Og så var det en venstreside som kritiserte det de kalte "puggeskolen", kritiserte ensidig fokus på teoretisk kunnskap i skolen, ville ha bort nasjonale prøver, hevdet at de flinke elevene ville klare seg uansett, ville fjerne andre fremmedspråk i ungdomsskolen og gikk i mot strengere opptakskrav til lærerutdanningen i form av høyere krav til matematikkarakter. Bare for å nevne noe. Men gratis skolemat var de for.
Etter å ha hørt kunnskapsminister Kristin Halvorsen snakke på NHOs utmerkede seminar om TIMSS-undersøkelsen i dag, der hun blant annet konstaterte at utfordringen nå er å gjøre mer for "høyt presterende elever", kan vi konstatere at det ikke lenger er to sider i skoledebatten. De borgerlige partiene har ikke endret sin oppfatning nevneverdig, så det må skyldes at venstresiden ikke lenger har noen egen skolepolitikk. De borgerlige har vunnet på walkover, som i Wikipedias engelske utgave er definert slik:
"A walkover or W.O. (originally two words: "walk over") is the awarding of a victory to a contestant because there are no other contestants, or because the other contestants have been disqualified or have forfeited."
Slik er det også i politiske debatt. Er det bare et syn så har det vunnet. Da kan man naturligvis hevde at det ikke er så farlig hvem som vinner valget, for vi får den samme politikken uansett om Kristin Halvorsen eller Kristin Clemet er skoleminister i Norge. Noen av oss vil likevel insistere på at det føles tryggere å velge originalen enn en litt uklar kopi.
Når det er sagt er det likevel veldig interessant å høre hvordan Marianne Aasen nå argumenterer for viktigheten av å stille sterkere krav til både lærerutdanningene, til skoleeiere og til skoler. De beste blir best fordi de er interessert å lære av andre, både nasjonalt og internasjonalt. I norsk skole er det alt for lite deling av kunnskap og alt for lite oppfølging av de flinke realfagselevene, sa Aasen. Som hørtes ut som hun trivdes godt med denne nye skolepolitiske plattformen og var utålmodig etter å komme igang med tiltak.
Foranledningen for denne skoledebatten var de nye internasjonale undersøkelsene TIMSS og PIRLS, der TIMSS sammelingner prestasjoner i matematikk og naturfag i 4. klasse og 8. klasse. Kortversjonen er at tiltakene Norge satte i verk for noen år siden, etter "Pisa-sjokket" og kunnskapsløftet, ser ut til å virke og at gjennomsnivået blir bedre. Ikke uventet er fremgangen foreløpig større i 4. klasse enn i 8. klasse. Vi er ikke blant de aller beste, men alle er enige om at det er en positiv utvikling.
Ser man litt bak gjennomsnittstall er det likevel et par ting som bekymrer og som alle, som en del av dette nye skolepolitiske konsensus, er enige om å gjøre noe med. For det første er det bekymringsfullt at vi har veldig få elever på høyeste faglige nivå, langt færre enn på 1990-tallet, og på dette området har det vært lite fremgang de siste årene. Det virker som vi i Norge er bedre til å hjelpe en del svakt presterende opp på middels nivå (noe som er veldig bra) enn til å få flere i den øvre enden av prestasjonsskalaen til å bli virkelig eksellente.
Sett fra næringslivet er det også bekymringsfullt at de områdene innenfor matematikk og naturfag der vi gjør det dårligst i Norge er de mest teoritunge. Prestasjonene i algebra er dårligst i Europa og innenfor naturfagene er det særlig fysikkunnskapene som er trekker ned. Med et næringsliv som vil trenge langt flere kloke hoder med mastergrader og doktorgrader innen realfag er det bekymringsfullt at de delene av realfagene som stiller høyest krav til teoretisk forståelse er der vi er svakest.
Jeg synes likevel vi må glede oss over de signifikante forbedringene som er kommet. Det er enda større grunn til å glede seg over at det ser ut vil å ha utviklet seg et skolepolitisk konsensus om at kvalitetsheving i lærerutdanningen og individuelt tilpassede tilbud, også til de sterkeste elevene, er nødvendig. Skoledebatten blir kanskje kjedeligere av dette, men vi får håpe gjør det lettere å få til handling. Men det store problemet er fortsatt at det er mye enklere å snakke om endringer enn å gjennomføre dem.
