De som avgjør presidentvalg i USA

Valg- og statistikknettstedet FiveThirtyEight har laget en spennende valgkalkulator for å vise hvilke befolkingsgrupper som må mobiliseres for å snu flertallet i ulike "vippestater" ved presidentvalget i USA til høsten. Den interaktive grafikken tar utgangspunkt i valgdeltagelse og politisk preferanse ved forrige presidentvalg for fem befolkningsgrupper.

De fem befolkningsgruppene,som er med i tallgrunnlaget er hvite amerikanere med høyere utdanning, hvite uten høyere utdanning, svarte amerikanere, latino/hispanics og asiater. Som kjent er både politiske preferanser og valgdeltagelse er veldig ulike i de fem gruppene.Ved å flytte på de to indikatorene for hver av de fem gruppene kan man se hva som skal til for ulike utfall av presidentvalget. Utgangspunktet er forrige valg i 2012 der demokratene fikk 51,7 prosent av stemmene og 332 delegater i valgmannskollegiet. Republikanerne fikk 46,6 prosent av stemmene og 206 delegater (summen av delegater er 538 og det er, i parentes bemerket, ikke helt tilfeldig at det også ser navnet på nettstedet).

Hva ville for eksempel skje om svarte amerikanere ikke er så begeistret for en annen demokratisk kandidat som de var for Obama i 2012 og den høye valgdeltagelsen blant svarte velgere synker fra høye 66 prosent til 56 prosent? og hva hvis det samtidig bare er 83 prosent i stedet for 93 prosent som stemmer på demokratene? Jo, da ville Florida, Virginia og Ohio bytte side til republikanerne, men demokratiene ville fortsatt vinne valget med knapp margin: 272 mot 266 delegater.

Hvis hvis vi i stedet forutsetter at republikanerne har en kandidat som er ordentlig populær blant latinske velgere og vinner halvparten av disse stemmene i stedet for bare 29 prosent som sist. Det ville føre til at Florida, Nevada, New Mexico og Colorado byttet fra demokratisk til republikansk, men likevel ville flertallet forblitt demokratisk med 283 mot 259.

Så kan vi prøve en siste vri. Hva hvis hvite amerikanere uten høyere utdanning, en gruppe der republikanerne står sterkt, men der valgdeltagelsen er relativt lav, ble mobilisert? Hva betyr det om valgdeltagelsen i denne gruppen økte fra 57 prosent til 66 prosent (samme de nivå som for svarte amerikanere) og oppslutningen om republikanerne økte fra 64 prosent til 70 prosent? Da ville Florida, Ohio, Pennsylvania, New Hampshire, Iowa, Minnesota, Nevada, Colorado og Wisconsin byttet over til republikansk side og republikanerne ville vinne en klar sier med 331 mot 207 i valgmannskollegiet.

Dette kan høres teoretisk ut, men når de ulike kandidatene posisjonerer seg, først i primærvalgkampen og så i selve presidentvalgkampen, kan de ikke se bort fra regnestykker som dette. Og ved hjelp av kalkulatoren til FiveThirtyEight får også vi andre muligheten til å se effekten av å vinne eller miste støtte i ulike deler av befolkningen.

Ny milepæl datamaskin vs mennesker

At datamaskiner er bedre enn mennesker til flere ting enn rutinearbeid er ikke akkurat noen nyhet lenger. Men oppgavene der datamaskinen vinner over mennesker utvider seg stadig. Allerede i 1997 vant IBMs Deep Blue en kamp over seks sjakkpartier mot Garry Kasparov etter at Kasparov hadde vunnet året før. Siden da har de beste datamaskinenes forsprang over de beste sjakkspillerne bare økt.

I 2011 klarte datamaskinen Watson den enda mye vanskeligere oppgaven å slå Jeopardy-mesterne Ken Jennings og Brad Rutter .Vi får dessuten stadig nyheter om hvordan datastyrte og førerløse biler fra Google og andre teknologiselskaper klarer seg helt fint i trafikken i USA. Bilkjøring i vanlig trafikk er en oppgave vi bare for få år siden trodde var alt for ustrukturert til at en maskin ville kunne mestre den i overskuelig framtid.

The Economist skriver i dag om ny barrière som er brutt av en datamaskin. En oppgave som vi kanskje ikke har noe nært forhold til her i Norge og Europa, men som veldig mange i Asia vil forstå rekkevidden av. En datamaskin har for første gang slått en av verdens beste spillere i Go, et spill som er langt mer komplisert for en maskin å beherske enn sjakk:

"Beating a champion at Go has long been considered a “grand challenge” in AI research, for the game is far harder for computers than chess. Go players alternately place black or white stones on a grid of 19x19 squares with the aim of occupying the most territory. The size of the board, and the number and complexity of potential moves, make the game impossible to play via brute-force calculation. Demis Hassabis, DeepMind’s founder and one of the paper’s authors, reckons that a typical Go turn offers around 200 legal moves, compared with just 20 or so in chess."

Men det er en ting til som er viktig med denne bragden. I stedet for å programmere maskinen direkte og gjøre det på en slik måte at den er satt opp slik at den er bedre til å regne ut hva det beste neste trekket er enn et menneske, er AlphaGo-programvaren et eksempel på såkalt "kunstig intelligens", der datamaskinen lærer av egne erfaringer etter hvert som den spiller. I begynnelsen kan den ikke noe annet en de grunnleggende reglene, men akkurat som et menneske, kan den prøve, feile og lære underveis og bli stadig bedre. Forskjellen er at datamaskinen lærer veldig mye raskere enn et mennske, den glemmer ikke og den kan alltid bli enda bedre enn forrige gang. The Economist skriver:

"Whereas a chess-playing computer like Deep Blue was programmed directly by humans, AlphaGo used AI to teach itself about how to play Go and then make its own decisions. This was done with a technique called machine learning, which allows computers to figure out for themselves how to do things, such as to recognise faces, respond to speech and even translate between languages."

Det er grunn til å tro at denne typen lærende programvare kommer til å få stor betydning. Betydning på langt flere områder enn å vinne et 2500 år gammelt kinesisk spill.

Woz

Slik så det ut da jeg hadde gleden av å veksle noen ord med Steve Wozniak tidligere i dag, under Aftenpostens store konferanse om digitalisering. Det var ikke avtalt noe møte med "Woz", men siden han skulle på scenen og være med på en "fireside chat" rett etter en paneldebatt der jeg deltok i, og vi stod og ventet sammen på bakrommet, var det jo naturlig for oss som var i nærheten å veksle noen ord.

Steve Wozniak grunnla Apple sammen med Steve Jobs i 1976, etter å ha sagt opp jobben sin i Hewlett-Packard, og var den som egenhendig utviklet deres aller første personlige datamaskin Apple 1. Så hadde han hovedansvaret for å designe Apple II, en datamaskin som ble produsert helt fram til tidlig på 90-tallet og solgte over fem millioner enheter.. Woziniak forlot Apple igjen i 1985, men har gjennom det han gjorde i årene han var der og diverse andre prosjekter av både kommersiell og mer idealistisk karakter senere, oppnådd legendestatus.

Hva snakker man om når man har noen sekunder sammen med en av de som har hovedæren for å legge grunnlaget for dagens ikt-næring? Han var mest opptatt av å vise fram armbåndsurene sine. En Apple iWatch på den ene armen, men et utrolig kult og ganske stort og gjennomsiktig armbåndsur det andre håndleddet med to små vakuumrør på innsiden. Vakuumrør som han fortalte at ikke produseres lenger. Evnen til å føle stolthet over sine nye, kule og helst litt unike teknologiske dingser er viktig.

Aftenposten har lagt ut en litt mer utfyllende sak om hva Woz tenker om brukerorientering, om råd til gründere og om hvorfor kunstig intelligens blir det neste store.

Billig olje er ikke bare enkelt

Lav oljepris er ugreit på flere måter, men det fører i hvert fall til noen fantastiske forsider i The Economist. Fredag kom det en til, med en tilhørende lederartikkel med overskriften "Who's afraid of cheap oil?" Essensen i budskapet er at verden ikke er som før. Før i tiden var det slik at kraftig oljeprisoppgang, slik som i 1973 og 1979 skapte sjokk i verdensøkonomien, mens kraftige fall, som i 1986 bidro til global vekst. Slik er det ikke nå, i følge The Economists leder:

"In the past cheap oil has buoyed the world economy because consumers spend much more out of one extra dollar in their pocket than producers do. Today that reckoning is less straightforward than it was. American consumers may have been saving more than was expected. Oil producers are tightening their belts, having spent extravagantly when prices were high. After the latest drop in crude prices, Russia announced a 10% cut in public spending. Even Saudi Arabia is slashing its budget to deal with its deficit of 15% of GDP."

