De norske oljeklyngene

I følge "Industribyggerne - norsk olje- og gassnæring ut med havet og mellom bakkar og berg", en rapport som ble presentert på årskonferansen til Norsk Olje og Gass i dag, er det totalt 250 000 sysselsatte i norsk petroleumsvirksomhet. 150 000 av disse jobber i selskaper som leverer direkte petroleumsrelaterte varer og tjenester. Resten jobber i bedrifter som leverer mer generelle produkter og tjenester, som it, regnskap, hotell, transport osv. og en anslår at 100 000 av disse jobber petroleumsrelatert.

Av av alle disse syselsatte i petroleumsrelaterte virksomhetene er det bare 27 000 som arbeider i oljeselskaper som Statoil og andre operatører. Resten er i ulike leverandører av varer og tjenester, spredd ut over ulike deler av verdikjeden og i ulike deler av landet. Det mest interessante med den omfattende rapporten, som et konsortium med bl.a. IRIS, Menon og Østlandsforskning står bak, er oversiktene over hva petroleumsnæringen betyr i ulike deler av Norge. Rapporten har ikke bare tall på antall petroleumsrelaterte arbeidsplasser i hvert enkelt fylke, men går videre ned på regionnivå innenfor fylkene. Og det er også oversikter over de største enkeltbedriftene som driver direkte petroleumsrelatert i de ulike fylkene.

Når jeg i overskriften skriver "oljeklyngene" i flertall er det fordi rapporten viser at de forskjellige fylkene opplever at ulike deler av verdikjeden har "klynget" seg sammen hos dem. Her skiller Rogaland og Hordaland seg ut ved at de i fylket har de i særklasse største og mest komplette petroleumsklyngene. Av de 150 000 direkte petroleumsrelaterte jobbene i Norge finner vi 53 000 i Rogaland, og hele 20 000 av disse er på Forus, 11 800 i Stavanger utenom Forus og 10 000 i Sola utenom Forus. I Rogaland totalt er 30 prosent av sysselsettingen i næringslivet petroleumsrelatert.

I Hordaland er finner vi 28 200 av de direkte petroleumsrelaterte jobbene, 10 000 av disse er på Sandsli/Kokstad utenfor Bergen og 5700 i Bergen ellers. 16 prosent av næringslivet i Hordaland er direkte petroleumsrelatert. Men i det er ikke bare i Stavanger og Bergens-områdene i de to petroleumstunge fylkene at disse arbeidsplassene finnes. Haugalandet/Sunnhordland mellom Stavanger og Bergen er med sine 14 000 petroleumsrelaterte arbeidsplasser Norges fjerde største petroleumsklynge.

Men Norge har flere spennende petroleumsklynger, som kanskje er litt mindre kjent, og som gjerne er mer spesialiserte inn mot deler av verdikjeden. I Vest Agder finner vi den norske "boreklyngen" som er verdensledende på utvikling og produksjon av bore- og løfteutstyr til oljerigger og fartøyer. De tre bedriftene National Oilwell Varco, Aker MH og Cameron Sense har over 3000 ansatte, genererer store lokale ringvirkninger og eksporterer for milliarder. Alle tre bedrifter har sitt opphav i virksomhet som er grunnlagt av seriegrunderen Bjarne Skeie. 12 prosent av sysselsettingen i næringslivet i Vest Agder er direkte petroleumsrelatert.

På Søre Sunnmøre i Møre og Romsdal finner vi den norske maritime offshoreklyngen. Her finner vi hovedkontorene til hele seks sunnmørske offshorerederier (Rem, Havila, Farstad, Remøy, Olympic og Bourbon), to avanserte verft som bygger offshore fartøyer (Ullstein og Kleven) og den store utstyrs- og designleverandøren Rolls-Royce Maritime som med sine 2000 ansatte i Møre og Romsdal er den største enkeltbedriften i fylket. Alle disse bedriftene i den maritime offshoreklyngen leverer til offshorevirksomhet internasjonalt og opplever en knallhard global konkurranse.

Men det er ikke bare Vestlandet som har petroleumsklynger. I Bærum kommune i Akershus jobber det hele 9000 i direkte petroleumsrelatert virksomhet, inkludert 3600 i Aker Solutions på Fornebu, 2000 i Statoil på Fornebu, 900 i DNV på Høvik og 470 i PGS på Lysaker. I tillegg til de 9000 er en god del rådgivende ingeniørvirksomhet i store bedrifter som Norconsult, Sweco og Multiconsult petroleumsrelatert. Bærum er derfor, på tross av sin beliggenhet på Østlandet, en av kommunene i landet med høyest andel petroleumsrelaterte arbeidsplasser.

I Kongsberg i Buskerud finner vi verdens mest avanserte subseamiljø. Kongsberg har omkring 4000 jobber i direkte petroleumsrelaterte virksomheter. FMC Kongsberg Subsea er Buskeruds største bedrift med 2200 ansatte på Kongsberg. Kongsberg Maritime har 1000 ansatte der. I tillegg er det en rekke mindre bedrifter i denne Kongsberg-klyngen.

I en tid der det er mye snakk om hvordan et høyt aktivitetsnivå i oljebransjen bidrar til knapphet på arbeidskraft og press på priser og lønninger, er det interessant at rapporten også trekker frem et par regioner de mener er en slags "uoppdagede ressurser" som sannsynligvis kan bidra med mer kapasitet. I industrifylket Telemark er bare 5,2 prosent av de ansatte i næringslivet i petroleumsrelatert virksomhet. Største enkeltbedrift er Statoils (tidligere Hydros) forskningsavdeling på Herøya i Porsgrunn med 112 ansatte.

Samme situasjon er det i Sør Trøndelag med teknologihovedstaden Trondheim. Her er Statoils forskningssenter med sine 600 ansatte den største petroleumsvirksomheten, men direkte petroleumsrelatert virksomhet utgjør likevel bare 5,3 prosent av sysselsettingen i næringslivet. Man skulle tro at Grenland med sin sterke industrikompetanse og Trondheim med sine sterke teknologimiljøer kan være attraktive steder å lokalisere petroleumsrelatert virksomhet som har behov trekke til seg kompetanse for å kunne vokse.

Stakkars Italia

The Economist: Charlemagne blog

Noen ganger er det slik at små land er så heldige å ha politikere som fremstår som større enn landet de er valgt til å lede. Og motsatt er det ganske ofte slik at store land har politikere som er mindre enn landet de er valgt til å lede. Noen ganger går det bra likevel, men da er det på tross av og ikke på grunn av politikerne. I den siste kategorien tror jeg Italia pleier å være, men etter valget denne uken er jeg redd sjansene for at dette skal gå bra er kraftig redusert.

Det var fire partigrupper som ble representert i begge kammer i nasjonalforsamlingen, men valgordningen gjør at det er ulike flertall i de to kamrene. I underhuset gjør valgreglene at venstresiden har et flertall selv om de bare fikk 29,5 prosent (bare 0,3 prosentpoeng mer enn Belusconi) I Senatet har ingen flertall, men Berlusconis gruppe er størst.

Nå er ikke hovedproblemet i Italia valgordningen, men de politikerne folk stemmer på. De egentlige vinnerne av valget er to komikere, Beppe Grillo med 25,6 prosent av stemmene ved valget til underhuset, og Silvio Berlusconi med 29,2 prosent av stemmene. Beppe Grillo har en lang karriere som profesjonell komiker ig beskrives i utenlandske medier som en krysning mellom Michael Moore og Stephen Colbert (som her i The New Yorker og i The Telegraph). Men noe program for å styre Italia har han ikke.

En minst like stor komiker er Silvio Berlusconi, som de fleste nok trodde hadde gitt seg med politikk etter at han ble tvunget til å gå av i sin tredje statsministerperiode. Jeg blogget om Silvio Berlusconis manglende forståelse for Italias alvorlige økonomiske situasjon for snart to år siden. Siden da har Berlusconi blitt enda mer uansvarlig i sin økonomiske politikk og lovet i valgkampen å ikke bare avskaffe en boligskatt, men å gjøre det med tilbakevirkende kraft slik at store pengesummer må betales ut til befolkningen fra en allerede tom statskasse.

