Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024 - 2030

Regjeringens la frem en ny digitaliseringsstrategi, "Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024-2030", for litt over to uker siden. Det er et dokument som er ganske kort, på under 100 sider, med ganske stor skrift og mye illustrasjoner. På denne nokså begrensede plassen har regjeringens oppgave vært å redegjøre for sine strategier for digitialisering i sin fulle bredde. Det er en krevende oppgave.

Jeg har bevisst ventet med å skrive om den nye digitaliseringsstrategien til etter at statsbudsjettet ble lagt frem, for å kunne skrive mer presist om sammenhengen mellom mål og virkemidler i digitaliseringspolitikken. Hvis en regjering vil satse på noe i offentlig regi, i form av nye virkemidler for næringslivet eller i form av nye tiltak på tvers av sektorer og etater, så koster det noe. Og selv om målet er å sørge for effektivisering og gevinster på sikt, så koster det noe først. Da kommer man ikke utenom at strategi og et statsbudsjett må henge sammen.

Et interessant grep regjeringen har gjort er å ta for seg hele bredden i digitaliseringspolitikken, digital kompetanse, næringsrettet digitalisering, sammenhengende digitale tjenester, økt digital deltagelse, mobil og bredbånd, kunstig intelligens, og alt det andre, i form av en regjeringsstrategi og ikke i form av et dokument som diskuteres og forankres i Stortinget, gjerne en Stortingsmelding. Fordelen med en bredere politisk debatt og behandling og forankring i Stortinget er åpenbar, spesielt for den langsiktige levetiden til mål og et veikart av denne typen. Men regjeringen har et slags svar på hvorfor det denne gangen kan holde med en strategi,  som jeg kommer til om et lite øyeblikk.

Det gode, det uklare, det som mangler - og statsbudsjettet

Noen ord om struktur og kapitellrekkefølge først. Innledningsvis er det et kort og ganske godt forord signert av statsministeren og digitaliseringsministren som forteller at digitalisering ikke er noe mål i seg selv. Det er andre mål i for samfunnet som er viktigere, og aller viktigst er menneskene. Men, gjort på riktig måte, kan digitale tjenester gjøre oss bedre til å oppnå andre og viktigere samfunnsmål. Deretter kommer hoveddelen av dokumentet, som merkelig nok hopper rett inn i et mål om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land i 2030, uten nevneverdig andre forklaringer enn at vi er nummer 4 i verden i dag. Dette hovedmålet er utstyrt med 14 delmål for 2030 som skal bidra til dette.

Utover i dokumentet beskrives det hvordan alt regjeringen skal fikse finnes innenfor ti tematiske områder  Fem av disse beskrives som "å styrke forutsetningene for digitaliseringen",  og handler om ting som kompetanse, fysisk infrastrtruktur, styring og samordning, og sikkerhet og beredkap, mens de fem andre kalles "å øke innsatsen for prioriterte områder" og dreier seg om temaer som datadrevet innovasjon, grønn omstilling og kunstig ingelligens. Akkurat hvordan noe er blitt en forutsening og noe annet er blitt en prioritering, er nok litt tilfeldig. 

Også dissse kapitlene er utstyrt med noen mål, som er litt andre enn de 14 målene for 2030. Det er litt forvirrende. Og så dukker det også opp minst minst 100 kulepunter som omtales som tiltak, og som i varierende grad er egentlige tiltak, men i stedet for å gå gjennom dette litt forvirrende mål-og tiltakshierarkiet, eller ta en kronologik gjennomgang av de ti kapitlene om forutsetninger og prioriteringer, vil jeg heller skrive om to ting jeg synes er virkelig bra med denne strategien, noen ting som er ganske mangelfulle, og i beste fall uklare, og til slutt noen ord om sammenhengen mellom digitaliseringsstrategi og statsbudsjett.