Og når det er slik at oppbremsingen av forbruket ikke ser ut til å påvirkes så mye av lavere olje- og energipriser som vi har vært vant til tidligere så merkes den kraftige nedgangen i oljeselskapenes investeringer desto bedre. Når store nye utbyggingsprosjekter avlyses eller utsettes har det store negative ringvirkninger. The Economist skriver:

"As prices have tumbled, so has investment. Projects worth $380 billion have been put on hold. In America spending on fixed assets in the oil industry has fallen by half from its peak. The poison has spread: the purchasing managers’ index for December, of 48.2, registered an accelerating contraction across the whole of American manufacturing. (...) The fall in investment and asset prices is all the more harmful because it is so rapid. As oil collapses against the backdrop of a fragile world economy, it could trigger defaults."

Samme utgave av The Economist har også en lengre briefing, "The oil conundrum", der de går enda litt dypere inn i materien og blant annet ser på hvordan kostnadsnivået i ulike prosjekter ser ut og hvor lønnsomhetsutfordringene er størst. Helt på slutten stiller de også spørsmålet om denne nedgangen i oljebransjen er strukturell i den forstand at vi har passert et slags "peak demand" som verden, blant annet på grunn av klimatiltak, aldri vender tilbake til, eller om dette nok en gang handler om normale sykler i tilbud og etterspørsel. Konklusjonen er at dette mest sannsynlig er syklisk og at en periode med utilstrekkelige investeringer i ny produksjon må gi høyere priser før eller senere. 

Men det er likevel ikke opplagt at ting blir som før. Hvis det er slik at det ikke lenger er OPEC, men USAs skiferoljeprodustenter, som er blitt verdens svingprodusenter, så er det nye spilleregler, Der konkurranseevne og innovasjonsevne betyr mer for for prisene enn politiske vedtak. Slik det er i normale bransjer.

12 varige samfunnsendringer

Det var en fin forside på Morgenbladet denne helgen, men det er i enda større grad innholdet i artikkelen om Høyre/FrP-regjeringens iverksatte endringer de siste to årene som er oppmuntrende. Ikke fordi Morgenbladet støtter alle disse endringene (de har i artikkelen prøvd å la være å mene noe om dem), men fordi Morgenbladet gjør noe så sjeldent som å være mer opptatt av innholdet i politikken og av de langsiktige samfunnsendringene som kommer som et resultat av politikken, enn av spillet og retorikken,

Saken er den at Morgenbladet har prøvd å finne ut hva  H/FrP-regjeringens viktigste vedtatte og varige samfunnsendringer er. Endringer som er varige i den forstand at det er lite sannsynlig at de vil bli omgjort, selv om det kommer et regjeringsskifte. Måten de har kommet frem til en liste med Topp tolv er å få 47 eksperter på samfunn og politikk nominere sine kandidater og ut fra disse innspillene lage sin egen liste.

Nå skal man huske på at to år er ganske kort tid til å planlegge og gjennomføre store endringer i samfunnet, og slik Morgenbladet har laget spillereglene her må endringene være iverksatt og ikke bare påbegynt, men som en vil se av listen er det fult mulig å gjøre mye på kort tid. For som Morgenbladet skriver så tar kynikerne feil hvis de hevder at det ikke spiller noen rolle hva som står i partiprogrammene eller hvem som vinne valg. Politikk virker:

"Vårt panel ble ikke bedt om å være for eller imot noe. Denne artikkelen har heller ingen oppfatning om hva som er endringer til det gode og hva som er til det verre. Men en gledelig konklusjon kan trekkes: Politikk virker. På påfallende normal måte. Det vi har lært av kynikerne, er feil. Det er ikke først og fremst slik at partiprogrammene er som dasspapir å regne straks et parti har kommet til makten. Vi kan ramse opp endringene som fremheves i rundspørringen, og går vi tilbake til partiprogrammene, så står disse sakene sannelig der, de fleste: Midlertidige ansettelser. Nytt veiselskap. Strengere innvandringspolitikk. Fusjoner innen høyere utdanning. Kommunesammenslåing. Fiskekvoter. Fjerning av arveavgift. Kjønnsnøytral likestilling."

Interessant nok er det ikke bare store strukturreformer som kommer høyt på Morgensbladets liste over varige samfunnsendringer av stor betydning, men også endringer som bidrar til at innbyggerne får bedre tjenester og en enklere hverdag. Allers øverst på listen er de såkalte pakkeforløpene for kreftbehandling som gjør at pasientene får en langt mer forutsigbar og standardisert behandling der man både sparer tid og sikrer at de riktige behandlingsmetodene brukes. Dette er en måte å bedre offentlige tjenester som også vil være aktuell å tilpasse og ta i bruk på flere områder Et annet eksempel på en slik reform som setter brukeren i sentrum er fritt behandlingsvalg som sikrer innbyggerne større valgfrihet i valg av sykehusbehandling. En annen reform som ikke er med på listen, men som jeg ville tatt med, er retten til brukerstyrt personlig assistanse for folk med et stort bistandsbehov.

På topp 12-listen er også et par viktig endringer vi i Kommunal og moderniseringsdepartementet har hatt ansvaret for. Det gjelder forenklinger i plan- og bygningsloven som gjør det billigere og enklere å bygge. Her kunne man også lagt til endringer som gjør det lettere å leie ut en del av boligen. Listen nevner også  flyttingen av planavdelingen til KMD, noe som flere peker på at styrker både helheten og lokaldemokratiet i arealsaker på bekostning av smalere sektorinteresser. På listen finne vi også fjerning av arveavgiften, innstramminger i asylpolitikken, mer fleksibilitet i arbeidsmiljøloven og heving av aldergrensen for å kunne bli stående i jobb. 

De strukturreformene som nevnes i Morgenbladets oversikt er politireformen, med en reduksjon i antall politidistrikter som vil skape en sterkere organisasjon og mer politi i nærmiljøet, sammenslåinger innenfor høyere utdanning og etableringen av Nye veier AS, et helt nytt utbyggingsselskap som har ansvaret for å bygge ut noen definerte motorveistrekninger.

Det stopper naturligvis ikke her. Mange flere endringer er igangsatt, både strukturreformer og reformer som vil øke valgfriheten og bedre brukeropplevelsen i det offentlige tjenestetilbudet. En viktig igangsatt reform som nevnes av Morgenbladet er kommunereformen som er godt i gang og der de sammenslåingene som blir vedtatt neppe kommer til å bli omgjort senere. Morgenbladet kunne også nevnt jernbanereformen som skape en langt mer fornuftig inndeling mellom de rene forvaltningsoppgavene, oppgaver som har med felles infrastrukturutbygging- og drift å gjøre og oppgaver som egner seg for konkurranse. 

Jeg tror dessuten slike lister kan undervurdere noen typer tverrgående reformer, som ikke handler om enkeltsektorer direkte, men som har en systemendrende virkning over tid, ved at de endrer på kostnader og insentiver og virker på tvers. Et eksempel på dette er innføringen av nøytral merverdiavgift i statlig sektor for å motvirke konkurransevridning mellom offentlige og private. En annen slik tverrgående endring er lov- og forskriftsendringen som legger til rette for digitalt førstevalg i offentlig sektors kommunikasjon med innbyggerne. Fredag la regjeringen frem forslag til en ny lov om offentlige anskaffelser som blant annet gjør det mulig å stille krav om at leverandører skal ha lærlinger.

Det viktigste ved Morgenbladets liste er at den er med på å vise at politikk virker. Politikk handler ikke bare om å mene noe, men om å gjennomføre endringer som har betydning for innbyggere og næringsliv. Og listen til Morgenbladet viser at det har vært mulig å gjøre mye i løpet av to år. Og fordi det er mye mer som er igangsatt, blir neste oversikt enda bedre.

Tidstyv for kommunene fjernet

Dette er ikke en endring som skaper de helt store overskriftene, men for ansatte i kommunene som arbeider med digitalisering og innbyggerkonkakt, og er avhengig av tilgang til riktige data, har det kommet en ordentlig gladnyhet, Og det har i hvert fall blitt en god nyhetssak på Norsk Arkivråds nettside.

Saken handler om at kommunene heretter vil kunne få online tilgang til folkeregisteropplysninger, noe jeg har blitt utfordret .på mange ganger når jeg har vært ute og møtt it-folk og ledere ute i kommunene. Men en enklere tilgang til folkeregisteret fjernes tidstyver, man får langt bedre effekt av de digitale tjenestene og det blir lettere å introdusere nye digitale tjenester, for eksempel det å ta i bruk sikker digital post for å sende brev til innbyggerne i kommunen. I nyhetssaken til Norsk Arkivråd ligger det også lenker til brevet fra Skattedirektoratet til Finansdepartementet og fra Finansdepartementet til Kommunal og moderniseringsdepartmentet som redegjør for denne endringen. I det siste brevet står det:

"Ved brev 29. mai 2015 til Difi la Skattedirektoratet til grunn at det ikke kunne gis slik tilgang til onlinesøk med trefflister med hjemmel i folkeregisterregelverkets bestemmelser om utlevering av opplysninger. Etter henvendelsen fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, tok Finansdepartementet saken opp med Skattedirektoratet, og anmodet direktoratet om å se på saken på nytt. Direktoratets svar i brev 8. januar 2016 følger vedlagt. Direktoratet har etter en ny vurdering kommet frem til at forsendelse av brev fra offentlige myndigheter må regnes som en del av den offentlige myndighetsutøvelse, og at offentlige myndigheter derfor kan få online tilgang med treffliste til Folkeregisteret."