Den som burde vunnet valget er Mario Monti, en ansvarlig og kompetent politiker som har startet jobben med å få orden på Italias økonomi og gjenreise tilliten til Italia internajonalt. Men det virker som velgere er lei av ansvarlighet. En annen som ble rammet av dette, og som var favoritt på forhånd, er venstresidens statsministerkandidat Pier Luigi Bersani som fikk langt mindre stemmer enn medier og meningsmålinger antydet på forhånd. Det begynner å se ut som venstresiden aldri skal vinne noe valg i Italia. Når de ikke klarte å vinne nå, med så enorme økonomiske problemer i landet, må man lure på hva som skal til. Mest sannsynlig vil et eventuelt nyvalg svekke Bersani ytterligere.

Italienske velgere fortjener bedre enn å måtte velge mellom fire eldre herrer der en er komiker, en er uansvarlig høyrepopulist (og komiker), en er grå eks-kommunist og en er en kompetent, men grå teknokrat. Det Italia virkelig trenger er en liberal og ansvarlig høyreside som er opptatt av å begrense byråkrati og korrupsjon, gjennomføre reformer i arbeidslivet, fremme økt kvalitet i utdanning og forskning, og stimulere vekst og innovasjon i privat sektor, men ikke bruke penger man ikke har. Det er et politisk alternativ velgerne ikke har i Italia.

Innovasjonsdebatt med helsetopper

I dag ble det undertegnet en ny samarbeidsavtale om innovasjon og næringsutvikling i helse- og omsorgssektoren på et godt besøkt lederseminar i regi av Helsedirektoratet på Gardermoen. De som undertegnet avtalen var, i tillegg til Bjørn Guldvog fra Helsedirektoratet, alle topplederne i de regionale helseforetakene, Arvid Hallen fra Forskningsrådet, Gunn Ovesen fra Innovasjon Norge og Sigrun Vågeng fra KS. KS er nye i dette samarbeidet, mens de andre også tidligere har hatt en samarbeidsavtale om innovasjon.

Dette er en kraftfull allianse dersom man faktisk får til å prioritere innovasjon. Jeg ledet en liten paneldebatt mellom de nevnte lederne, der de regionale helseforetakene var representert ved Herlof Nilsen fra Helse Vest og Steinar Martinsen fra Helse Sør-Øst. Det ble en bra runde i etterkant av noen innledninger der alle vektla de konkrete strategiene de har for å få til mer innovasjon, og kom med eksempler på hva de har fått til.

Samtidig er det vel liten tvil om at det kommer forholdsvis få vekstbedrifter ut av innovasjonsaktiviteter i helse- og omsorgssektoren. Sett i forhold til hvor stort helse- og omsorgsmarkedet er og hvor mye innkjøp av varer og tjenester som gjøres av helseforetak og kommuner hvert år, så er det påfallende langt mellom de kommersielle suksessene. Det er sikkert flere grunner til dette. I debatten i dag var panelet innom to utfordringer som det er viktig å jobbe med:

Det ene handler om ledernes ansvar for å bygge en innovasjonskultur. Skal man utvikle helt nye tjenester og arbeidsprosesser må man prøve seg på ting man ikke vet om kommer til å virke. Man risikerer å gjøre feil og man risikerer at prosjektet ikke lykkes. Dette er ikke feil som rammer pasientene, men det er likevel en utfordring å akseptere at det kan gjøres feil i en kultur som vektlegger det å følge faste retningslinjer og prosedyrer. Lederne har et ansvar for å gå foran og vise at innovasjon er en kjerneoppgave i organisasjonen og noe som verdsettes på linje med medisinsk kompetanse og pasientsikkerhet, ikke en aktivitet helt i ytterkanten av det man holder på med.

Det andre vi diskuterte var hvordan helseforetakene kan ta et større ansvar for å utvikle innovative leverandører. Helseforetakene blir stadig mer avhengige av å ha et kompetent og innovativt næringsliv rundt seg, som er i stand til å trekke til seg talenter i konkurranse med andre bransjer, og har et ansvar for å bidra til å dette. Likevel er det ofte slik et næringslivet bare inviteres inn i ulike innovasjons- og pilotprosjekter, men ikke får adgang til det egentlige markedet fordi helseforetakene foretrekker å bruke produkter de har utviklet selv. Og man vil i hvert fall ikke bruke noe som er utviklet av noen andre på et annet sykehus. Problemet er at dersom norske leverandører bare får være med i pilotprosjeter, men ikke får være med på ordentlig i selve markedet, er det ikke tilstrekkelig grunnlag for vekstbedrifter innen helse- og omsorgsteknologi.

Man kan vel ikke påstå at dagens seminar om innovasjon løste alle disse utfordringene. Mye vil være avhengig av hvor høyt lederne klarer å prioritere innovasjonsaktiviteter i virksomhetene sine, i konkurranse med en rekke andre viktige ting som krever ressurser og lederoppmerksomhet. Signalene som kom i dag tyder i hvert fall på at de erkjenner at dette er en stor og viktig utfordring som de tar ansvar for å gjøre noe med.

Lederferdigheter i sosiale medier

Går man inn på bloggportalen Blogs from DNV finner man en liten samling tematiske blogger om forskning og teknologi. Dette er den globale bloggportalen til Det Norske Veritas (DNV), Norges mest internasjonale bedrift. En bedrift som er verdensledende på teknologisk forskning innen noen svært viktige områder. .Bloggene er en kanal DNV bruker for å dele kunnskap om aktuelle forsknings- og teknologitemaer med andre.

Det er litt ulikt aktivitetsnivå på disse bloggene til DNV. Mest aktiv er temabloggen LNG - Energy of The Future der vi blant annet kan lese et helt ferskt innlegg om The consequence of dirt cheap US natural gas, et veldig aktuelt tema mange er opptatt av. Bloggen om forskning, Anticipating the Future har artikler om et bredt spekter av interessante forskingstemaer som berører DNVs virksomhetsområder. På klimabloggen Managing Climate Risk og miljøbloggen Acting now for a sustainable future er det lengre mellom oppdateringene, men også her er det mye interessant faglig stoff for folk som følger med faglig på disse områdene.

Det er stor forskjell på hvordan bedrifter kan og bør utnytte sosiale medier. DNV er en kunnskapsbedrift som selger tjenester i bedriftsmarkeder globalt. De har helt andre utfordringer og andre muligheter enn en bedrift som skal nå private sluttkunder i lokale konsumentmarkeder. Gjennom disse bloggene har DNV valgt å dele sin forskningskunnskap med kunder, partnere, forskningsmiljøer og andre interesserte. Jeg tror dette er en god måte for forskningsbaserte virksomheter å vise fram hva de er opptatt av og hvordan de jobber med å løse noen av vår tids største og mest spennende utfordringer.

Hva bør bedrifter være opptatt av når de skal finne sin posisjon i sosiale medier? Jeg synes McKinsey Quarterly har en leseverdig drøfting av dette i siste nummer, i artikkelen Six social-media skills every leader needs (her som pdf), som tar utgangspunkt i erfaringer bedriften General Electric (GE), selskapet Thomas Edison startet i 1892, har gjort i ulike sosiale mediekanaler. Artikkelen går rett på sak og tar utgangspunkt i de dilemmaene en bedrift kommer opp i når man tar i bruk teknologier som i sin natur utfordrer tradisjonelle hierarkier og gjør at virksomhetens tradisjonelle prosesser kan komme ut av kontroll:

"Social media encourages horizontal collaboration and unscripted conversations that travel in random paths across management hierarchies. It thereby short-circuits established power dynamics and traditional lines of communication. We believe that capitalizing on the transformational power of social media while mitigating its risks calls for a new type of leader. The dynamics of social media amplify the need for qualities that have long been a staple of effective leadership, such as strategic creativity, authentic communication, and the ability to deal with a corporation’s social and political dynamics and to design an agile and responsive organization.

Social media also adds new dimensions to these traits. For example, it requires the ability to create compelling, engaging multimedia content. Leaders need to excel at cocreation and collaboration—the currencies of the social-media world. Executives must understand the nature of different social-media tools and the unruly forces they can unleash."

Hovedtema i artikkelen er hva slags ferdigheter og egenskaper ledere må ha for å henge med i en slik utvikling. Og hva ledere må gjøre for å utvikle organisasjonene sine for at den skal forstå det som foregår, og ta i bruk de nye mulighetene. Som tittelen antyder er det seks lederferdigheter forfatterne er opptatt av. Tre av disse gjelder lederes individuelle ferdigheter, mens tre gjelder ledernes rolle når det gjelder å ta tak i strategi og organisasjon:

Artikkelen går som sagt rett på sak og første ferdighet handler om at ledere må kunne produsere innhold selv og laste det opp i sosiale medier. GE har utviklet en delingsplattform de kaller GE Colab der 115 000 ansatte deler informasjon. Ledere i GE læres opp i hvordan de kan lage og laste opp innhold, blant annet videoklipp og videoblogger.

