Uoppdagede steder

Den britiske oppdagelsesreisende Ranulf Fiennes sa en gang at "people are still trying to cross the oceans in ever tinier gin-bottles", og mente med det å si at mye av dagens oppdagelsesvirksomhet handler om å få oppmerksomhet om seg selv, og i beste fall sette en nokså uviktig rekord, men ikke om å gjøre noe viktig for vitenskapen. The Economist minner om at Mount Everest allerede er besteget over 7000 ganger, slik at det ikke er åpenbart at det tilfører noe utover personlig tilfredsstillelse å klatre opp en gang til.

Men i artikkelen "The unexplored world - A new age of discovery" minner The Economist om at det er mange steder på jorden som fortsatt kan og bør utforskes mye mer. Bare i Nepal er det slik at over 200 fjelltopper av de 2800 som er over 6000 meter høye aldri har hatt besøk av mennesker. Og i både det tidligere Sovjetunionen og Kina er det mange fjell igjen å klatre.

Det er også andre og enda viktigere hvite flekker igjen på verdenskartet. Det er fortsatt slik at enorme arktiske områder, spesielt i Antarktis og Grønland, bør utforskes nærmere, blant annet som et bidrag til forskningen på miljø og klima. Det er også store regnskogområder i Amazonas, Borneo og Ny Guinea som er vanskelig tilgjengelige og i liten grad er blitt utforsket. I disse områdene regner man også med at det finnes folkegrupper som fortsatt lever uten å ha hatt kontakt med verden rundt. The Economist skriver:

"Estimates of the number of uncontacted groups are rising, says Fiona Watson of Survival International, an organisation that seeks to protect tribal peoples and their lands, and to help them determine their own future. Ten years ago the Brazilian government department that deals with the country’s indigenous people reckoned there were between 20 and 30 such groups. Ms Wilson now thinks there are between 70 and 80. The other last bastion of uncontacted people (or isolated people, as some anthropologists prefer to call them) is New Guinea, an immense island whose western chunk, West Papua, is part of Indonesia and whose eastern side comprises a country of its own, Papua New Guinea (PNG)."

Men de områdene på jordkloden der det utvilsomt er mest igjen å oppdage er verdenshavene, ikke minst områder på og under havbunnen der det er svært dypt. Her er det mye ny kunnskap som skal hentes frem og nye verdiskapingsmuligheter som skal avdekkes. The Economist skriver:

"The world’s most extensive unexplored place is undoubtedly the seabed. At first the aim was to get to the ocean’s very bottom. In 1960 Jacques Piccard, a Swiss oceanographer, and Don Walsh, an American, touched the floor of the Mariana Trench, the ocean’s deepest point, off the Pacific island of Guam. It is nearly 11,000 metres down; for comparison, Mount Everest rises 8,848 metres. Since then only one other person, a film-maker, James Cameron, has achieved the feat, in 2012."

Og de skriver videre om disse mulighetene at oppdagelsesreisene i dag ikke først og fremst handle om å komme først til et nytt og uoppdaget sted, men om å skaffe seg langt mer forståelse og kunnskap om områder vi knapt har kartlagt:

"Today’s ocean explorers, too, think at least as much about scientific progress as about being the first to reach the bottom of another seabed. Considering its vast expanse, remarkably little is known about it. “Only 0.05% of the ocean floor has been mapped in detail,” says Mr Steeds, who has switched from desert and jungle to the ocean. The “blue economy”, he reckons, could provide a wealth of minerals such as cobalt and manganese, and new plant and fish life."

De store oppdagelsenes tid er på ingen måte over. Det er fortsatt mye igjen å finne ut av, men måten det foregår på er annerledes og kanskje litt mindre spektakulær enn da Columbus seilte til Amerika, Nansen gikk på ski over Grønland eller da Stanley møtte David Livingstone ved Tanganyianikasjøen i 1871. Betydningen er imidlertid minst like stor i dag for vitenskapen og for samfunnet.