Det kan jo høres ut som dette både er nokså teknisk og litt byråkratisk, men i det store bildet handler dette om at når flere offentlige virksomheter bruker statlige registre og andre felleskomponenter i stedet for å lage sine egne løsninger, så betyr det at ansatte kan frigjøres fra det kjedeligste og mest rutinepreget arbeidet. Da kan de i stedet bruke tiden til å løse oppgaver på alle de viktige områdene der mennesker gjør en bedre jobb en maskiner. 

Of Monsters and Men: I Of The Storm

Jeg blogget om det islandske bandet "Of Monsters and Men" rett før jul og delte en video fra albumet de ga ut i 2012. Da nevnte jeg at de laget et litt mørkere og mer melankolsk album, Beneath the Skin, i 2015. Etter en tett, men meget bra uke på jobb, og på vei inn i en mer eller mindre fri helg der jeg skal prøve å få lest litt bøker, passer det bra å dele en video derfra, Eller rettere sagt en låt fra albumet som her er fremført live. Den heter "I Of The Storm":

Jæren, Færder og Indre Fosen kommuner

Selv om det blir færre kommuner på kommunekartet om noen år, vil vi også, som en konsekvens av noen sammenslåingene, få noen nye kommunenavn. Bare de siste dagene har det blitt tatt beslutninger om noen fine kommunenavn som både forteller hvor på norgeskartet vi befinner oss og sier noe viktig om lokal identitet.

Onsdag ettermiddag var det både separate og felles kommunestyremøte for Nøtterøy og Tjøme kommuner der de gjorde de siste nødvendige vedtakene for å kunne levere en søknad om sammenslåing til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Her vedtok  det at navnet på den nye kommunen blir Færder kommune.

Torsdag var det det avsluttende forhandlingsmøte i styringsgruppen for forhandlingene om sammenslåing mellom Time, Klepp og Hå kommune i Rogaland. Her har ordførere, varaordførere og ledere for de største opposisjonspartiene deltatt og i dag ble det signert en intensjonsavtale om sammenslåing som de tre kommune skal ta stilling til. Hvis alt nå går et planen vil den nye kommunen bli Norges 12, største med omkring 60 000 innbyggere. De har besluttet av navnet på den nye kommunen skal være Jæren kommune,

Rett før jul ble det også gjort et navnevalg i en kommunesammenslåing i Trøndelag. der Rissa og Leksvik vedtok å slå seg sammen. Her var det flere alternative navneforslag det ble stemt over, blant annet Rein og Søndre Fosen, men flertallet vedtok til slutt at den nye kommunen skal hete Indre Fosen, De har allerede vært i Kommunal og moderniseringdepartementet og levert sin søknad,

Det er i det hele tatt høy aktivitet i kommunereformprosessen mange steder for tiden. Kommunal Rapport har i dag oppdatert sin svært nyttige oversikt på nettet over alle de pågående forhandlingene og utredningene. Den viser at 11 kommuner allerede har levert søknader om sammenslåinger, 124 forhandler om en sammenslåing og 243 kommuner er i et sted i utredningsfasen, de fleste snart ferdige. Det blir heldigvis en travel vår.

Drowning in oil

Forsiden på The Economist til venstre er ikke fra denne uken, men fra mars 1999. Budskapet fra verdens energibyrå IEA denne uken er imidlertid akkurat det samme som i The Economists legendariske artikkel fra 1999: Fordi tilbudet av olje øker, mens etterspørselen har flatet ut, er vi i ferd med å flomme over av olje vi ikke har bruk for. Da faller prisene raskt, og de kan falle videre. Bloomberg skriver:

"Global oil markets could “drown in oversupply,” sending prices even lower as demand growth slows and Iran revives exports with the end of sanctions, according to the International Energy Agency. The IEA trimmed 2016 estimates for global oil demand as China’s economic expansion weakens and raised forecasts for supplies outside the Organization of Petroleum Exporting Countries. While non-OPEC supply is set to drop 600,000 barrels a day in 2016, Iran’s comeback could fill that gap by the middle of the year. As a result, world markets may be left with a surplus of 1.5 million barrels a day in the first half."

Det som skjer med oljeprisene nå påvirker land veldig forskjellig. Mange land og de fleste forbrukere tjener på billig energi, mens de fleste oljeproduserende land har vært vant til høyere inntekter og har over tid fått økende problemer med statsbudsjettene sine. Problemene blir mer alvorlige jo lavere oljeprisen faller.

Første gang jeg blogget om virkningene av det som da virket som en veldig lav oljepris var i oktober 2014 da oljeprisen hadde falt fra 115 dollar på sommeren til "bare" 85 dollar. "Vinnere og tapere med billig olje" het innlegget, som minnet om at Iran, Venezuela og Russland trenger en oljepris på over 100 dollar for å kunne dekke statens utgifter, men at også Saudi Arabia har fått et forbruksnivå som er høyere enn inntektene når oljeprisen er 85 dollar, men fordi de har penger på bok tåler de det lengre enn mange av konkurrentene..

Neste bloggpost om lav oljepris het rett og slett "Billigere olje". Den skrev jeg i desember 2014 da oljeprisen hadde falt til 70 dollar, noe som virket veldig lavt og satt igang spekulasjoner i media om at skiferoljeproduksjonen i USA ville måtte stenge kranene. Noe The Economist i sin analyse av Sheiks vs shale mente ikke var særlig sannsynlig fordi det er markedsmekanismer og ikke politikk som styrer skifergassprodusentene, Mens OPEC tar politiske beslutninger om lavere produksjon for å presse opp prisene, er fordelen med et marked at de som ikke tåler lavere priser må gi seg, mens de som kutter kostnader og introduserer mer effektive teknologier og produksjonsprosesser vinner. Til, til store glede for forbrukerne som opplever lavere priser.

Og nå er vi der at mens 85 dollar virket billig høsten 2014 har oljeprisen vinteren 2016 falt under 30 dollar. I følge IEA kan den falle enda lavere, noe som påvirker både Norge og andre oljeproduserende land sterkt. Bloomberg skriver:

"Prices “could go lower.” Oil sank to a 12-year low of less than $28 a barrel in London on Monday as the removal of international sanctions over the weekend freed Iran to revive crude exports, threatening to swell a glut created by fellow OPEC members and U.S. shale drillers."

Det kommer stadig nyheter om oljeproduserende land som får ulike problemer som et resultat av en oljepris som ikke er i nærheten av det kostnadsnivået de har vendt seg til. I dag skriver Financial Times om Azerbadjan som har innført strenge tiltak for å begrense valutaeksport. Til og med Saudi Arabia er nå nødt til å redusere i energisubsidier, øke avgifter og kutte i offentlige budsjetter.

Det er i tider som dette vi virkelig forstår hvor bra det er at Norge har valgt annerledes enn mange andre oljeproduserende land når vi har satt penger på bok i oljefondet i stedet for å bruke dem opp.. Staten her spart store deler av oljeinntektene gjennom mange år. Vi har ikke et kostnadsnivå som er himmelhøyt over statens inntekter, selv med lav oljepris. Vi må omstille vi også, men det er tross alt mye lettere å håndtere et lavere overskudd enn å håndtere et stort underskudd. Dessuten har ikke norsk oljeindustri fortrengt alt annet eksportrettet næringsliv slik det er i mange andre oljeproduserende land. Norge har både en sjømatnæring, en prosessindustri, en høyteknologisk industri og en kunnskapsintensiv tjenestesektor som i disse dager nyter godt av en lavere kronekurs og er levende bevis på fordelene ved å ha flere ben å stå på.

Så kan man jo lure på hva som skjedde i 1999 da oljeprisen var 10 dollar og The Economist spådde enda lavere ojepris fordi verden var "drowning in oil". Det som skjedde var at oljeprisen raskt begynte å stige igjen. Dels fordi lav pris bremser investeringene i ny produksjon og dermed fører til lavere tilbud. Og dels fordi økonomien kom ut av krisen og begynte å vokse igjen, I 1999 tok The Economist temmelig feil i sine spådommer skulle det vise seg. Særlig på etterspørselssiden fordi Kina, men etter hver også land som Brasil og India, fikk en kraftig økonomisk vekst og en langt kraftigere etterspørsel etter olje enn de fleste hadde regnet med.

På et eller annet tidspunkt vil etterspørselen etter olje og gass ta igjen tilbudet også denne gangen. Da vil prisene gå opp igjen. Men man gjør nok lurt i å være forberedt på at det kan ta en stund og at det kan bli verre før det blir bedre..