Den andre ferdigheten handler om å forstå og bruke distribusjonssystemet i sosiale medier. Informasjon beveger seg på helt andre måter enn i hierarkiske informasjonsstrukturer som store bedrifter tradisjonelt er vant til. En leder i dag må derfor beherske samspillet mellom disse to systemene og vite hvordan man skal bruke dem. Tredje ferdighet handler om "managing information overflow", evnen til å sorterer det viktige fra det som bare er støy. I en tid der det kommer stadig mer informasjon til hver enkelt av oss gjennom ulike kanaler er det helt avgjørende å kunne lage seg systemer der man klarer å fange opp viktige signaler, men unngår å drukne i informasjon.

Over på den organisatoriske og strategiske delen av Mc Kinseys skjema handler fjerde egenskap om at ledere må være proaktive forbilder når det gjelder å forstå og ta i bruk sosiale medier. Artikkelen står fast at:

"...leaders must become tutors and strategic orchestrators of all social-media activities within their control, including the establishment of new roles that support the logic of networked communication —for instance, community mentors, content curators, network analysts, and social entrepreneurs. Organizational units that leverage the new technologies in a coordinated and strategically aligned way will become more visible and gain influence in a corporation’s overall power dynamics."

Femte egenskap handler om ledere som "organisatoriske arkitekter", det lederskapet som skal til for å utvikle en organisasjon som er designet slik at sosiale medier ikke fører til mer konflikter, men bidrar til mer samhandling og økt produktivitet. Alle organisasjoner har uformelle strukturer som går på tvers av linjeorganisasjonen. Disse strukturene blir på godt og vondt forsterket når man tar i bruk sosiale delingsteknologier. Det gir store muligheter, men det skaper også et behov for bedre spilleregler når det gjelder hvem som gjør hva i organisasjonen. Kraften i teknologiene gjør at både ledere og medarbeidere må ta ansvar for egne handlinger på områder der man ikke har vært vant til at rekkevidden av det man sier og gjør er så stor.

Og for det sjette handler dette om lederegenskaper og ferdigheter som gjør at organisasjonen ser hva som kommer rundt neste sving i en tid med stadig raskere teknologiske endringer. I GE har de sitt eget "corporate university" i Crotonville, der de lærer opp sine ledere og der sosiale medier nå har blitt en del av pensum. Andre virksomheter må finne sin egen vei til å lære opp ledere som ligger i forkant av utviklingen, og er i stand til å forstå og tilpasse seg til endringene som kommer. Men som McKinsey Quarterlys artikkel slår fast så er det fremdeles "early days". Sosiale medier er i liten grad pensum på verdens business-skoler og er ikke del av lederutviklingsprogrammer. Det heller ikke en del av bedrifters mål- og belønningssystemer for ledere. Men dette må endres, i følge artikkelforfatterne:

"This needs to change. We are convinced that organizations that develop a critical mass of leaders who master the six dimensions of organizational media literacy will have a brighter future. They will be more creative, innovative, and agile. They will attract and retain better talent, as well as tap deeper into the capabilities and ideas of their employees and stakeholders. They will be more effective in collaborating across internal and external boundaries and enjoy a higher degree of global integration. They will benefit from tighter and more loyal customer relationships and from the brand."

Bortgjemte musikalske perler (12)

I dette tilfellet er det ikke bare sangen som er bortgjemt, men hele bandet forble en uoppdaget perle. The Chameleons holdt det gående mellom 1981-87, og gjorde et comeback i 2000, men i motsetning til sine Manchester-naboer New Order, The Smiths og The Stone Roses forble The Chameleons ukjente. Det er synd, for musikalsk er dette helt på høyde med det aller beste fra post-punk epoken tidlig på 80-tallet. Jeg husker fortsatt følelsen av å sette på The Chameleons første album Script of the Bridge på platespilleren og oppleve overraskelsen over den ene gigantiske låten etter den andre som kom ut av høyttalerne. Her er åpningslåten "Don't Fall" fra det første albumet:



Det kom totalt tre album i første runde fra The Chameleons  (i USA ble de kalt The Chameleons UK) og alle er verdt å bruke tid på. Da bandet fant sammen igjen 2000-03 kom det enda et studioalbum, samt et par livealbum og unplugged-album med sanger fra de tre første albumene. Vokalist og bassist Mark Burgess er ikke den største sangeren verden har hørt, men det som gjør The Chameleons så unike er det spesielle lydbildet og drivet de to gitaristene klarer å skape. På YouTube finner man også noen livevideoer fra konserter på 80-tallet som får dette enda bedre frem, blant annet Second Skin og Paper Tigers.

Brain drain vs. brain gain

Noen steder har egenskaper som gjør at de trekker til seg unge mennesker på jakt etter utdanning eller arbeid. Andre steder sender fra seg den unge befolkningen de egentlig burde beholdt for å bygge fremtiden sin, men håper de kommer tilbake senere. Men hvordan er det disse flyttestrømmene egentlig går? Hvilke steder er attraktive og hvilke støter ungdommen fra seg? Og hvilken sammenheng har dette med høyere utdanning? Svarene på dette finner man i en ny og grundig rapport fra Statistisk Sentralbyrå som heter "Studentvandringer - Rekruttering til studier og tilførsel av nye høyt utdannede i et geografisk perspektiv" (pdf versjon her).

Rapporten minner om at dette egentlig handler om to problemstillinger som må undersøkes hver for seg, men som også henger tett sammen. For det første handler det om å trekke til seg studenter til høyere utdanning i sin region, både de som bor lokalt og studenter utenfra. I SSBs inndelinger er Norge delt inn i 89 ulike økonomiske regioner. I 43 av disse er det universiteter eller høyskoler, eller avdelinger av slike. Rapporten ser på i hvor stor grad disse studiestedene rekrutterer lokalt og i hvor stor grad de importer studenter utenfra, og hvordan fagprofil, alder, kjønn, beliggenhet i landet og korte/lange studier påvirker dette.

For det andre handler "brain drain" vs. "brain gain" om å få en størst mulig tilførsel av høyt utdannede til  det lokale arbeidslivet, både gjennom å få de lokale studentene til å bli og ved å tiltrekke seg ferdigutdannede fra andre studiesteder. Mange som flytter til et nytt sted for å studere velger å flytte hjem igjen når de er ferdigutdannede, men her er det betydelige variasjoner mellom ulike studiesteder og ulike fagområder. Neste siste kapittel i rapporten heter "Sammenhengen mellom lokal rekruttering til studier og tilførsel av nye høyt utdannede etter studier", og ser nettopp på denne sammenhengen. I oppsummeringen sier man dette om at selv om mange flytter ut igjen av regionen, så er totaleffekten for arbeidsmarkedet av å ha et universitet eller en høyskole positiv:

"For øvrig viser de fagfeltene som har størst andel fjernrekruttering også størst andel forsyning av nye høyt utdannede ut av studiestedets landsdel. Dette gjelder især fagfelt som samferdsels- og servicefag, samfunnsfag og juridiske fag samt naturvitenskaplige og tekniske fag. Felles for disse fagfeltene er imidlertid en noe sterkere fjernrekruttering enn fjernforsyning, ved at en større andel av studentene blir boende nærmere studiestedet etter utdanning enn det geografiske rekrutteringsmønsteret skulle tilsi."

Oppsummeringen sier også en del om de ulike regionenes mobilitetsmønstre. I Oslo og Akershus er det for eksempel slik:

"Gruppert etter en tilnærmet landsdelsinndeling med eget fylke som den lokale arena, viser studieregionene i Oslo, Akershus og Østfold en sterkere lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn lokal rekruttering til studier i Oslo, Asker/Bærum og Follo, mens studieregionen Lillestrøm i Akershus viser en klar lokal ”brain-drain”, med klart lavere lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn det den lokale rekrutteringen skulle tilsi."

Mens regionen Oslo/Akershus/Østfold har større tilførsel av høyt utdannede til arbeidsmarkedet enn den lokale studentrekrutteringen skulle tilsi, er bildet motsatt i Buskerud/Vestfold/Telemark:

"Beveger vi oss til studieregionene i Buskerud, Vestfold og Telemark, er den lokale rekrutteringen til og tilførselen fra studier til dels stor, med unntak for studieregionen Notodden/Bø og til dels for Kongsberg. Samtlige studieregioner med unntak av Sandefjord/Larvik viser noe lavere lokal tilførsel av studier enn det den lokale rekrutteringen til studier skulle tilsi".

