Forestillinger og fortellinger om kunstig intelligens

EU-scenarioer om KI

Hvordan blir fremtiden med kunstig intelligens? Hvor raskt vil teknologiutviklingen gå, og hvor raskt vil KI ta den tas i bruk på nye områder og på samfunnsendrende måter? Vil KI erstatte en stor andel av eksisterende jobber, eller vil den bli et verktøy som hjelper de fleste med å gjøre jobben bedre og raskere? Hvilke sektorer, bransjer og arbeidsoppgaver blir mest påvirket?

KI vil endre ting på individ- og virksomhetsnivå, men skal også håndteres på samfunnsnivå. På noen områder vil KI endre samfunnet, som andre infrastrukturteknologier har gjort før. Men handlingsrommet for teknologianvendelsen er også avhengig av samfunnet rundt. Vil det være flaskehalser og hindringer som gjør at vi ikke får utnyttet mulighetene fullt ut? Vil det være knapphet på kompetanse, på databrikker, på elektrisitet, og vil vi oppleve en politisk motstand mot store endringer? Og hva med sikkerhet, fri handel og utenrikspolitiske hensyn? 

Hvordan håndterer man utfordringer ingen har vært i før, og der det derfor ikke er mulig å lære av andres erfaringer? 

Forestillinger om fremtiden

Vi trenger derfor noen verktøy som hjelper oss å forstå situasjonen, i all dens kompleksitet, og som kan hjelpe oss med å utvikle evnen til å forestille oss hvordan fremtiden kan bli. En forestillingsevne som erkjenner at det ikke finnes noen fasit, at mye er usikkert, at det er flere mulige fremtider, og at det både er forhold vi kan påvirke og ting vi ikke kan påvirke. 

Slike fremtidsforestillinger og sorteringsøvelser gjør det lettere å lage målbilder og beskrive strategier. Slik at virksomheter kan sette inn ressursene der det faktisk har effekt. Noen har mer innflytelse på hvordan fremtiden vil bli enn andre, men det å bruke scenarioer, prognoser eller andre slike verktøy for å lage gode fortellinger om fremtiden er lurt og nyttig. Det er både nyttig for regjeringens og nasjonale myndighetsorganer, som har behov for å utrede handlingsrommet for ulike veivalg, før de fastsetter strategier og tiltak. Men det gjelder også hver enkelt bedrift, kommune, statlige etat eller friville organisasjon, som alle har behov for å finne sin plass i en fremtid med mer KI.

Jeg har prøvd å lage en liten oversikt over noe av det som finnes av scenariorapporter, prediksjoner, beskrivelser av ønskede fremtider, og andre spennende utredninger som er laget av andre, og som kan bygges videre på, eller inspirerer til nye fremtidsfortellinger.

Seks måter å fortelle om KI-fremtiden på

Det finnes etter hvert et betydelig bibliotek av rapporter om "KI-fremtiden". Noen kommer fra regjeringsoppnevnte utredere eller fra internasjonale organisasjoner som EU-kommisjonen og OECD, Andre fra små og uavhengige forskningsinstitutter og tenketanker. Det finnes ingen fasit for hvordan man lager gode og anvendbare fremtidsfortellinger. Den underliggende sorteringen er en taksonomi fra OECD og GPAIs Generative AI and the Future of Work (jan. 2025), som skiller mellom utforskende foresight (hva kan skje?), normativ foresight (hva bør skje?) og prediktiv foresight (hva vil skje?)

Rapportene jeg trekker frem her er forskjellige også når det gjelder hvilke usikkerheter og "omdreiningspunkter" de peker på som de mest avgjørende, hvilke temaer eller sektorer de dekker, og på hvilket samfunnsnivå de opererer. Jeg har valgt å sortere rapportene jeg har funnet i 6 ulike metodiske sjangre. Jeg har lest noen av dem, mens andre har jeg bare lest omtaler av, og skummet raskt igjennom, men ikke dypdykket i. Noen av rapportene jeg ikke har gått i dybden på kommer jeg helt sikkert tilbake til her på bloggen.

1. Scenariofortellingene: "Vi må forestille oss mulige fremtider for å kunne gjøre vanskelige valg"

I denne sjangeren finner vi et par veldig interessante scenariorapporter fra regjeringer. Den britiske AI Scenarios 2030 (GO-Science, UK, juni 2026) og den canadiske Scenarios for an AI-enabled World (Policy Horizons Canada, feb. 2026), og også  EUs fremtidsprosjekt The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). 

Jeg tenker det kan være lurt å begynne med disse tre. Dette er store scenarioprosjekter med fortellinger om hvordan fremtiden kan bli langs flere ulike dimensjoner. De har mer eller mindre rike og utbroderte fortellinger, Fortellinger som setter tankene i sving og hjelper oss løfte blikket og forstå hva som kan bli annerledes og hva som kanksje ikke blir fullt så annerledes i fremtiden. De hjelper oss reflektere over hva vi kan påvirke og hva vi ikke kan påvirke, og hvor det er behov for å velge en retning fremfor en annen. Men det er minst like aktuelt å bruke slike alternative beskrivelser av fremtiden til å stressteste strategier og planer vi allerede har, eller jobber med nå, for så sikre at de tåler en fremtid som på viktige områder bli ganske annerledes.

Den britiske rapporten AI Scenarios 2030 er gitt ut av The Government Office of Science, UK, og er kommet i to generasjoner. Den første fra 2023 ble bygget på fem kritiske usikkerheter. Oppdateringen fra juni 2026 viderefører rammeverket, men med seks kritiske usikkerheter, som er KI-kapabilitet, KI-distribusjon og -tilgjengelighet, sikkerhet, adopsjon, arbeidsfortrengning og globalt samarbeid. Hver av disse er utstyrt med en akse med fem trinn, Ulike kombinasjoner på disse aksene gir fem hovedfortellinger som har fått navnene: Slow Burn, Open Frontier, Augmented Growth, Transformation Economy og Take-Off.  Disse scenarioene inkluderer helt bevisst ikke britiske politiske tiltak, nettopp fordi de skal kunne brukes til å teste slike tiltak.

Canada-rapporten "Scenarios for an AI-enabled World" bruker 20 kartlagte innsikter og går derfra til fire fortellinger. De fire fortellingene heter AI everywhere all at once, Wired for connection, Algorithms in the shadows og Automation's ripples and riptides. Det er ikke bare gode og tydelige fortellinger, men de er også visuelt spennende, med tegneserier, brev fra forsikringsselskaper og skjermbilder fra en skoleplattform som overvåker elevene. Denne rapporten kan være til inspirasjon for alle som skal nå ut til folk som ikke liker å lese kjedelige rapporter. Spesielt hvis temaet egenltig ikke er kjedelig i det hele tatt, men har godt av å bli beriket med gode visuelle og tekstlige grep

Og så har vi EU-kommisjonen, som nylig har laget et prosjekt om KIs betydning for Europs forsknings- og innovasjonsøkonsystem: The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). Den er bygget opp i fire deler, og den siste, del 4, Scenarios and Opportunities, er den som bruker fortellinger for å få frem budskapet. 

Den beskriver ni nøkkelfaktorer som ble prioritert i en tverrfaglig samskapingsprosess: KI og mennesker i beslutningsprosesser, sosioøkonomisk ulikhet, utdanning og opplæring, teknologiske gjennombrudd, KI-sikkerhet, geopolitisk maktbalanse, endringer i mennesket selv, klimaendringer, og ressurskritikalitet. For hver faktor er det formulert et knippe fremtidsantakelser. og ut fra dette ble det utviklet fem scenarioer, med 2040 som horisont. De er: 

• The EU's «safety first» AI: pay-off in the long run, 
• A rearmed EU among the frontrunners in the global AI race, 
• EU attached to transnational global AGI and ASI networks, 
• Europe leads a unique AI revolution 
• Global AI winter. 

Jeg må også nevne rapporten fra del 3 i dette samme prosjektet, som strengt tatt ikke hører hjemme i denne scenariosjangeren. Den heter A Forward-Looking Analysis of European Industries' AI Use. Den analyserer utsiktene til KI-adopsjon i EUs næringsliv fram til 2030, og sånn sett er den en fremskriving, ikke et scenariosett.

Basert på flere ulike indikatorer og modenhetsmodeller blir Europas næringsliv gruppert i tre profiler, men ulike utfordrninger og behov knyttet til KI: innovasjonsledede sektorer (IKT, faglig og vitenskapelig tjenesteyting, helse, utdanning), operasjonelt kjernedrevne sektorer (industri, kraft, transport og lagring, finans og forsikring, bygg og anlegg), og service envelope (varehandel, overnatting og servering, administrative tjenester, kultur og underholdning). Hver gruppe fremskrives til 2030. 