Suksesshistorier

At en norsk nettside om EUs store forskningssatsing Horisont 2020 heter "Suksesshistorier" er dobbelt gledelig. Det er flott at det er mange suksesser å skrive om. Og det er gledelig at de som gjør det bra i EUs forskningssamarbeid løftes frem slik at andre kan la seg inspirere og lære av erfaringene.

Det er Norges Forskningsråd som har laget denne oversikten over norske miljøer som deltar aktivt i ulike EU-prosjekter. Her kan vi lese om Simula Research Laboratory, en ikt-forskningsvirksomhet, som tok en strategisk beslutning om å satse tungt på Horisont 2020 og nå har fått gjennomslag for hele fire prosjektsøknader. Men vi kan også lese om den lille bedriften Planktonic AS som har fått støtte til å utvikle bedre fór for oppdrattsfisk gjennom EUs SMB-ordninger.

Av andre næringslivsrettede prosjekter med norsk deltagelse finner vi også et prosjekt der Sintef sammen med noen industripartnere er med på å utvikle fremtidens batteriteknologi og et prosjekt der Operaen er med som skal ta vare på steinen i monumentalbygg.

Nettsiden om suksesshistorier er ikke bare opptatt av det næringsrettede, men også av norske forskere som deltar i europeiske prosjekter der målet er fremragende forskning på ulike fagområder. Her er blant annet nevnes Universitetet i Bergens koordinatorrolle i et stort Horisont 2020-prosjekt som arbeider med diagnostikk av hormonsykdommer, Prosjektet får rundt 55 millioner kroner over fire år. Nevnes kan også NMBU som gjennom prosjektet IMPRESS som skal styrke laksestammene i europeiske vassdrag og som gjennom ordningen de bruker bidrar til utdanningen av 15 nye doktorgradskandidater i flere europeiske land.

Det er også interessant at nettsiden til Norges Forskningsråd har en egen kategori suksesshistorier innenfor det som omtales som "samfunnsutfordringer". Her er det blant annet nevnt Stavangers foregangsrolle i arbeidet med "smarte byer", sammen med Manchester og Eindhoven. Haldens deltagelse i et prosjekt for fremtidens smarte energimarkeder som får 35 millioner kroner i støtte fra EU. Dette prosjektet omtales slik på Forskningsrådets nettside:

"Horisont 2020 legger langt mer vekt på innovasjon enn det forrige rammeprogrammet FP7. Bedrifter og kommuner må derfor være aktive deltakere i prosjektene. – Prosjektet vårt gikk gjennom fordi vi hadde med industriaktører fra flere land, ikke bare forskningsinstitusjoner. Tre er fra klyngen i Østfold, en er fra Malta og en er fra Tyskland. I tillegg har vi med universiteter i Barcelona og St. Gallen, sier prosjektleder Dieter Hirdes i Smart Innovation Østfold AS. Selskapet leder en klynge av smartenergibedrifter i Østfold, NCE Smart Energy Markets, en av Norges 12 Norwegian Centre of Expertise (NCE)."

Noe av det interessante her er hvordan dette EU prosjektet bidrar til en videreutvikling av en eksisterende klynge satsing som allerede har kommet langt gjennom bruk av de norske virkemidlene Arena og NCE, men som nå kan oppnå enda mer i et samarbeid med ledende europeiske forsknings- og innovasjonspartnere.

Videre kan vi lese om hvordan Oslo kommune deltar i et stort EU-prosjekt for effektiv og miljøvennlig varetransport i byer, Kristiansand forbedrer evnen sin til å håndtere uforutsette katastrofer og Sintef deltar sammen med industribedrifter i et prosjekt som ser på hvordan man skal håndtere gamle solcellepaneler som skal skiftes ut. Summen av alt dette er en portefølje av forsknings- og innovasjonsprosjekter med norsk deltagelse som er svært spennende. Og det er gledelig å se at mange norske forskningsinstitusjoner og bedrifter som når opp i konkurransen,

Mindre eksport og mer import i 2015

Noen stor overraskelse er det ikke at verdien av norsk vareeksport til utlandet faller når oljeprisen faller. I tillegg gjør fallende kronekurs at verdien av det vi importerer til Norge øker. Men det er en viktig påminnelse om behovet for omstilling i norsk økonomi slik at vi får flere ben å stå på.

Tallene Statistisk sentralbyrå la frem rett før helgen om Norges handelsbalanse for 2015 er interessant lesning. Hovedtallene er at eksporten i 2015 var på 848 milliarder kroner, en nedgang på 6,7 prosent fra 2014 og importen i 2015 var på 614 milliarder kroner, en økning på 9,5 prosent. Noe som ga et handelsoverskudd på 234 milliarder kroner. En nedgang på 33 prosent fra 2014, mens Norge i toppåret 2008 hadde et handelsoverskudd på formidable 449 milliarder kroner.

Det mest interessante i disse tallene er å se på de betydelige endringene som har skjedd i eksporttallene. Summen går som nevnt ned en del, men det er store forskjeller i de enkelte delene. Mens verdien av råoljeeksporten har falt hele 29 prosent fra 2014, har verdien av gasseksporten økt med 2 prosent. Noe som betyr at gasseksporten nå er blitt høyere enn oljeeksporten. Statistisk sentralbyrå skriver:

"Eksporten av naturgass økte fra 223,6 milliarder kroner i 2014 til nesten 228 milliarder kroner i 2015. Dette er en økning på 1,9 prosent. Eksportverdien for naturgass er nå høyere enn råoljeeksporten for året sett under ett. Utførselen av gass i gassform økte fra 102,3 milliarder standard kubikkmeter i 2014 til 109,5 milliarder standard kubikkmeter i 2015. Dette utgjør en økning på 7 prosent."

Noen eksportnæringer nyter godt av lavere at lavere oljepris gir lavere kronekurs. Eksporten av "fastlandsvarer" økte fra 386,7 milliarder kroner i 2014 til 406,2 milliarder kroner i 2015. Det er en økning på 5,1 prosent. Statistisk sentralbyrå skriver blant annet dette om hvor denne økningen har kommet:

"Størst økning var det i hovedvaregruppen maskiner og transportmidler. Her steg verdien med 16,3 prosent, fra 86,1 milliarder kroner i 2014 til 100,1 milliarder kroner i 2015. (...) Ellers økte eksporten av bearbeidde varer samt kjemiske produkter med 6,7 milliarder kroner og 6,2 milliarder kroner til henholdsvis 77,7 milliarder kroner og 51,7 milliarder kroner. Den største undergruppen i bearbeidde varer er metaller unntatt jern og stål, som blant annet inneholder aluminium. Innenfor denne kategorien ble det utført varer til en verdi av 43,4 milliarder kroner, 7,1 prosent mer enn i 2014.

Gunstig valutakurs er også bra for norsk sjømateksport. Den har aldri vært så høy som nå med en eksportverdi på 72 milliarder kroner i 2015, en oppgang på 7,3 prosent sammenlignet med året før. De tre fiskeartene det ble eksportert mest av var laks med 47,6 milliarder kroner, torsk 7,9 milliarder kroner og makrell 3,8 milliarder kroner. Kombinasjonen av valutakurs og høye laksepriser gjør at det er stor optimisme i sjømatnæringen. For noen dager siden kom også nyheten om at en 4,5 kilos laks nå er blitt mer verdt en et fat olje.

Som nevnt har verdien av varene vi importerer til Norge gått betydelig opp, men en viktig grunn til dette er også den samme svake kronen som er bra for fastlandseksporten. Svak krone gir høyere kostnader når vi skal kjøpe varer fra utlandet. Statistisk sentralbyrå skriver:

"I 2015 importerte vi varer til en verdi av rekordhøye 614,1 milliarder kroner. Dette er en verdioppgang på 9,5 prosent fra 2014. Her spiller imidlertid valutakursen en stor rolle. Den importveide kronekursen til Norges bank viser at utenlandsk valuta er 10,5 prosent dyrere i 2015 enn i 2014. Den klart høyeste importandelen er i hovedvaregruppen maskiner og transportmidler. Verdien her endte på 248,3 milliarder kroner – en oppgang på 28,5 milliarder – eller 13,0 prosent fra året før."

Så er det kanskje noen som lurer på hvor alle de elektroniske dingsene vi er så glade i å kjøpe her i Norge, som smarttelefoner og nettbrett, kommer inn i statistikken. Verdien av importen av smarttelefoner er faktisk såpass stor at SSB nevner det spesielt i sin omtale av import av ulike forbruksvarer:

"I 2015 importerte nordmenn forbruksvarer som klær til 19,4 milliarder kroner, en oppgang på 12,6 prosent, og sko til 5,0 milliarder kroner, opp 16,0 prosent sammenlignet med 2014. Møbelimporten endte på 14,9 milliarder – opp 11,4 prosent i forhold til 2014. Til Norge kom også i overkant 2,8 millioner mobiltelefoner til en verdi av rekordhøye 7,8 milliarder kroner. (...) Bærbare PC-er og nettbrett kom det færre av i 2015, i underkant av 1,5 millioner til en samlet verdi av 6,0 milliarder kroner."