Og i innlandsfylkene sliter de både lokal rekruttering til høyskolene og til tilførsel av høyt utdannede til arbeidsmarkedet:

"Studieregionene i Hedmark og Oppland viser som nevnt over en forholdsvis lav lokal rekruttering til studier og lav lokal tilførsel av nye høyt utdannede, noe vi anser har en del sammenheng med rekruttering og tilførsel på tvers av disse to fylkene. Blant studieregionene er det observert en noe større lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn lokal rekruttering i Hamar, Elverum/Rena og Lillehammer, mens Gjøvik opplever en svak lokal ”brain-drain” gjennom noe lavere lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn det den lokale rekrutteringen til studier skulle tilsi."

Oppsummeringskapitlet går så kysten rundt og ender opp med følgende analyse om rekruttering av studenter og tilførsel til arbeidsmarkedet av høyt utdannede i Nord Norge:

"Den lokale betydningen av universitets- og høgskolestudiene i Nord-Norge er i snitt høy, og over landsgjennomsnittet. Den største lokale forankringen både med hensyn til rekruttering til og tilførsel fra studier er å finne i studieregionene Mo/Nesna, Bodø og Hammerfest, men det er regionen Alta som opplever den klart største lokale ”brain-gain” effekten, ved at den lokale tilførselen av nye høyt utdannede etter studier er klart høyere enn det den lokale rekrutteringen til studier i regionen skulle tilsi."

Det er som sagt mye interessant materiale her i form av grafer og tabeller som viser forskjellen mellom ulike fag, regioner og studiesteder. Selve svarene på hvilke strategier man skal velge og hvilke tiltak man skal gjennomføre for å trekke til seg unge folk med høyere utdanning står ikke her. De må man lage selv. Men som et grunnlag for mer innsikt i problemstillingene er dette en interessant rapport.

En statsminister fra Bergen

Forrige gang en statsminister kom fra Bergen var for 80 år siden, i årene 1933-35 da Johan Ludwig Mowinkel var statsminister i Norge for tredje gang. Han ledet en ren Venstre-regjering. Wikipedia beskriver situasjonen etter valget i 1933 slik:

"Ved Stortingsvalget 1933 var Arbeiderpartiet gått frem med 22 mandater, og de var nå svært nære rent flertall. Arbeiderpartiet krevde nå i brevs form at Mowinckel skulle gå av, noe han besvarte med at «Det norske Arbeiderpartis centralstyre er ikke Norges Storting!» Gjennom å nekte å gå av presset han Arbeiderpartiet til å måtte alliere seg med andre partier på Stortinget før de kunne overta regjeringsmakten, og det var ikke før Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 fant sammen med det såkalte Kriseforliket at Johan Nygaardsvold kunne ta over. Dette ble innledningen til 30 år med Arbeiderpartistyre."

Det at landet om kort tid kan få en statsminister fra Bergen igjen har fått noen av landets skarpeste penner til å skrive ned sine betraktninger om hva det er med Bergens forhold til Norge og til politikk, og hvorfor det er så sjelden en norske statsminister kommer fra Bergen. Inne i en artikkel av Lars Backe Madsen i Dagens Næringsliv 2. februar finner vi også de spissformulerte analysene til forfatter Frode Grytten, som bor i Bergen, men kommer fra Odda, og har mange synspunkter. Han skrev blant annet:

"For ein bergensar framstår ikkje statsministerstillinga som spesielt attraktiv. Skal ein bli statsminister, må ein for det første pakke sakene sine og flytte til Oslo, ein må til og med bu der i ein periode. Dette har bergenske politikarar forsøkt utan hell. Det ender som oftast med einsemd, dopbruk, strippeklubb og brekte armar på holka. For det andre må ein norsk statsminister vere statsminister for heile landet. Å vere statsminister for sine eigne i Bergen er nok ein drøm for mange bergensarar, men ein norsk statsminister må også vere statsminister for folk frå Rykkinn, Tønsberg, Lørenskog og Tana. Det seier seg sjølv at det er uinteressant for ein bergensar."

Som en oppfølging av Frode Gryttens utlegninger om Bergen, buekorps og 17. mai slo Sjur Holsen, politisk redaktør i Bergens Tidende og en glitrende skribent, til med en svært leseverdig og morsom kommentar noen dager senere, under overskriften "En statsminister fra Bergen". Bergen har i følge han blitt holdt utenfor det norske nasjonsbyggingsprosjektet to gange, noe som har satt sine spor:

"Bergen har tapt den norske nasjonsbyggingen to ganger. Først da forfattere og billedkunstnere og andre syfilitikere skulle bygge opp Norges særpreg i kamp mot svensker og dansker og alskens styggedom, og kom på den vanvittige idé å søke seg opp i de østlandske dalførene på jakt etter den norske urbonden. Den utadvendte, sprell levende kysten hadde ingen plass i denne rosemalte, halvt lobotomerte idyllen, og aller minst den skjønne horen Bergen, som hadde ligget med ryggen til nasjonen i århundrer, i utuktig omgang med utlandet. Etter krigen, da Arbeiderpartiet og NRK tok over nasjonsbyggingen, og prøvde å presse hele Norge inn i en brun Martin Kolberg-dress, ble ikke Bergen en gang invitert inn i prøverommet."

Sjur Holsen har også noen interessante betraktninger om bergensk næringslivs rolle. Han skriver at det er et næringsliv som først og fremst er opptatt av å tjene penger og av å gjøre dette ute i verden, mens man andre steder i landet vært mer opptatt av hva staskassen kan bidra med. Det har ført til at man ikke har en "næringspolitisk agenda", slik man er vant til mange andre steder. Næringlivet er for opptatt av å drive butikk:

"Det bergenske næringslivet forstår seg overhodet ikke på politikk, i den rørende, utdaterte tro at de ikke behøver det. De få som prøver å tenke politisk, forveksler politikk med statlige virkemiddelapparater. De tallrike innovasjons- og gründerkonferansene som ennå holder et visst liv i Bergen sentrum er fylt opp av Regionalavdelinga i Fylkeskommunen, Bergen kommune, Innovasjon Norge, Høgskolen i Bergen, Statens Vegvesen, NAV og UiB. Næringslivets kvinner og menn har ikke tid og knapt nok interesse: De sitter på Ågotnes og Austevoll eller i Brasil og soper penger opp av havet, som de sender til Oslo som skatter og konsernbidrag."

Bergens Tidende er for øvrig en avis det er vel verdt å lese regelmessig, gjerne for å lese nyheter fra Vestlandet, men først og fremst for å få med seg kommentarartiklene fra noen av Norges beste kommentatorer. Jeg tror kanskje BTs stab av kommentatorer er den aller beste i norsk presse akkurat nå. Kristian Meisingset i Minerva skriver at: "Bergens Tidende er avisen mange Minerva-folk drømmer om at Aftenposten vil bli: Tydelige kommentatorer, relativt tydelig plassert på høyresiden." Akkurat dette kan jo tyde på at Bergen slett ikke er så isolert fra resten av nasjonen. Både politikere, næringsliv og kommentatorer tar gjerne nasjonale hovedroller på de områdene de behersker best, de har bare plassert seg litt annerledes i den politiske debatten.

Papiravisene faller videre

Norges største aviser, MBL

Dagens minst overraskende nyhet var at papiravisenes opplagstall og lesertall faller videre. Det er Mediebedriftenes Landsforening som i februar hvert år legger frem de offisielle tallene for året som gikk. Og de viser at papir faller, mens nett og mobil vokser videre.

Noen optimister har med jevne mellomrom gitt uttrykk for en tro på at fallet i papiravisopplag ville avta over tid og at opplaget ville stabilisere seg. I Dagbladet var det til og med stor feiring i fjor etter at 11 års nedgang var snudd til en liten oppgang. Disse papiroptimistene blir like skuffet hver gang. Fallet stopper ikke opp, det virker heller som det går det enda raskere utforbakke enn før. Og det er løssalgsavisene VG og Dagbladet som faller mest, med henholdsvis 23 234 og 10 450 eksemplarer pr dag.

Aftenposten er Norges klart største papiravis, men opplaget faller. VG har falt under 200 000 i opplag for første gang siden 70-tallet. Og Dagbladet har dukket langt under 100 000 i opplag. Det er ikke mange suksesshistorier i tallene fra MBL, men de viser at noen ytterst få faktisk klarer å vokse på papir. Av dagsavisene vokser både Dagens Næringsliv, Klassekampen og Dagen. Og av ukeavisene vokser Morgenbladet og Dag og Tid. Hva er det ved akkurat disse avisene som skiller dem fra alle de andre som faller? Svaret på det krever neppe noen stor analyse. Tallene viser også at lokalaviser jevnt over klarer seg litt bedre enn store løssalgsaviser, men også disse faller.

