Det finnes et liv etter SV

For et par dager siden stod jeg på samme talerstol som Raymond Johansen. Jeg snakket på vegne av regjeringen om en stortingsmelding vi jobber med om by- og regionpolitikk med vekt på hvordan vi løser vekstutfordringer og klimautfordringer, driver god arealplanlegging, utnytter nye teknologiske muligheter og får bygget sterkere koblinger mellom næringslivet i byer og distrikter, Raymond snakket på vegne av hele Oslo-regionen, både blå og røde kommuner, om deres viktigste prioriteringer og hvilke innspill de har gitt oss. Prioriteringer som passer godt sammen med hovedtemaene vi ønsker å gå videre med.

Men vi konstaterte også begge to, da vi møttes igjen på denne måten, at ingen av oss omkring 1988, da jeg overtok etter han som leder i Sosialistisk Ungdom, i våre villeste fantasier ville tenkt på at vi en dag 30 år senere skulle ha de rollene vi har nå, Omtalen vår av de etablerte demokratiske prosessene og instutusjonene, nasjonalt og internasjonalt, og av kvaliteten på samfunnet vi lever i har endret seg en smule, kan man vel si. Vi var nok til og med mindre diplomatiske og mindre samarbeidsorienterte enn dagens venstresosialister. Men vi kom heldigvis, på litt ulike måter, på bedre tanker.

Men nettopp derfor har jeg jo på følelsen at jeg har hørt det før, til og med flere ganger, når Bård Vegar Solhjell torsdag forteller Aftenposten at han skal slutte i politikken, at han ligger til høyre for partiet sitt i mange viktige saker og har blitt tilhenger av norsk medlemskap i NATO og for den internasjonale militære aksjonen for å beskytte befolkningen i Libya. Egentlig litt synd er at han ikke samtidig ble spurt om sin holdning til kommunereform og til EUs rolle i Europa. Jeg tror kanskje han har noen kloke refleksjoner om begge deler nå når han er på vei ut.

Og så tenker jeg på alle de flinke folkene jeg jobbet sammen med i dette miljøet på 80-tallet, som mente de skulle gjennomføre en eller annen variant av et sosialistisk Norge, men som i ettertid har klart seg forbløffende godt i et land som er enda mer preget av markedsøkonomi og konkurranse i dag enn det Norge vi kritiserte. Noen av disse har jeg spist lutefisk sammen oppunder jul omtrent hvert år siden, under mottoet "Alle har en fortid, noen har en nåtid, men det er neppe noen som har en fremtid i SV." Denne selvironiske tilnærmingen til egen rolle og fremtid er en prisverdig kontrast til 68-ernes moralisme. Men det fascinerende er at mottoet har vist seg å være forbusende sannspådd. I denne kretsen er det nok en del partimedlemmer, men mange er i andre partier enn de var da.

En kort, litt for mannsdominert, og ikke på noen måte fullstendig liste over folk jeg kommer på som har klart seg bra i det systemet vi skulle bekjempe, og for alt jeg vet liker både NATO, EU og privat næringsliv svært godt, må inkludere nevnte Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo, Thor Gjermund Eriksen, NRK-sjef, Roger Schjerva, sjeføkonom i IKT Norge, Hilde Widerøe Wibe, næringpolitisk direktør i Abelia, Erlend Bjørtvedt, myndighetskontakt i Telenor, Gine Wang-Reese, direktør i Statoils kommunikasjonsavdeling, Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør på Simula, Ove Gusevik, grunnlegger av First Securities og nå leder av corporate finance i Swedbank og Trine Dreyer, gründer i Aurora verksted

Og selvfølgelig en haug med politiske redaktører, journalister og kommentatorer i ulike aviser, som skriver svært godt om både børs og katedral, og av og til skriver bøker også, men aldri om ambisjonen om et sosialistisk Norge; Frank Rossavik i Aftenposten, Terje Erikstad i Dagens Næringsliv, Harry Roger Tiller i Adresseavisen, Are Haram i Finansavisen, Skjalg Fjellheim i Nordlys, Jan Inge Krossli, Berit Almendingen og Ole Petter Pedersen i Kommunal Rapport og Torgeir Lorentzen, nylig avgått redaktør i Gjengangeren. Bare for å nevne noen. Det er med andre ord bra med andre muligheter for Bård Vegar. Og all grunn til å ønske lykke til.