Regjeringens plan for Norge 2025-29

Regjeringen har lagt frem en plan. Og heldigvis har det blitt politisk moteriktig å snakke om omstilling, reformer og avbyråkratisering igjen. Det skal effektiviseres og fanges tidstyver. Detaljstyringen skal bli mindre, og handlingsrom og fleksibilitet skal bli større. 

Problemet er at det er lett å si det og ønske det, men det er vanskelig å få til i praksis. Det krever mye mer enn en formulering av politiske ambisjoner og noen bekrivelser av tiltak. Det skal gjøres også, og utfordringen er å utvikle en ledelse, en kultur og en organisasjon som vil ha omstilling og som skaper nødvendig sammenheng mellom utredning, beslutning og gjennomføring av politikken.

Reverseringen er reversert

Etter nesten fire år med reverseringer, var det tidligere i år ut med Trygve og Senterpartiet, inn med Jens og samfunnsøkonomiske lønnsomhetsberegninger, og plutselig skal det gjennomføres "reformer" og "prosjekter" som er begrunnet med norsk konkurranseevne og offentlig sektors langsktige økonomiske bærekraft. Trontalen var preget av dette nye budskapet. Departementens nye felles strategi "Gode hver for oss, best sammen" er preget av dette. Og denne uken kom det et regjeringsprogram, "Regjeringens plan for Norge 2025-29", som er gjennomsyret av denne forståelsen at at de største utfordringene krever andre måter å jobbe på for å øke gjennomføringsevnen.

Planen er en interessant nyskaping innen sjangeren politiske dokumenter. Flerpartiregjeringer har i over 30 år laget seg omfattende kataloger av tiltak samarbeidspartiene er blitt enige om at de skal gjennomføre i fireårsperioden. Det begynte med "Lysebu-erkæringen" som kom i 1989. I 2001 laget de borgerlige partiene "Sem-plattformen". Den første rødgrønne regjeringen som satt i 8 år fra 2005 hadde "Soria Moria 1 og 2", og Ernas regjering styrte først på "Sundvolden-plattformen" og deretter "Jeløya" og "Granavolden" mens AP/SP-regjeringen fra 2021 hadde "Hurdalsplattformen". 

Mens flerpartiregjeringer har måttet forhandle slike omfattende og komplekse kataloger av flere hundre tiltak for å i det hele tatt komme i gang med jobben, har tradisjonen vært at ettpartiregjeringer ikke har hatt noen slik plattform. De har jo gått til valg på et partiprogram, og sentralstyret og stortingsgruppen har kunnet justere kursen underveis. Mindretallregjeringers utfordring med å få flertall for saker i Stortinget har vært der uansett, men man er mer fleksibel i prioriteringene når man ikke må forhandle i forkant. Ulempen er at man ikke kan bli målt på resultatoppnåelsen når man ikke har noen mål.

Prosjektkatalog i stedet for tiltakskatalog

Den nye "Regjeringens plan for Norge 2025-29" er sånn sett en nyskaping ved at den er en slags mellomting mellom å love ingenting og å ha en katalog med flere hundre løfter om hva man skal gjennmføre. I stedet for å ha en katalog der man detajert beskriver tiltak før man utreder hvilket problem som skal løses, er dette dokumentet mer opptatt av å peke ut retning enn av å beskrive detaljerte løsninger. Den bruker heller ikke begrepet "tiltak", men omtaler politikk som områder, som det er fem av, og som tilhørende "prosjekter", som det er 26 av i dette dokumentet.

"Mens tidligere regjeringsplattformer gjerne inneholder rundt 1000 enkelttiltak, inneholder Regjeringens plan for Norge 26 prosjekter fordelt på fem områder:

• Trygghet for økonomien, der prosjektene blant annet er at folk skal få bedre råd, bygging av 130 000 nye boliger og fornying, forsterking og forbedring av offentlig sektor.
• Trygghet for arbeids- og næringslivet, der prosjektene blant annet er å styrke konkurransekraften, utvikle en skattereform for fremtiden og forberede Norge på vei mot lavutslipp.
• Trygghet for barn og unge, der prosjektene blant annet er mer og bedre læring i skolen, bedre skjermbalanse og bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet.
• Trygghet for helsa, der prosjektene blant annet er raskere helsehjelp, eldreløftet og en helsereform for fremtiden.
• Trygghet for landet, der prosjektene blant annet er rask styrking av forsvarsevnen, et mer motstandsdyktig Norge og en kontrollert, rettferdig bærekraftig innvandringspolitikk."

Hva er nytt?

Jeg har sans for dette grepet der man på en overordnet og kortfattet måte beskriver ambisjoner og hovedretninger i politikken, og særlig dersom man er i stand til å løfte frem og prioritere problemstillinger som både er de største og viktigst i seg selv, og samtidig er slik at de går på tvers av sektorer, nivåer og budsjettansvar, og derfor krever en særlig oppmeksomhet fra toppledelsen i landet. Da gir det også mening å beskrive arbeidet med dem som prosjekter, og ikke bare vanlig styring, ledelse og drift i sektorene.

Gir den nye planen for Norge en slik overordnet sortering? Hva er den nye politikken regjeringen står for, og er den nye retningen merkbart forskjelling fra den revereringspolitikken som preget forrige fireårsperiode? Er det slik at urealitstiske løfter er tatt bort? Og kanskje viktigst: Er det slik at de som må jobbe sammen med de 26 prosjektene får jobbet sammen på en slik måte at rammebetingelsene for gjennomføring blir bedre?

Her synes jeg dokumentet er litt blandet, men det fine med et kort og spisset format er i hvert fall at det er mye lettere å finne fram til og diskutere om retningen er riktig. På noen områder er det helt åpenbart skjedd en forandring i problembeskrivelse og politisk retning siden regjeringen gikk på i 2021:

• Helse er aller mest tydelig når det gjelder nyorientering. Det er ikke et ord om "velferdsprofitører", tvert imot er det nevnt både fritt sykehusvalg for innbyggerne og samarbeid med private tilbydere. Alle de fire "prosjektene" her handler om mer effektiv og målrettet ressursbruk. Rask helsehjelp skal ikke bare hjelpe den enkelte innbygger, men også sørge for at folk kommer raskere tilbake i jobb fordi det er bra for økonomien,. Flere eldre skal bo hjemme lenger, både fordi det er bra for den enkelte, men også bra for økonomien. Det skal utprøves en ordning med "kommunal nettlege" som på sikt vil kunne gjøre at retten til fastlege i praksis blir omgjort til retten til en digital legetjeneste.
• Fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Også her er retorikken snudd på hodet. Punktet er tatt inn under området "trygghet for økonomien" og formuleringene er forbløffende like det Solberg-regjeringen presenterte etter 2013, inkludert "fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver", "mer tillit og mindre detaljstyring" og "færre og tydeligere mål". I stedet for en tillitsreform der tillit er noe man skal reformere seg frem til, er tillit nødvendig av hensynet til økonomien og for å effektivisere offentlig sektor, eller som planen sier :"Regjeringen vi sikre best mulig bruk av samfunnets ressurser, og legge til rette for produktivitetsvekst, sterkere velferd og økt velstand". 
• Samfunnssikkerhet og kriminalitetsbekjempelse. Mens forsvarssektoren har fått et stort løft i budsjettene i noen år, har det ikke vært en like tydelig prioritering av andre tiltak for å øke sikkerheten. Men nå skal det lages en langtidsplan for sivil beredskap, og arbeidet med å sikre digtal infrastruktur og spesielt kritisk undersjøisk infrastruktur nevnes helt spesielt. Det sies også at investeringer i kvanteknologi, forsvarsteknologi og undervannsteknologi blir sentrale innsatsområder. Når det gjelder politiet er det ikke flere lensmannskontorer og passkontorer som er nevnt, men evnen til å bekjempe organiserte kriminelle nettverk og så slå hardt ned på ungdomskriminalitet. Innvandringspolitikken skal bli strengere.
• Teknologioptimisme. Selv om kunnskapsministeren kjører sin kampanje mot "skjermbruk", og hypen rundt KI er kjølnet noe, ser regjeringen som helhet ut til å ha stor tro på teknologiens rolle på mange områder. Et eget prosjekt handler om å legge til rette for bruk av kunstig intelligens gjennom en god balanse mellom positive insentiver, infrastruktur og regulering. Og, som nevnt, slås det særlig fast at teknologi har en sentral rolle når det gjelder å løse de store utfordringene innenfor helse, forsvar og beredskap. 

Hva er borte?

Så er det selvfølgelig noe som ikke er med i en slik plan, som ville vært med hvis stort og smått skulle omtales, men ikke er like viktig nå. Og så er det noen ting som er med, men der det ikke er et helt tydelig forhold mellom hårete mål og virkemidlene som skal brukes, eller det er litt uklart hva som skal gjøre. 

