Om dømmekraft, lederskap og Lysbakken

Hanne Skartveit kommenterer i VG

Jeg hadde egentlig tenkt å blogge om hvorfor det eneste riktige Audun Lysbakken kunne gjøre etter regelbruddene han hadde rotet seg inn i var å gå av som statsråd. Men før jeg rakk å skrive hadde han allerede gått av. Han ble sannsynligvis godt hjulpet til å ta den rette beslutningen av Jens Stoltenberg, i en situasjon der SV virker helt handlingslammet.

Da skulle man kanskje tro at problemet var fjernet og saken var løst. I stedet ble mandagens avgang noe av det mer selsomme vi har sett i norsk politisk historie. Lysbakken selv ville gjerne spille hvit ridder, som mannen som nå tar ansvar og rydder opp i et departement som i følge ham har vært lovløst i flere tiår. Kristin Halvorsen toppet det hele senere på kvelden da hun i et alvorlig anfall av orwelliansk newspeak sa at:

"Jeg mener at han blir en bedre partileder etter meget dyrekjøpt og slitsom erfaring fra de siste ukene. Jeg er imponert over den integriteten og den dømmekraften han har vist."

I følge denne nye og nokså merkelige lederskapsfilosofien til Kristin Halvorsen er det slik at jo flere feil du gjør, jo bedre leder blir du. Man lærer som kjent av sine feil. For å lære virkelig mye gjelder det å gjøre mange feil på kort tid. Lysbakken har lykkes godt med det, lærekurven har vært så bratt at han måtte forlate regjeringen. Men jeg tviler sterkt på at han blir noen bedre leder av å a) bryte habilitetsbestemmelsene i forvaltningsloven og statens økonomireglement ved å dele ut penger til nære venner, b) snakke usant om og holde tilbake informasjon i ettertid om det han faktisk har gjort og c) legge skylden på embedsverket og tidligere statsråder. Dette er i hvert fall ikke en måte å lære opp nye ledere jeg vil anbefale andre å følge, enten de er i næringslivet eller i offentlig sektor.

Nå kan man heller ikke utelukke at det kommer frem enda mer når Kontrollkomiteen i Stortinget skal ha sine høringer om ikke så lenge. Men det som allerede har blitt avdekket av fakta i saken og den manglende dømmekraften som har vært utvist er mer enn alvorlig nok. Jens Stoltenberg oppsummerte det i følge Dagbladet i form av tre punkter i går:

"- Mulig brudd på habilitetslovgivningen da Lysbakken tildelte penger til Reform, der en god venn av ham var ansvarlig for søknaden.

- Mulig brudd på økonomireglementet da det ikke ble kunngjort anbud i forbindelse med tildelingene.

- Dårlig skjønn og manglende klokskap da han tildelte penger til, Jenteforsvaret, som sto SU så nær."

Lysbakkens påstand om at det er han som har tatt tak i problemet og begynt å rydde opp i BLD virker merkelig. Hvorfor kom ikke dette fram før etter at Dagbladet skrev om saken og kontrollkomiteen i Stortinget begynte å stille spørsmål? Og da høyst motvillig og med svar som endret seg underveis? Det burde også være unødvendig å minne om at det å dele ut skattebetalernes penger til nære venner og egen ungdomsorganisasjon er alvorlig helt uavhengig av om departementene generelt sliter med å følge reglene i statens økonomireglement og 16 av 19 departementer har brutt reglene om tilstrekkelig utlysning av tilskudd. Dette er ting Stortinget uansett vil følge opp når de behandler Riksrevisjonenes rapport, men det påvirker ikke vurderingen av det Lysbakken har ansvaret for.

Dagsnytt 18 hadde tirsdag en opplysende gjennomgang av dette i en diskusjon mellom Irene Halvorsen i Dagsavisen og Frithjof Jacobsen i VG (den er mellom 15 og 24 minutter ut i sendingen). Irene Halvorsen beskriver meget godt sin opplevelse av det hun kaller "nærmest en avgrunn i ulik forståelse av alvorlighetsgrad" og hvordan mange i SV rett og slett ikke synes det som har skjedd er spesielt alvorlig, er opptatt av å bagatellisere og av å legge skylden på andre. Et av SVs mange problemer er at det etter dette ikke blir spesielt lett å komme på offensiven igjen i politiske debatter om andres dobbeltroller, uheldige bindinger og misbruk av maktposisjoner. 

Dagbladet skal for øvrig ha stor ros for sitt journalistiske gravearbeid i denne saken. Uten dette er det godt mulig at disse lov og regelbruddene ikke ville blitt avdekket. Jeg trodde jeg hadde gitt opp Dagbladet for lenge siden, men avsløringene både i denne saken og av pengejukset i SOS  Rasisme viser at det fortsatt er håp. Disse sakene viser også hvor viktig en kritisk og gravende presse er for demokratiet.