Hva så med vår spesielle forkjærlighet for el-biler i Norge, slår den også ut i importstatistikken? Ja, i følge SSB importerte vi i 32 000 el-biler i 2015 til en verdi av 7,8 milliarder kroner. Det kan også være nyttig å vite.

Wikipedia er 15 år

15. januar 2001 ble Wikipedia lansert. Det betyr at verdens største leksikon nettopp har hatt bursdag. Det er flere nettsteder som markerer dette med egne artikler, blant annet The Economist som skriver:

"Fifteen years ago today, on January 15th, 2001, Wikipedia was founded by two internet pioneers, Jimmy Wales and Larry Sanger, although neither had any idea how ambitious their online encyclopedia would become. Today Wikipedia is the tenth most popular website in the world, with versions available in some 280 languages containing around 35m articles."

I en tid der mange snakker om delingsøkonomi som noe helt nytt så kan det være greit å minne om at det kongelige biblioteket i Alexandria ble grunnlagt for over 2000 år siden som et sted der man kunne skaffe seg kunnskap som ble delt. I motsetning til mye av det som i dag omtales som delingsøkonomi, men som i realiteten er plattformteknologier som sørger for en mer effektiv drift av kommersielle tjenester, er Wikipedia basert på en virkelig dugnadsjobb. I en artikkel i forbindelse med 15-årsjubileet i The Guardian skriver grunnleggeren Jimmy Wales at:

"Since its founding 15 years ago, Wikipedia has been the go-to source for knowledge on any topic in the world. The depth and breadth of information it makes freely available is unprecedented. But the most exceptional thing about Wikipedia is that it is a collaboration, built by volunteer contributors from every walk of life. They come together, from different backgrounds and different beliefs, to learn and understand, to document the past for the future. In this way, Wikipedia has the power to be an instrument for collective understanding and resolution – a place to find nuance in things painted black and white, and a place to seek truth together. It isn’t a dusty encyclopedia, but a living resource that reflects the changing world around it,"

For en som både har vokst opp med Encyclopedia Britannica i barndomshjemmet og opplevd leksikonselgere på Karl Johan som overbeviste unge studenter at uten et ordentlig leksikon kunne det gå riktig galt med studiene, tok det litt tid å tro på at et gratis, nettbasert og dugnadsbasert leksikon kunne være like solid. Ville folk gidde å skrive? Hvem ville sørge for at det ikke var masse feil? I dag vet vi svaret. Wikipedia er det i særklasse viktigste oppslagsverket i verden. Det har artikler om millioner av temaer som aldri var med i Encyclopedia Britannica. Det oppdateres med nye artikler samme dag som selve begivenhetene og er stort sett minst like korrekt som våre gamle papirleksikon var. Det er bare å gratulere med dagen.

En moderat republikaner

Primærvalgkampen i det republikanske partiet i USA har blitt en temmelig eksentrisk affære, med Donald Trump som den mest ekstreme, men med Ben Carson og tea party-favoritt Ted Cruz som nesten like polariserende skikkelser som til sammen har satt de andre kandidatene i skyggen, Skulle noen av disse tre vinne nominasjonen blir det vanskelig å slå Hillary Clinton ved valget til høsten.

Heldigvis for det republikanske partiet ser det ut som noen der har forstått at de må bevege seg inn mot sentrum for å vinne. Da de plukket ut sin talsperson til å kommentere Obamas State of the Union-tale tidligere denne uken falt valget på South Carolinas guvernør Nikki Haley. Hun holdt en tale som ble hyllet av kommentatorene og fikk høy score i meningsmålinger blant velgerne, men talen skapte negative og hissige reaksjoner i deler av det republikanske partiet.

Hun la vekt på at ikke bare Obama, men også republikanerne må ta noe av skylden for den fastlåste situasjonen i kongressen i Washington. Og i stedet for å snakke om å stenge grensene helt for innvandring snakket hun om en streng, men rettferdig innvandringpolitikk som sørger for at ikke alle får komme, men de som får komme må bli integrert og blir gitt muligheter. Slik hennes egen familie fikk det da den kom fra India. Jeg synes det er en veldig god tale, og langt bedre gjennomført enn republikanerne har klart på lenge når de skulle kommentere Obamas State of the Uniion-taler:



De setningene i talen som kanskje har vekket de sterkeste reaksjonene i deler av det republikanske partiet er et avsnitt om at de som roper med den høyeste stemmen ikke alltid oppnår de beste resultatene. Noen ganger er det viktig å lytte til hva andre sier også. Jeg synes det treffer svært godt i dagens situasjon:

“There’s an important lesson in this. In many parts of society today, whether in popular culture, academia, the media, or politics, there’s a tendency to falsely equate noise with results. Some people think that you have to be the loudest voice in the room to make a difference. That is just not true. Often, the best thing we can do is turn down the volume. When the sound is quieter, you can actually hear what someone else is saying. And that can make a world of difference. Of course that doesn’t mean we won’t have strong disagreements. We will. And as we usher in this new era, Republicans will stand up for our beliefs."

Flere kommunale tjenester på nett

DN om AltInn og kommunene

I går kom nyheten om at Riksrevisjonen har gjort en forvaltningsrevisjon av hvor langt vi har kommet når det gjelder digitalisering av kommunale tjenester. Den konkluderer med at det trengs et bedre samarbeid mellom staten og kommunene om dette. Da er det jo bra at både arbeidet og samarbeidet allerede er godt i gang og at resultatene har begynt å komme. Vi vil se flere konkrete digitaliseringstiltak der både staten og kommunene er med i tiden som kommer.

Et viktig element i dette tettere samarbeid mellom staten og kommunene er en avtale mellom AltInn og kommunenes organisasjon KS som er omtalt i Dagens Næringsliv og i en felles pressemelding fra Monica Mæland og Jan Tore Sanner i dag. Der står det blant annet at:

"En ny avtale mellom KS og Altinn gjør at også andre tjenester kan tilbys digitalt. Byggesøknad og søknad om skjenkebevilling er eksempler på tjenester som kan bli elektroniske. Dermed kan brukerne søke på nett, i stedet for å fylle ut papirskjemaer. Innbyggerne slipper å ha full oversikt over organisasjonskartene i offentlig sektor og logge på flere ulike steder."

At AltInn nå blir en plattform som kommunene kan ta i bruk for å tilby tjenester til innbyggere og næringliv er et viktig skritt på veien mot en mer digital kommunesektor. Det vil også gjøre det lettere å gjenbruke løsninger som allerede finnes, Men dette er langt fra det eneste som skjer i samspillet mellom stat og kommune for tiden. La meg nevne et par andre eksempler:

Som jeg jeg blogget om i desember er det nå stadig flere kommuner som tar i bruk den felles offentlige løsningen for digital post. Som KS skrev i sin nettnyhet om saken gir det innbyggerne mulighet til å få digital post fra stat, kommune og private i samme postkasse.

Et annet viktig arbeid er samarbeidet mellom kommune og stat innenfor sektorer der stat og kommune er avhengige av et tett samspill for å levere tjenester til innbyggerne. Dette gjelder for eksempel innenfor helse- og omsorgssektoren der målet er "En innbygger - en journal". Noe som innebærer at helsepersonell som trenger det skal kunne ha tilgang til oppdaterte pasientopplysninger, enten de er i den statlige spesialisthelsetjenesten, et kommunalt sykehjem eller det er din lokale fastlege. Her har de statlige helseorganene hatt gode diskusjoner om en ny styringsmodell med KS, som beskrives slik på nettsidene til det nye Direktoratet for eHelse under overskriften "Enighet om veien mot "En innbygger en journal":

"For å sørge for bedre informasjonsflyt og systemer som snakker sammen, trengs sterkere nasjonal styring og felles standarder som skal være enkle å følge. Direktoratet for e-helse har ansvaret for dette. Nasjonal styringsstruktur vil styrkes gjennom etablering av et nasjonalt e-helsestyre, og samstyring med kommunene."

Nå som vi i tillegg til et tettere samarbeid mellom stat og kommune også får gjennomført en kommunereform, der større kommuner får flere oppgaver og sterkere fagmiljøer, er det grunn til å være betydelig mer optimistisk på vegne av digitaliseringen i kommune-Norge enn før.

David Bowie som internett-visjonær

En av mine gode statssekretærkolleger kommenterte i dag at enkelte 50- og 60-åringers skriftemål i media om David Bowies betydning for livene deres begynner å ligne påfallende mye på forholdet en del tenåringsjenter har til Justin Bieber. Jeg ser det poenget, men prøver meg likevel med et videoklipp som viser hva slags ting han hadde på hjertet. Denne gangen handler det ikke om Bowies musikk, men om hans veldig interessante refleksjoner om internettets fremtid så langt tilbake som i 1999.

Her er et intervju på BBC med Jeremy Paxman der meningsutvekslingen mellom Bowie og en svært skeptisk Paxman foregår fra 6:00 minutter inn i videoen til omtrent 12:00 minutter.



