onsdag 12. desember 2012

De borgerlige vant skoledebatten på walkover

En gang for lenge siden, jeg tror det må ha vært 5-6 år siden, var det en skoledebatt i Norge med to sider. Litt forenklet var den ene siden i debatten en borgerlig side som på bakgrunn av under middels norske prestasjoner i internasjonale sammenligninger ville løfte kvaliteten og prestasjonene i skolen. Man reviderte læreplaner i grunnskole og videregående skole og gjennomføre et kunnskapsløft, en langsikte strategi med flere elementer, der målet var å bringe Norge opp blant de beste.

Og så var det en venstreside som kritiserte det de kalte "puggeskolen", kritiserte ensidig fokus på teoretisk kunnskap i skolen, ville ha bort nasjonale prøver, hevdet at de flinke elevene ville klare seg uansett, ville fjerne andre fremmedspråk i ungdomsskolen og gikk i mot strengere opptakskrav til lærerutdanningen i form av høyere krav til matematikkarakter. Bare for å nevne noe. Men gratis skolemat var de for.

Etter å ha hørt kunnskapsminister Kristin Halvorsen snakke på NHOs utmerkede seminar om TIMSS-undersøkelsen i dag, der hun blant annet konstaterte at utfordringen nå er å gjøre mer for "høyt presterende elever", kan vi konstatere at det ikke lenger er to sider i skoledebatten. De borgerlige partiene har ikke endret sin oppfatning nevneverdig, så det må skyldes at venstresiden ikke lenger har noen egen skolepolitikk. De borgerlige har vunnet på walkover, som i Wikipedias engelske utgave er definert slik:

"A walkover or W.O. (originally two words: "walk over") is the awarding of a victory to a contestant because there are no other contestants, or because the other contestants have been disqualified or have forfeited."

Slik er det også i politiske debatt. Er det bare et syn så har det vunnet. Da kan man naturligvis hevde at det ikke er så farlig hvem som vinner valget, for vi får den samme politikken uansett om Kristin Halvorsen eller Kristin Clemet er skoleminister i Norge. Noen av oss vil likevel insistere på at det føles tryggere å velge originalen enn en litt uklar kopi. 

Når det er sagt er det likevel veldig interessant å høre hvordan Marianne Aasen nå argumenterer for viktigheten av å stille sterkere krav til både lærerutdanningene, til skoleeiere og til skoler. De beste blir best fordi de er interessert å lære av andre, både nasjonalt og internasjonalt. I norsk skole er det alt for lite deling av kunnskap og alt for lite oppfølging av de flinke realfagselevene, sa Aasen. Som hørtes ut som hun trivdes godt med denne nye skolepolitiske plattformen og var utålmodig etter å komme igang med tiltak.

Foranledningen for denne skoledebatten var de nye internasjonale undersøkelsene TIMSS og PIRLS, der TIMSS sammelingner prestasjoner i matematikk og naturfag i 4. klasse og 8. klasse. Kortversjonen er at tiltakene Norge satte i verk for noen år siden, etter "Pisa-sjokket" og kunnskapsløftet, ser ut til å virke og at gjennomsnivået blir bedre. Ikke uventet er fremgangen foreløpig større i 4. klasse enn i 8. klasse. Vi er ikke blant de aller beste,  men alle er enige om at det er en positiv utvikling.

Ser man litt bak gjennomsnittstall er det likevel et par ting som bekymrer og som alle, som en del av dette nye skolepolitiske konsensus, er enige om å gjøre noe med. For det første er det bekymringsfullt at vi har veldig få elever på høyeste faglige nivå, langt færre enn på 1990-tallet, og på dette området har det vært lite fremgang de siste årene. Det virker som vi i Norge er bedre til å hjelpe en del svakt presterende opp på middels nivå (noe som er veldig bra) enn til å få flere i den øvre enden av prestasjonsskalaen til å bli virkelig eksellente.

Sett fra næringslivet er det også bekymringsfullt at de områdene innenfor matematikk og naturfag der vi gjør det dårligst i Norge er de mest teoritunge. Prestasjonene i algebra er dårligst i Europa og innenfor naturfagene er det særlig fysikkunnskapene som er trekker ned. Med et næringsliv som vil trenge langt flere kloke hoder med mastergrader og doktorgrader innen realfag er det bekymringsfullt at de delene av realfagene som stiller høyest krav til teoretisk forståelse er der vi er svakest.

Jeg synes likevel vi må glede oss over de signifikante forbedringene som er kommet. Det er enda større grunn til å glede seg over at det ser ut vil å ha utviklet seg et skolepolitisk konsensus om at kvalitetsheving i lærerutdanningen og individuelt tilpassede tilbud, også til de sterkeste elevene, er nødvendig. Skoledebatten blir kanskje kjedeligere av dette, men vi får håpe gjør det lettere å få til handling. Men det store problemet er fortsatt at det er mye enklere å snakke om endringer enn å gjennomføre dem.