Så vil noen si at dette ikke er så viktig fordi verden ikke lenger består av bare papir, og at vi har fått både nettaviser og mobilaviser. Og det er jo helt riktig. I år skriver for eksempel Dagbladet at det totale antall lesere aldri har vært høyere en nå når 1,5 millioner nordmenn leser Dagbladet hver dag på ulike plattformer. VG blir lest av 2,3 millioner og Aftenposten av 1,2 millioner.

Det mest oppsiktsvekkende akkurat nå er den eksplosive veksten i bruk av mobiltelefon til å lese aviser. For både VG og Dagbladet er det slik at de har klart flest lesere på nettet, internett passerte papiraviser i lesertall omkring 2007. Men i 2012 ble også mobil avislesing større enn papir for disse to avisene. 750 000 leser VG på mobil daglig. 429 000 leser Dagbladet daglig, og vi må regne med at disse tallene raskt vil bli mye høyere. Problemet for mediehusene er at det ikke er så enkelt å tjene penger på mobilaviser. Annonseinntektene fra en nyhet som leses på en mobil er langt lavere enn for tilsvarende avisside i papiravisen. Og det å få lesere til å betale for innhold de leser på nett og mobil har vist seg å være svært krevende.

Det er i denne konteksten rammebetingelsene for mediebedrifter og journalistikk må utformes. Det som fungerte i går fungerer ikke i dag. Det har ingen hensikt å pøse på med momsfritak og pressestøtte til noen få papiraviser hvis ingen er interessert i å lese dem. Utfordringen er å finne nye og bedre virkemidler som kan bidra til å sikre en fri, demokratisk og lønnsom presse, men uten å fungere som støtte til et bestemt format. Her tror jeg det viktigste ikke er subsidier og tilskuddsordninger, men to andre forhold som i dag bidrar til å begrense handlingsrommet og lønnsomheten til mediehusene.

Det ene er en antikvarisk medieeierskapslovgivning (som jeg har blogget om her) som regulerer mediebransjen som om papiraviser fortatt er store og mektige, og internett ikke finnes. Et norsk mediekonsern har for eksempel liten muligheter til å skaffe seg en hjemmemarkedsfordel gjennom en sterk posisjon innen både TV og aviser, på grunn av den spesielle eierskapslovgivningen. Det pussige er at det er aktørene som lager det redaksjonelle innholdet som er begrenset av denne lovgivningen, mens distributører, annonseaktører og andre som lever i samme verdikjede og nyter godt av medieselskapenes innholdsproduksjon, ikke har noen egne eierskapsregler som begrenser deres vekstmuligheter.

Det andre problemet er NRK. NRK gjør mye bra for norsk kultur og lager mye bra TV og radio, men de har fått lov til å vokse seg inn i stadig nye områder, finansiert av lisensinntekter. I et markeder der det er trangere om plassen, og færre inntektsmuligheter enn det var for papiraviser i gamle dager, tar NRK stadig større plass. Redaktør John Arne Markussen i Dagbladet har en kommentar i avisen i dag der han minner om at mens avisene fortsatt venter på både en modernisering av pressestøtten og på nye eierskapsregler, så står ikke NRK stille:

"I mellomtida har NRK fått fortsette å vokse. Inntektene (lisensen) har økt fra 3,2 milliarder i 2001 til ca. 4,9 milliarder i 2011. Antallet fast ansatte var i 2001 3 400, i 2011 hele 3 665 årsverk. Lisensmodellen var basert på at NRK skulle være noe annet enn alle oss andre. Slik er det ikke lenger, bortsett fra på et område — NRK får lov til å levere innhold gratis der andre mediehus får beskjed om «å begynne å ta betalt for digitalt innhold!"

Omstillingen i mediebedriftene har vært brutal. Tallene som kom i dag viser at nedbemanningen på ingen måte er over. I denne situasjonen må bedriftene gjøre den viktigste jobben selv, men det ville bli en god del enklere å være mediebedrift i Norge hvis rammebetingelsene var mer tilpasset den virkeligheten bransjen er i.

Dynamic Rock Support

Bedriftsetableringer basert på kommersialisering av forskingsresultater fra universitetene våre er forbundet med høy risiko. Selv om myndighetene har som mål at det med utgangspunkt i offentlig finansiert forskning skal skapes flere vekstbedrifter med internasjonal suksess, er det langt mellom de helt store suksessene. Til gjengjeld kan gevinsten bli veldig stor når man først får det til.

Dynamic Rock Support er en bedrift som har fått til dette. Bedriften er basert på forskningsresultater fra NTNU, og i Dagens Næringsliv for noen dager siden kunne vi lese om hvordan bedriften nå er blitt kjøpt opp av det sveitsiskbaserte gruveselskapet Normet for anslagsvis 90 millioner kroner. Forskningsrådets nettsider skriver følgende om bakgrunnen for denne suksessen:

"Den sveitsiske gruvegiganten Normet har kjøpt det lille Trondheim-selskapet Dynamic Rock Support for 90 millioner kroner, melder Dagens Næringsliv. Produktet D-Bolt er et spin-off fra forskning ved NTNU – med professor Charlie C. Li i spissen. Denne forskningsbaserte nyskapingen fra Norge er nå testet ut i en rekke av verdens største gruver, med stort hell. Forskningsrådet har gjennom FORNY2020-programmet støttet kommersialiseringen av D-Bolt. Det har skjedd gjennom basisbevilgninger til NTNU Technology Transfer (TTOen ved NTNU) og med 650 000 kroner i verifiseringsmidler. D-Bolt har også fått 1 million kroner fra Næringslivets internasjonaliseringsstiftelse NORINT."

Senere hentet Dynamic Rock Support også inn venturekapital fra Proventure Seed og fra det tidligere Orkla-eide Salvesen og Thams. NTNU TTO satt da igjen med en eierandel på 15 prosent og de to gründerne med fem prosent hver. Salget til Normet gjør at de nå selger disse aksjene med en hyggelig gevinst. Gevinsten er vel fortjent, for det er som nevnt veldig høy risiko for investorene i slike prosjekter og det er få forskningsbaserte bedrifter som genererer slike milliongevinster. Er det noe vi trenger i Norge er det å stimulere flere private investorer til å satse på bedrifter i denne veldig tidlige såkornfasen der bedriften ikke er stort mer enn et forskningsresultat som skal kommersialiseres.

Mer om teknologien til Dynamic Rock Support og hva den brukes til kan man lese om på Normets nettsider og litt mer om gründerne og fortellingen bak reisen deres fra forskningsresultat til kommersiell suksess hos kundene i gruveindustrien kan man lese på nettsidene til Næringslivsavisa i Trondheim.

Perspektivmeldingen 2013

Perspektivmeldingen 2013

Det klages med jevne mellomrom, med god grunn etter min mening, over at den politiske debatten er veldig kortsiktig og ikke evner å forholde seg til de store og langsiktige utfordringene i samfunnet. Statsbudsjettene handler for eksempel bare om politikken et år fremover i tid, en tidshorisont som er alt for kort til å gjøre grunnleggene strukturelle reformer. Partiprogrammer forholder seg i prinsippet til en stortingsperiode på fire år, men også det kan være knapt når man skal vurdere de virkelig store spørsmålene som gjelder økonomi, demografi, helse og miljø.

En gang hvert fjerde år legger regjeringen imidlertid frem noe de kaller "Perspektivmeldingen", et dokument som før i tiden het "Langtidsprogrammet", og som i sin nyeste utgave fra forrige uke sier noe om hvordan Norge vil utvikle seg frem mot år 2060, gitt en del forutsetninger. Med kapittelnavn som Utfordringer for en stabil utvikling på mellomlang sikt (kapittel 4) og Utfordringer og valgmuligheter for videreutvikling av velferdsordningene (kapittel 8) er det ingen fare for at det verken blir det mest leste eller mest diskuterte dokumentet blant politikere og journalister denne våren. Men Perspektivmeldingen 2013 (her som pdf) er faktisk et ganske interessant dokument. Selve hovedbudskapet i meldingen oppsummeres slik i innledningen:

"I denne meldingen er det gjort anslag for hva som skal til for å kunne videreføre dagens velferdsordninger de neste femti årene. Disse beregningene indikerer at en slik videreføring innebærer en betydelig økning i aldersrelaterte utgifter som ikke dekkes av vekst i skatteinntekter eller avkastning av pensjonsfondet. Behovet for inndekning stiger til om lag 6 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien fram mot 2060 dersom arbeidstilbudet ikke øker når levealderen øker. For å finansiere de økte utgiftene knyttet til aldringen må vi enten øke inntektene i offentlig sektor eller finne fram til innsparinger som ikke undergraver de viktigste velferdsordningene."