1b. Sektorielle scenarioer

Det finnes noen eksempler på bruk av scenariometodikk med alternative fremtider i ulike sektorer, eller bransjer. Der de er  opptatt av å forestille seg hvordan fremtiden med KI vil bli på sitt område. Her kan vi finne flere interessante rapporter:

• Cedefops Preparing for 2040 om KIs innvirkning på "skills development", beskrevet i fire temmelig ulike scenarioer.
• EdTech Hub om utdanningssystemer i lav- og mellominntektsland, med syv sikre trender, syv mer usikre trender, og fem scenarioer.
• ARL og CNIs 2035 Scenarios: AI-Influenced Futures om KI og forskningsbibliotek
• Ada Lovelace Institute og Nuffield Council om genomisk helseprediksjon, en spennende og metodisk tung scenariorapport om medisinsk forskning og helse som jeg gleder meg til å lese.
• Den svenske ESO-rapporten Algoritmer för allmän nytta modellerer svensk offentlig sektor kvantitativt fram til 2044, og den kommer jeg tilbake til under kategori 5.

Jeg har prøvd å søke etter slike sektorielle KI-analyser og scenarioer for flere bransjer, men de virker ganske skjevt fordelt. Kompetanseutvikling, utdanning, helse, forskning og offentlig forvaltning er representert. Nesten alt er offentlig eller nært myndighetene, kanskje fordi det finnes et departement eller direktorat med mandat og budsjett til å bestille foresight. Mens det for forsikring, bygg og anlegg, juridiske tjenester, revisjon, regnskap, logistikk, varehandel eller industri er vanskelig å finne bransjeanalyser, og det er neppe fordi de ikke blir berørt av KI, eller står over for vanskelige utfordringer fremover.

Et annet viktig poeng er at disse scenarioene ikke lett kan sammenlignes på tvers av sektorer. Hver rapport har sin egen arkitektur, sine egne analyser av endringsdrivere og kritiske veivalg, som gir et antall scenarioer, og sine egne tidshorisonter. Man kan ikke lese noen av rapportene jeg har listet opp over i samme rammeverk, med unntak av EU-kommisjonens rapport del 3 som jeg nevnte over, som skårer et tjuetalls næringer på én og samme modenhetsskala, basert på tolv empiriske indikatorer, og plasserer dem i tre profiler med ulik forventet bane til 2030. Da blir det sammenlignbart på tvers av sektorer i den forstand at bygg og anlegg og finans kan sammenlignes mot hverandre i samme rammeverk og med samme begreper.

1c. Bruk av 2x2 aksekors, med et norsk bidrag

En mye brukt metode for å lage scenarioer er en modell med to variable som legges langs to akser, en vertikal og en horisontal. Det gir en 2x2-matrise med fire ulike kombinasjoner. Enkelt, men veldig effektivt hvis de to aksene representrerer viktige usikkerheter om fremtiden som er ulike og kan operere i ulike kombinasjoner. Metodisk er det best om begge aksene representerrer variabler som er styrt av ytre forhold, slik at alle fire kvadrantene er fremtidstilstander man tester strategier og tiltak opp mot. Eventuelt at begge aksene beskriver ting man kan påvirke, slik at alle fire fortellinger er resultat av bevisst og ønsket posisjonering for en virksomhet. En blanding fungerer dårligere.

Et eksempel på bruk av et aksekors og en 2x2 matrise er Word Economic Forums Four Futures for Jobs in the New Economy (WEF, jan. 2026). Aksene her er eksponentiell vs inkrementell KI-utvikling vertikalt, og begrenset KI-modenhet vs utstrakt KI-modenhet i arbeidsstyrke horisontalt Det gir fire kombinasjoner: Supercharged Progress, Age of Displacement, Co-Pilot Economy og Stalled Progress. 

Rapporten avsluttes med ni "no-regret»-strategier" som er hanldinger som fungerer uansett rute, og som nettopp er viktige funn som denne scenariometodikken kan brukes til å få frem. Tiltak som testes opp mot de ulike fremtidstilstandene, og viser seg å ha verdi uansett kvadrant, er det lavere risiko knyttet til å gjennomføre.

Det er også et interessant norsk scenariobidrag om hvordan KI-utviklingen pårivrker kompetansebehov i arbeidslivet. Det er Kompetansbehovsutvalgets temarapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" Det kommer fra et offentlig utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, og handler om å gi anbefalinger om kompetansebehov for -tiltak, men på tvers av sektorer og bransjer, for KI vil vi finne over alt. 

Rapporten er ikke først og fremst en scenariorapport, men bruker flere ulike innfallsvinkler til å gi råd om kompetansebehovene knyttet til digitalisering og KI. Men kapittel 4.3 beskriver scenarioer satt opp i et klassisk 2x2 aksekors med to variabler og fire fortellinger om  ulike fremtider. Den vannrette aksen er omfanget av KI-integreringen, fra ny KI-vinter til KI som infrastruktur. Den loddrette akser er rollefordelingen mellom mennsker og maskin. KI som estatter ansatte, eller KI som komplementært verktøy. 

Resultatet er fire interessante framtidsbilder: Delvis interaksjon, Integrert samspill, Begrenset fortrengning og Omveltende automatisering, med en tidshorisont på rundt ti år. Fortellingene er ikke utbrodert med farger og eksempler, men det tenker jeg er en invitasjon til noen andre.

2. Prognosen: "Dette tror vi vil skje"

Det finnes andre måter å fortelle om fremtiden på enn scenarioer. Vi kan prøve oss med prediksjoner. Prediksjoner om fremtiden, brukes i mange andre sammenhenger der det gir mening å fremskrive seg til hvordan fremtiden vil kunne bli, basert på dagens trender. Så kan man skru litt opp eller ned på ulike variable for å illustrere hvordan en liten justering i dag kan få stor effekt om noen år, men hovedretningen er den samme. 

Regjeringens perspektivmelding hvert fjerde år om norsk økonomi, velferdsnivå, arbeidsmarked osv er en slik rapport. Og det finnes også en rekke andre ekspertutredninger og myndighetsnedsatte utvalg som har som jobb å fortelle hvordan fremtiden vil bli, og som ligger mye nærmere prediksjoner enn mer eller mindre spekulative scenarioer.

Når det gjelder store og raske teknologidrevne omstillinger som endrer verdikjeder og virksomhetsmodeller er slik fremskrivingsmetodikk mindre anvendbar fordi det er så stor usikkehet om både teknologiutvikling og markedsutvikling, så tidshorisonten kan bli veldig kort før fortellingen er blitt uaktuell. Et miljø som likevel tok sjansen på å spekulere og spå om fremtiden er de som har skrevet AI 2027 (AI Futures Project, april 2025). Den er en en fortelling om noen navngitte fiktive selskaper, som OpenBrain i USA og DeepCent i Kina , og beskriver utiklingen av kapabiliteter og nye anvendelser av KI i fortellingsform måned for måned, og med en forgrening mot slutten mellom en "race"- og en "slowdown"-variant av scenarioet. 

3. Ønsket fremtid: "Dette vil vi at skal skje"

Eksempler på slike mer normative fremtidsfortellinger er AI 2040: Plan A (AI Futures Project, juli 2026) og Europe 2031 (Juijn m.fl., juni 2026)

AI 2040: Plan A er laget av de samme som skrev AI 2027, men dette er i en helt annen sjanger. Det er riktignok flere scenarioer som settes opp mot hverandre i denne rapporten, men de er laget som normative fortellinger der Plan A er den ønskede utviklingen, mens alternativet, Plan B, C, D og S er i ulike grad uønskede eller direkte ødeleggende fremtider for menneskeheten. Forfatterne er eksplisitte: "Plan A is primarily a recommendation, not a prediction". Plan A for forfatterne er en internasjonal avtale mellom USA og Kina om å utsette superintelligens til 2040, kombinert med gjensidig innsyn i FoU, verifisering av regnekraft, en pause på toppekspertnivå i 2035, og en avskrekkingslogikk lånt fra nedrustningsavtaler og atomvåpenprogram. 

Og sånn sett er ikke dette et utviklingsverktøy for å utforske fremtiden fritt, men mer en metodikk for å  teste om forfatternes eget policyforslag overlever møtet med virkeligheten. Og sånn sett kan den samme metodikken elt sikkert brukes til utforske og teste også andre planer og ønskelister, for å se hvor gjennomførbare de er.