I kategorien ting som er blitt borte er hele samferdselspolitikken. Regjeringen nøyer seg med å si at "Vi skal ta vare på den transporinfrastrukturen vi har, utbedre den der vi kan, og bygge nytt der vi må". Poetisk, men ikke veldig framoverlent, med andre ord. Og når det gjelder den gamle kampen for en mer "aktiv næringspolitikk" tror jeg den har avgått ved døden. Det er ingen antydning om flere statlige subsidier verken til grønne eller andre næringer som er politisk ønsket, men ikke lønnsomme.

Også den mer generelle klimapolitiken er svært neddempet i planen. Vi skal selvfølgelig samarbeide tett med EU om å nå klimamålene, og også bidra til klimagassreduksjoner i andre land gjennom kjøp av klimakvoter, men det er ingen nye mål eller retningsendringer. Nå er formuleringen at "I 2026 vil vi blant annet legge frem en plan for hvordan Norge skal nå det nye Paris-målet for 2035", altså det nye målet Stortinget med et knapt flertall fastsatte før sommeren, og som det kanskje ikke er flertall for i Stortinget lenger likevel.

Av andre ting som er borte, eller i hvert fall betydelig neddempet, er beskrivelser av kommunesektorens utfordringer med å løse problemer som følger av demografiendringene, med høyere utgifter og lavere inntekter enn før. Det blir spennende å se hvordan regjeringen velger å følge opp Kommunekommisjonens innstilling, der første del er rett rundt hjørnet, og Helsereformutvalget, som begge kommer til å peke på noen smertefulle veivalg og prioriteringer som må gjøres.

Hva er det umulig å få til?

Planen har en litt merkelig holdning til utviklingen i verdiskapingen i næringlivet. Holdningen er at nå går alt veldig mye bedre enn før i næringslivet fordi renten og prisstiningen går ned, og kjøpekraften er på vei opp, og i noen bransjer investeres det mye. Jeg tror dessverre ikke det står så bra til norsk næringliv generelt som denne planen påstår. Det er både knapphet på arbeidkraft og mange som står utenfor arbeislivet, og på noen områder, som i den store og arbeidskraftsintensive byggenæringen, er aktivitetsnivået langt under normalen. 

Målet om  igangsetting av 130 000 boliger innen 2030 er derfor en fantasi. Det forhindrer ikke at tiltak for å forenkle og digitalisere plan- og byggeprosesser, og redusere byggekostnader, er viktige, men i dag ligger igangsetteingstakten for nye boliger på omkring halvparten av det nivået det bør være. Denne nedkjølingen i næringslivet bidrar også til at målet om 150 000 flere i jobb er urealistisk. Arbeidsledigheten vil sannsynligvis gå opp, ikke ned, til tross for at etterspørselen etter arbeidskraft og kompetanse er stor på flere områder, og særlig innen helse og omsorg. Men rammebetingelsene for investorer, gründere og engasjerte fagfolk som vil starte og bygge nytt næringsliv i Norge er, for å si det forsiktig, svært mangelfulle. Planen gjør ingenting for å fortelle at det vil bli bedre på dette området.

En ny måte å jobbe på

Krever denne type tverrsektorielle og komplekse utfordringer noen nye måter å styre, lede, samarbeide og gjennomføre på? Noen nye og bedre verktøy i verktøykassen når man skal utrede og sortere ut hva slags problem man skal løse? Noen bedre verktøy når man skal lage et godt beslutningsgrunnlag for beslutningene. Og noen bedre metoder og verktøy når man ikke er helt sikker på hvilke tiltak som virker, og må teste ut noe først, og når man skal sette sammen organisasjonen som skal gjennomføre omstillingen, på tvers av sektorer og nivåer?

Det står ikke noe om gjennomføring og rigging av samarbeid på tvers i selve strategien, men i talen statsminsteren holdt da han presenterte strategien er det noen veldig interessante, ærlige og gode formuleringer om at vi ikke er rigget godt nok for gjennomføring av denne type "prosjekter" på tvers av statens siloer:

"Når verden skifter så raskt som vi har sett, må politikken også kunne skifte gir. Derfor fornyer vi nå måten regjeringen og departementene arbeider på.(...) Nå blir det større prosjekter – og færre enkelttiltak. Regjeringens plan for Norge har 10 prosent av størrelsen til en vanlig regjeringsplattform.

Vi forlater de omfattende katalogene med hundrevis av punkter som fordeles på sektordepartementene. I stedet går vi over til noen større utviklingsprosjekter, som skal gjennomføres på tvers av departementene. Folk lever ikke livene sine i siloer – og derfor må staten bli enda bedre til å komme seg opp av siloer og sektorer. Det blir lettere å jobbe på tvers – nå som de fleste departementene igjen samles i regjeringskvartalet. Og som dere vil se av prosjektene: De handler ikke om å legge frem flest mulig strategier, handlingsplaner og stortingsmeldinger."

Dette er gode erkjennelser, men hva vil det si i praksis å fornye måten regjeringen og departementene arbeider på? Hvordan organiserer man seg på en måte der man både utreder, beslutter, og ikke minst gjennomfører, på tvers av siloene i staten? Hvordan ser verktøykassen og virkemidlene ut som støtter ledere og medarbeidere som skal jobbe på andre måter enn før? Trenger vi en budsjettprosess som understøtter bedre besluninger på tvers, og en enkere og raskere gjennomføring? Og hordan bygger man nødvendig kompetanse og ledelse i et system som er vant til å jobbe nettopp i siloer, og skal venne seg til en annen endringstakt og en annen måte å forholde seg til hverandre?

Det blir spennende tider i Digdir og i DFØ, etatene som kanskje aller mest må være et kompetent og dyktig støtteapparat for statsforvaltningen og de offentlige tjenesteleverandørene som skal lære å jobbe på nye måter. Men det holder ikke å ha et par tverrgående etater som kan jobbe på nye måter, og hjelpe til med digitalisering, mens andre holder på som før. Dersom vi skal få til det Jonas snakker om må alle direktoratene og offentlige tjenesteorganisasjoner bli flinkere til å tenke og jobbe mer tverrsektorielt, mer brukerorientert og med en høyere endringstakt enn vi er vant til. 

Mens de som sitter på toppen, regjeringen, Stortinget og departementene, må tåle at de ikke kan detaljstyre like mye som før, men må legge til rette for mer samarbeid på tvers og større handlingsrom Kanskje det blir det aller vanseligste.

Digitaliseringsrådets erfaringsrapport 2023

Digitaliseringsrådets erfaringsrapport kom på slutten av 2023, så jeg er noen uker på etterskudd med å skrive om den. Men den er så full av gode råd og refleksjoner, bygget på mange års erfaring fra statlige digitaliseringsprosjekter, at disse rådene ikke går ut på dato med det første.

Jeg må kort minne om bakgrunnen for at vi har dette rådet, som så dagens lys i 2016. På det tidspunktet hadde vi hatt flere store it-prosjektskandaler med statlige it-prosjekter, blant annet i NAV.  Prosjektene leverte ikke det de hadde lovet. Politikere og etatsledere hadde ikke god nok styring og kontroll, og ga uttrykk for at de ikke hadde kompetansen og tryggheten man trenger for har ansvaret for styre store og komplekse digitale omstillingsprosjekter. 

Samtidig var det også i denne perioden en klar oppfatning av at til tross for noen enorme it-prosjekter som fikk problemer, var digitaliseringstempoet generelt for lavt de fleste steder i offentlig sektor. Og årsaken var sannsynligvis noe av den samme: Lederne følte  ikke at de hadde tryggheten og kompetansen som trengs. Og det var heller ikke noe opplagt sted å gå for å få støtte og gode råd. Det var tryggere å la være å gjøre noe enn å gjøre noe. Så kan man lure: Er ikke det litt underlig at staten manglet et sted å gå hvor man kan få help til å kvalitetssikre konsepter og prosjekter, og sparre med folk som har lang erfaring, før de store pengene begynner å rulle? For veldig store prosjekter på flere hundre millioner kroner er det et krav om både konseptvalgsutredning (KVU) fra prosjekteier og en ekstern kvalitetssikring (KS1 og KS2) i to trinn før et hovedprosjekt får starte opp. Men ikke for de mellomstore og små prosjektene.

Og slik ble Digitaliseringsrådet født i 2016 som et slags lavterskeltilbud til de som ikke må gjennom en obligatorisk og omfattende ekstern kvalitetssikring, men ber om eller burde be om råd og hjelp likevel. Regjeringen besluttet å opprette rådet og Kommunal og moderniseringsdepartementet spurte tidligere skattedirektør Svein Kristiansen om å lede det, en leder med flere suksesser på CVen. Han fikk også oppnevnt en liten gruppe folk med mye erfaring fra toppledelse og ledelse av digitale omstillingsprosjekter fra både offentlig og privat sektor. også noen som har lært av ting som ikke gikk så bra. Sekretariatet ble lagt til Difi, som litt senere ble del av Digitaliseringsdirektoratet. 