Det fantes internett, nettbutikker og nettaviser i 1999, men det var begrenset hva man kunne flytte på av lyd, bilder og video på nett. MySpace kom først i 2002, iTunes Music Store i 2003, YouTube i 2005 og Facebook ble tilgjengelig for alle først i 2006. I 1999 var båndbredden svært lav og noen skrev fortsatt lange aviskronikker om at internett var en døgnsflue som ville forsvinne fordi folk ville bli lei av det. Internett var kanskje mest kjent for alle de nye små bedrifter som satset på internett, men som stort sett hadde det felles at de ikke tjente penger, noe som gjorde at de gikk konkurs i den store dot-com krisen i 2000.

Det er i denne konteksten Bowie sier ting om brukermedvirkning, samhandling, nye typer medieinnhold og overgangen fra en stor offentlige samtale til et mangfold av nisjesamtaler. Ting som  det er lett å forstå i dag, men som den gang var veldig visjonære. - Er ikke internett bare et nytt verktøy, en ny distribusjonskanal?, spør Paxman. - Nei, internett omdanner forholdet mellom innholdsprodusenter og publikum fullstendig, svarer Bowie. Over 15 år senere er det jo lett å se hvor rett han hadde, og vi vet at det vil skje mye mer, men dette er imponerende tydelige refleksjoner når man tenker på at de kom i 1999.

Bowie hadde faktisk så stor tro på internett at han i 1998 startet nettleverandøren BowieNet, som tilbød kundene oppringt intenett-aksess, mulighet til  å lage hjemmesider og et sted der man kunne lage grupper som delte innhold. Forretningsmannen David Bowie var ganske forutseende her.

David Bowie

Dagens triste nyhet er at David Bowie er død. En av de aller største artistene og låtskriverne. Som ikke bare var elsket av fansen, men også var en stor inspirator for veldig mange andre artister. Blant annet fordi han ofte gikk på tvers av det alle trodde var moderne og trendy. Ved å ikke bry seg om hva som var trendy skapte han ofte den nye trenden.

Bowies siste album kom bare tre dager før han døde. Det ble 28 til sammen og Aftenposten har en gjennomgang av alle 28 album i dag. Som en ser går det et skille etter Scary Monsters i 1980. Det som kom etter var ikke på langt nær like bra, men det som kom før var så veldig bra at det har gitt David Bowie en plass blant de aller beste. Derfor har jeg lagt ut flere YouTube-videoer med David Bowie her på bloggen de siste årene, blant annet duetter med Billy Corgan, med Lou Reed, med Cher, med Pet Shop Boys og med Marianne Faithfull. Her er en video fra en konsert i 1997 da han fylte 50 år og synger en flott akustisk versjon av "Quicksand" sammen med Robert Smith fra The Cure:

Når tar en robot jobben din?

På NHOs årskonferanse for noen dager siden ble det synliggjort og diskutert hvordan automatisering og raskere og smartere datamaskiner vil ta over arbeidsoppgaver som tidligere har vært gjort av mennesker. For eksempel det å kjøre biler. Nå er det naturligvis lett å forestille seg at automatisering vil skje som et generelt fenomen i samfunnet, men hva betyr det helt konkret? Er det slik at det vil bare vil skje med andre folks jobber, eller kan deg også ramme meg?

Jeg kom over en interessant artikkel i magasinet Fast Company der de også har med en interaktiv graf og som har overskriften "How Soon Before Your Job Is Done By A Robot? This Handy Chart Will Tell You". Grafen er basert på en analyse av 750 ulike yrker som er vurdert langs ulike dimensjoner for å se om hele eller deler av arbeidsprosessene er egnet for automatisering. Der kan man for eksempel se på om det er slik at det først og fremst er lavtlønnsyrker som er utsatt (det er betydelig mer sammensatt) og på hvor stor andel av de ulike yrkenes arbeidsprosesser som er utsatt, fra at teknologi kan utføre 0 prosent til 100 prosent. I følge disse dataene er det slik at 60 prosent av yrkene kan automatisere minst 30 prosent av arbeidsprosessene.

Analysen de ulike plasseringene i grafen bygger på er gjort av McKinsey og man kan finne en versjon av den interaktive grafen det er lettere å leke seg med her: Med hele 750 yrker representert der størrelsen gir uttrykk for hvor mange mennesker det er i yrkegruppen og plasseringen handler om en funksjon av yrkets automatiseringspotensiale og lønnsnivå, er det mye å grave seg ned i.

Det er helt sikkert også mulig å vurdere noen av plasseringene annerledes enn de som har gjort analysen. En ting det er viktig å huske på er at dette er basert på en analyse av yrker i USA, i Norge kan både innholdet i arbeidet, kompetansekravene, lovreguleringene og inntektsnivåene være annerledes, men det er nok mye felles. En mulig forskjell er at det for mange yrker er et høyere lønnsnivå i Norge enn i USA, noe som kan trekke i regning av at automatisering er enda mer lønnsomt her. Fast Company skriver blant annet dette om hvor sannsynlig det er at noen av yrkesgruppene i analysen vil bli erstattet av maskiner:

"Filling machine operators, dredge operators, medical appliance technicians, graders of agricultural products, sewing machine operators are all 100% automatable, according to McKinsey. Also highly automatable are butchers and meat cutters, bakers, bus mechanics and laundry workers. Security guard jobs are 40% automatable (note, this is already happening). And computer system analysts are only 28% automatable. Amongst the least automatable jobs, according to the analysis, are those in PR, legal services, accountancy, and grounds-keeping. Have a play with the graphic here. It throws up some interesting numbers. Manicurists and pedicurists, for instance, are 74% automatable—so tip them well, before you're getting your nails done by a robot."

Suser avgårde i NHO

Foto: Inge Jan Henjesand

En av de tingene NHO virkelig kan er å lage gode årskonferanser. Det skjer alltid første arbeidsuken i januar, før mye annen møtevirksomhet har kommet i gang, samler sentrale folk i næringsliv, politikk og organisasjonsliv, handler om et stort og viktig fremtidsrettet samfunnstema - og bidrar derfor til å sette en dagsorden for den politiske debatten. Slik var det også på torsdag da NHO laget konferanse om hvordan roboter og informasjonsteknologi endrer arbeidslivet.

Blant mye bra vil jeg trekke frem fire ting: For det første var det som ventet veldig spennende å høre Andrew McAfee snakke om hvordan grenseflatene for hva mennesker er best til å løse og hva maskiner er best til å løse flyttes. For 10 år siden var det utenkelig at datamaskiner ville kunne kjøre biler i vanlig trafikk. I dag er det noe som skjer. Jeg har for øvrig blogget om to bøker McAfee har vært med på å skrive, "The Second Machine Age" i 2014 og "Race Aganist the Machine" i 2011.

For det andre var det også veldig interessant å høre Sondre Gravir i Finn.no snakke om hvordan plattformen Finn Småjobber gjør det lettere å finne folk som kan ta på seg ulike oppdrag og tjenester, men hvordan det utfordrer dagens måter å organisere bedrifter, betale skatt, følge ulike regelverk osv. Hans hovedbudskap var at dette ikke blir borte, men at vi må finne måter som gjør det enklere for folk å være lovlydige, betale skatt og gjøre de riktige tingene. Har var prisverdig konkret på hva som kan gjøres, noe jeg tror blir helt avgjørende i en ellers tider litt luftig diskusjon om den såkalte delingsøkonomien.

For det tredje stod LOs leder og NHOs leder på samme scene og snakket om hvordan de kan jobbe sammen for å løse noen av de store utfordringene i samfunnet, inkludert høyere arbeidsledighet og flere som faller utenfor på ulike måter. Jeg tror ikke det er mange land der den største arbeidsgiverorganisasjonen og den største fagorganisasjonen kan opptre sammen på denne måten. Nå tar riktignok Aftenposten feil når de skriver at det er første gang en LO-leder er på scenen på en årskonferanse i NHO. Her er et billedbevis fra min blogg som viser at Roar Flåthen var på scenen foran 1300 tilskuere i Operaen i 2010. Jeg var programleder for den sesjonen, så det husker jeg godt. Og her er også et videoklipp fra diskusjonen. Men det som er riktig er at det aldri har skjedd før at de har stått på scenen sammen med en NHO-sjef og snakket om hvilke utfordringer de skal løse sammen.

Og for det fjerde kom deLillos, kveldens store overraskelse på årskonferansemiddagen. Noen full konsert kunne det jo ikke bli, men fire låter hentet fra deLillos enorme katalog var fantastisk bra middagsunderholdning. Litt sunn maktkritikk med en bra ironisk snert var det også i noen av tekstene, som ikke akkurat var helt malplassert i den forsamlingen. Og helt perfekt var det at det hele åpnet med min deLillos favorittlåt fra første album, Suser avgårde. Sangen der de synger om at Oslo er en egen planet:

"Det er grålysning og ikke en lyd i byen
Og jeg er på vei hjem til en oppredd seng
Lille Oslo er en egen planet
Alle gatene er forskjellige land
Hvert strøk en verdensdel
Og vi suser avgårde, alle mann".