Det er med andre ord slik at flere eldre, bortfall av oljeinntekter og ulike andre forhold gjør at vi om femti år vil mangle et beløp som tilsvarer 6 prosent av BNP for å finansiere dagens velferdsordninger. Det er veldig mye penger. Øker vi velferdsytelsene utover dagens nivå blir underdekningen enda større.

Nå er ikke hovedpoenget med Perspektivmeldingen å fortelle hvordan fasiten blir om 50 år. Hvis det fantes en slik fasit ville det ikke være noe poeng med politisk uenighet og debatt. Poenget er å illustrere hvordan man ved å endre ulike forutsetninger, noe som kan være krevende å få til politisk, kan påvirke regnestykkene ganske kraftig. Et eksempel på dette er hvordan økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon kan redusere behovet for ekstra finansiering kraftig. På side 151 står det:

"Hvis økt produktivitet i offentlig sektor tas ut i reduserte offentlige utgifter, vil effekten på offentlige finanser kunne bli betydelig. (...) Dersom vi for eksempel lykkes med å bruke ressursene i offentlig forvaltning ½ pst. mer effektivt hvert år, og halvparten tas ut i form av reduserte utgifter, vil bruken av arbeidskraft og andre innsatsfaktorer kunne reduseres med 13 pst. fram mot 2060. Behovet for inndekning i offentlige finanser i 2060 vil i så fall reduseres med om lag 3¾ pst. av BNP for Fastlands-Norge."

Det er også noen eksempler på endrede forutsetninger som vil bidra til en kraftig økning i behovet for inndekning i 2060. Dersom kvaliteten på velferdstjenestene skal økes videre, og medfører at behovet for timeverk i helse- og omsorgssektoren øker med et prosentpoeng mer i året enn i referansealternativet, vil dette gi en underfinansiering som tilsvarer mer enn ti prosent av BNP. 

Et annet forhold som har stor betydning for om velferdstjenester på dagens nivå lar seg finansiere eller ikke i 2060 er hvor mange som arbeider og hvor mye de arbeider. Hvis vi fortsetter å redusere gjennomsnittlig arbeidstid i samme tempo som vi har gjort det siden 1990, vil arbeidstiden i 2060 være 10,5 prosent lavere enn i hovedalternativet. Det vil gi et behov for en inndekning som tilsvarer hele 11 prosent av fastlands-BNP. Men motsatt er det slik at dersom vi tror på Statistisk Sentralbyrås beregninger om virkningen på sysselsettingen av pensjonsreformen så vil utførte timeverk i 2060 være 8 prosent høyere enn i hovedalternativet, noe som vil redusere behovet for inndekning med 2 prosent av fastlands BNP.

I nabolandene våre er sysselsettingen omtrent like høy som i Norge, men arbeidstiden er ikke like lav. Om dette sier Perspektivmeldingen at:

"Mens vi har høy yrkesdeltakelse i Norge, er gjennomsnittlig arbeidstid blant de korteste i OECD. Siden 1970 har gjennomsnittlig arbeidstid falt med vel 20 pst. (...) Nedgangen har vært vesentlig sterkere i Norge enn i for eksempel Sverige, Danmark og Finland. I Sverige er gjennomsnittlig arbeidstid i 2011 anslått til knapt 1 650 timer, samtidig som yrkesdeltakelsen ligger på samme nivå som i Norge. Dersom gjennomsnittlig arbeidstid i Norge kom opp på samme nivå som i Sverige, ville det være mer enn tilstrekkelig til å bringe offentlige budsjetter i balanse fram mot 2060."

Perspektivmeldingen 2013 er i det hele tatt veldig opptatt av sysselsettingsgrad og av gjennomsnittlig arbeidstid. Det er viktige temaer, men det hadde blitt enda mer spennende om dette ble koblet sammen med noen analyser av hva som påvirker produktivitetsutviklingen og ikke minst hvordan investeringer i kompetanse bidrar til økt produktivitet. Er det for eksempel slik at investeringer i kompetansehevende tiltak i den yrkesaktive delen av befolkningen har effekter på produktivitet og arbeidstid som gjør at investeringene har positive effekter for landets økonomi? Noe av nøkkelen er å finne incentiver for etterutdanning og kompetansebygging som er  innrettet slik at de gir positiv avkastning både for næringslivet, den enkelte og samfunnet som helhet.

Oljeindustri = it-industri

Jeg skriver en fast kommentarspalte hver 6. uke i it-bransjeavisen Computerworld. Med jevne mellomrom gjør de det slik at store deler av avisen handler om et bestemt tema, for eksempel anvendelse av it innen en bestemt bransje. I fredagens utgave av Computerworld er it-næringens betydning for norsk oljevirksomhet hovedtema, et spennende bransjeoverskridende samspill med stor betydning for Norge. Jeg valgte derfor å skrive litt om det temaet i min spalte også. Her er min kommentar:

I 2008 sa Margareth Øvrum, konserndirektør for teknologi i Statoil, at målet hennes er å bygge en komplett plattformløsning under vann innen 2020 (jeg blogget om det her). Det er slike ambisiøse mål som bidrar til at oljeindustrien i Norge har blitt en så viktig drivkraft for it-næringen.

Men man kan også snu det rundt, slik Torger Reve gjør i forskningsprosjektet "Et kunnskapsbasert Norge" og slå fast at det ikke går an å skape en oljenæring i høykostlandet Norge som er ledende på nye konsepter og teknologier uten å ha en it-næring som kan levere den teknologien oljenæringen trenger for å lykkes. Plattformen under vann lar seg ikke realisere uten en innovativ og høykompetent it-næring som leverer det kundene strekker seg etter.

Om man er mest opptatt av olje- og gassindustrien som drivkraft for it-løsninger eller it-næringen som forutsetning for oljenæringen er strengt tatt ikke så viktig. Det viktige er at dette samspillet mellom to ledende norske kunnskapsnæringer produserer løsninger som tas i bruk i hele verden. Da Aftenposten kåret den viktigste norske oppfinnelsen etter 1980 vant teknologien for flerfasetransport av olje- og gass, utviklet av Institutt for Energiteknikk (IFE) og Sintef. Det er ikke tilfeldig.

Regneverktøyet Olga som gjorde flerfasetransport mulig ble skilt ut i et eget selskap, med hovedkontor på Kjeller, som i mars 2012 ble kjøpt opp av Schlumberger. Det var ikke første gang Schlumberger kjøpte norsk it-kompetanse. De har i dag flere hundre ansatte i Norge som utvikler verdensledende it-løsninger for oljeindustrien globalt. Også bedrifter som Kongsberg Maritime. FMC og Aker Solutions, som man gjerne tenker på som oljeleverandørindustri, er også verdensledende it-bedrifter innenfor offshore og maritim sektor. Dels ansetter de noen av de klokeste it-hodene selv for å utvikle nye tjenester og software. Men ofte kjøper de opp små og mellomstore it-bedrifter i Norge, fordi disse er blant de beste i verden.

I alle ledd i verdikjeden i oljeindustrien er it-hardware, it-software. It-tjenester og it-kompetanse avgjørende for å lykkes. Det er it som bidrar til at man har de letemodellene og verktøyene som skal til for å finne et Johan Sverdrup-felt på et sted der man allerede hadde lett flere ganger før, uten å finne noe. Det er verdensledende informasjons- og kommunikasjonsteknologi som gjør at man kan fjernstyre havbunnsinstallasjoner fra land, over hundre kilometer unna. Når it-folk møtes på konferanser om semantisk interoperabilitet og "web 3.0" er gjerne oljeindustries it-folk i førersetet, fordi de ser på dette som nøkkelteknologier for å neste generasjons driftsmodeller, det de kaller integrerte operasjoner.

Noen er kanskje bekymret for at olje er en begrenset ressurs som på et tidspunkt vil ta slutt, og at vi bør satse på andre ting i stedet. Jeg tror ikke man skal være så bekymret. Det er nå over 40 år siden det ble funnet olje på norsk sokkel på lille juleaften i 1969 og investeringsnivået er høyere enn noen gang. Og i motsetning til i 1969 er dette blitt en næring som er ledende på å løsninger innen visualiseringsteknologi,  simuleringsteknologi, håndtering av "big data", prosesstyringssystemer, sikkerhetsteknologi og kvalitetssystemer - teknologier og kompetanse som har anvendelsesmuligheter i en rekke andre bransjer.