Europe 2031 er også en slik normativ fortelling om veivalg som blir tatt for å unngå en samfunnsskadelig KI-utviklining, men med et noe motsatt fortegn. Det går ikke så bra likevel. Her er fortellingen opptatt av hva vi ikke får til i Europa fordi vi ikke ser hva som kommer. Fortellingen er skrevet som en novelle, fortalt gjennom Caroline Dubois, en ung fransk policymedarbeider i Brussel, og Christian Vogt, en tysk gründer som har flyttet til San Francisco. Starpunktet er lanseringen av den kinesiske KI-modellen DeepSeek R1 i januar 2025 og ender i et rom i Washington våren 2031, der Europas skjebne avgjøres uten at Europa har noe å forhandle med.

Det interessante med denne fortellingen er at den tar EUs egne KI tiltak, det vil si suverenitetspakken, KI-gigafactories, håndhevelsen av AI Act, europeisk sky i offentlig sektor, og setter dem under press. For Norge er det også interessant at epilogen foreslår en koalisjon av mellommakter: Nederland, Tyskland, Frankrike, Norge, Storbritannia, Canada, Japan og Sør-Korea – som hver for seg har strategiske roller verdikjeden, og som har mer forhandlingsmakt sammen enn hver for seg. Rapporten er skrevet av et uavhengig utretningsmiljø.

4. Mulighetsrombeskrivelsen: "Fort eller sakte, samarbeid eller konflikt?"

How AGI Could Affect the Rise and Fall of Nations (RAND, juli 2025) og Exploring possible AI trajectories through 2030 (OECD AI Papers No. 55, feb. 2026) er rapporter som ligner på de alternative scenarioforellingene i kategori 1, men ikke setter fortellingene opp mot hverandre som helhetlige alternativer på samme måte. Disse rapportene har mer karakter av at scenarioene ikke er aktive politiske og regulatoriske veivalg, men mer handler om hvor fort den teknologiske utviklingen går, eller hvordan den utenriks- og sikkehetspolitiske utviklingen er. En slags krysning mellom perspektivmelding og scenarioer, kanskje.

Det blir ikke like levende og engasjerende fortellinger med denne tilnærmingen, men dette er grundige og systematiske rapporter fra tunge utredningsmiljøer med høy tillit. RAND-rapporten bruker to variable i et aksekors. Den ene er om KI-utviklingen sentraliseres eller desentraliseres. Den andre er om utfallet styrker eller svekker USA og USAs allierte (geopolitival outcomes-axis). Det munner ut i fortellinger om åtte ulike verdener, som har fått fargerike navn, fra Multilateral Coalition of Democracies Leads via blant annet Cold War 2, The Wild Frontier og Authoritarian Advantage, til Mushroom Cloud Computing, som er betyr krig.

OECD-rapporten Exploring possible AI trajectories through 2030 har jeg ikke lest ordentlig enda. Den omtales av andre som et bidrag som er veldig nyttig i virksomheters praktiske tilnæring til KI-strategier og konkrete KI-tiltak. Den har fire utviklingsbaner: Progress Stalls, Slows, Continues, Accelerates. Den løfter også frem ni kapabilitetsdimensjoner, OECDs AI Capability Indicators. 

Det gjør den til noe mer enn et scenariosett fordi den også kommer med et måleverktøy for KI.kapabilitet. Og KI-kapabilitet er en dimensjon stort sett alle de andre rapportene er opptatt av men som de ikke operasjonaliserer. Når den trekker inn disse dimensjonene kommer rapporten også opp med innovative variasjoner rundt de fire hovedscenarioene, med navn som narrow tool, simple agents, simple robots, socially-limited AI, forgetful AI, digital only AI, AGI og superintelligence. 

I en beslektet katerori fremtidsfortellinger hører OECDs ekspertgruppe om KI-fremtider (Assessing Potential Future AI Risks, Benefits and Policy Imperatives, OECD AI Papers nr. 27, 2024), som ikke presenterer scenarioer, men er en ekspertgruppe som har sett på rammebetingelser og rangert  topp ti gevinster, topp ti risikoer og topp ti policytiltak.

5. Modellen: "Hva sier tallene?"

Her er fortellingene tonet ned, om de finnes i det hele tatt, og poenget er økonomiske modeller og regnestykker. Det er alternativer, men scenarioer her har form av modellbeskriveler som gir ulike utfall. Det er fremskrivninger, men de blir ulike når modellenes forutsetninger skrus på, og modellene kan derfor være gode kilder for tall og struktur for den som vil lage gode scenariobeskrivelser, men trenger data som kan dokumentere de fargerike scenarioene.

Threshold 2030 - Modeling AI Economic Futures er et resultat av at 30 deltakere hadde en konferanse om KI sammen, høsten 2024 der de fikk utdelt tre scenarioer. De heter: Current AI systems, but with improved capabilities, Powerful, narrow AI systems that outperform humans on 95% of well-scoped tasks og Powerful, general AI systems that outperform humans on all forms of cognitive labor. En slags small, medium og large innenfor KI, med andre ord

Bank of International Settlements (BIS), har i sin årsrapport (BIS' årsrapport 2026, kap. I) en graf som presenterer fire scenarioer: Business as usual, bounded productivity boost, transformative AI og demand bottleneck. Det er ingen tilhørende fortelling der, men de har i hvert fall fått Terje Erikstad i Dagens Næringsliv til å skrive en god kommentarartikkel om den. Rapporten gjør også en interessant vri ved at scenarioet om at etterspørselen er flaskehalsen, "demand boottleneck", sier at KI kan føre til mindre vekst. Mens nesten alle andre pessimistiske scenarioer er pessimistiske fordi KI blir for kraftig, eller misbrukes, har BIS en egen fortelling om at teknologien kan svikte økonomisk fordi hver arbeider som blir fortrengt også er en tapt forbruker

Og så kan jeg nevne det internasjonale pengefondet IMFs rapport om Global Economic and Financial Implications of AI (IMF Note 2026/002). Litt tørr i formen, men ganske spennende fordi den gjør et interessant valg når det i motsetnings til mange andre holder rask kapabilitetsutvikling som en felles forutsetning for alle banene, men lar diffusjon være den strukturerende aksen. Den beskriver to baner – forsiktig baseline vs "runaway", over fem år, med anbefalinger sortert i finanspolitikk, pengepolitisk diagnostikk, makrotilsyn og internasjonal koordinering. Er IMF og BIS uenige? Vel, det er i hvert fall slik at mens IMF spør hvor fort diffusjonen går så spør BIS om rask diffusjon av KI kan undergrave sitt eget kundegrunnlag fordi kjøpekraften faller og veksten kan gå ned.

I denne kategorien vil jeg også trekke frem en rapport fra Sverige, som er den eneste nordiske jeg har funnet av dette slaget: Algoritmer för allmän nytta (ESO 2025:2, april 2025), skrevet av Magnus Lodefalk, Erik Engberg og Aili Tang. ESO er Expertgruppen för studier i offentlig ekonomi, som ligger under det svenske Finansdepartementet. De bestiller uavhengige rapporter om offentlig ressursbruk. Rapporten er ikke skrevet inn i KI-politikkdebatten, men inn i et budsjett- og bemanningsproblem. Spørsmålet er ikke om KI fortrenger arbeidskraft, men om KI kan dekke en arbeidskraftsmangel som demografien sørger for.

Metodisk er dette en datatung sektoranalyse der arbeidskraftsbehov og produktivitet simuleres fram til 2044, i fire scenarioer: baslinje, konservativt, hovedscenario og optimistisk. Alt annet enn KI holdes fast, både demografi, politiske reformer og geopolitikk. Uten økt KI-bruk vokser arbeidskraftsbehovet i svensk offentlig sektor med 15 prosent på tjue år, mens produktiviteten vokser med 4 prosent, altså 0,2 prosent i året. I hovedscenarioet, der teknologien fortsetter å utvikle seg moderat vokser arbeidskraftsbehovet bare med 4 prosent, mens produktiviteten øker med drøyt 15 prosent, rundt 0,7 prosent i året. I det optimistiske scenarioet, som også forutsetter at KI gjør robotikk anvendbar i omsorgstjenestene, faller arbeidskraftsbehovet 4 prosent under dagens nivå. Jeg tror vi har dataene til å kjøre en tilsvarende regneøvelse i Norge.