Erfaringsrapporten for 2023 er derfor også litt spesiell fordi Svein Kristiansen som har ledet rådet helt siden det ble opprettet i 2016 nå gir seg og overlater ansvaret til andre. Det har blitt mange prosjekter og etter hvert mange gode erfaringsrapporter. Dette arbeidet fortjener Svein Kristiansen og de øvrige i hans råd en stor takk for. Ikke bare har  mange prosjekter fått hjelp til å komme seg ut av blindveier, eller en tilstand der de ikke har tenkt godt nok igjennom hva de ønsker å oppnå, og for hvem? De har også, gjennom alle disse prosjektene de har vurdert, fått enormt med innsikt i hvordan digitaliseringsarbeidet i hvert enkelt prosjekt og i det store bildet kan bli bedre. 

Den nye erfaringsrapporten deler noen av disse viktige innsiktene. Jeg skal ikke gjenta alt det her. Det er veldig lurt å lese dette selv, men jeg vil trekke frem noen av de viktigste temaene de løfter frem. Svein Kristiansen har skrevet et forord der han er særlig opptatt av at tempoet på digitaliseringen fortsatt er for lavt og at for å lykkes med en raskere endring må vi jobbe på andre måter, mye mer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer;

"For å få meir verdi av digitalisering må vi jobbe på nye måtar og fornye oss. Dette klarer vi ikkje utan å samarbeide på tvers av alle nivå og sektorar. Forvaltninga er inne i ein digital transformasjon med nye samarbeidsformer. Teknologiutviklinga går stadig raskare. Det er ingen grunn til å vente på den digitale transformasjonen. Vi står allereie i han"

Det å jobbe på nye måter, mer tverrgående, mer brukerorientert og mer smidig, er lett å si, men ikke spesielt lett å gjøre hvis man ikke har gjort det før, og rett og slett ikke vet hva det egentlig innebærer. Den neste delen av rapporten "Meir trening gir bedre løysinger" handler om hvordan man trener på og jobber med å utvikle en måte å jobbe på som gir resultatene man ønsker. Her skriver de om  kultur og kompetanse, og hvordan man får tak i rett kompetanse. Og om smidige prosesser, produktorganisering, selvstendige team, veikart og målbilder, og om hvordan disse tingene må fungere i en kontekst som er offentlig sektor med sine forskrifter, retningslinjer og budsjettprosesser.

Den neste delen av rapporten bruker overskriften "modige leiarar veit ikkje alltid best". Modige ledere trenger vi, men ikke ledere som tror de har alle svarene selv. Rapporten reflekterer over balansen mellom det løse og fleksible og det faste og styrende, og hvordan det ser ut når det ikke er et enten-eller, men et spørsmål om å variere ledelsesmodell gjennom ulike faser av arbeidet. Jeg synes digitaliseringsrådet treffer godt på beskrivelsen av ledere og lederrollen når de skriver at:

"Fleire og fleire som kjem til rådet, verkar å vere på veg frå såkalla tradisjonell leiing til ein annan type leiing. Kva denne typen leiing er, har verken dei eller vi eit eintydig svar på. Det vi likevel veit sikkert, er at smidig utvikling utfordrar måten mange leiar og styrer verksemdene sine på i dag. Vande måtar å leie på, kjende strukturar og personlege eigenskapar som før blei verdsett, er i endring. Digitaliseringsrådet har møtt fleire verksemdsleiarar som har fått kjenne dette på kroppen."

Erfaringsrapporten har kanskje flere gode spørsmål enn fiks ferdige svar når det gjelder hvordan bedre resultater skal oppnås. Det er gode refleksjoner og det er gode eksempler på erfaringer som er gjort. Og det er slik det må være, tenker jeg, i en tid der vi er i ferd med å skaffe oss flere erfaringer med hvordan digital omstilling skal ledes.. Her finnes det ikke et svar eller en fasit man kan plukke ut av en manual. Det er ikke mulig å ekspertutrede seg frem det ene korrekte svaret heller, til det er det for mange kompleksiteter og avhengigheter, og kanskje flere mulige veier til målet. Derfor har heller ikke denne erfaringsrapporten fått en form som en slik ekspertrapporrt. I stedet beskriver den måter å jobbe, og styre, lede og samarbeide, som øker sjansen for å lykkes når vi skal løse vår tids mest komplekse utfordringer. Og nettopp derfor er det blitt en god rapport som utforsker og utfordrer, og som kan bidra til en mer opplyst og bedre samtale om hvilket problem som skal løses, hva som skal gjøres og hvordan man skal gjøre det.

Altinn 20 år

I desember 2003 trykket to statsråder på knappen og åpent Altinn, en digital løsning som satte Norge i fremste rekke når  det gjelder digitalisering av innrapportering av data fra bedrifter til offentlige sektor. På Altinns nettsider kan vi lese at:

"Altinn ble startet som et samarbeid mellom Skatteetaten, Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistrene i 2002, og skulle være en ALTernativ INNrapporteringskanal for økonomiske data. Altinn ble offisielt åpnet av tidligere finansminister Per-Kristian Foss og nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen 4. desember 2003. Siden portalen www.altinn.no ble lansert har den vært i stadig vekst. Samarbeidet har blitt utvidet betydelig og består per oktober 2023 av 68 ulike tjenesteeiere, med Skatteetaten som den desidert største. Fra 01.01.2020 er Altinn en del av Digitaliseringsdirektoratet."

Det er nøyaktig 20 år siden Altinn ble lansert og nettsiden til Digitaliseringsdirektoratet og LinkedIn-profilen deres kan tyde på at det har vært litt kake og litt markering. Det er vel fortjent. Det som i begynnelsen var en tjeneste for digital innrapportering av noen, og så stadig flere, skjemaer, er i dag en avansert plattform for offentlig-privat dialog og samarbeid på stadig flere områder og med stadig flere offentlige virksomheter.

Man skulle kanskje tro at det er helt normalt at innrapportering av data fra bedrifter til det offentlige skjer gjennom fellesløsninger, og i hvert fall slik at man slipper å rapportere samme opplysninger flere steder. Men slik er det jo ikke. Da Bjarne Hope i Skattedirektoratet, Erik Fossum i Brønnøysundregistrene og Svein Longva i Statistisk Sentralbyrå videreførte ideen sin til å bli noe konkret som kunne brukes, var det dette å samarbeide digitalt på tvers uvanlig og det var kanskje særlig avhengig av at Skatteetaten ville ha det felles. En felles portal for skatteopplysninger og andre næringslivsdata. Jeg tror det fortsatt er slik dette ikke er vanlig i veldig mange land rundt oss. 

Disse fremsynte statlige lederne viste vei og Altinn i dag er felles portal for veldig mye mer, både innrapportering av data, samhandling på stadig flere områder mellom virksomheter og offentlig sektor, men også mellom privatpersoner og offentlige sektor, for eksempel skattemeldingen og skattedialogen. Denne tanken om at det ikke skal være nødvendig å spørre om ting man vet fra før var også sentral da A-meldingen ble etablert som en tjeneste for å rapportere inn lønns og pensjonsrelaterte data i en felles månedlig innrapportering, og erstattet 5 skjemaer til 3 etater, slik det var før. Da handler det ikke bare om å lage en teknisk plattform, men å bli enige om hvilke begreper og definisjoner man skal bruke. Og de ble enige.

Digitalisering av samspillet mellom offentlige sektor og private virksomheter handler om veldig mye mer enn å sette strøm på tradisjonelle skjemaer, men om å finne nye og mer innovative måter å samhandle på. Slik det er gjort i arbeidet med samtykkebaserte lånesøknader, der AltInn, Brønnøysundregistene, Skatteetaten, Finans Norge og Bits har funnet fram til automatiserte måter å samhandle på. og så jobbet videre også med andre aktører som Kartverket og DiBK med å få til en hel verdikjede av forenklinger og automatiseringer i arbeidet med digital eiendomshandel.