Innovasjon i oljeindustrien er ikke alltid så spektakulær eller så lett å få øye på som en del annen og mer forbrukernær teknologi. Ikke er det så lett å se ting når de står ned på havbunnen heller, selv om de er store og proppfulle av teknologi. Oljeindustrien er dessuten preget av en kundedrevet og ofte trinnvis innovasjonsprosess som fører til at det er vanskelig å se de store sprangene. Når Åsgard havbunns gasskompresjon settes på havbunnen snart, et allerede prisbelønnet industrianlegg på størrelse med en fotballbane, virker det kanskje ikke som noen stor nyhet. Det er jo så mye som står på havbunnen og fjernstyres allerede. Men når man i Åsgard gasskompresjon har plassert de mest energikrevende innretningene under vann, et det et stort skritt i retning av å plassere alt på en plattform nede på havbunnen. Det er it-kompetansen i verdensledende norske og internasjonale teknologibedrifter som gjør dette mulig.

Aftenposten surrer om formuesskatt

I serien "Aftenposten surrer om..." her på bloggen er det grunn til å trekke frem en nytt bidrag, et tosiders oppslag i dag om virkningen av formuesskatten. At Aftenposten har forlatt sitt borgerlige opphav og stadig prøver å være et slags sosialdemokratisk hovedorgan er nå en ting, men i dette tilfellet er det største problemet at saken gir en fullstendig misvisende fremstilling av en rapport om formuesskatt. Eller kanskje problemet er at journalisten ikke helt har forstått det han har lest?

Menons rapport "Privat Eierskapsberetning" er laget på oppdrag for NHO og Norges Rederiforbund og analyserer virkningen av formuesskatten i Norge. Et sentralt poeng i rapporten er å se nærmere på noe OECD nylig har sagt om den norske formuesskatten:

"I en nylig offentliggjort landrapport om Norge er OECD tydelig kritisk til formuesskatten. De peker på at denne skatten innebærer svært høye effektive skattesatser på sparing og at dette kan virke hemmende på økonomisk vekst. De er også svært kritiske til forskjellene i verdsetting av de ulike formuesobjektene."

Det er personer og ikke bedrifter som betaler formuesskatt i Norge. Derfor ser rapporten på disse personene, og hva de betaler. I følge Menon er det 100 000 personer (av 190 000 personer som eier aksjer) som eier porteføljer av aksjer med positiv ligningsverdi etter avrunding. Ligningsformuen til disse aksjene er 586 milliarder kroner og med en skattesats på formuesskatt på 1,1 prosent tilsier det en skatt på 6,4 milliarder kroner. Til sammenligning ble det betalt 67,6 milliarder i selskapsskatt i 2010. Men i motsetning til selskapsskatten som betales når bedriften går med overskudd, må man betale skatt på formue uansett.

Det Aftenposten prøver å gjøre til et poeng er at fordi bare 21 009 av eierne betalte mer i formuesskatt enn overskuddet som ble generert i aksjeporteføljen, og bare 2750 av disse tok ut mer utbytte enn overskuddet i porteføljen, så er det bare disse 2750 personene som har "tappet" bedriften for å betale formuesskatt. Det å betale mer i skatt enn overskuddet i bedriften og det å måtte sette ned kapitalen i bedriften for å betale denne skatten er naturligvis problematisk, med det betyr jo ikke at formuesskatt er uproblematisk ellers. Selv om bedriften går med overskudd er det jo likevel problematisk når eiere må ta penger ut av bedriften, eller la være å skyte inn mer penger i bedriften, for å betale formuesskatt. Penger som stedet kunne blitt bruk til nye investeringer som igjen skaper arbeidsplasser.

Det kan også være grunn til å minne om hva hovedproblemene med formuesskatten i Norge er. For det første bør hovedprinsippet for beskatningen av næringslivet være at bedrifter betaler skatt av sitt overskudd og ikke fordi man eier maskiner, utstyr eller aksjer i bedrifter. Uten eiere som tar den kostnaden og den risikoen det er å satse egne penger på å drive bedrifter blir det ikke mye næringsliv. Pengene som investeres er allerede beskattet, enten i form av inntektsskatt eller i form av utbytteskatt, så formuesskatten er i stor grad en skatt på verdier som allerede er beskattet. 

For det andre er formuesskatten direkte fiendtlig mot gründere som har bygget opp bedrifter som vokser raskt og øker i markedsverdi, men fremdeles ikke tjener penger. Eierne må da betale formuesskatt, men i og med at bedrifter ikke går med overskudd så har de kanskje ikke noen oppsparte midler å betale med. Da må grunderne enten ta ut et utbytte for å betale skatt, en situasjon Aftenpostens tall fanger opp, eller selge noen av aksjene sine for å betale skatt, noe Aftenpostens tall ikke fanger opp

Det tredje og aller viktigste argumentet mot formuesskatt er at formuesskatten er en særskatt på norsk eierskap i bedrifter i Norge. Utlendinger og utflyttede nordmenn som eier norske bedrifter betaler ikke formuesskatt,. Det er ikke akkurat fremtidsrettet politikk å gjøre det mindre attraktivt for egne lands borgere å eie bedrifter i Norge enn for folk som bor i andre land. 

Sterkeste vekst på fem år

Statistisk Sentralbyrå publiserte i dag de første anslagene over hvor sterk vekst det var i norsk økonomi i 2012. Den mest interessante størrelsen er det såkalte BNP Fastlands-Norge som måter veksten i norsk økonomi utenom oljevirksomheten. Oljevirksomheten er naturligvis viktig for Norge, men fordi både råoljepris og produksjonsvolum kan svinge en del fra år til år, er det lettere å sammenligne BNP Fastlands-Norge med utviklingen i andre land og med tidligere år.

I følge SSB økte BNP Fastlands-Norge med 3,5 prosent i 2012, den høyeste veksten på fem år og opp fra 2,5 prosent i 2011. Det er en bra utvikling. Men vi må huske på at dette er lavere enn veksten i årene 2004 til 2007 da den gjennomsnittlige veksten i fastlands-Norge var på 4,7 prosent. Dessuten viser det kvartalsvise nasjonalregskapet til SSB at den økonomiske veksten bremset litt opp mot slutten av 2012.

Går vi inn i tabellene som sier noe mer detaljert om norsk økonomi i 2012 ser vi at sysselsettingen økte med 58 000 personer, eller 2,2 prosent, antall utførte timeverk økte med 2,1 prosent og konsumet i husholdningene økte 3,0 prosent. Offentlig forvaltnings konsum vokser med 2,1 prosent, som er lavere enn veksten i BNP, De tre siste årene har offentlig forbruk vokst mindre enn BNP Fastlands-Norge, noe som er positivt for næringslivets vekstkraft. Den sterkeste bidragsyteren til veksten i norsk økonomi er bygge- og anleggsnæringen som vokste med 7,4 prosent fra 2011 til 2012.

Tallene som ble lagt fram i dag viser også at Norges handelsoverskudd var på formidable 385 milliarder kroner. Dette var en økning på 20 milliarder fra året før, noe som i all hovedsak handler om høyere oljepriser. Norges eksport økte med 2,2 prosent, mens importen  økte med 3,3 prosent. Innenfor sekkeposten import økte tjenesteimport med hele 10,3 prosent.

Pavene som abdiserte

Det at en pave går frivillig, slik Benedikt XVI i dag kunngjorde at han vil gjøre, er såpass uvanlig at det ikke er rart at folk både i og utenfor den katolske kirken er veldig overrasket. I løpet av de nesten 2000 årene som har gått siden apostelen Peter i følge katolsk tradisjon ble den første biskopen i Roma og ble utstyrt med nøklene til himmelen, har bare noen ytterst få paver abdisert.

I følge Catholic Encyclopedia utgitt i 1907-12 var det slik at pave Pontian I (230-35) gikk av etter å ha blitt tatt til fange av den romerske keiseren og sendt til gruvene på Sardinia. For å muliggjøre valget av en ny pave valgte han å abdisere. I følge noen kilder valgte også pave Johan XVIII (1003-09) å abdisere og i stedet bli munk i et kloster, der han døde kort tid etter.

