onsdag 1. juli 2015

Crossing the floor

NRKs nettsider om partibytter
I fotballen er det tidsvinduer for overganger mellom klubber, og sommeren kalles gjerne "silly season", der ryktene gjerne går høyt om hvor de store stjernene skal spille neste sesong. Politiske overganger er ikke like ryddige og har ikke noe offisielt tidsvindu, men de er heller ikke helt uvanlige og kan dessuten komme veldig brått.

Internasjonalt er nok den aller mest kjente partihopperen Winston Churchill som faktisk byttet parti to ganger, først da han som konservativt medlem av parlamentet skiftet parti til de liberale i 1904, og så i 1924 da han gikk motsatt vei, fra de liberale til de konservative. Churchill var også medlem av regjeringen, i flere ulike departementer, for begge partier, og er naturligvis aller mest kjent for å være statsminister under 2. verdenskrig. I britisk politikk kaller man slike partiskifter for "crossing the floor", fordi det er dette man også i helt bokstavelig forstand må gjøre hvis man er medlem i nasjonalforsamlingen og bytter parti.

Den direkte foranledning til at norske medier igjen skriver om partiskifter er Øystein Djupedals overgang fra SV til Arbeiderpartiet. Og noen lurer vel på om Erik Solheim nå er på vei et nytt sted når han i en kronikk i Dagens Næringsliv erklærer sin støtte til viktige deler av Carl I. Hagens flyktningepolitikk. Det er jo uansett et bra påskudd for å ta for seg noen andre partibytter i morderne norsk politisk historie, slik NRK gjør i artikkelen "Sju norske politikere som har byttet parti". Som en ser er det SV som i nyere tid har vært klart mest rause partier når det gjelder å forsyne andre partier med erfarne politikere.

Jeg blir stort sett alltid nevnt når slike saker skrives og blir ofte spurt om jeg ikke er lei av å bli minnet om noe som skjedde for så lenge siden. Det blir jeg ikke. Det er gir tvert imot en bra anledning, stadig vekk, til å minne om hvorfor sosialisme ikke fungerer spesielt godt, mens borgerlig politikk som tar utgangspunkt i enkeltmennesket og vil bygge samfunnet nedenfra, skaper bra samfunn. Ikke at jeg har noen grunn til å savne meg selv i media for tiden, men akkurat denne overgangshistorien gir en god mulighet til å minne om at det handler om politikk. Noen vil hevde, særlig noen av dem man flytter fra, at slike partibytter har med makt og posisjoner å gjøre. Det tror jeg sjelden er tilfelle, ganske enkelt fordi det nesten alltid er enklere å bli der man er. Men er man på helt feil sted er det lurt å flytte.

Min politiske begrunnelse for hvorfor jeg byttet parti formulerte jeg i en lengre artikkel jeg skrev i tidsskriftet Samtiden tilbake i 2006, nesten ti år etter at det faktisk skjedde, etter sterke oppfordringer fra Kristin Clemet. Jeg synes det er grunn til å reklamere for den fortsatt. Artikkelen heter "En politisk reise" og ble skrevet på et tidspunkt der jeg for lengst hadde landet som både Høyrevelger og aktiv del av det fellesborgerlige Civita-miljøet, men på grunn av annen jobb i utkanten av politikken holdt litt igjen på selve medlemskapet. Men også det ble ordnet kort tid etter, for det er jo viktig at politisk engasjerte mennesker er medlemmer av partier.