6. Metalaget: "Hva trenger vi av metoder og verktøy for å lage gode scenarioer?"

Hvor er verktøybutikken men de verktøyene som trengs? Hvor finner jeg gode råd og tips om hva som egner seg best, og hvordan jeg skal bruke dem når jeg ikke har gjort det før. Og siden dette handler om fremtiden, der ingen av oss har vært enda, så er det ikke ingen fasitsvar, men det er noen gode rammeverk for å gjennomføre slik prosjekter, og det finnes ting for helt ulike ambisjonsnivåer og kombleksiteter, både small, medium og large. 

Jeg ble veldig fascinert av en metodebeskrivelse om hvordan man gjør dette i praksis fra Assosiation of Resarch Libraries Futurescape Libraries AI-toolkit, Et praktisk opplegg for å gjennomføre fremtidsverksteder om KI.

Et bra norsk bidrag til metode- og verktøysamlingen om bruk av fremsyn og scenarioer er en artikkel av Åsmund Eikenes, min tidligere kollega i Halogen, som har skrevet i Stat og styring om: "Om språk i framsynsarbeid – utforming av aksekors for slagkraftige scenario". Dette er en veldig fin artikkel om konkrete erfaringer han har gjort med å identifisere og velge ut gode aksekors når du ønsker å lage noe som tilfører verdi til en prosess med den metoden.

Et annet, og ganske teoritungt bidrag til diskusjonen om hvordan vi best jobber med usikre fremtider er RANDs rapport om "Artificial General Intelligence Forecasting and Scenario Analysis - State of the Field, Methodological Gaps, and Strategic Implications" fra mars 2026. En gjennomgang av ulike metoder som brukes, som ekspertundersøkelser, prediksjonsmarkeder, compute-baserte modeller og scenarioanalyse. Den dokumenterer styrker og svakheter ved hver av dem, men nekter å anbefale en bestemt modell. Det er avhengig av mål og kontekst.

Jeg vil  til slutt nevne et helt annet type eksempel, finske Sitras rapport "Digitalisation and AI in public administration - International examples and best practices". Eksempler og beste praksiser er det denne rapporen er. Den har kartlagt internasjonale eksempler og beste praksis i offentlig forvaltning, men trekker også inn en fremtidsvisjon: agent-staten, der KI-agenter ikke bare er verktøy for saksbehandlere og fageksperter, men de er aktører i selve forvaltningsprosessen. Dette beskrives i form av tre grader av å overføre myndighet til KI-agenter, opp til en «meta-agent-stat» der agenter danner nettverk seg imellom. Det er en av få konkrete beskrivelser av hvordan forvaltningens arbeidsform, og ikke bare dens verktøykasse, kan forbedres med KI.

Oversikt over eierskap til fast eiendom i Norge

Hvem eier selskaper og fast eiendom i Norge? Kartverket og Skatteetaten presenterte i juni en ny konseptvalgsutredning (KVU) som beskriver tre ulike alternativer for hvordan vi kan få bedre oversikt over eierskap til fast eiendom, etter at det i desember i fjor kom en tilsvarende KVU om eierskapsopplysninger til aksjer.

Hva er problemet?

Problemet med manglende oversikt over eierskap i til selskaper og fast eiendom har vært grundig omtalt i Dagens Næringsliv, som i flere omganger har hatt gode artikler om  de negative virkningene av at vi ikke har god nok oversikt. DNs samleside "Hvem eier Norge" omtaler en rekke eksempler på samfunnskadelige virkninger for nasjonal sikkerhet, at det åpner for økonomisk kriminalitet og hvordan det gjøre det lettere å unndra skatt og bryte habilitetesregler. Både tillit, sikkerhet og økonomi lider.

Så er det jo naturultigvis slik at vi ikke er helt uten oversikt over slike ting i Norge. Vi har gode registre for mange ting, også eierskap, og vi har lover og regler om hva det skal rapporters om og hva det skal gis innsyn i. Problemet når det gjelder både selskaper og eiendommer er at det har vært for lett å unngå å opplyse om reelle eierskap og for vanskelig å få tak i opplysningene. Dels fordi informasjonen i offentlige registre er ufullstendig eller direkte feil. Og dels fordi selv om den den finnes, kan det være spredt på flere datakilder, og ikke lett å få tak i for dem som trenger den, eller som trenger å sammenstille den med annen informasjon som finnes i andre registre og å få et helhetlig bilde.

Ting tar tid

Nå er det heldigvis ikke slik at myndighetene som er satt til ha oversikt, og som er satt til å ivareta rikets sikkerhet, kriminalitetsbekjempelse, skatteinnkreving, offentlige planprosesser og andre viktige formål er fornøyd med tingenes tilstand. De ansvarlige etatene har over lengre tid etterlyst tiltak i form av bedre reguleringer og bedre digitale løsninger for å få nødvenig oversikt over eierskap. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket har til og med skrevet kronikker og sendt pressemeldinger sammen og etterlyst handling fra sine tre eierdepartementer.

Slike prosesser går ikke nødvnedigvis kjempefort når det handler om både tekniske løsninger, lovverk  og penger på budsjetter. Det er dessuten komplekse ansvarsforhold, og endringer berører mange. Men arbeidet er i gang og i januar skrev jeg her på bloggen om "Fire tiltak får åpenhet om eierskap" der to tiltak som gjelder åpenhet om eierskap i selskaper er gjennomført og et tredje er i prosess. Når det gjelder oversikt over eierskap til fast eiendom har vi ventet på en konseptvalgutredning (KVU) fra Kartverket for å komme videre. Det er denne som nå er klar og som ble overlevert til kommunalminister Kjersti Stenseng i juni. Skatteetaten og Kartverket står bak anbefalingen som er gitt, og vi få håpe at  det etter en høring, og en ekstern kvalitetssikring (KS1), blir fulgt opp raskt med et forprosjekt.

Hva er problemet? Utredningsinstruksens første spørsmål

I tråd med utredningsinstruksen beskriver konseptvalgsutredningen hva problemet er, før det går videre og vurderer noen ulike måter å løse det på. Problemet beskrives slik:

"Selv om Norge har godt etablerte offentlige eiendomsregistre som inneholder opplysninger om eierskap til fast eiendom, dekker ikke eksisterende ordninger i tilstrekkelig grad dagens behov, særlig med tanke på ivaretakelse av nasjonale sikkerhetsbehov og effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Dagens løsninger dekker heller ikke nye behov som dukker opp. Dette begrenser myndighetenes mulighet til å forebygge og bekjempe økonomisk kriminalitet, som hvitvasking og skatteunndragelse, og svekker evnen til å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser."

Når det gjelder dagens registres egenskaper og funksjonalitet, sier KVUen at det er ganske mangelfullt sett i lys av dagens behov for informasjon:

"I dag er det flere ulike og spredte kilder til opplysninger om eierskap til fast eiendom. Det er ingen felles, autoritativ kilde som eierskapsopplysninger kan hentes fra. Regelverk og definisjoner knyttet til eierskaps- og eiendomsområdet varierer på tvers av kildene. De viktigste kildene til opplysninger om eierskap til fast eiendom er grunnboken, matrikkelen og Skatteetatens eiendomsregister for opplysninger om eierskap til fast eiendom for skatteformål. Ingen av disse gir full oversikt over faktisk eierskap."

Eierskapsinformasjon til eiendom er altså en ganske kompleks saus av flere datakilder, blant annet i form av tre nasjonale registre, som er lagt for ulike formål og, selv om de utveksler opplysninger med hverandre, er etablert for ulike formål og også har til dels ulike definisjoner av sentrale begreper. For eksempel er begrepet "eiendom" definert på ulike måter.

Matrikkel, grunnbok og tinglysing

De to sentrale registrene der det finnes informasjon om eiendommer og eierskap til eiendommer heter matrikkelen og grunnboken. Matrikkelen er en nasjonal fellesløsning som inneholder de offisielle opplysningene om eiendomsgrenser, arealer, bygninger, boenheter og adresser, og skal inneholde opplysninger om den enkelte eiendom som er nødvendig for planlegging, utbygging, bruk og vern av fast eiendom. 

Grunnboken er et register over tinglyste rettigheter og heftelser i fast eiendom, og andeler i borettslag. Endringer i grunnboken foregår gjennom en tinglysning, som innebærer registrering av opplysninger i grunnboken og gir rettsvern for å sikre rettigheter i fast eiendom og borettslagsandeler. En helt sentral problemstilling i arbeidet med å få bedre oversikt over eierskap til eiendom, er at tinglysning ikke er obligatorisk i Norge. Det gjør at informasjon i grunnboken om eierskskap og eierskifter ikke trenger å være korrekt, og at det finnes andre reelle eiere enn det som fremkommer av grunnboken. KVUen sier at:

"Tinglysing er frivillig i Norge, både når det gjelder erverv av eiendomsrett og andre begrensede rettigheter i fast eiendom. Siden det er frivillig å tinglyse, inneholder grunnboken kun opplysninger om de rettighetene partene har valgt å tinglyse. At en person er registrert som tinglyst eier av en fast eiendom eller rettighet i grunnboken er altså ikke ensbetydende med at vedkommende også er reell eier."

