Demokratisk kollaps i USA

At USA nå ledes av en narsisistisk løgner og mobber, er en konsekvens av presidentvalget. Det burde egentlig ikke komme som noen stor overraskelse, selv om enkelte likevel virker veldig overrasket over at Trump faktisk er som han er.

Det som er annerledes denne gangen er at hvor raskt Donald Trump går til verks når skal fornærme og bli uvenner med alle USAs venner og alliert, bli kamerat med USAs største fiender og gå inn i total selvdestruksjonsmodus når det gjelder USAs og amerikanske innbyggeres økonomi. Toll er tross alt penger de som kjøper varene og tjenestene må betale, og da blir mye dyrere enn før for vanlige amerikanere og for USAs bedrifter.

I forrige periode Donald Trump styrte var det ennå ikke helt avklart hvilken fløy i det republikanske partiet som skylle styre: det gamle partiapparatet, de radikale populistene som skulle "drain the swamp", eller familien Trump. Det ble mest det siste etter hvert, men det tok tid og krefter å få dette avklart, noe blant annet "Fire and Fury" og de andre bøkene til Michael Wolff dokumenterte godt. Denne gangen er det annerledes. 

Hvor ble det av motstanden?

Normalt er det slik i en demokratisk rettsstat at en gal eller grovt feilinformert leder ikke kan gjøre helt som han vil. Det finnes institusjoner, rettssikkerhetsgarantier, domstoler, uavhengige medier og organisasjoner, og ja, det finnes også en nasjonalforsamling med både bevilgende, lovgivende og kontrollerende myndighet, som er med på å bestemme ting. Der er det en posisjon og en opposisjon. Opposisjonen er uenig stort sett hver dag, det er jobben deres, men går selvdestruksjonen for langt, eller hvis noen går ut over mandatene sine, må også flertallet tre inn og korrigere kursen.

Men hvordan står det til i USA når det gjelder motkrefter mot Trump i eget parti? Og hvordan står det til i det demokratiske partiet, som man kanskje skulle tro kunne fått tidenes opptur akkturat nå? Vel, motstanden mot Trump i det republikanske partiet er ikke spesielt høylytt for tiden, men kanskje er den merkelige konflikten mellom Steve Bannon og Elon Musk et signal om problemer som kan vokse seg større. Ingen av dem kan sies å være spesielt moderate politisk, tvert imot er de temmelig ekstreme, men på hver sin måte, og Steve Bannon har trappet fornærmelsene ytterligere opp ved å kalle Elon Musk en "parasittisk ulovlig innvandrer til USA". 

Demokratene som ble borte

Hva så med det demokratiske partiet, som fikk valgt og gjenvalgt Barack Obama og styrte USA frem til ganske nylig? Demokratene burde jo vinne stort på å fortelle velgerne at dette ikke bare ble så ille som vi sa før valget, men det ble enda verre. Men Demokratene har tapt oppmerksomhet og oppslutning siden Trump ble president og det er full forvirring om hva de egentlig mener i sentrale saker. Hva har skjedd? Er de en "diet coke version of Republican party populism", eller er partiet noe helt annet?

Dette er tema for en artikkel David Frum har skrevet i The Atlantic nylig om "The tasks of an anti-Trump coallition".  The Atlantic er et tradisjonsrikt, sentrumsorientert tidsskrift på østkysten i USA, liberalt når det gjelder politikk og økonomi, med plass til både sentrumsorienterte demokrater og republikanere, og kjent for profilerte skribenter som Anne Applebaum og David Frum. Mens The Atlantic historisk ikke har pleid å støtte presidentkandidater, har de lenge vært veldig anti-Trump, men uten å tilhøre venstresiden. Og David Frum har i alle år vært en aktiv republikaner og taleskriver for George W. Bush, men han er for frihandel og NATO, og mot Trumps politiske prosjekt. Han meldte seg ut av partiet etter forrige valg.

Det er med dette utgangspunktet David Frum analyserer hvor det har gått galt for demokratene de siste årene.  Han skriver at:

"Trump’s opponents seem dazed, disoriented, and defeated. Despite the GOP’s slender majorities in both chambers of Congress (...), the new White House for the moment carries all before it. There have been no mass protests. The demand for news and information—so voracious in 2017—has diminished, if not vanished. Audiences have dwindled; once-mighty news organizations are dismissing hundreds of journalists and staff. Compared with eight years ago, Trump is winning more and his opponents are resisting less."

Fire forklaringer

Hvorfor er det slik? Det er i følge David Frum fire forklaringer: For det første har Trump denne gangen  en plan i form av et politisk prosjekt som er blitt beskrevet og skal gjennomføres, og som har sterke støttespillere bak seg. Riktignok tok han avstand fra The Heritage Foundations detaljerte Project 2025 under valgkampen, men mye av det han har satt i gang nå kommer derfra, skriver Frum.

For det andre vant Donald Trump valget på en langt mer overbevisende måte enn i 2016. Han vant ikke bare et flertall av valgmennene, men også flest stemmer. Og han vant flertallet både i sentatet og i representantenes hus. For det tredje mener David Frum at demokratenes problemer skyldes at de har beveget seg langt bort fra det politiske sentrum i mange saker og inntatt langt mer radikale og kontroversielle standpunkter, kjemper for særinteresser og driver identitetspolitikk. Frum skriver at:

"Trump owes many of his early successes to previous Democratic mistakes. On issue after issue—immigration enforcement, crime and public order, race and gender—Democratic governments over the past eight years have drifted away from the mainstream of American public opinion.(...) A real quandary arises here. The best-organized Democratic interest groups want to fight Trump on the worst possible issues; the Democrats who want to fight on smarter issues tend to be less organized to fight."

For det fjerde er medielandskapet i USA blitt helt annerledes nå, også sammenlignet med 2016. Ja, det var Facebook og Twitter da også, men de bidro i stor grad til videreformidling av de redaksjonelle medienes nyheter. Nå har nyhetsbegrepet blitt omdefinert og kildene er ofte helt andre enn redaktørstyrte presseorganer. Tillit til demokratiets og rettsstatens institusjoner har ikke den samme plassen i det nye medielandskapet som i det gamle. Heller ikke respekten for forskning, juss, økonomi, medisin eller annen kunnskapsbasert ekspertise formidles på samme måte. David Frums avsluttende råd til koalisjonen USA trenger for å få en slutt på Trump-hegemoniet er at:

"Fight Trump where he’s most vulnerable, not where progressive interest groups are most isolated and most dogmatic. Build unity from the center, rather than indulge the factionalism of the ultra-left. A great many Americans despise Trump for the basic reason that he’s a very nasty person who speaks in demeaning ways and does cruel things. The movement to stop him should look and sound and act nice. If you get reprimanded for “respectability politics,” or caricatured as “cringe,” or scolded for appealing to suburban “wine moms,” that’s when you’ll know you’re doing it right."

Dette arbeidet kommer til å ta tid, og utgangspunktet er dårligere enn det burde være. Det blir helt sikkert verre før det blir bedre. Men det må gjøres og det kommer til å skje, dels fordi det kommer til å være misnøye og fraksjonskamper innad i Trumps egne rekker, og dels fordi næringslivet og samfunnsinstusjonene ikke vil kunne sitte stille og se på en kollaps i all uendelighet.