Pasokifisering

Den krevende kombinasjonen av betydelig vanskeligere økonomiske tider og en kraftig økning i tilstrømningen av asylsøkere til Europa har gått hardt ut over de etablerte politiske partiene som vanligvis regjerer. I flere europeiske land er selve hovedstrukturen i det politiske landskapet, der et stort sosialdemokratisk parti og et stort konservativt eller liberalt parti har vært hovedmotstandere, kraftig utfordret. I flere land har også helt nye partier blitt en del av regjeringsgrunnlaget.

De store borgerlige partiene ser imidlertid ut til å jevnt over klare seg bedre, selv i land de har vært i regjering gjennom en vanskelig periode, som i Tyskland, Storbritannia og Spania, mens flere av de tidligere sosialdemokratiske regjeringspartiene har alvorlige problemer og er i øyeblikket bare en skygge av det de var for noen år siden.

Jeg så i en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet for noen dager siden at dette fenomenet til og med har fått  et eget navn: Pasokifisering. Katrine Marcal skriver:

"Pasok är det grekiska socialdemokratiska parti som dominerade sin politiska scen i tre decennier och regerade i 21 år. I dag är partiet näst intill utraderat, de fick 6,3 procent av rösterna i det ­senaste valet. Pasokifiering betyder helt enkelt snabb, plötslig och till synes fullständig kollaps av tidigare helt ­dominerande socialdemokratiskt parti."

Kommentaren minner om at en slik fullstendig kollaps ikke utelukkende er et gresk fenomen. I Skottland har Labour vært det dominerende partiet i flere tiår, men de fikk bare et eneste av 59 skotske mandater i det britiske parlamentet ved siste valg. Polen hadde et valg i oktober der det ikke ble valgt inn noen representanter i nasjonalforsamlingen fra partier til venstre for sentrum. De var ikke kjempestore fra før, men den sosialdemokratiske blokken hadde 50 mandater og mistet alle.

Nå er dette de mest ekstreme eksemplene, men ser vi på Europa ellers er det også noen andre marerittfremkallende trender for sosialdemokratiske partier som har vært vant til at de vokser når det er økonomisk krise og økende arbeidsledighet, I Frankrike kom sosialistpartiet på tredjeplass i første runde i regionalvalget nettopp. Det må et mirakel til for at de skal vinne neste presidentvalg. I Tyskland ser det ut som sosialdemokratene er dømt til å være juniorpartner i en storkoalisjon med Merkel i lang tid. I Spania ble det konservative regjeringspartiet Partido Popular størst ved valget nylig, men uten å få eget flertall. En lignende situasjon ble det i Portugal etter valget.

I Storbritannia har valget av Jeremy Corbyn gjort at ingen tror Labour kan vinne et valg på svært lenge. Og i Danmark gikk Dansk Folkeparti frem på bekostning av stort sett alle andre partier og sørger for en ny borgerlig regjering, mens sosialdemokratiene med 26 prosent er tilbake på nivået de hadde i 1906. I Finland ble sosialdemokratiene bare det fjerde største partiet ved forrige valg, med 16,5 prosent, det dårligste resultatet siden de ble stiftet for over 100 år siden.

Nå kan man jo være fristet til å si at Sverige er det store unntaket fra denne generelle trenden, for der sitter jo sosialdemokratiene i regjering, men Katrine Marcal lister i kommentaren sin opp fem grunner til at de europeiske sosialdemokratene taper velgere og mener at disse er akkurat like relevante i Sverige som andre steder. Det har blat annet med manglende vilje eller evne tl å formulere et troverdig økonomisk alternativ til markedsøkonomien og med manglende vilje eller evne til å kommunisere gode politiske alternativer til tidligere velgere som i stedet slutter opp om innvandringsfientlige eller populistiske partier. Til dette siste punktet skriver hun videre at:

."..att hitta ett sätt att vinna tillbaka de väljare som har lämnat för nationalistiska, främlingsfientliga och populistiska partier är kanske den svåraste. På något sätt måste dock europeisk socialdemokrati lära sig hantera frågor om identitet, kultur och nationell sammanhållning."

Lærdommen fra resten av Europa ser ut til å være at man ikke vinner valg ved å bare kritiser andre, selv om det er vanskelige tider og borgerlige regjeringer. Man må formulere et helhetlig program som representerer et tydelig alternativ og som henger sammen på en troverdig måte.

NTNU er Norges største universitet

Om nye NTNU i Adressa

Ved inngangen til 2016 markerer vi et viktig skifte i norsk høyere utdanning. For første gang i historien, som for norske universiteter går tilbake til etableringen av Det Kongelige Fredriks Universitet i 1811, er ikke lenger Universitetet i Oslo landets største universitet. Den plassen er nå overtatt av NTNU som med sine 38 000 studenter og 6 500 ansatte er blitt klart størst. Dessuten er det nye NTNU lokalisert i tre forskjellige byer, i Trondheim, Ålesund og Gjøvik, noe som ble grundig markert på mandag.

Det er et ambisiøst og ganske krevende omstillingsprosjekt det nye NTNU gjennomfører. Ledelsen der vet bedre enn noen at det ikke er noe poeng i seg selv å være størst. Det er den faglige kvaliteten som er avgjørende for om man er attraktiv nok til å trekke til seg de beste forskerne og de beste studentene. Poenget er at størrelsen gir muligheter for større og sterkere fagmiljøer, mer tverrfaglighet og et ressursgrunnlag som gjør at det mulig å bli best på flere fagområder når det gjelder både forskningskvalitet og utdanningkvalitet. Og det er ikke noe norgesmesterskap det handler om, men om å hevde seg i en sterk internasjonal konkurranse om å nå opp i EUs forsknignsprogrammer og på andre arenaer der man får samarbeide med de beste.

De institusjonene som nå går sammen om å bli de nye NTNU har noen viktige fellestrekk. De har alle et tyngdepunkt innenfor teknologiske og næringslivsnære utdanninger og forskningsområder, selv om det på ingen måte er det eneste de driver med. Men fordi de alle også har hatt en klar ambisjon om å være en bidragsyter til mer innovasjon i næringslivet og samfunnet rundt er det neppe noe problem at det også finnes et ganske stort mangfold også av andre fagområder i det nye NTNU. For innovasjonskapasiteten er det nok en stor styrke at man i enda større grad kan drive tverrfaglige forskningsprosjekter og at for eksempel medisin og helsefag er viktig del av det NTNU holder på med. Bedre koblinger mellom teknologimiljøer og helsefagsmiljøer, ikke minst i utdanningen, er en viktig forutsetning for å utvikle en eldreomsorg som tar i bruk velferdsteknologi.

Det blir også spennende å se hvordan fusjonen påvirker samarbeidet med næringslivet. NTNU har lenge hatt stor nytte av samarbeidet med det anvendte og næringslivsrettede forskningsmiljøet i SINTEF, men fusjonen vil også gjøre at NTNU kommer enda tettere på den maritime næringsklyngen i Ålesundsområdet og industri- og IKT-miljøene i og rundt Gjøvik. Nå er det  ikke slik at næringslivet kommer løpende bare fordi det har vært en strukturendring ved et universitet eller fordi NTNU er størst. Det vil også kreve en tydelig strategi for næringslivssamarbeid og tydelige prioriteringer fra NTNUs side.

Nettsiden med tall og fakta om NTNU forteller at utgangspunktet til det nye NTNU er godt. Utfordringen nå er å bruke det gode utgangspunktet til å løfte seg til et enda høyere internasjonalt nivå både innenfor både utdanning, forskning og innovasjon. Det er all grunn til å gratulere det nyfusjonerte NTNU med det som er oppnådd så langt og ønske lykke til med den viktige jobben de nå skal gå løs på.

Et større alvor

Flere av kommentatorene som har oppsummert 2015 har på ulike måter beskrevet hvordan året 2015 utviklet seg til å bli et uvanlig år. Et år der særlig to store ytre utviklingstrekk slo kraftig inn i Norge og der det virker som det, særlig mot slutten av året, kom inn et helt annet alvor i den politiske debatten enn før. Et nytt alvor som fikk en del av de mer dagligdagse politiske debattene til å fremstå som litt mindre alvorlige sammenlignet med de virkelig store utfordringene.