Det gode

Det er to virkelig positive ting ved denne digitaliseringsstrategien. Det ene er den ekstremt tydelige plassen EU-prosesser, EU-regelverk og EU-virkemidler for omstilling og innovasjon har blitt tildelt i norsk digitaliseringspolitikk. Jeg tror aldri jeg har sett et så EU-positivt norsk regjeringsdokument noen gang. Dokumentet er gjennomsyret av beskrivelser av at det er EU-lover og -reguleringer som er og må være avgjørende for Norge, og som gir oss både beskyttelse og mulighetsrom. Allerede under den første av forutsetningene for digitalisering, i et kapittel som heter "Forsterke styring og samordning i offentlig sektor", omtales EUs avgjørende betydning for norsk digitaliseringspolitikk over flere sider, der det blant annet står at 

"Svært mye av EUs politikk på digitaliseringsfeltet påvirker Norge. Det meste av regelverket blir norsk rett gjennom EØS-avtalen, og Norge deltar i flere EU-programmer. DIGITAL-programmet representerer et fellesløft for å øke europeiske bedrifters konkurransekraft, sikre bedre og mer effektive løsninger for offentlig sektor, danne grunnlag for en grønn omstilling og styrke Europas digitale sikkerhet og suverenitet."

Den lange omtalen av EUs betydnig for Norge er også fulgt opp av tre strekpunkter som er prisverdig konkrete på at Norge både skal bli bedre til å innføre EU-lovgivning raskt, skal delta aktivit i utformingen av EUs programmer på digitalisesringsområdet og at vi skal foreta en helhetlig vurdering av norsk deltagelse i EUs kommende programmer. Åpenbart for å ta en mer strategisk rolle, og  prøve å påvirke mer. Også i de andre kapitlene i stategien har omtalen av EU fått en helt sentral plass, enten det gjelder næringsretet forskning og innovasjon, den grønne og digitale transformasjonen, EUs Open data spaces for deling av data, kunstig intelligens og AI Act, eID og digital lommebok, digital sikkerhet og beredskap, personvern og innsats for å regulere de store plattformselskapene i Digital services Act. EU er over alt i den norske digitalsieringsstregien, og det er bra.

Kontinuitet og forankring

Det andre som er veldig bra, og som er ekstra viktig når dette dokumentet ikke blir forankret i Stortinget, er at det er gode henvisninger til forrige regjerings mange stortingsmeldinger og strategier om digitalisering. Det understrekes sterkt mange steder at regjeringen ikke har lagt ut på noen helt ny kurs, men bygger på en kurs som er pekt ut tidligere, og som det nå skal bygges videre på.

Digitaliseringsstrategien peker på begytningen av arbeidet som er gjort med livshendelser og sammenhengende tjenester, som er forankret i den forrige digitaliseringsstrategien for offentlig sektor. Det løftes frem gode virkemidler som Stimulab for bruk tjenestedesgn og systemdesign i tverrgående omstillingsprosesser, og medfinansieringsordningen for offentlige digitaliseringsprosesser. Det blir også vist til stortingsmeldingen om datadravet økonomi og innovasjon (Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs – Datadrevet økonomi og innovasjon,) og til prinsipper som ble fastsatt i den nasjonale strategien for kunstig intelligens fra 2020. 

I og med at det har gått litt langsommere i digitaliseringspolitikken i det siste, er det bra at denne kontinuiteten vektlegges, og at ikke alt som er beskrevet før behøver å gjentas i den nye strategien. Det viktigste er å gjøre tingene. Og på noen områder har det gått fremover. Det vil bli fremmet nye lover om datadeling, basert på EU-regelverk, det skal behandles en ny lov og elektronisk kommunikasjon, som bygger på en Stortingsmelding om den digitale grunnmuren fra forrige periode, og både cybersikkerhetsutfordringer og kriminalitetesbekjempelse har fått en mer sentral plass i den overordnede digitaliseringspolitikken nå. Det er bra og det er nødvendig.

Det uklare

Så er det dessverre mye som ikke er så klart i digitaliseringsstrategien. Målene, i form av 14 mål for 2030 og et sett med ytterligere mål som innleder de ti kapitlene, er nokså fragmenterte og til dels også overraskende detaljorienterte med tanke på at mye kan skje når det gjelder teknologiutvikling før 2030. Det beskrives godt at ting skal være tverrektorielle, på tvers av offentlige-privat, på tvers av stat-kommune og på tvers av sektorer, men hvor er egentlig virkemidlene og insentivene for å få det til? Det er til ogs med uklart om dagens satsinger på "livshendelser" fortsatt gjelder. Selv om noen av disse er nevnt som noe positivt som det er arbeidet med før, er det ikke sagt noe om det finnes eksisterende eller nye "livshendelser" skal jobbes med fremover. 