110 000 døde eiere 

KVUen lister også opp noen tall og noen anslag om hvor mye feil det er snakk om. Av 3 380 000 matrikkelenheter totalt i Norge, er det for eksempel slik at 110 000 matrikkeleheter har eiere som i folkeregisteret er døde. 26 000 hjemmelshavere har andre statuser enn bosatte eller døde. Hele 500 000 enheter er registrert på et organisasjonsnummer og ikke på person, og av disse er 11 000 knyttet til selskaper som er slettet i andre registre. I Skatteetatens eiendomsregister er om lag 165 000 eiendommer registrert uten eier og omtrent 60 000 eiendommer registrert på eier som er død

Kunne vi løse problemet ved å innføre obligatorisk tinglysning i Norge? Det har jo vært luftet i den politiske debatten som en slags mirakeloppskrift som løser alt, men KVUen slår fast at det ikke er slik, av flere grunner. Ikke alle eierformer lar seg tinglyse, for eksempel 30 000 aksjeleiligheter, men også fremvoksende ordninger med "leie-til-eie". Det samme gjelder kontraktsforhold i boliger som er under oppføring, men ikke ferdige. I private skifter etter dødsfall unnlater man ofte å tinglyse ererskifte, kanskje på grunn av manglende kunnskap om at det ikke skjer automatisk.

Og så er det noen ganger slik at eiere ikke ønsker å tinglyse, for eksempel for å unngå å betale en høy dokumentavgift, eller fordi noen rett og slett ønsker å holde eierskapet skjult. Her er KVUen opptatt av av tilltak som skal iverksettes ikke først og fremst må skape problemer og nye utgifter for alle andre, mens de som vil skjule noe fortsatt vil slipper unna. Derfor er det ikke foreslått å innføre obligatorisk tinglysning generelt i noen av de tre konseptene, men i stedet en kombinasjon av tiltak for å øke tinglysingsandelen og, i konsept 2 og 3, noen nye registreringsplikter for eierskap til fast eiendom.

Tre alternative registerkonsepter 

Etter at rapporten, i tråd med utredningsinstruksens første spørsmål, har beskrevet problemet, må den besvare utredningsinstruksens andre spørsmål, som lyder "Hvilke tiltak er relevante?". Det gjør denne KVUen på en bra måte ved å beskrive tre relativt ulike konsepter for hvordan problemet med mangelfull eierskapsinformasjon kan løses, og sammenligner dem med et "nullalternativ" som handler om å ikke gjøre noe nytt. 

Jeg skal ikke gå dypt inn i de tilhørende samfunnsøkonomiske analysene, der noen virkninger (særlig beregninger av spart tid) er prissatt, mens mange av de viktigste andre effektene, som nasjonal sikkerhet, skattebetaling og kriminalitetsforebygging, ikke er prissatt. Man antyder imidlertid at det kan være snakk om svært store gevinster, også økonomisk, og det ligger til grunn for at det er det dyreste og mest omfattende alternativet som blir anbefalt fulgt opp. For å ta de tre konseptbeskrivelsene i tur og orden. Det første kalles "Forbedret grunnbok"

"Konsept 1 forbedrer dagens grunnbok ved å øke samsvaret mellom tinglyst og reell eier gjennom opprydding, kvalitetskontroll og økt digitalisering. Det innebærer ingen nye registreringsplikter, men benytter eksisterende matrikkelfunksjoner for bedre kobling mellom eiendom og formuesobjekter, som særlig forenkler Skatteetatens arbeid."

Konsept 1 har lave investerings og driftskostnader enn de to andre og handler vel først og fremst om en ryddejobb i dagens løsninger, men ikke nye digitale systemer. Her vblir det heller ikke noen gevinster knyttet til kriminalitetsbekjempelse eller økt nasjonal sikkerhet. Noe tilsbesparelser og noe økt skatteproveny vil det imidlertid  komme.

Konsept 2 handler om å lage en overbygning over dagens fragmenterte datakilder i en felles portalløsning, og omtales som "Deling av eierskapsopplysninger"

"Konsept 2 innfører en felles portal som gir samlet tilgang til eierskapsopplysninger fra desentraliserte registre, som fortsatt forvaltes av ulike aktører. Portalen samler, men registrerer ikke data selv. Matrikkelen utvides til å inkludere formuesobjekter som ikke er matrikkelenheter, samtidig som Skatteetaten avvikler sitt register over objekter i fast eiendom. Det legges opp til høy grad av standardisering for eiendomsobjekter, men lav standardisering for eiere og relasjoner. Ingen nye registreringsplikter innføres sentralt, men rapporteringsplikter kan innføres lokalt i de desentrale registrene."

Her er det beskrevet noen langt større gevinster på flere områder, ikke minst når det gjelder tidsbesparelsesr og når det gjelder å bekjempe økonomisk kriminalitet, rett og slett fordi det oppnås en samlet tilgang til verdifull informasjon som også kan fremstilles i sammenheng.

Men de største gevinstene kommer i den løsningen som beskrives i konsept 3 der den viktigste nyskapningen er et nytt sentralt og standardisert eiendomsregister med entydige definisjoner og identifikatorer. Konseptet har fått navnet "Sentralisert eierskapsregistering"

"Konsept 3 innfører et sentralisert eiendomsregister som samler og standardiserer eierskap og roller til fast eiendom på ett sted. Både objekter og relasjoner får entydige definisjoner og identifikatorer. Matrikkelen utvides til å omfatte formuesobjekter som ikke er matrikkelenheter, og det er blant annet mulig å registrere kontraktsposisjoner og eiendomstransaksjoner der det tidligere ble brukt blankoskjøter. Det innføres registreringsplikt for eierskap og overdragelser. Rapportering av formuesobjekter til Skatteetaten erstattes av registrering i det sentrale registeret."

Noen av de viktigste tilleggsgevinstene i dette konseptet, som kommer på toppen av det som også ligger i konsept 2, er den fleksibilitetet og det verdibidraget andre kan dra nytte av når ting informasjon blir standardisert og samlet. Da kan man sette den sammen med annen informasjon, for eksempel hos private aktører i finans- og eiendomsbransjene, og få virkelig verdiøkende nye tjenester. 

Blir det noe av?

Rapporten gir en overbevisende argumentasjon både når det gjelder behovet for en modernising av eierskapsoversikten til fast eiendom, og hvorfor konsept 3 er bedre enn konsept 2. Men blir det noe av?

Det store utfordringen for slike store offentlige digitaliseringsprosjekter er sannsynligivs at vi har et betydelig etterslep når det gjelder digitale systemer i mange sektorer og etater. Forsvaret skal investere milliarder i datasentre, ERP-system og sikre plattformer. Politiet er blitt analysert av Riksrevisjonen som peker på at de henger langt etter på blant annet digitale systemer for straffesakskjeden og for personellstyring. DSB skal investere i et nytt nød- og beredskapsnett. Og både Skatteetaten og Kartverket har flere andre behov enn digitale systemer for eiendomsinformasjon, blant annet er det et stort teknologisk etterslep og store behov når det gjelder de digitale fellesløsningene for kartdata.

Gode og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter havner i kø, og blir utsatt, selv om de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det mangler gode prioriteringsmekanismer på tvers av sektorene og i praksis konkurrerer disse digitaliseringsprosjekter like mye mot andre formål egen sektor som de konkurrerer mot andre digitaliseringsprosjekter. Og fordi mange slike tverrektorielle digitaliseringsprosjekter skaper større gevinster utenfor egen virksomhet enn i egen virksomehet, der kostnadene ligger, er det fristende å prioritere helt andre formål enn digitale fellesløsninger.

Utredning om trygge og enkle betalinger

Et regjeringsoppnevnt utvalg har nettopp levert en offentlig utredning  om samfunnets betalingssystemer, det vil si hvordan vi får betalt for ulike varer og tjenester. Den heter NOU 2024: Trygge og enkle betalinger for alle".

Skal vi tro dette utvalget, og det er det all mulig grunn til å gjøre, så har Norge verdens mest digitaliserte betalingshverdag. Bare 3 prosent av betalingene i Norge foregår med kontanter, mens det er rundt 10 prosent i Sverige og Danmark, og 60 prosent i Tyskland. Allerede i 2013 var kontantandelen i Norge nede i 15 prosent, så vi har lenge ligget i forkant internasjonalt på digitale betalinger.