Hva som er pensum er også ganske viktig. Ja, det er viktig å lære matte, men kanskje mange av oss egentlig ikke har bruk for den matten vi lærer på skolen? Selv da jeg studerte til ingeniør kan jeg ikke huske at vi brukte annengradsligninger. Og det de lærer er ofte dessuten fryktelig kjedelig, eller de lærer det på en kjedelig måte.
SvarSlettLekser i småskolen som kanskje gir lyst til å lære mer naturfag: Finn en mikrometeoritt, diskuter hva som er liv med din mor, gå på flaggermusomvisning om kvelden med foreldrene osv osv
http://taansvarfordegselv.wordpress.com/2012/10/19/lekser/
Hei Paul!
SvarSlettBra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no
Hilsen Magne i VG
Det er flere merkelige sammenhenger som ikke kommer særlig fram i den offentlige debatt når det gjelder skoleundersøkelser, og det er hva slags holdninger elevene får til fagene de gjennomfører. Svein Sjøberg viste disse tallene på et kurs for doktorgradsstudenter på matnat-fakultet ved UiO som jeg deltok på. Det er et resultat fra PISA-undersøkelsen som kanpt nok vises fram, og det er at selv om finske elever scorer høyest på kunnskaper, så er det også dem som sterkest misliker faget! Det er neppe særlig bærekraftig å dytte ned kunnskapen nedover halsen på folk når det fører til at de hater faget etterpå. Samtidig viser det seg at ungdommer i flere av landene som scorer best har sterk grad av mistillit til at fagene vil føre noe godt med seg. For meg, som driver med en doktorgrad i informatikk, var dette en alvorlig vekker (selv om jeg også tidligere har vært bekymret for både realfagenes og informatikkens anseelse).
SvarSlettProblemene vi som samfunn må hanskes med hvis du skal se på realfagenes betydning for samfunnet går langt, langt utover hvordan ungdommen tilegner seg kunnskap.
Hvordan heve kvaliteten på lærerne er kanskje det aller enkleste aspektet: Man må gjøre lærerskolen langt tøffere. Doble arbeidsmengden. Men det vil føre til at vi får alvorlig lærermangel uten vesentlig høyere rekruttering. Men det også kan fikses, det er bare å skru opp lønna dramatisk. Men det er ikke på bordet i skolepolitikken, selvfølgelig, det er for mange lærere, så det blir altfor dyrt. Men her har politikerne faktisk virkemidler de kan bruke hvis de vil. Så, har noen vunnet skolepolitikken? Nei, overhodet ikke. De er ikke i nærheten engang, det er samling i bånn. Det er som du skulle kåret verdensmester i fotball etter cupfinalen på Ullevål.
Det jeg er aller mest engstelig for er den autoritære vitenskapen. Vitenskapen må aldri oppfattes som autoritær, for i sin essens er det ingen aktivitet som er så utfordrende mot det bestående som vitenskapen. Det er det vi driver med her på bruket. Men hvis du ser hvordan man f.eks. behandler "alternativ medisin", så har man klart å få vitenskapen til å se autoritær ut, mens en hel haug med tvilsom mer eller mindre svindel, som ikke kan angripes blir oppfattet som et oppgjør med det autoritære, når det faktisk ikke kunne være lenger fra sannheten. Her har vi tydeligvis tapt mange kamper uten at vi engang har forstått det.
Videre har jeg følt at jeg har kjempet mot dystopier i de 15 årene jeg har vært engasjert i informatikkens betydning for samfunnet. Alle de tapte kampene mot avspillingssperrer, den hodeløse prosessen mot DVD-Jon (som heldigvis endte godt, men som aldri skulle ha vært oppe), Datalagringsdirektivet, osv. Alt det er jeg redd for at er en tilsvarende katastrofe for rekrutteringen til faget. Hvem vil involvere seg i dette faget når du går rundt med storebror i lomma? Det befester (det delvis riktige) inntrykket om at teknologien ikke er der for menneskene. Så lenge politikerne holder på på denne måten, tror jeg skolepolitikken spiller veldig liten rolle for realfagenes betydning for samfunnet.
Til slutt er det en feil med mange mennesker at man ikke tåler å møte vanskelige eller harde problemer. Ungdomskolelæreren i matte min sa at "du må plages litt", og det er kanskje det viktigste jeg lærte på ungdomsskolen. For å oppnå noe, om det er faglig eller i idrett, må man ha tålmodighet og utholdenhet og villighet til lide for å oppnå et mål man ikke ser. Mange av realfagene krever slit, og det viktigste spørsmålet, som er et spørsmål som politikerne ikke har særlig virkemidler til å løse, er derfor hvordan man får folk til å være villig til å slite for å nå sine mål?