Til tider virker strategien som en slags kommentar fra utsiden til ting som foregår i samfumfunnet, men der fofatterne har glemt at de styrer landet, og må ta ledelen og sette igang nye ting selv. Hvor er for eksempel oppfølgingen av utredningene om ny arkivlov og ny forvaltningslov? Hvor er formuleringene om hvordan insentivene for mer og bedre datadeling skal jobbes med, slik at etater ikke taper på å gjøre ting for andre? Og hvor er sorteringen i den norske tilsynsstukturen som skal gjøre oss bedre harmonisert med det EU-regelverket som er så viktig for norsk digitaliseringspolitikk?

Og her er det kanskje den største pussigheten i denne strategien ligger. På områder som staten og regjeringen selv har ansvar for og kontroll på, og kan beslutte hvordan det skal satses og organiseres, er det unødvendidg å nøye seg med abstrakte og luftige mål. Man kan beskrive hva man skal gjøre, helt konkret. Rikrevisjonen har skrevet mange rapporter om hvordan ting som burde henge sammen, ikke henger sammen. Så det burde ikke være så veldig vanskelig å forelle mer om hva som skal til for å løse problemene, enten det handler om deling av tilsynsdata, modernisering av forsvarets ikt-systemer, oversikt over hvem som eier hva i Norge eller om det skal være utskiftning av eller lapping av huller i politiets digitale systemer. Det er rart at en digitaliseringsstrategi fra en regjering som har ansvaret for disse områdene er så uklar på hva som skal skje på akkurat de områdene de har ansvaret for.

Jeg må også nevne tiltakene i dokumentet, eller det som omtales som tiltak, og som det er over 100 av, Det varierer hvor handlingsorienterte disse tiltakene er. Seks av dem inneholdet ordet "utrede", hvis jeg ha talt riktig, og fem av dem har med ordet "vurdere". Når det i tillegg er ganske mye bruk av ord som "styrke" og "videreutvikle" om ting som ikke akkurat fremtår som veldig sterkt eller utviklet i utgangspunktet, så tar jeg meg i å ønske meg noe mer konkret. 

Noe viktig mangler

Vi lever i en tid der mye er blitt vanskeligere enn før. Europa faller bak USA og Kina når det gjelder å være i forsknings- og innovasjonsfronten. Klima- og naturutfordringer gjør at vi ikke bare kan forlenge dagens trender, vi må omstille. Produktiviteten vokser mindre enn før. Mange har fått dårligere råd. Og vi sliter med å effektivisere i offentlg sektor og å løse komplekse tverrsektorielle utfordringer. Når forordet i denne digitaliseringsstrategien slår fast at digitalisering ikke er et mål i seg selv, er det synd at den ikke bruker mer plass på det som er de store problemene som ikke blir løst godt nok, og som digitaliseringen kan bidra til å løse. En slik kobling burde vært sterkere på områder som:

• Næringslivsvekst, omstilling og verdiskaping. I en situsjon der olje og gassinntektene går ned og  demografiske endringer gjør at offentlige utgifter stiger, og Europa ikke hanger med i den teknologiske konkurransen med USA og Kina, der det opplagt at rammevilkår for næringslivet burde ha en helt sentral plass. Jeg leser for tiden i EUs rapport om fremtidens konkurransesituasjon, skrevet av et utvalg ledet av Mario Draghi, og skal blogge om den ganske snart. Det er en enorm forskjell på toneleiet i Draghis rapport og i den norske digitaliseringsstrategien.
• Tverrsektorielle og tverrgående utfordringer. Vi trenger mer konkrete oppskrifter på hvordan datadeling og digitalisering, og gjerne med kunstig intelligens på toppen, kan bidra til å løse utfordringer på tvers. Stategier for at hvordan digitaliseringen skal bidra bedre til det grønne skiftet, til et styrket totalforsvar, til å bekjempe ungt utenforskap, til en mer brukervennlig mobilitetssektor osv. Og hvor ble det av livshendelsene og de sammenhengende tjenestene? Hvor ble det av målet fra forrige digitaliseringsstrategi for offentlgi sektor om å ha en personlig digital assistent som ser deg som innbygger, og dine behov, og ikke bare håndterer etatenes tjenester hver for seg?
• Styring og ledelse: Hvordan ser "beslutningsarkitekturen" ut i et land som er det mest digitale i verden i 2030? Det kan vel umulig være helt identisk med måten vi styrer sektorer og forvatlningsnivåer i dag, med ettårige budsjetter og en ganske mangelfull verktøykasse for å å utforske, rigge og organisere tverrgående invitiativer og tjenester, og å avklare økonomiske, juridiske, miljømessige og sosiale hensyn? Hvordan designer man verdens beste beslutningssystem og gjennomføringssystem på disse områdene? 