"Det store stemningsskiftet".er overskriften økonomihistoriker Lars Fredrik Øksnedal bruker i Adresseavisa der han både beskriver dette nye alvoret som har seget inn, og det store økonomiske stemningsskiftet som inntrer når et land rammes av nedgang i næringslivet etter 15 år med mer eller mindre sammenhengende oppgang. Vi skal være forsiktige med å klage på de ytre rammebetingelsene Norge har hatt, de har i stor hjulpet oss til å bli et av verdens rikeste land, men plutselig ble vi rammet. Det skaper et helt annet behov for omstilling enn før. Øksnedal skriver:

"For en som lever av å vite noe om det som var, står 2015 som det store stemningsskiftet. Femten år med økonomisk fremgang snudde brått. Fremgangen var båret frem av bytteforholdet med utlandet. For å si det enkelt: Kina som global vekstmotor bidro til å holde oljeprisen høy og prisen på importerte varer lav. Vi ble rett og slett mer velstående uten egentlig å ha gjort noe for å fortjene det. Flaksen holdt seg gjennom det største tilbakeslaget Europa har opplevd etter 1945. Der lønnene ute ble skåret, kunne vi unne oss fortsatt fete påslag. I september 2014 begynte oljeprisen å falle. Nå er prisen om lag en tredjedel av nivået gjennom 2012-3."

Det andre jeg er sikker på at vi vil huske året 2015 for ganske lenge er den veldig raske veksten i antall asylsøkere som kom til Europa, og Norge. Også dette bidro til et stort stemningskifte og et nytt alvor i den politiske debatten, noe som blant annet slo ut i en større erkjennelse av at dersom vi skal ta et stort ansvar for å hjelpe mennesker på flykt fra krig og forfølgelse må vi samtidig sørge for å gjøre to andre ting: 

Vi må for det første stramme inn når det gjelder hvem som skal ha mulighet til å komme til Norge, slik at vi får hjulpet flere som virkelig har et behov for beskyttelse, Hvis asylinstituttet skal virke må vi hindre at det misbrukes og føre en rettferdig, men streng asylpolitikk. Og vi må for det andre sørge for at integreringen av de som kommer til Norge skjer på en slik måte at de som skal bli her raskest mulig får mulighet til å delta i samfunnet, komme i arbeid og skaffe seg egen bolig på samme måte som andre i Norge. Slik at flest mulig blir yrkesaktive, skattebetalere og bidragsytere i det norske samfunnet. Også det bidrar til at vi kan gi beskyttelse til flere, men det blir en krevende jobb å få det til.

Vil dette stemningsskiftet vare? Ja, jeg tror det. Rett og slett fordi ingen av de to tingene som har forandret så mye på stemningen i 2015 vil gå over med det første. Oljeprisen vil fortsatt være en utfordring for store deler av norsk næringsliv og tilstrømningen av asylsøkere vil legge beslag på store offentlige ressurser og påvirke handlingsrommet i fremtidige offentlige budsjetter. Det vil skje selv om oljeprisene skulle gå litt opp igjen og selv om innstrammingstiltakene i asylpolitikken virker og det derfor kommer litt færre personer til Norge. Omstillingbehovet vårt blir likevel ikke borte med det første.

Derfor tror jeg også at dette nye alvoret i den politiske debatten vil fortsette, i den forstand at ikke alle saker og alle utspill vil være like viktige. Ikke alt vil få like stor plass som før. Hvis det er slik at befolkningen og politikerne i et land opplever at det meste går bra og at det ikke er noen bred enighet om hva det haster å gjøre noe med, skaper det grobunn for en nokså fragmentert politisk debatt der ganske mye fremstår som like viktig. Eller like lite viktig.

I en situasjon der en eller to store utfordringer seiler opp og tar det meste av plassen blir folk mye mer opptatt av hvordan partier, politikere og tiltakene våre svarer på det velgerne opplever som de store sakene. Det som handler om vår evne til å omstille private og offentlige virksomheter og vår evne til å skape nye arbeidsplasser i næringslivet og mer verdiskaping.

Uoppdagede steder

Den britiske oppdagelsesreisende Ranulf Fiennes sa en gang at "people are still trying to cross the oceans in ever tinier gin-bottles", og mente med det å si at mye av dagens oppdagelsesvirksomhet handler om å få oppmerksomhet om seg selv, og i beste fall sette en nokså uviktig rekord, men ikke om å gjøre noe viktig for vitenskapen. The Economist minner om at Mount Everest allerede er besteget over 7000 ganger, slik at det ikke er åpenbart at det tilfører noe utover personlig tilfredsstillelse å klatre opp en gang til.

Men i artikkelen "The unexplored world - A new age of discovery" minner The Economist om at det er mange steder på jorden som fortsatt kan og bør utforskes mye mer. Bare i Nepal er det slik at over 200 fjelltopper av de 2800 som er over 6000 meter høye aldri har hatt besøk av mennesker. Og i både det tidligere Sovjetunionen og Kina er det mange fjell igjen å klatre.

Det er også andre og enda viktigere hvite flekker igjen på verdenskartet. Det er fortsatt slik at enorme arktiske områder, spesielt i Antarktis og Grønland, bør utforskes nærmere, blant annet som et bidrag til forskningen på miljø og klima. Det er også store regnskogområder i Amazonas, Borneo og Ny Guinea som er vanskelig tilgjengelige og i liten grad er blitt utforsket. I disse områdene regner man også med at det finnes folkegrupper som fortsatt lever uten å ha hatt kontakt med verden rundt. The Economist skriver:

"Estimates of the number of uncontacted groups are rising, says Fiona Watson of Survival International, an organisation that seeks to protect tribal peoples and their lands, and to help them determine their own future. Ten years ago the Brazilian government department that deals with the country’s indigenous people reckoned there were between 20 and 30 such groups. Ms Wilson now thinks there are between 70 and 80. The other last bastion of uncontacted people (or isolated people, as some anthropologists prefer to call them) is New Guinea, an immense island whose western chunk, West Papua, is part of Indonesia and whose eastern side comprises a country of its own, Papua New Guinea (PNG)."

Men de områdene på jordkloden der det utvilsomt er mest igjen å oppdage er verdenshavene, ikke minst områder på og under havbunnen der det er svært dypt. Her er det mye ny kunnskap som skal hentes frem og nye verdiskapingsmuligheter som skal avdekkes. The Economist skriver:

"The world’s most extensive unexplored place is undoubtedly the seabed. At first the aim was to get to the ocean’s very bottom. In 1960 Jacques Piccard, a Swiss oceanographer, and Don Walsh, an American, touched the floor of the Mariana Trench, the ocean’s deepest point, off the Pacific island of Guam. It is nearly 11,000 metres down; for comparison, Mount Everest rises 8,848 metres. Since then only one other person, a film-maker, James Cameron, has achieved the feat, in 2012."

Og de skriver videre om disse mulighetene at oppdagelsesreisene i dag ikke først og fremst handle om å komme først til et nytt og uoppdaget sted, men om å skaffe seg langt mer forståelse og kunnskap om områder vi knapt har kartlagt:

"Today’s ocean explorers, too, think at least as much about scientific progress as about being the first to reach the bottom of another seabed. Considering its vast expanse, remarkably little is known about it. “Only 0.05% of the ocean floor has been mapped in detail,” says Mr Steeds, who has switched from desert and jungle to the ocean. The “blue economy”, he reckons, could provide a wealth of minerals such as cobalt and manganese, and new plant and fish life."

De store oppdagelsenes tid er på ingen måte over. Det er fortsatt mye igjen å finne ut av, men måten det foregår på er annerledes og kanskje litt mindre spektakulær enn da Columbus seilte til Amerika, Nansen gikk på ski over Grønland eller da Stanley møtte David Livingstone ved Tanganyianikasjøen i 1871. Betydningen er imidlertid minst like stor i dag for vitenskapen og for samfunnet.

Auld Lang Syne: 9 tips og en eldre versjon

Til hjelp for alle verden over som synger "Auld Lang Syne" i kveld, nyttårssangen over alle nyttårssanger, spesielt for briter og amerikanere, har The Telegraph laget en liten huskeliste over ting det kan være nyttig å vite om hva det er man synger og hvorfor. Siste punkt i denne 9-punkts tipslisten er selve teksten, som er ganske vanskelig rent språklig, slik at det kan være lett å glemme ordene og derfor lurt å øve litt.

Men før de kommer til selve teksten har tipslisten vært innom spørsmålet om teksten er skrevet av den skotske nasjonaldikteren Robert Burns selv eller om det var en lagt eldre tradisjonell sangtekst han overleverte tid til en venn i 1788. Og de har også vært innom hva ordene "for auld lang syne" egentlig betyr (det betyr "for gamle dagers skyld") og hvorfor det passer godt å synge akkurat denne sangen på nyttårsaften.

Litt interessant er det også at et av punktene i listen beskriver hvordan den teksten Robert Burns opprinnelig leverte fra seg sannsynligvis var knyttet til en annen melodi enn den som vanligvis brukes når man feirer i dag. Det finnes nemlig en mer tradisjonell versjon av Auld Lang Syne, med samme tekst, som av og til fremføres, i hvert fall i Skottland. Men under er at eksempel på at den også har vært med på nyttårsaften i en amerikansk storfilm. I filmversjonen av "Sex and the City" fra 2008 er den tradisjonelle versjonen av Auld Lang Syne brukt som soundtrack. Selve sangen begynner på 1;30 ut i filmklippet.