Ja, digitaliseringen av penger i Norge har vært så gjennomgripende vellykket at det etter hvert vanskeliggjør muligheten til å bruke kontanter som  alternativ til de digitale pengene vi bruker til daglig når vi handler eller overfører penger til andre..

Behovet for alternative penger

Men hvorfor trenger vi i det hele tatt vurdere alternative penger, i form av kontanter, eller en mer kontantlignende variant av digitale penger, når det norske pengesystemet er så effektivt og velfungerende slik det er? Det er nettopp dette utvalget har fått i mandat å utrede. Og utvalget slår fast at den norske hovedmodellen for trygge og enkle betalingere har vært og fortsatt er svært vellykket og ikke trenger å byttes ut. Det må gjøres noen tilpasninger for å ivareta sikkerhet og tilgjengelighet bedre, og det kommer jeg tilbake til, men innenfor dagens hovedmodell, sier utvalget. 

De advarer mot tilrettelegging for bruk av kryptovalutaer, først og fremst fordi de ikke tilfører noe nytt  som ikke løses bedre  med dagens digitale pengeer. De er åpne for digitale sentralbankpenger, men mener at dette ikke haster. Men det er som sagt noen forhold som i dag ikke er tilfredsstillende løst med dagens digitale penger, og som er blitt litt vanskeliggjort  av den høye  digitale betalingsandelen og lave tilgangen på kontanter. 

Disse svakhetene kan grupperes i tre typer sårbarheter. Den ene er beredskapsystemer for betaling for varer og tjenester i en krisesituasjon når de digitale systemene ikke fungerer som de skal i lengre perioder enn noen timer, eller et par dager. Her skulle man kanskje tro at kontanter i beredkskap, tilgjengelig på de riktige stedene, forstatt er en fornuftig reseveplan, men utvalget argumenterer godt for at reserveløsninger knyttet til de digitale systemene som gjør at de kan fungerer i lengre perioder uten nettilgang, faktisk er viktigere i praksis. Dessuten er de fleste kontantene vi idag kan få tilgang til, i minibank og i butikk, bare tilgjenglige ved bruk av kort, slik systemet fungerer i dag.

Anonyme penger

Et annet viktig hensyn er personvern. Retten til anonymitet når man bruker penger, i hvert fall mindre beløp, slik at ikke alt vi gjør i hverdagen av vare- og tjenstekjøp kan spores. Det er her kontanter skiller seg mest markant fra digitale penger. Kontanter er i sin natur en anonym betalingsform. Digitale betalingsløninger kan bygge inn ulike mekanismer for å beskytte mot innsyn, men er i sin natur sporbare. Tenk på bompengepasseringer i gamle dager der man kunne kaste en mynt i en kurv for at bommen skulle gå opp, og man passerte uten noen form for registrering. I dag blir både alle passeringer og betalinger registrert, noe anonymt alternativ finnes ikke.

Er det noen måte å gjenopprette denne anonymiteten igjen, og ønsker vi egentlig det i en tid der kriminalitetesbekjempelse av kamp mot hvitvasking av penger er statig mer sentralt? Ja, mener utvlaget, innenfor forsvarlige grenser må vi klare å skille mellom organiserert kriminalitet, hvitvasking av penger og skatteunndragelser, på den ene siden, og retten til privatlivets fred og anonyme kjøp av varer og tjensester på den andre siden. Utvalget argumenterer for at vi ideelt bør få til denne balanse på andre måter enn gjennom bruk av tradisjonelle kontanter,  som det på mange områder ikke er mulig  å bruke rent pratisk (for eksempel bompenger eller kollektivtransport), men heller bør søke digitale alternativer i form av "digitale kontantkort", eller pseudonymiserte betalingsløsninger.

Deltagelse for alle

Et tredje hensyn, som er er det mest problematiske i det daglige, er den finansielle ekskluderingen måten vi har designet de digitale betalingssystemene bidrar til. Det vil si: Det store flertallet opplever dem som både praktiske, brukervennlige og effektive sammenlignet med det vi gjorde før i tiden, men ikke alle. Noen er utenfor. Utvalget skriver at:

"Det er ulike årsaker til at personer opplever finansiell ekskludering og digitalt utenforskap. For noen består utfordringen først og fremst i at de ikke får tilgang til de digitale tjenestene, eller at de digitale tjenestene er utformet på en ikkeinkluderende måte. Andre kan oppleve å ikke mestre de digitale tjenestene, eller ha behov for hjelp. Det finnes ikke en løsning som vil fungere for alle som i dag faller utenfor, og utvalget foreslår derfor en rekke ulike tiltak med mål om å gi større grad av finansiell inkludering for ulike grupper."

Den gjennomgangen av problemene og de løsningsforslagene utvalget peker på, er gode og viktige. Noe av det må banker og betalingsformidere selv sørge for, og det arbeidet har startet, blant annet gjennom en bransjenorm. Men noe av dette må myndighetene sørge for, blant annet i form av oppdaterte regelverk som håndterer balansen mellom sikkerhet og tilgjenglighet på en bedre måte. Et kjerneproblem er koblingen mellom tilgang til BankID og tilgangen til finansielle tjenester. Når den koblingen er for tett, for eksempel når det kreves BankID for å kunne bruke Vipps, og Vipps er eneste betalingsmåte, for eksemåpel på et idrettsarrangement, så blir mange mennesker utestengt fra å kunne kjøpe noe.

Jeg synes utvalgt har gjort en god jobb både når det gjelder å få frem masse interessante fakta om det norske betalingssystemet, hvem aktørene er og hva slags nye aktører og tjenester som er kommet, og som er på vei. Det er også godt drøftinger og, så langt jeg klarer å bedømme det, gode og balanserte forslag til tiltak. Man kan kanskje tenke at de er så selvtilfredse på vegne av det norske digitale betalingssystemet at vi risikerer å ikke være så godt forberedt på nye disruptive innovasjoner som vi burde være, men det kanskje grunn til å være ganske tilfreds. 

Noen viktige ubesvarte spørsmål

Det jeg savner i denne utredningen er en drøfting av bransjeglidning mellom bank- og finansnæringen og andre tilgrensende næringer. Det er ikke utvalgets skyld, men mandatet har satt noen klare grenser for hva utvalget har fått lov til å se på. De har for eksempel ikke drøftet konsekvensenen av EUs nye lovverk rundt digitale lommebøker, der både innbyggere og virksomheter skal kunne oppbevare både penger, digitale IDer og andre sertifikater, attester og verdipapirer, i digital form. Og det er heller ikke noen drøfting av konsekvensene av at ikke alle har tilgang til BankID for andre områder enn finansielle tjenester, for eksempel tilgang til offentige nettsteder. Her sier utvalget at:

"Utbredelsen av BankID som påloggingsløsning for offentlige tjenester gjør at BankID i praksis er en samfunnskritisk tjeneste. Utvalget mener at det i utgangspunktet er positivt at gode private løsninger, som BankID, også kommer til nytte på andre samfunnsområder. For de aller fleste har utbredelsen av BankID medført lettere og mer effektiv tilgang til både betalingstjenester og offentlige tjenester. Samtidig er det en utfordring at bankene står ansvarlige for hvem som kan få tilgang til BankID, og som også kan trekke den tilbake, når det ikke finnes et offentlig alternativ. Utvalgets mandat er trygge og enkle betalinger for alle, og utvalget går derfor ikke nærmere inn i problemstillingen om tilgang til offentlige tjenester, men viser til arbeidet med å etablere en offentlig eID på sikkerhetsnivå «høyt», og mener det er viktig at dette arbeidet gis høy prioritet."

Dette er en presis og god betraktning, men det er ingenting som tyder på at dette arbeidet har fått høy prioritet hos myndighetene. Det  er virker heller ikke som arbeidet med ID-forvaltning mer generelt har fått høy prioritet, noe som er svært alvorlig gitt den fremvoksende organiserte kriminaliteten. Det har gått mange år siden det kom en omfattende områdegjennomgang av ID-fovaltingen og Finansdepartementet satte igang en oppfølging, men de siste årene har vi ikke hørt noen ting. Det påvirker dessverre også ambisjonen om finansielle tjenester for alle negativt om ikke staten gjør sin del av jobben. Denne NOUen burde derfor fungere som en god påminnelse om at det er mye viktig arbeid som gjenstår.

Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024 - 2030

Regjeringens la frem en ny digitaliseringsstrategi, "Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024-2030", for litt over to uker siden. Det er et dokument som er ganske kort, på under 100 sider, med ganske stor skrift og mye illustrasjoner. På denne nokså begrensede plassen har regjeringens oppgave vært å redegjøre for sine strategier for digitialisering i sin fulle bredde. Det er en krevende oppgave.

Jeg har bevisst ventet med å skrive om den nye digitaliseringsstrategien til etter at statsbudsjettet ble lagt frem, for å kunne skrive mer presist om sammenhengen mellom mål og virkemidler i digitaliseringspolitikken. Hvis en regjering vil satse på noe i offentlig regi, i form av nye virkemidler for næringslivet eller i form av nye tiltak på tvers av sektorer og etater, så koster det noe. Og selv om målet er å sørge for effektivisering og gevinster på sikt, så koster det noe først. Da kommer man ikke utenom at strategi og et statsbudsjett må henge sammen.

Et interessant grep regjeringen har gjort er å ta for seg hele bredden i digitaliseringspolitikken, digital kompetanse, næringsrettet digitalisering, sammenhengende digitale tjenester, økt digital deltagelse, mobil og bredbånd, kunstig intelligens, og alt det andre, i form av en regjeringsstrategi og ikke i form av et dokument som diskuteres og forankres i Stortinget, gjerne en Stortingsmelding. Fordelen med en bredere politisk debatt og behandling og forankring i Stortinget er åpenbar, spesielt for den langsiktige levetiden til mål og et veikart av denne typen. Men regjeringen har et slags svar på hvorfor det denne gangen kan holde med en strategi,  som jeg kommer til om et lite øyeblikk.

Det gode, det uklare, det som mangler - og statsbudsjettet

Noen ord om struktur og kapitellrekkefølge først. Innledningsvis er det et kort og ganske godt forord signert av statsministeren og digitaliseringsministren som forteller at digitalisering ikke er noe mål i seg selv. Det er andre mål i for samfunnet som er viktigere, og aller viktigst er menneskene. Men, gjort på riktig måte, kan digitale tjenester gjøre oss bedre til å oppnå andre og viktigere samfunnsmål. Deretter kommer hoveddelen av dokumentet, som merkelig nok hopper rett inn i et mål om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land i 2030, uten nevneverdig andre forklaringer enn at vi er nummer 4 i verden i dag. Dette hovedmålet er utstyrt med 14 delmål for 2030 som skal bidra til dette.

Utover i dokumentet beskrives det hvordan alt regjeringen skal fikse finnes innenfor ti tematiske områder  Fem av disse beskrives som "å styrke forutsetningene for digitaliseringen",  og handler om ting som kompetanse, fysisk infrastrtruktur, styring og samordning, og sikkerhet og beredkap, mens de fem andre kalles "å øke innsatsen for prioriterte områder" og dreier seg om temaer som datadrevet innovasjon, grønn omstilling og kunstig ingelligens. Akkurat hvordan noe er blitt en forutsening og noe annet er blitt en prioritering, er nok litt tilfeldig. 

Også dissse kapitlene er utstyrt med noen mål, som er litt andre enn de 14 målene for 2030. Det er litt forvirrende. Og så dukker det også opp minst minst 100 kulepunter som omtales som tiltak, og som i varierende grad er egentlige tiltak, men i stedet for å gå gjennom dette litt forvirrende mål-og tiltakshierarkiet, eller ta en kronologik gjennomgang av de ti kapitlene om forutsetninger og prioriteringer, vil jeg heller skrive om to ting jeg synes er virkelig bra med denne strategien, noen ting som er ganske mangelfulle, og i beste fall uklare, og til slutt noen ord om sammenhengen mellom digitaliseringsstrategi og statsbudsjett.

Det gode

Det er to virkelig positive ting ved denne digitaliseringsstrategien. Det ene er den ekstremt tydelige plassen EU-prosesser, EU-regelverk og EU-virkemidler for omstilling og innovasjon har blitt tildelt i norsk digitaliseringspolitikk. Jeg tror aldri jeg har sett et så EU-positivt norsk regjeringsdokument noen gang. Dokumentet er gjennomsyret av beskrivelser av at det er EU-lover og -reguleringer som er og må være avgjørende for Norge, og som gir oss både beskyttelse og mulighetsrom. Allerede under den første av forutsetningene for digitalisering, i et kapittel som heter "Forsterke styring og samordning i offentlig sektor", omtales EUs avgjørende betydning for norsk digitaliseringspolitikk over flere sider, der det blant annet står at 

"Svært mye av EUs politikk på digitaliseringsfeltet påvirker Norge. Det meste av regelverket blir norsk rett gjennom EØS-avtalen, og Norge deltar i flere EU-programmer. DIGITAL-programmet representerer et fellesløft for å øke europeiske bedrifters konkurransekraft, sikre bedre og mer effektive løsninger for offentlig sektor, danne grunnlag for en grønn omstilling og styrke Europas digitale sikkerhet og suverenitet."

Den lange omtalen av EUs betydnig for Norge er også fulgt opp av tre strekpunkter som er prisverdig konkrete på at Norge både skal bli bedre til å innføre EU-lovgivning raskt, skal delta aktivit i utformingen av EUs programmer på digitalisesringsområdet og at vi skal foreta en helhetlig vurdering av norsk deltagelse i EUs kommende programmer. Åpenbart for å ta en mer strategisk rolle, og  prøve å påvirke mer. Også i de andre kapitlene i stategien har omtalen av EU fått en helt sentral plass, enten det gjelder næringsretet forskning og innovasjon, den grønne og digitale transformasjonen, EUs Open data spaces for deling av data, kunstig intelligens og AI Act, eID og digital lommebok, digital sikkerhet og beredskap, personvern og innsats for å regulere de store plattformselskapene i Digital services Act. EU er over alt i den norske digitalsieringsstregien, og det er bra.

Kontinuitet og forankring

Det andre som er veldig bra, og som er ekstra viktig når dette dokumentet ikke blir forankret i Stortinget, er at det er gode henvisninger til forrige regjerings mange stortingsmeldinger og strategier om digitalisering. Det understrekes sterkt mange steder at regjeringen ikke har lagt ut på noen helt ny kurs, men bygger på en kurs som er pekt ut tidligere, og som det nå skal bygges videre på.

Digitaliseringsstrategien peker på begytningen av arbeidet som er gjort med livshendelser og sammenhengende tjenester, som er forankret i den forrige digitaliseringsstrategien for offentlig sektor. Det løftes frem gode virkemidler som Stimulab for bruk tjenestedesgn og systemdesign i tverrgående omstillingsprosesser, og medfinansieringsordningen for offentlige digitaliseringsprosesser. Det blir også vist til stortingsmeldingen om datadravet økonomi og innovasjon (Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs – Datadrevet økonomi og innovasjon,) og til prinsipper som ble fastsatt i den nasjonale strategien for kunstig intelligens fra 2020. 

I og med at det har gått litt langsommere i digitaliseringspolitikken i det siste, er det bra at denne kontinuiteten vektlegges, og at ikke alt som er beskrevet før behøver å gjentas i den nye strategien. Det viktigste er å gjøre tingene. Og på noen områder har det gått fremover. Det vil bli fremmet nye lover om datadeling, basert på EU-regelverk, det skal behandles en ny lov og elektronisk kommunikasjon, som bygger på en Stortingsmelding om den digitale grunnmuren fra forrige periode, og både cybersikkerhetsutfordringer og kriminalitetesbekjempelse har fått en mer sentral plass i den overordnede digitaliseringspolitikken nå. Det er bra og det er nødvendig.

Det uklare

Så er det dessverre mye som ikke er så klart i digitaliseringsstrategien. Målene, i form av 14 mål for 2030 og et sett med ytterligere mål som innleder de ti kapitlene, er nokså fragmenterte og til dels også overraskende detaljorienterte med tanke på at mye kan skje når det gjelder teknologiutvikling før 2030. Det beskrives godt at ting skal være tverrektorielle, på tvers av offentlige-privat, på tvers av stat-kommune og på tvers av sektorer, men hvor er egentlig virkemidlene og insentivene for å få det til? Det er til ogs med uklart om dagens satsinger på "livshendelser" fortsatt gjelder. Selv om noen av disse er nevnt som noe positivt som det er arbeidet med før, er det ikke sagt noe om det finnes eksisterende eller nye "livshendelser" skal jobbes med fremover. 