Men digitalisering er ikke noe vi gjør en gang for alle, område for område, og så er vi ferdige. Nye teknologiske muligheter gjør at det stadig er nye muligheter for å effektivisere mer, samhandle bedre og innovere på toppen. Dagens AltInn-plattform er fra 2010 og skal byttes ut med det som kalles Altinn 3, en mer fleksibel og skalerbar plattform som åpner for langt større innovasjonsmulighete og samarbeidskonstellasjoner. Altinn skriver på nettsiden at:

"Altinn II ble lansert i 2010, og har nå utdatert teknologi. Det er nødvendig å modernisere plattformen for å ivareta krav til sikkerhet, regulatoriske rammebetingelser, etterlevelse av personvern og krav til GDPR og tjenesteeiernes funksjonelle behov. Digdir skal etablere en ny plattform med tilsvarende funksjonalitet som på Altinn II slik at tjenester som benytter Altinn i dag kan reetableres på ny plattform innen juni 2026. Ny og modernisert arkitektur sørger for at offentlig virksomheter kan samhandle digitalt, og at de har tilgang til nødvendig fellesfunksjonalitet på en mer fleksibel plattform enn tidligere."

Investeringer i slike digitale fellesløsninger er i praksis vanskelige å få til i en sektorisert offentlig sektor. Vi får håpe at det blir så høyt prioritert at vi når Altinn feirer 25 år i 2028 kan si at Altinn 3 er blitt en suksess og at Norge igjen klatrer på listene over land med de mest innovative og digitale offentlige sektorene i verden, der vi setter brukerne i sentrum, lykkes med gode tjeneste på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og lykkes med offetnlig-privat samarbeid om innovasjon.

Hvordan få til gode offentlige prosjekter? - Digitaliseringsrådets erfaringsrapport

Store investeringsprosjekter i offentlig sektor er i vinden for tiden, og som oftest ikke på den hyggelig måten. De siste dagene er det den nye Follobanen som har fått oppmerksomhet. Før jul var det mye oppmerksomhet om forsvarets informasjons- og kommunikasjonssystemer etter en svært kritisk rapport fra Riksrevisjonen.

Og mer eller mindre kontinuerlig løper det debatter om ulike sider ved gjennomføringen av store statlige prosjekter. Hvorfor blir det så ofte overskridelser? Er det for dårlig styring og kontroll eller er de for rigide og for lite smidige? Er en prosjektmodell som brukes i bygg og samferdselsprosjekter også egnet for store ikt-prosjekter? Og hvis man skal bli mer fleksible og tilpasningsdyktige i møte med nye utfordringer underveis i prosjekter eller nye teknologiske muligheter - hvordan kan man sikre at det ikke alltid gir økte kostnader. Hvordan sørger vi for å de som har ansvaret holder det de har lovet?

Et godt bidrag til slike diskusjoner på et litt overordnet nivå, i hvert fall når det gjelder digitale prosjekter, er Digitaliseringsrådets erfaringsrapport 2022, som kom rett før jul. Den ble lansert på et eget seminar med ulike innledere både fra rådet selv og eksterne, et arrangement som også er blitt en fin årlig tradisjon (her er lenke til opptak av innleggene både i år og de siste fire årene). 

Digitaliseringsrådet ble opprettet i 2016 av daværende regjering og politisk ledelse i KMD (som jeg var en del av) som en ny måte å få vurdert små og mellomstore digitaliseringsprosjekter i staten, helst i en så tidlig fase som mulig. Ikke for de aller største prosjektene som må følge statens prosjektmodell, men for alle de andre prosjektene som tidligere ikke hadde noen egen kvalitetssikringsmekanisme eller mekanisme for ekstern rådgivning. 

Å bruke Digitaliseringsrådet er en frivillig ordning, men jeg har inntrykk av at veldig mange ledere i statlige virksomheter setter pris på å få et eksternt blikk, og gjerne skarp kritikk når de er på feil kurs, slik at de kan justere kursen, eller til og med rykke tilbake til start om nødvendig. Uten at det koster for mye penger eller prestisje. Det er mye bedre å oppdage feil tidlig enn å gjøre det langt ute i utviklings- og gjennomføringsfasen. Og de som bidrar til de gode rådene er erfarne personer fra både offentlig og privat sektor, folk som har gjort veldig mye viktige og spennende digitale prosjekter før, både som toppledere, it-sjefer og prosjektledere.

Og så er noe av poenget med Digitaliseringsrådet å ikke bare studere enkeltprosjekters gjennomførbarhet, men også dele kunnskap og erfaringer de får gjennom arbeidet sitt. De årlige erfaringsrapportene er en viktig del av denne rollen, og de har gjerne hatt et overordet tema. I 2020 var overskriften "Tenk som brukeren". I 2021 var det "Jakt på fornyelse". Og i 2022, erfaringsrapporten som kom rett før jul, er overskriften "Samarbeid - fra ord til handling". Ikke dumt valg av tema med tanke på at mye offentlig digitalisering og forenkling nå handler om arbeid med livshendelser, fremtidens innkreving, utveksling av helseopplysninger og forenklinger for næringslivet. På tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Og erfaringsmessig er dette noen av de vanskeligste prosjektene å lykkes med i offentlig forvaltning. I rapporten skriver rådet:

"Folk bryr seg ikke om at offentlig sektor er inndelt i ulike fagsektorer. Vi må samarbeide på tvers for å løse brukerens behov, eller behovene til "folk", som Skatteetaten skriver i sin nye strategi.  Digitaliseringsstrategien slår fast at innbyggere, næringsliv og frivillig sektor skal oppleve en enklere hverdag, og at brukernes møte med offentlig sektor skal oppleves sammenhengende og effektiv. Brukerbehovene, enten det gjelder innbyggere, næringsliv eller frivillig sektor, går ofte på tvers av hvordan offentlig sektor er organisert."

Erfaringsrapporten inneholder mange gode råd om hvordan man kan sikre av prosjektene blir gode både for brukerne, for samarbeidspartnerne og for offentlige budsjetter. Og som ansatt i et selskap som bruker tjenestedesign og systemforståelse synes jeg det er særlig gledelig at det allerede i rapportens første del blir anbefalt at offentlige virksomheter som skal prøve å løse komplekse problemer med digitalisering, ikke bør stupe rett inn i et teknologiutviklingsprosjekt, men bruke tjenestedesign til å få oversikt over hvilket problem de skal løse, hvordan brukerreisen ser ut for de man skal løse problemer for og hvordan aktørbildet og aktørenes ulike avhengigheter ser ut rundt dette problemet:

Digitaliseringsrådet anbefaler virksomhetene ofte å starte med et tjenestedesignprosjekt. Rådet anbefaler å samarbeide om prosessen og at det i prosessen utarbeides et felles aktørkart. Videre at aktørene definerer behov og utvikler felles kundereiser på tvers. Å gjøre dette i felleskap kan bidra til en sterkere forståelse for sin egen rolle og vil med stor sannsynlighet kunne forsterke et samarbeid.

Det er mange andre gode råd om metoder og fremgangsmåter i rapporten også. Rapporten dekker en periode der vi drev med hurtigutvikling av nye digitale løsninger under en pandemi der en rekke nye tjenester både i AltInn, i helsetjenestene og mange andre steder utviklet på rekordtid. Og  Digitaliseringsrådet stiller det litt kjetterske spørsmålet om hva det var som gjorde at vi plutselig ble så mye bedre til å samarbeide på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer når det var pandemi, og hvordan vi kan sikre at denne lærdommen blir med oss videre.

Det gleder meg også at erfaringsrapporten ikke bare er opptatt av tjenestedesign generelt, men også er  mer konkret om ulike tilnærmingsmåter, metoder og verktøy som til sammen kan sørge for at resultatet blir bedre. De skriver om å arbeide med fremsyn, involvering av samarbeidspartnere i utvikling av et felles målbilde, tilrettelegging for smidig utvikling innenfor statlig forvaltning og om måter å arbeide godt i tverrfaglige team. 

Dette er svært gode temaer for alle de som skal lede og delta i arbeid med å løse flokete utforinger både i og utenfor offentlige sektor. Erfaringsrapporten er blitt en slags pilotversjon av noe som i neste fase kunne bli til en veileder i hvordan man jobber med komplekse utfordringer som krever samarbeid med mange involverte. Ja, kanskje er det slik at utredningsinstruksen i staten, selve malen for hvordan statlige tiltak skal utredes og gjennomføres, i fremtiden burde utstyres med en veileder som beskriver hvordan denne verktøykassen kan anvendes. 

Digital bekymringsmelding fra statens toppledere

Lenke til Skates nettside

Det er ikke veldig ofte de øverste lederne i store statlige etater uttrykker "betydelig bekymring" over en utvikling de mener berører deres evne til å gjøre jobben i negativ retning.  De pleier i hvert fall ikke å gjøre det i form av kritiske brev til regjeringen. Og i hvert fall ikke mange av dem sammen. Men akkurat det har flere av lederne i statens største etater nettopp gjort. 