Et stort hull

Tilbake til statsbudsjetet igjen, som jeg ventet på før jeg skrev noe. Det er et stort gap, i hvert fall på kort sikt, mellom digitaliseringsstrategiens ambisjoner og statsbudsjettet som kom uken etter. Mange har kommentert det (blant annet Arild Haraldsen som skriver om "Der de store visjonene møtes for å dø"). Nå sier digitaliseringsstrategien riktignok i det korte avslutningskapitlet om "Økonomiske og administrative konsekvenser", at vi burde gjort det annerledes:

"Stadig mer av digitaliseringen i offentlig sektor skjer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer og i samarbeid med næringslivet. Strategien tar derfor særlig for seg tverrgående problemstillinger. Skal vi lykkes med strategien, må alle departementer ta en aktiv rolle og ta ansvar for å realisere ambisjonene i strategien."

Men de som trodde at dette betyr at statsbudsjettet uken etter ville følge opp denne kloke, lille analysen av å gjøre ting i sambarbeid med næringslivet, og på tvers av sekorer og forvaltningsnivåer, må ha glemt å lese hele siden med tekst. For der står det også at:

"Utgangspunktet er at tiltakene som kan få økonomiske konsekvenser for statlig sektor, skal kunne dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene til de berørte departementene. Tiltakene som krever utredning, skal utredes i henhold til utredningsinstruksen og rundskriv R-109/21168 om samfunnsøkonomiske analyser. De økonomiske konsekvensene av målene og tiltakene i strategien må håndteres innenfor de ordinære budsjettprosessene."

Dette er ikke noe nytt, eller spesielt overraskende, det er bare slik systemet er. Tiltak skal dekkes innenfor rammen til det berørte departementet. Og om tiltakete ikke har noen åpenbar eier er det ingen som vil kjempe for det, og ingen ramme å ta pengene fra. Det ble veldig tydeliggjort da statsbudsjettet kom i forrige uke, for det er ikke spesielt mye av det som står i digitaliseringsstrategien som blir fulgt opp. Og det skyldes ikke at det brukes lite penger i statsbudsjettet, tvert imot. Aldri har et statsbudsjett hatt så høye utgifter, eller brukt så mye oljepenger. Ja, det er jo blant annet derfor vi trenger mer satsing på digitalisering: for å øke produktiviteten og effekten av den offenetlige pengebruken.

Å bli best i 2030 kommer ikke av seg selv

Det betyr ikke at det ikke er digitalseringsprosjekter i statsbudsjettet. Både nye AltInn og Fremtidens innkreving skal få mer penger, Politiet har fått penger til å lappe på sine utdaterte it-løsninger og bekjempe kriminalitet og hvitvasking. Forsvaret har mye penger, og mye de skal gjøre. Det er også en rekke andre tiltak begrunnet i sikkerhet i ulike offetlige registre. 

Men hva med satningene på tverrgående og mer fremoverlente tiltak begrunnet i at vi ikke kan fortsette som nå når det gjelder klima og miljø, sikkerhet og beredskap, materalsirkularitet eller fremtidens mobilitetsløsinger? Hvis vi skal være verdens mest digitaliserte land i 2030 må vi vel gjøre mye mer der de største uløste problemene finnes? Noe som innebærer at vi må rigge styring, ledelse, samhandling og digitale fellesløsningen slik at de svarer bedre på denne type utfordringer? 

For eksempel investere i geodataforvaltning og -gjenbruk av data som gjør det mulig å utvikle digitale tvillinger. Investere i fremtidens automatiserte saksbehandlingsløsninger der innbyggeren er i sentrum? Og i fremtidens systemer for datadeling og innrapportering fra bedrifter som er fleksible, med datene i sentrum, og kan håndtere stadig nye krav til miljø- og bærekraftsrapportering. Jeg har vanskelig for å tro at verdens mest digitaliserte land i 2030 kan bli det uten å bli betydelig flinkere på å koble teknologiens muligheter sammen med endringer i måten vi styrer, beslutter og gjennmfører.