Til tider virker strategien som en slags kommentar fra utsiden til ting som foregår i samfumfunnet, men der fofatterne har glemt at de styrer landet, og må ta ledelen og sette igang nye ting selv. Hvor er for eksempel oppfølgingen av utredningene om ny arkivlov og ny forvaltningslov? Hvor er formuleringene om hvordan insentivene for mer og bedre datadeling skal jobbes med, slik at etater ikke taper på å gjøre ting for andre? Og hvor er sorteringen i den norske tilsynsstukturen som skal gjøre oss bedre harmonisert med det EU-regelverket som er så viktig for norsk digitaliseringspolitikk?

Og her er det kanskje den største pussigheten i denne strategien ligger. På områder som staten og regjeringen selv har ansvar for og kontroll på, og kan beslutte hvordan det skal satses og organiseres, er det unødvendidg å nøye seg med abstrakte og luftige mål. Man kan beskrive hva man skal gjøre, helt konkret. Rikrevisjonen har skrevet mange rapporter om hvordan ting som burde henge sammen, ikke henger sammen. Så det burde ikke være så veldig vanskelig å forelle mer om hva som skal til for å løse problemene, enten det handler om deling av tilsynsdata, modernisering av forsvarets ikt-systemer, oversikt over hvem som eier hva i Norge eller om det skal være utskiftning av eller lapping av huller i politiets digitale systemer. Det er rart at en digitaliseringsstrategi fra en regjering som har ansvaret for disse områdene er så uklar på hva som skal skje på akkurat de områdene de har ansvaret for.

Jeg må også nevne tiltakene i dokumentet, eller det som omtales som tiltak, og som det er over 100 av, Det varierer hvor handlingsorienterte disse tiltakene er. Seks av dem inneholdet ordet "utrede", hvis jeg ha talt riktig, og fem av dem har med ordet "vurdere". Når det i tillegg er ganske mye bruk av ord som "styrke" og "videreutvikle" om ting som ikke akkurat fremtår som veldig sterkt eller utviklet i utgangspunktet, så tar jeg meg i å ønske meg noe mer konkret. 

Noe viktig mangler

Vi lever i en tid der mye er blitt vanskeligere enn før. Europa faller bak USA og Kina når det gjelder å være i forsknings- og innovasjonsfronten. Klima- og naturutfordringer gjør at vi ikke bare kan forlenge dagens trender, vi må omstille. Produktiviteten vokser mindre enn før. Mange har fått dårligere råd. Og vi sliter med å effektivisere i offentlg sektor og å løse komplekse tverrsektorielle utfordringer. Når forordet i denne digitaliseringsstrategien slår fast at digitalisering ikke er et mål i seg selv, er det synd at den ikke bruker mer plass på det som er de store problemene som ikke blir løst godt nok, og som digitaliseringen kan bidra til å løse. En slik kobling burde vært sterkere på områder som:

• Næringslivsvekst, omstilling og verdiskaping. I en situsjon der olje og gassinntektene går ned og  demografiske endringer gjør at offentlige utgifter stiger, og Europa ikke hanger med i den teknologiske konkurransen med USA og Kina, der det opplagt at rammevilkår for næringslivet burde ha en helt sentral plass. Jeg leser for tiden i EUs rapport om fremtidens konkurransesituasjon, skrevet av et utvalg ledet av Mario Draghi, og skal blogge om den ganske snart. Det er en enorm forskjell på toneleiet i Draghis rapport og i den norske digitaliseringsstrategien.
• Tverrsektorielle og tverrgående utfordringer. Vi trenger mer konkrete oppskrifter på hvordan datadeling og digitalisering, og gjerne med kunstig intelligens på toppen, kan bidra til å løse utfordringer på tvers. Stategier for at hvordan digitaliseringen skal bidra bedre til det grønne skiftet, til et styrket totalforsvar, til å bekjempe ungt utenforskap, til en mer brukervennlig mobilitetssektor osv. Og hvor ble det av livshendelsene og de sammenhengende tjenestene? Hvor ble det av målet fra forrige digitaliseringsstrategi for offentlgi sektor om å ha en personlig digital assistent som ser deg som innbygger, og dine behov, og ikke bare håndterer etatenes tjenester hver for seg?
• Styring og ledelse: Hvordan ser "beslutningsarkitekturen" ut i et land som er det mest digitale i verden i 2030? Det kan vel umulig være helt identisk med måten vi styrer sektorer og forvatlningsnivåer i dag, med ettårige budsjetter og en ganske mangelfull verktøykasse for å å utforske, rigge og organisere tverrgående invitiativer og tjenester, og å avklare økonomiske, juridiske, miljømessige og sosiale hensyn? Hvordan designer man verdens beste beslutningssystem og gjennomføringssystem på disse områdene? 

Et stort hull

Tilbake til statsbudsjetet igjen, som jeg ventet på før jeg skrev noe. Det er et stort gap, i hvert fall på kort sikt, mellom digitaliseringsstrategiens ambisjoner og statsbudsjettet som kom uken etter. Mange har kommentert det (blant annet Arild Haraldsen som skriver om "Der de store visjonene møtes for å dø"). Nå sier digitaliseringsstrategien riktignok i det korte avslutningskapitlet om "Økonomiske og administrative konsekvenser", at vi burde gjort det annerledes:

"Stadig mer av digitaliseringen i offentlig sektor skjer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer og i samarbeid med næringslivet. Strategien tar derfor særlig for seg tverrgående problemstillinger. Skal vi lykkes med strategien, må alle departementer ta en aktiv rolle og ta ansvar for å realisere ambisjonene i strategien."

Men de som trodde at dette betyr at statsbudsjettet uken etter ville følge opp denne kloke, lille analysen av å gjøre ting i sambarbeid med næringslivet, og på tvers av sekorer og forvaltningsnivåer, må ha glemt å lese hele siden med tekst. For der står det også at:

"Utgangspunktet er at tiltakene som kan få økonomiske konsekvenser for statlig sektor, skal kunne dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene til de berørte departementene. Tiltakene som krever utredning, skal utredes i henhold til utredningsinstruksen og rundskriv R-109/21168 om samfunnsøkonomiske analyser. De økonomiske konsekvensene av målene og tiltakene i strategien må håndteres innenfor de ordinære budsjettprosessene."

Dette er ikke noe nytt, eller spesielt overraskende, det er bare slik systemet er. Tiltak skal dekkes innenfor rammen til det berørte departementet. Og om tiltakete ikke har noen åpenbar eier er det ingen som vil kjempe for det, og ingen ramme å ta pengene fra. Det ble veldig tydeliggjort da statsbudsjettet kom i forrige uke, for det er ikke spesielt mye av det som står i digitaliseringsstrategien som blir fulgt opp. Og det skyldes ikke at det brukes lite penger i statsbudsjettet, tvert imot. Aldri har et statsbudsjett hatt så høye utgifter, eller brukt så mye oljepenger. Ja, det er jo blant annet derfor vi trenger mer satsing på digitalisering: for å øke produktiviteten og effekten av den offenetlige pengebruken.

Å bli best i 2030 kommer ikke av seg selv

Det betyr ikke at det ikke er digitalseringsprosjekter i statsbudsjettet. Både nye AltInn og Fremtidens innkreving skal få mer penger, Politiet har fått penger til å lappe på sine utdaterte it-løsninger og bekjempe kriminalitet og hvitvasking. Forsvaret har mye penger, og mye de skal gjøre. Det er også en rekke andre tiltak begrunnet i sikkerhet i ulike offetlige registre. 

Men hva med satningene på tverrgående og mer fremoverlente tiltak begrunnet i at vi ikke kan fortsette som nå når det gjelder klima og miljø, sikkerhet og beredskap, materalsirkularitet eller fremtidens mobilitetsløsinger? Hvis vi skal være verdens mest digitaliserte land i 2030 må vi vel gjøre mye mer der de største uløste problemene finnes? Noe som innebærer at vi må rigge styring, ledelse, samhandling og digitale fellesløsningen slik at de svarer bedre på denne type utfordringer? 

For eksempel investere i geodataforvaltning og -gjenbruk av data som gjør det mulig å utvikle digitale tvillinger. Investere i fremtidens automatiserte saksbehandlingsløsninger der innbyggeren er i sentrum? Og i fremtidens systemer for datadeling og innrapportering fra bedrifter som er fleksible, med datene i sentrum, og kan håndtere stadig nye krav til miljø- og bærekraftsrapportering. Jeg har vanskelig for å tro at verdens mest digitaliserte land i 2030 kan bli det uten å bli betydelig flinkere på å koble teknologiens muligheter sammen med endringer i måten vi styrer, beslutter og gjennmfører.