Bekymringen handler om utilstrekkelig satsing på den offentlige digitale infrastrukturen i form av fellesløsninger vi er avhengige av for å kunne ha gode selvbetjeningsløsninger på tvers av etater og på tvers av stat og kommune. Bruken av disse digitale fellesløsningene har økt eksplosivt de sist årene, noe jeg har skrevet om her på bloggen flere ganger. Dette sparer på staten og kommunene for andre kostnader, men det fungerer bare dersom fellesløsningene har nok ressurser til drift, vedlikehold og videre utvikling. Ellers forvitrer både tjenestene og tilliten.

Riktignok ble brevet sendt akkurat da sommerferien tok til, slik at mediedekningen har vært minimal. Men innholdet er så klart og tydelig at det står fint på egne ben uten tabloide omskrivninger. Her er selve brevet topplederorganet Skate (som står for styring og koordinering av tjenester i e-forvaltning) har sendt til Kommunal og distriktsdepartementet. De skriver:

"Fellesløsningene er en sentral drivkraft i digitaliseringen av det offentlige Norge. Fellesløsningene sikrer raskere, billigere og mer brukervennlig digitalisering. De statlige og kommunale fellesløsningene løser mange virksomheters behov på en ensartet og sikker måte, og har spilt en nøkkelrolle under pandemien hvor etterspørselen etter nye digitale løsninger økte drastisk. 

I forbindelse med Regjeringens budsjettbehandling for 2022 og 2023 vil Skate uttrykke en betydelig felles bekymring for manglende finansiering av fellesløsningene, og de følgekonsekvenser det får for alle i offentlig sektor som har behov for gode fellesløsninger. ID-porten understøtter i dag over 7000 digitale tjenester i offentlig sektor og Kontakt- og reservasjonsregisteret (KRR) tilrettelegger for digital kommunikasjon med innbyggerne. Digdir opplyser at de tildelte budsjettrammer ikke er tilstrekkelige for modernisering av infrastrukturen.

Bruken av alle fellesløsninger har økt betydelig de siste årene, noe som medfører økte drifts. og forvaltningskostnader hos alle eiere av fellesløsningene. Når Digdir og andre forvaltere av fellesløsninger ikke har tilstrekkelige budsjettrammer til å forvalte og videreutvikle fellesløsninger slik offentlig sektor har behov for, vil det redusere måloppnåelsen i regjeringens og KS sin digitaliseringsstrategi. Samtidig vil kostnadene, risiko for nedetid i tjenester og manglende måloppnåelse øke hos hver enkelt virksomhet som bruker fellesløsningene.

Hovedpoenget til lederne for disse virksomhetene, som er avhengige av å bruke fellesløsningene for å levere gode digitale tjenester, er at det vil koste langt mer for staten og skattebetalerne om man ikke forvalter fellesløsningene på en god måte. Kanskje det vil ta litt tid før det merkes, men gradvis skjer det en forvitring. Det blir et digitalt temposkifte, men ikke i riktige retningen.

Hvem er så disse lederne i staten som er med i Skate og som har signert brevet? Jo, det er blant annet direktør Hans Christian Holte i NAV, Riksarkivar Inga Bolstad, Arkivverket, Direktør Lars Peder Brekk i Brønnøysundregistrene, Kommunaldirektør Sølve Monica Steffensen i Oslo kommune,  Skattedirektør Nina Schanke Funnemark, Politidirektør Benedicte Bjørnland, Kartverksjef Johnny Welle og direktør Geir Axelsen i Statistisk sentralbyrå. Ansvarlige folk som neppe gir uttrykk for betydelig bekymring om det ikke er grunn til det. 

Om dataøkonomien i offentlig sektor

Det er satt i gang flere oppfølginger av den utmerkede Stortingsmeldingen om datadrevet økonomi og innovasjon og den like utmerkede strategien for digitalisering av offentlig sektor. En av bitene i dette arbeidet er en utredning skrevet av Agenda Kaupang på oppdrag fra KDD som nettopp ble offentligjort som de har kalt "Utredning av dataøkonomien i offentlig sektor". De omtaler mandatet sitt slik:

"Agenda Kaupang har på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) utredet dataøkonomien i offentlig sektor. Det er et nasjonalt mål at det skal skapes verdier og flere nye arbeidsplasser ved hjelp av data. Analysene og anbefalingene fra denne utredningen skal inngå i kunnskapsgrunnlaget til det offentlige lovutvalget som skal vurdere og foreslå en helhetlig regulering av viderebruk av offentlig informasjon (data). Formålet med utredningen er å identifisere sentrale utfordringer og muligheter knyttet til offentlig sektors rolle og oppgaver som forvalter og tilbyder av offentlige data til viderebruk."

Hvorfor dataøkonomi i offentlig sektor og ikke tilgjengeliggjøring eller deling? Det er fordi denne rapporten ikke først og fremst er opptatt av å utrede prinsippet om at det skal deles og jobbes på tvers, det er grundig slått fast andre steder, men den går dypere inn i materien og ser på hvordan den datadelingen det er lagt til rette for i dag foregår. Hvordan den er organisert, hvilke roller og ansvarsforhold som gjelder i ulike deler av kjeden, og hvilke finansierings- og/eller betalingsmodeller man bruker. Er det en bevilgning over statsbudsjettet til formålet? Er det blitt til gjennom et spleiselag mellom flere etater? Eller er det brukerne av data som betaler? Eller er det en kombinasjon av litt av hvert?

Noe av det mest interessante med denne utredningen er at den ser konkret på disse forholdene på 8 ulike områder der det offentlige i dag deler data med andre på en tilrettelagt og avansert måte: Helsedata, samtykkebasert boliglånesøknad, Diskos (olje/gass-data), Nasjonal reiseplanlegger, meteorologiske data, Copernicus (satellittdata), Geovekst (geodata) og mikrodata fra statistisk sentralbyrå. Veldig ulike formål, ulike typer data og ulike brukere av dataene, Derfor er det store forskjeller på organisasjonsmodeller, betalingsmodeller, roller og ansvar. 

Noen av disse forskjellene er fornuftige og naturlige, men noe er nok også et resultat av at slike tverrgående samarbeid i Norge i det offentlige, og mellom offentlige og privat sektor, er vokst frem nedenfra, men ikke nødvendigvis basert på hva som er skalerbart og fremtidsrettet, eller hva som er best samfunnsøkonomisk på sikt. De er et resultat av "det muliges kunst", ikke vakre konseptvalgsutredninger, fordi alternativet var å ikke få til noen ting. Innovative ledere i det offentlige får til mye på den måten. Men det gjør at jo mer vellykket det blir, og jo mer det vokser i volum, kompleksitet og bredde, jo flere problemer oppstår fordi denne nedenfra og opp-utviklingen, som kanskje har et lappeteppe av finansierings og betalingsløsninger, begynner å støte på ting de ikke hadde tenkt på, eller visste om, men skjøv fremtidige problemer inn i fremtiden.

Utfordringen er å få de som styrer på overordnet nivå, og som faktisk bestemmer hvordan budsjetter innrettes og hvilke prinsipper og finansieringsmodeller som skal gjelde, til å interessere seg såpass mye for detaljene i dette at vi får ryddet og satset. Hvis ikke risikerer vi at vi går glipp av viktige muligheter og at ressurser står ubrukte. Nå er det også langt flere slike felles offentlige organisatorer av datadeling enn de Agenda Kaupang har fått sett på, og jeg håper at flere av dem vil gjøre lignende gjennomganger i egen regi. 

Et annet problem rapporten er inne på er at kompetansen og interessen i statlige etater for at man sitter på data som kan være verdifulle for andre er, for å si det litt diplomatisk, veldig ujevnt fordelt. Allerede i kartleggings- og intervjuarbeidet møtte utrederne dette problemet i møtet med personer de ville hente kunnskap fra:

"Det fremkom også av intervjuene at informantene og deres virksomheter i varierende grad hadde satt seg inn i, og gjort seg opp en mening om hva som skulle til for at offentlige data i større grad blir brukt av næringslivet. Dette reflekteres i de svarene vi fikk. Det er også interessant at noen av virksomhetene vi kontaktet, og som vi forventet at ville ha gjort seg opp tanker om bruk av offentlige data, hadde gjort dette i så liten grad at de ikke anså deltakelse i utredningen relevant nok til å bruke tid på. Dette kan i seg selv si noe om modenheten og bevisstheten rundt bruk av offentlige data i enkelte sektorer".

Utfordringene ligger med andre ord på nokså ulike plan, fra grunnleggende mangel på kunnskap og interesse til nokså avanserte samarbeidskonstellasjoner som har behov for å avklare finansierings og samarbeidsmodeller når de skal gå løs på store og viktig samfunnsutfordringer der smartere deling av data er en forutsetning for å lykkes. Agenda Kaupang har foreslått 16 tiltak i utredningen som reflekterer dette spennet. Alt fra grunnleggende forståelse og kompetanse om datadeling i forvaltningen, via tiltak for å effektivisere datafangst og lagringsinfrastruktur, til å vurdere om dagens fellesløsninger er gode nok til å løse oppgavene fremover.  

Flere av tiltaksforslagene (6-10) handler om finansierings og prismodeller, der hovedanbefalingen er at offentlige data skal tilbys gratis, men der det anbefales å se fleksibelt på ulike modeller for marginalprising, vurderes betaling for tilleggstjenester som finansiering om det er realistisk og vurdere om medfinansieringsordningen for statlige it-prosjekter skal være et virkemiddel for økt datadeling. 

De siste tiltaksforslagene (11-16) tror jeg kan settes under samleoverskriften en mer strategisk tilnærming fra offentlig sektor selv. Da handler det om tydeliggjøring av forventninger i tildelingsbrev, mer systematisk arbeid med å realisere gevinster, arenaer for samarbeid med næringsliv, prioriteringsdiskusjoner (hvilke data er viktigst?), modeller for offentlig-privat samarbeid og plassering av ansvar for "krevende" datakilder.

Jeg synes det ser ut som en god liste. Men skal den få verdi må den bevege seg fra å være noe som er foreslått i en utredning til å bli til noe som kan diskuteres, konkretiseres og gjennomføres. Dette tilhører en av politikkens mer krevende sjangre fordi det går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og griper inn i både ansvarsfordeling, etatsstyring, insentiver og budsjetter. Det handler om en helhet som bør være noe mer enn summen av mer eller mindre gjennomtenkte enkeltdeler. Da kan det bli bra.

Ny veileder for sammenhengende tjenester

Norsk offentlig sektor er en av verdens beste. Både stat og kommune leverer mange og viktige velferdstjenester til innbyggere, noen ganger i et samarbeid med private. 

Men ikke alt fungerer like godt og mange har nok opplevd at det særlig kan være vanskelig å forholde seg offentlig etater og tjenester når man har behov som går på tvers av stat og kommune og på tvers av ulike sektorer og etater. Man kan ha behov som gjør at man må forholde seg til både sykehus, NAV, og helsestasjon. Eller både NAVs arbeidsformidling og skole - samtidig.

Disse utfordringene var noe av grunnen til at regjeringen Solberg la frem en engen strategi for digitalisering i offentlig sektor for to år siden, sammen med KS. En viktig del av strategien er å identifisere noen av disse "livshendelsene" som utfordrer både innbyggere og offentlig sektor, og som krever mer sammenheng i tjenestene. For eksempel at det er en informasjonsflyt mellom ulike deler av offentlige tjenesteleverandører slik at det ikke bare er den  enkelte innbygger som har oversikt og er sin egen informasjonsbærer.

Lykkes man med det er gevinsten at foreldre med syke barn, personer som har mistet jobben og er på jakt etter ny jobb, eller folk som opplever dødsfall i nær familie, opplever at ting henger sammen og at de slipper å fylle ut skjemaer med de samme opplysningene gang etter gang.

Men hvordan organiserer man seg hvis man skal samarbeid på tvers i offentlig sektor for å løse slike utfordringer? Hvordan setter man gode mål, lager gjennomførbare tidsplaner og milepæler? Setter man det opp som et prosjekt eller som et nettverkssamarbeid? 

Dette har Digitaliseringsdirektoratet rett før jul laget en ny veileder om, som  heter "Styre og organisere sammenhengende digitale tjenester". Den finner man på en nettside om sammenhengende tjenester som også inneholder mye annet aktuelt stoff for de som er engasjert det å skape digital sammenheng for innbyggere og næringsliv. Her er det også noen lenker til saker nyhetssaker og blogginnlegg om hvordan det går med arbeidet med livshendelsene. En ting er å beslutte en overordnet strategi for digitalisering i offentlig sektor. Det hjelper ikke mye hvis ikke den følges opp med konkrete tiltak som gjennomføres i et samarbeid mellom dem som må bidra hvis det skal skapes en sammenheng.

Rekordtrafikk i id-porten

Aldri før har så mange logget seg på offentlige nettsider som i ukene rett før påske. Dels skyldes dette skattemeldingen som uansett blir tilgjengelig digitalt på denne tiden av året. Men i år skyldes det også at koronasituasjonen, som gir langt mer trafikk enn vanlig til helsenorge.no, AltInn og NAV

I Norge bruker stat og kommune en felles påloggingsløsning til sine nettsider som heter ID-porten og driftes av Digitaliseringsdirektoratet. Det har blitt stadig flere offentlige digitale tjenester, og de blir stadig mer brukt, noe som gjør at trafikken i ID-porten uansett har vært i sterk vekst. Men koronatidens behov for å sjekke testresultater hos helsenorge.no eller søke om økonomiske godtgjørelser via NAV eller AltInn, har gitt en kraftig vekst på toppen av dette.

I uken som begynte mandag 15 mars, og var den uken beskjed ble sendt ut puljevis om at skattemeldingen er kommet, var det i alt 9,9 millioner pålogginger. KMD skriver i en nettsak at:

"Totalt antall pålogginger i ID-porten forrige uke var 9,9 millioner, mens travleste uke i mars i fjor kom opp i 8,5 millioner. Forrige uke utgjorde skattemeldingen 37 prosent av alle pålogginger. Innbyggerne får skattemeldingen på ulike dager mellom 16. mars og 7. april, og den enkelte får beskjed når de kan sjekke sin egen skattemelding. Dette skjer puljevis med opptil 450.000 varsler daglig."

Og som sagt er det ikke bare skatt som lokker folk til offentlige nettsteder for tiden. Helseinformasjon, og ikke minst covid-19 testresultater har bidratt med stor trafikk i ID-porten:

"En annen stor tjeneste er helsenorge.no som sto for 16 prosent av trafikken sist uke. - Her ligger mange gode tjenester som for eksempel resepter, informasjon om fastlege, mulige behandlingssteder, journaldokumentene dine og mange som har testet seg for korona logger seg på for å sjekke prøvesvar. Det er her du får oppdatert informasjon om hvilke regler som gjelder for deg når det gjelder koronarestriksjoner – med direkte lenke til din kommune, sier Helleland. 

ID-porten er en nasjonal fellesløsning som forvaltes av Digitaliseringsdirektoratet. Pålogginger til NAV, Altinn og digital postkasse utgjør også en stor andel av trafikken i ID-porten om dagen. I Altinn er det utviklet en rekke koronatjenester fra flere etater det siste året."

Dette siste er et viktig poeng. Uten den felles tjenesteinfrastrukturen vi har i ID-porten og AltInn ville det ikke vært mulig å få på plass nye koronarelaterte tjenester og kompensasjonsordninger så raskt og effektivt. Aldri har nytten av å ha slike løsninger vært så stor som akkurat nå. Det kan trafikken bekrefte.

Digitaliseringsprosjekter får 109 millioner

Medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter har valgt ut ni prosjekter som får til sammen 109,5 millioner kroner i statlige medfinansiering fra Digitaliseringsdirektoratet. Men hva er nå denne medfinansieringsordningen? 

Jeg vil si at ordningen har vært et av de viktigste tiltakene for å få opp tempoet i digitaliseringen i offentlig sektor de siste årene. Den ble etablert ganske tidlig under denne regjeringen som en måte å sørge for at flere lønnsomme digitaliseringsprosjekter, både for staten selv og for innbyggere og næringsliv, ble realisert.

I den vanlige budsjettprosessen er det gjerne slik at ulike satsinger som koster penger konkurrer mot hverandre, internt i departementene og mellom departementene, og det må prioriteres stramt. Men det kan ha den uheldige bivirkningen at lønnsomme prosjekter, eller prosjekter der kostnaden kommer et annet sted enn gevinsten, taper i konkurransen. 

Derfor ble medfinansieringen litt mindre som en vanlig satsing i budsjettet (selv om Digitaliseringsdirektoratets bidrag til prosjektene selvfølgelig er en post i statsbudsjettet) og mer som innovasjonsvirkemidler rettet mot næringslivet der de beste prosjektene konkurrerer om penger. Ordningen har siden 2016 støttet i alt 72 statlige digitaliseringsprosjekter med til sammen 754 millioner kroner. Det er beregnet av summen av prosjektene sparer staten for over en milliard i kostnader - i året. Den samfunnsmessige gevinsten er vanskeligere å tallfeste, men er svært høy og beregnet til over 26 milliarder kroner.

