Likevel skrives det kronikker i aviser og det fremmes teorier i sosiale medier om at partiene som vant egentlig ikke vant likevel. På grunn av taktisk stemmegivning, på grunn av sperregrensen, fordi noen egentlig gikk tilbake og ikke frem, hevdes det til og med at resultatet var en seier for venstresiden Mye av dette skyldes nok skuffelse og om at det tar tid å fordøye et nederlag. Noe skyldes at noen er dårlige tapere. Det behøver man ikke bry seg om. Det går over.
Men det er samtidig viktig å passe på så ikke unøyaktigheter, myter og direkte usannheter om valgresultatet får fotfeste. Begynner man å tro på fortellinger om valget som ikke stemmer kan man komme i skade for å gjøre noen alvorlige strategiske feilvurderinger fremover, både i posisjonen og i opposisjonen. Derfor er det greit å rydde litt i hva som skjedde og ikke skjedd ved valget. Jeg gjør det i form av å kommentere fem påstander jeg har sett ulike steder og i litt ulike versjoner:
Påstand 1: "De borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk tilbake".
Nei, det stemmer ikke. Dette er som å være i cupfinalen to år på rad mot samme motstander, der du etter å hva vunnet 3-0 i finalen første gangen bare vinner 2-0 i finalen året etter. Ja det er et litt dårligere resultat, men du har ikke tapt. Du har vunnet finalen og er like mye cupmester som før. Slik er det i politikken også. Høyre overtok regjeringsmakten i 2013 etter å ha økt fra 30 stortingsmandater i 2009 til 48 stortingsmandater i 2013. Høyre har nesten 300 000 flere velgere nå enn i 2009. Arbeiderpartiet har omkring 150 000 færre velgere nå enn i 2009. Og så må vi huske på at det borgerlige mandatflertallet på 88-80 ved dette valget er høyere enn det rødgrønne flertallet i både 2005 og 2009.
Påstand 2: "De rødgrønne fikk egentlig flest stemmer ved valget"
Nei, det stemmer heller ikke. Nå var det riktignok slik i både 2005 og 2009 at de borgerlige partiene som kom inn på Stortinget hadde flere stemmer bak seg enn de rødgrønne. I 2009 var det hele 49 000 flere borgerlige stemmer, men fordi Venstre akkurat falt under sperregrensen ble det knapt rødgrønt mandatflertall og i 2005 var det 21 000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn rødgrønne. Denne gangen skriver noen at det er 10 000 flere rødgrønne enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Problemet er at for å komme frem til dette må man regne med MDGs stemmer, et parti som selv sier de er helt blokkuavhengige, i de rødgrønne tallene. De har over 94 000 stemmer og trekker man fra disse stemmene er det en relativt klar borgerlig stemmeovervekt.
Påstand 3: "Det har vært en venstredreining blant velgerne"
Nei, det har først og fremst vært en dreining internt på rødgrønn side fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Det er ikke noen venstredreining. Som nevnt over var det en kraftig styrking av borgerlig side ved valget i 2013, først og fremst ved at Høyre gikk kraftig frem og Venstre kom klart over sperregrensen. Dette har holdt seg i 2017, selv om alle fire partiene går litt tilbake. Fordi velgerne er fornøyd med resultatene og ser ut til å ønske enda mer borgerlig politikk. Internt på rødgrønn side er det derimot store endringer. De viktigste er at AP faller ytterligere 3,5 prosentpoeng etter å ha falt 4,5 prosentpoeng i 2013. Senterpartiet øker med 4,8 prosentpoeng. Man kan sikkert velge ulike merkelapper for å karakterisere dette, men venstredreining er det ikke.
Nå har SV styrket seg med to prosentpoeng og gjør et brukbart valg, men langt fra toppnoteringene. Og det som gjerne pleier å skje når SV gjør gode valg er at det blir borgerlig flertall, slik det også ble i 1989 og 2001, valg der SV fikk over 10 prosent av stemmene. Hvorfor skjer det paradoksale at et sterkere SV er et symptom på det motsatte av venstredreining? Jo, fordi det gjerne kommer når AP gjør dårlige valg og lekker i flere retninger samtidig. Da blir nettoeffekten en svekket og ikke en styrket venstreside.
Påstand 4: "Taktisk stemmegivning på Venstre i vestkantkretser avgjorde valget"
Ved alle valg er det et element av taktikk. Velgere flest er neppe enig med noe parti i alle saker, men vil være mer opptatt av noen saker enn av andre. Mange har sterke oppfatninger om hvem som bør styre landet og hvem som egner seg best til å være statsminister. Når man da opplever at sperregrensen kan bli avgjørende og at det kanskje bare mangler noen få stemmer på om et parti får to mandater eller åtte mandater, er det ikke helt unaturlig at det blir en del av vurderingene. Selv har jeg fått mange spørsmål og advart flere mot å stemme taktisk, fordi det er en risikosport, men når dette er velgere som er enige med Venstre i mye av politikken er det jo ikke unaturlig at noen stemmer på Venstre.
I min egen valgkrets på Fornebu og Snarøya fikk Høyre 51,8 prosent av stemmene, en tilbakegang på 12,4 prosentpoeng fra fylkestingsvalget for to år siden. Venstre fikk 14,2 prosentpoeng, en fremgang på 7,2 prosentpoeng. Det førte til at Venstre ble nest største parti i kretsen. Jeg tror det er flere grunner til at Venstre har økt oppslutningen, blant annet at de har vært klare i sin støtte til Erna Solberg som statsminister. Dette var stemmer som både bidro til at Venstre fikk inn et mandat i Akershus, men også til at Venstre kom over sperregrensen. At partiene på venstresiden driver kannibalisering på hverandre, noe som førte til at bare et av partiene SV, MDG og Rødt kom over sperregrensen, er et problem ingen andre kan løse for dem. Dette er jo også noe de åpenbart var klar over på forhånd, men jeg antar at disse partiene var mer opptatt av at eget parti skulle få flere stemmer enn av å sikre et regjeringsskifte. Det er jo helt legitimt.
Påstand 5: "Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid"
Nei, det ser ikke ut til å stemme. Dette har Kristin Clemet skrevet et blogginnlegg om med en analyse som er lengre og bedre enn jeg klarer å gi her, men hun har sett på tallene og slår fast at KrF har avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det betyr at det ved dette valget var 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre for seg selv, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre for seg. Dette er sikkert krevende vurderinger for KrFs partiledelse, men mitt inntrykk er vel også at flertallet av KrFs velgere, spesielt der partiet har flest velgere, foretrekker en regjeringen ledet av Erna Solberg. Sitt beste valgresultat har de gjort i Agder der de er tydelige på at de foretrekker en borgerlig regjering.
Jeg tenker at konklusjonen på alt dette er at vi ikke må lete etter kompliserte forklaringer når de enkle forklaringene er bedre. Valg handler først og fremst om politikk. Når en sittende regjering vinner et valg er det ikke så veldig vanskelig å finne forklaringen. Det er fordi flertallet vil ha mer av den politikken regjeringen gjennomfører.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar