om helsepolitikken mer generelt og hva som er gjort for å redusere ventetider og for å styrke muligheten for å velge helsetilbyder selv.

Aftenpostens løftesjekk

Aftenposten: Slik gikk det med løftene

Før et valg er rimeligvis mange opptatt av om det som ble lovet ved forrige valg er blitt gjennomført eller ikke. Et av de bedre verktøyene jeg har sett for å hjelpe folk vurdere dette er Aftenpostens nettbaserte og interaktive gjennomgang av regjeringsplattformen: "Fire år senere: Slik gikk det med Solberg-regjeringens løfter".

I denne oversikten er nesten 200 saker fra Sundvolden-plattformen gjennomgått. Den ble naturligvis også omtalt i papiravisen tidligere i sommer, men det er nettversjonen, der internettets muligheter for å sortere, filtrere og gi tilleggsinformasjon er tatt i bruk, som det kan være verdt å utforske for de som liker å grave litt og gjøre egne vurderinger.

Når man klikker på en av sakene får man opp en omtale om hvordan saken er fulgt opp av regjeringen, sammen med Aftenpostens vurdering av om løftet er helt innfridd, delvis innfridd eller ikke innfridd. Man kan også filtrere på tema slik at man får opp de saksområdene man er mest interessert i. Aftenposten skriver dette om mål og metode:

"Vi har tatt for oss nesten 200 løfter fra regjeringsplattformen. Vurderingene av hvilke løfter som er innfridd, ikke innfridd eller delvis innfridd står for Aftenpostens egen regning. Vi har hentet inn faktainformasjon om status på de ulike områdene fra en rekke ulike kilder, blant annet departementene, SSB, organisasjoner og ulike nyhetsmedier. Løfter som er vanskelige å måle eller der det har vært krevende å skaffe nok dokumentasjon er utelatt."

Aftenposten skriver i artikkelen at to tredjedeler av løftene er innfridd, 134 av 193. Legger man til de løftene som er delvis innfridd er det snakk om over 80 prosent. Så kan man diskutere hvordan det er riktigst å måle. Men i saker man er særlig opptatt av er det er uansett lurt å gjøre det Aftenposten har lagt til rette for: Lese selv hva som gjort, hva det konkret vil si at et løfte er innfridd, hvilke forhold som gjør at et løfte bare er delvis innfridd (kanskje handler det om at et annet virkemiddel er brukt for å nå et mål) og om årsaken til at noen løfter ikke er fulgt opp. Det kan være gode forklaringer på det også. Dette siste har Trine Eilertsen skrevet en kommentarartikkel om, med tittelen: "Derfor innfrir ikke Solberg-regjeringen alle løftene."

Jeg har vært med på gjennomføringen av flere av sakene som er med på denne oversikten. Det gjør at jeg ikke helt klarer å la være å ha kritiske synspunkter til noen av Aftenpostens vurderinger. I noen saker synes jeg de har vært urimelig firkantede. På den annen side kunne de sikkert vært enda strengere på et par saker også. Og leseren kan uansett lese vurderingen og gjøre seg opp sin egen mening om det er sammenheng mellom løfter og gjennomføring. Derfor er dette blitt en informativ og pedagogisk gjennomgang av hva regjeringen har lovet og hva regjeringen har levert. Og det er dessuten hyggelig å få bekreftet fra andre at så mye bra og viktig er gjennomført de siste fire årene.