Årets tildeling og hvilke ni prosjekter som har fått tilsagt om penger kan man lese mer om på Digitaliseringsdirektoratets nettsider. Nåverdien av årets prosjekter er beregnet til å være 3,4 milliarder kroner over 10 år. Blant de som har fått tilsagn er Sjøfartsdirektoratet, Landbruksdirektoratet og Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Helsedirektoratets prosjekt blir beskrevet slik:

"Helsedirektoratet skal leggje til rette for at pasientar kan få digitale behandlings- og eigenbehandlingsplanar, ved å dele og samanstille data frå ulike kjelder. Helsepersonell med ansvar for å følge opp pasientar manglar i dag moglegheit til å samhandle godt nok. Dette er særleg viktig for pasientar med alvorleg sjukdom, med store og samansette behov og der fleire behandlarar er involvert på tvers av tenestestader. Tiltaket vil gi betre pasientoppfølging og spare tid i helse- og omsorgssektoren."

Et spennende eksempel på hvordan digitalisering kan bidra til mer sammenhengende tjenester for innbyggerne, i dette tilfellet pasienter med alvorlig sykdom og sammensatte behov som helst ikke skal bruke for mye tid og energi på å lete etter svar. Et annet prosjekt jeg vil nevne er Brønnøysundsregistrenes arbeid for å hjelpe personer med enkeltpersonsforetak og som kommer opp i økonomiske problemer:

"Brønnøysundregistra har registrert at ein stor del av brukarane av NAV si gjeldsrådgivningsteneste hamner i økonomisk uføre gjennom drift av enkeltpersonforetak (ENK). Den viktigaste utløysande årsaka til problema er knytt til innbetaling av MVA og skatt. Brønnøysundregistrene ønskjer å gi innbyggjarar som etablerer ENK betre føresetnader for å unngå økonomisk uføre. Dei vil difor lage ein gjenbrukbar, teknologisk infrastruktur som innhentar økonomisk data frå aktuelle kjeder, samanstille desse og lage ei teneste for brukarane som gjer dataa tilgjengelege og visualiserer dei. Data vil bli kombinert med informasjon og “dultar” til betre økonomistyring eller til å søke hjelp. Prosjektet samarbeider med Skatteetaten om deira store satsing på samordna og effektiv innkreving."

Tanken på at statlige etater for Brønnøysundsregistrene og Skatteetaten ikke bare er der for å få oss til å fylle ut skjemaer og skrive strenge brev med advarsler og purringer, men er der for å forebygge problemer og hjelpe til er kanskje litt fremmed. Men det er faktisk ikke så dumt.

Altinn gir store besparelser for bedriftene

Fellesløsningene i Altinn forenkler hverdagen for næringslivet og reduserer kostnader. Virkelig store kostnader. En helt fersk spørreundersøkelse viser at bruken av Altinn sparer bedriftene for til og penger 
tilsvarende 15 milliarder kroner per år.

Altinn ble etablert i 2004 med en ambisjon om å være en felles digital innrapporteringsløsning for flest mulig ulike ordninger der bedriftene sender informasjon til myndighetene. I årene etter har stadig flere prosesser, også mye som har vært manuelt og papirbasert, blitt langt over i Altinn. Og 3600 ledere i ulike bedrifter som har spurt i undersøkelsen kan bekrefte at det har vært en stor digital suksess:

"Over 3600 næringslivsleiarar over heile landet deltok i undersøkinga, som Opinion utførte på vegner av Digitaliseringsdirektoratet i august. Bedriftsleiarane som vart intervjua, representerte både små, mellomstore og store bedrifter fordelt på ulike bransjar. På spørsmål om dei kan seie kor mykje tid bedrifta sparer på kvar enkelt innrapportering gjennom Altinn, svarer bedriftsleiarane i gjennomsnitt 149 minutt – eller i praksis 2½ time. Med over 14 millionar innrapporteringar frå næringslivet i 2019 og ein timekostnad på 600 kroner, svarer dette til ei årleg innsparing på 15,9 milliardar kroner."

Så vil noen kunne innvende at det i 2020 naturligvis må være slik at innrapportering og informasjonsutveksling med næringslivet er digital og automatisert, og at dette ikke er noe annet enn det som skjer i de fleste andre land vi pleier å sammenligne oss med. Men det er faktisk slik at Norge ligger i forkant når det gjelder denne type løsninger, og at Altinn er en viktig årsak til til at vi ikke bare snakker om digitalisering, men også har gjort det konkret. På Digitaliseringsdirektoratetes nettside kan vi lese at:

"Resultatet frå Altinn-undersøkinga blir underbygd av den årlege Paying Taxes-undersøkinga som PwC utfører på vegne av Verdsbanken i 190 land. Der går det fram at ei referansebedrift i gjennomsnitt bruker 79 timar på skatte- og avgiftsrapportering i Noreg kvart år. Til samanlikning vil den same bedrifta bruke 132 timar i Danmark, 175 timar i USA og 218 timar i Tyskland – og over 1500 timar i Brasil. Her snakkar vi altså om sparte vekesverk for norsk næringsliv – og det berre på skattemelding, mva-rapportering, forskotstrekk og arbeidsgivaravgift. Ei rekke andre skjema kjem i tillegg."

Er det blitt så bra at vi kan si oss fornøyd med jobben? Og mer eller mindre i mål med digitaliseringen? Det er ikke tilfelle. Selv om mye av skatterapporteringen, A-meldingen (arbeidsgiverrapportering til Skatt, NAV og SSB) er samordnet og forenklet er det fortsatt mye som skal gjøres for å forenkle hverdagen for bedriftene.

Nasjonalt ressurssenter for deling av data

Mandag passerte vi en ny viktig milepæl i arbeidet med å legge til rette for økt deling, gjenbruk og verdiskaping med utgangspunkt i offentlige data. Da ble et nytt nasjonalt ressurssenter for deling av data offisielt åpnet av digitaliseringsministeren og direktøren for Digitaliseringsdirektoratet,  som er vertskap for det nye senteret.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet skriver om åpningen av ressurssenteret her. Og de har fått sin egen plass på Digitaliseringsdirektoratets nettsider her, der det både forklares hva senteret skal jobbe med, hvem som jobber der og hva de kan hjelpe andre virksomheter i både offentlig og privat sektor med. Der kan man også lese dette om bakgrunnen for at det nye senteret er opprettet:

"I digitaliseringsstrategien Én digital offentlig sektor (2019-2025) vart det slått fast at regjeringa ville etablere eit nasjonalt ressurssenter for deling av data, med spisskompetanse på samanhengen mellom juss, teknologi, forretnings- og forvaltningsprosessar. Senteret skal vere eit læremiljø og ein kompetansebank for heile offentleg sektor. Ressurssenteret skal for ein stor del drive ut frå kva behov brukarane har og melder frå om, og basere seg på innspela senteret får frå offentlege og private verksemder."

Vi opplever en enorm økning i interessen for å bruke data til skape bedre og mer sammenhengende tjenester, til å forenkle og effektivisere arbeidsprosesser eller til å lage nye og innovative løsninger, for eksempel med bruk av kunstig intelligens for å få enda mer verdi ut av dataene. For store virksomheter kan det være naturlig å rekruttere egne folk som er spesialister på både det teknologiske, det juridiske og det forretningsmessige, mens det for små virksomheter, i både offentlig og privat sektor, er behov for å finne noen med kompetanse man kan få gode råd fra. Og for en del av disse vil forhåpentligvis det nye nasjonale ressurssenteret for deling av data være akkurat det man har behov for.

Digitale tjenester i praksis (1): eBevis

Digitaliseringen i Norge går i ekspressfart for tiden, både fordi innbyggere og næringsliv ønsker å bruke nye tjenester og kommunikasjonskanaler, men også fordi stat og kommune ser at det er store muligheter for både effektivisering og bedre tjenester.

Noe av den digitaliseringen som gir størst muligheter til å fornye, forenkle og forbedre er på områder der det er et samspill mellom offentlig og privat, for eksempel ved at det offentlige lager en tjeneste på nett eller en automatisert saksbehandlingsløsning som gjør at innbyggere og næringsliv sparer tid og penger når vi skal få løst et problem eller skal sende informasjon.

Det er som sagt mye bra som skjer på digitaliseringsområdet. Noen prosjekter har fått ekstra fart på grunn av behov for digitale løsninger under koronakrisen, men mange nye digitale løsninger har kommet på plass uavhengig av dette, men blir enda høyere verdsatt og bedre utnyttet akkurat nå når fysisk oppmøte må begrenses.

Jeg kommer til å skrive litt om digitale tjenester i praksis på bloggen fremover, for å løfte frem noen av disse bra løsningene som er satt i drift og som forenkler manges hverdag. Det må rett og slett bli en ny spalte her på bloggen som forteller om noen av disse digitale nyskapingene:

Først ut er eBevis, som jeg ble trigget til å skrive om fordi Forenklingsbloggen til Brønnøysundsregistrene akkurat har omtalt denne løsningen som et verktøy som slår to fluer i et smekk. eBevis er en løsning som gjør at oppdragsgivere som skal kjøpe en vare en vare eller tjeneste fra en privat leverandør ikke behøver å bruke masse tid på å hente inn manuell dokumentasjon om firmaopplysninger, skatteinformasjon osv, men kan gå tilgang gjennom digitale oppslag i offentlige registre. AltInn skriver dette på sitt nettsted:

"eBevis er en tjeneste som er laget for å kunne forenkle utveksling av informasjon mellom leverandører og det offentlige. Formålet er å gjenbruke informasjon som det offentlige allerede er i besittelse av. Ved hjelp av samtykkeløsningen i Altinn eller via hjemmel, vil informasjonen kunne hentes direkte fra datakilden. Altinns komponent for datadeling, som eBevis-tjenesten kjører på, er en skytjeneste som inngår i Altinn-plattformen. Ebevis styrer oppdragsgiveres tilgang til offentlige registre. Det produseres en bevispakke, som er en sammenstilling av informasjon fra datakildene. Denne bevispakken sendes videre til oppdragsgivers fagsystem."

Men hvorfor er dette to fluer i et smekk? Hva er gevinsten ut over at det er mye raskere og enklere å skaffe nødvendig dokumentasjon på denne måten? Den andre gevinsten handler om at tilgang til denne type oppdaterte og korrekte informasjonen bidrar til å forhindre og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Kriminelle og useriøse aktører blir lettere avslørt. Og de som er seriøse og som følger lover og regler opplever at dette er kjent og blir verdsatt. Forenklingsbloggen skriver:

"For å forebygge arbeidslivskriminalitet er det etablert et samarbeid mellom Arbeidstilsynet, NAV, Politiet og Skatteetaten. Samarbeidet har beregnet at useriøse og kriminelle aktører representerer så mye som mellom 12-60 milliarder kroner i unndratt skatt og avgifter til samfunnet. For å få bukt med dette er tjenester som eBevis viktig, og har vært etterspurt og ønsket blant næringsdrivende. Et viktig mål for datadeling er nettopp å redusere markedet for kriminelle aktører, ved at det blir vanskeligere for useriøse å tilby sine varer og tjenester."

Ny eID på rekordtid

Norge digitaliseres i et rekordtempo. Fordi det har vært nødvendig for å holde aktiviteten i gang på skolene, hos fastlegene og i masse andre virksomheter. Og på noen områder har det vært nødvendig å utvikle helt nye digitale søknadssystemer eller innrapporteringsløsninger fordi ting ellers ville stoppet helt opp.

I dag har Digitalieringsdirektoratet lansert en slik helt ny tjeneste som er utviklet på rekordkort tid. Det er en digital løsning for  utenlandske borgere som jobber i Norge, men som har måttet forlate arbeidsplassen i reist hjem. Og som i likhet med norske arbeidstakere har rett på dagpenger.

Problemstillingen er da: Hvordan skal de kunne bevise hvem de er slik at rett person moter ytelsen? Hvordan løser man det når personen ikke kan møte opp fysisk og heller ikke, i manges tilfelle, har en BankID eller tilsvarende elektronisk ID som bekrefter hvem du er på nett?

Det er dette problemet Digitaliseringsdirektoratet har løst. Den nye tjenesten tjenesten utnytter det at moderne pass er maskinlesbare og har en del digitalt lagret informasjon i seg som kan bekrefte eller avkrefte at den som har med seg passet er rett eier. Det er dette automatiske passkontroller på flyplasser gjør, men utfordringen er å få det til å virke på utstyr du har selv, som en mobiltelefon og en PC. Og en slik løsning er nå på plass. Digitaliseringsdirektoratet, som også hadde besøk av Linda Helleland på lanseringen i dag, skriver på nettsiden sin at: 

"Statsråden fikk i dag demonstrert løsningen, som er en videreutvikling av MinID, hos Digitaliseringsdirektoratet. I slutten av mars gikk Digitaliseringsdirektoratet i gang med å utvikle en ny eID-løsning basert på at brukerne benytter sin egen smarttelefon til å gjennomføre skanning av eget pass og ansiktsgjenkjenning. Halvannen måned senere er pilotløsningen «MinID Passport» testet, godkjent og klar til bruk.

- Det er både moro og givende at vi har fått dette på plass gjennom tett faglig samarbeid med flere aktører. Våre folk i Digitaliseringsdirektoratet har samarbeidet med Skatteetaten, NAV og leverandøren Nets AS, og det har også vært samarbeid med Buypass som nå tar i bruk den samme passleseren, sier digitaliseringsdirektør Steffen Sutorius."

Hindringer for digitalisering i stat og kommune

Det gjøres jevnlig undersøkelser om hvordan det står til med digitaliseringen i Norge, både i offentlig sektor, privat sektor og hvor god infrastrukturen er i form av mobil- og bredbåndsnett. Disse undersøkelsene viser jevnt over at det står ganske bra til i Norge. Noen ganger undersøkes det hva virksomheten mener de trenger for å lykkes enda bedre, eller hvor mye penger de bruker på digitalisering, noe som også er interessant.

Men kanskje noe av det aller mest interessante er å undersøke hvilke hindringer som står i veien for flere og bedre digitale tjenester. Det er en måte å stille spørsmålet på som ikke tar for gitt at problemet er enten penger, kompetanse, regelverk eller interne prioriteringer, men som spør virksomhetene selv om hva de opplever at står i veien for mer digitalisering.

Statistisk Sentralbyrå har nettopp gjennomført en slik undersøkelse der de spør statlige virksomheter og kommuner om hva de mener hindrer utviklingen av digitale tjenester.  Og svarene er interessante. Vi kan lese at ganske få både i stat og kommune (men litt flere i kommunene) svarer at problemet er mangel på politiske føringer eller mangel på engasjement hos egen ledelse. Litt flere, omkring en av fem i både stat og kommune peker på hindringer i lov og regelverk, heller ikke urovekkende mange, men det er viktig for de det gjelder å se på lov og regelverket der det er til hinder for bedre løsninger.

Litt høyere på listen over hindringer ligger mangel på felles standarder for datautveksling og mangel på felles offentlig løsninger og infrastruktur. I begge tilfeller oppleves problemet som størst i kommunene der omkring halvparten nevner det, sannsynligvis fordi alle kommuner har det samme ansvaret og gjør de samme tingene, og savnet av felles løsninger derfor er størst der. En beslektet hindring som omtrent like mange peker på er at eksisterende fagsystemer er vanskelige å integrere med nye løsninger og komponenter for digital forvaltning.

Det er også interessant å se at enda et hakk oppover skalaen over store hindringer ligger "Avhengig av utvikling hos andre virksomheter" med bortimot 50 prosent i staten og nesten 60 prosent i kommunene. At dette oppleves som en stor hindring er kanskje ikke så overraskende, men desto viktigere å være oppmerksom på. Når utgangspunktet vårt er at digitale systemer skal snakke sammen på tvers av virksomheter, og at vi ikke skal spørre om ting vi vet fra før, er det helt sentralt at digitaliseringen skjer parallelt i ulike virksomheter og at det for eksempel er bedre sammenheng mellom stat og kommune. For innbyggere og næringsliv er ikke det viktigste om det er stat eller kommune, eller fylkeskommune, som har ansvaret, men at oppgaven blir løst på en mest mulig rask og enkel måte.

Og så er det denne kompetansen som trengs over alt, særlig når det skal innføres ny teknologi i en virksomhet der det er langt mellom teknologiekspertene. På direkte spørsmål om manglende kompetanse er en hindring for digitalisering, svarer 28 prosent i staten og 46 prosent i kommunene at det er tilfelle. Men på det ganske beslektede spørsmålet om det er "vanskelig å frigjøre ressurser til utvikling", og som handler om den kompetansen man har er tilgjengelig til å drive digitaliseringsprosjekter, eller om de er opptatt med andre ting, svarer 56 prosent i staten og 75 prosent i kommunene at dette er en hindring.

Så må det nevnes at digitaliseringstempoet i hele samfunnet, også i offentlig sektor, er høyt for tiden, og at vi får til svært mye på tross av disse hindringene men tallene er også en god påminnelse om at vi kan få til enda mer om vi overvinner noen av disse hindringene. Svaret på flere av dem er bedre styring og samordning. Styring og samordning av kompetanseressurser i virksomhetene, inkluddert strategier for samspill med privat sektor i utvikling og drift av nye digitale løsninger. Og en samordnet digitalisering på tvers av etater, kommuner og forvaltningsnivåer.

Det er nettopp dette som er ambisjonen i strategien for digitalisering av offentlig sektor. Funnene i denne undersøkelsen viser at både strategien og Digitaliseringsdirektoratets handlingsplan for å gjennomføre den, er helt nødvendig.