Helt sikkert er det i hvert fall at pave Benedict IX abdisderte i 1045 og Gregor VI, som tok over, abdiserte i 1046. Benedict IX hadde verken en livsstil eller teologiske kunnskaper som gjorde ham egnet til å være pave. Catholic Encyclopedia slår ganske enkelt fast: "He was a disgrace to the Chair of Peter". Benedict solgte etter noen år paveembedet til sin gudfar Gregor, som visstnok var en bra mann som ville redde kirken fra Benedict. Men selv den gang var det ikke ukontroversielt å kjøpe pavestolen fra den sittende paven, så Gregor ble presset til å gå av året etter. Da den valgte etterfølgeren hans Clement II døde etter bare et år grep Benedict IX makten igjen, for tredje gang, men ble drevet bort av tyske tropper, avsatt og etter hvert ekskommunisert.

Celestin V var 79 år gammel da han ble valgt til pave i 1294, etter at kardinalene hadde brukt to år på å diskutere hvem som skulle få jobben. Egentlig hadde ikke Celestin lyst til å bli pave, han ville heller fortsette å være leve asketisk som eneboer, og valgte å abdisere etter bare seks måneder. Som takk for dette ble han fengslet av sin etterfølger Bonifatius VIII og døde året etter. Et resultat av denne erfaringen var at man gjeninnførte tradisjonen med å låse kardinalkollegiet inne under pavevalg, slik at de blir raskere ferdig.

Siste pave som abdiserte mer eller mindre frivillig var pave Gregor XII (1406-15). Han var pave i Roma på slutten av det store skisma i den vestlige kristenhet som hadde begynt i 1378 da Gregor XI flyttet pavesetet tilbake fra Avignon, der pavene (i alt syv) hadde holdt til etter 1305. Det var noen som ikke aksepterte denne flyttingen til Roma, og de valgte seg en motpave med sete i Avignon. På toppen av det hele fikk man etter et mislykket kompromissforsøk i 1409 en tredje pave som holdt til i Pisa. Striden ble løst ved at konsilet i Konstanz som satt fra 1414 aksepterte abdikasjonen til Gregor XII, avsatte de to andre pavene og valgte Martin V til ny pave i 1417.

Når pave Benedict XVI i dag erklærer at han skal gi seg før tiden er det ikke helt uten historisk presedens, men de historiske parallellene har egentlig ikke særlig mye felles med dagens situasjon. Dessuten er de få eksemplene som finnes svært langt tilbake i tid. Kanskje pave Benedict rett og slett har innført en ny og mer moderne måte å ordne generasjonsskifter på i den katolske kirken.

In Dublin's Fair City...

Molly Malone i Grafton Street, Dublin

Jeg hadde ikke vært i Dublin på over 30 år, tross en bra dose irske gener som jeg har fått med meg fra min fars bestemor. I helgen var jeg på turistbesøk der sammen med Lisa, etter at hun fant ut at et par dager i Dublin måtte være den perfekte julegave til meg, med rikelig mulighet til å drikke Guinness, lete etter Bono og spise Irish Stew og Full Irish Breakfast.

Dublin er faktisk en helt perfekt europeisk by å dra til for en langhelg. Byen er oversiktlig og lett å ta seg fram i, og ikke alt for langt unna Norge, like enkelt som å dra til København, Berlin eller Amsterdam. Denne helgen var det for sikkerhets skyld både viktig landskamp mot England i rugby og stor demonstrasjon mot regjeringens krisetiltak med anslagsvis 100 000 deltagere, men ingen av delene skapte store praktiske problemer.

Irene er fredelige folk som ikke liker å lage problemer for andre selv om de demonstrerer. Akkurat hvor lite problemer irene lager, og hvorfor det ikke er gatekamper og branner i Dublin sentrum, slik det er lenger sør i Europa, skrev Michael Lewis en svært leseverdig artikkel om i Vanity Fair i mars 2011. Den het Why Irish Eyes are Crying, og er fortsatt verdt å lese.

Hva gjør man så når man har bestemt seg for å dra til Dublin? Det er naturligvis et hav av muligheter når det gjelder ulike opplevelser, men jeg fant ut at det i hvert fall er tre grunnleggende ting man bør få med seg:

Det første man kan gjøre er å kjøpe billett til de toetasjes turistbussene som kjører i en stor ring rundt Dublin sentrum. Bussene passerer hvert 10-15 minutt, og man kan gå av etter behov og ta en senere buss videre. En billett varer i to dager og bussjåførene er gode turistguider som forteller om det man ser på veien og har masse morsomme fortellinger. Man må velge mellom et selskap som kjører grønne busser og et annet med røde busser, men de har omtrent de samme holdeplassene og den samme ruten.

Bor man slik at man må supplere med annet transportmiddel er det i så fall veldig praktisk å bo i nærheten av den nye bybanen i Dublin, The Luas, som ble åpnet i 2004. Dublin har overraskende lite skinnegående kollektivtransport til å være en by på over en million innbyggere, men Luas har i hvert fall to linjer som bidrar til å løse noe av problemet. Merkelig nok er det ikke forbindelse mellom den den røde linjen  som går øst-vest og den grønne linjen som går sørover. Det tar omkring 15 minutter å gå mellom de to linjene, omtrent som situasjonen i Oslo før Stortinget stasjon (som da het Sentrum stasjon) åpnet i 1977. Men nå er det igangsatt byggearbeider som skal forbinde de to banene.

Det andre man må gjøre er å besøke The Guinness Storehouse. Dette bryggeriet ved St James Gate, midt i Dublin på sørsiden av elven, har produsert øl sammenhengende siden 1759. Bryggeriet har også et flott museum som er verdt et besøk, der man både kan lære om råvarene, studere produksjonsprosesser og se på hvordan Guinness har brukt produktdesign og reklame aktivt for å skape interesse for produktet. Og på toppen av bryggeriet ligger The Gravitiy Bar, der man får Dublins beste utsikt og en stor Guinness-øl som er inkludert i billetten.

En tredje ting man bør gjøre er å besøke Temple Bar, Dublins fremste kultur- og underholdningsdistrikt, rett sør for elven Liffey. Temple Bar ligger rett ved siden av Trinity College, som er et av verdens eldste universiteter, grunnlagt i 1592, og studentene setter sitt preg på byen når universitetet ligger midt i sentrum. Temple Bar var opprinnelig en eiendom som tilhørte ledelsen ved Trinity College, men området hadde forfalt en del da det på 1990-tallet ble del av et byutviklingsprosjekt som i tillegg til  å skape en hyggelig og levende bydel, med restauranter og barer, også skulle samle ulike kunst- og kulturinstitusjoner.

Og når man er i Temple Bar kan man ta turen bort til Irlands mest kjente statue, av Molly Malone og hennes trillebår, som står i Grafton Street, rett sør for hovedinngangen til Trinity College. Bono så vi derimot ikke noe til.

Norske klimagassutslipp

Statistisk Sentralbyrå publiserte torsdag noen nye statistikker om norske klimagassutslipp som det kan være verdt å se på. En av oversiktene viser utslippene i Norge i 2011 etter kilde og etter type klimagass. Totalt var utslippene 53,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en nedgang på 2,1 prosent fra året før. Om kildene for de største utslippene sider SSB at:

"Utslipp fra olje- og gassvirksomhet, industri og veitrafikk utgjorde til sammen rundt to tredeler av klimagassutslippene i både 1990 og 2011, men det innbyrdes forholdet mellom disse kildene er kraftig endret i løpet av perioden. I 1990 var utslippene fra industri større enn olje- og gassvirksomhet og veitrafikk til sammen, men fra 2007 har olje- og gassvirksomhet alene vært den viktigste kilden. Olje- og gassvirksomhet stod for 26 prosent av klimagassutslippene i 2011, mot 15 prosent i 1990."

Minst like interessant er det å se på den såkalte utslippsintensiteten i Norge, det vil si hvor mye CO2 som slippes ut pr millioner kroner produsert vare. Dette sier noe om i hvor stor grad vi er i stand til å kombinere vekst med målet om reduserte klimagassutslipp. Derfor er det interessant å se på denne utviklingen over tid. Siden 1990 har utslippet av klimagasser pr produsert enhet i Norge halvert. Grafen over viser årsakene til dette. Den klart viktigste grunnen er økt energieffektivitet der energien anvendes, men også endret næringsstruktur og endret energi-mix har bidratt.

Til tross for denne formidable reduksjonen i utslippsintensitet, har norske utslipp av klimagasser økt litt siden 1990. Det skyldes, som grafen over viser, ene og alene en kraftig vekst i den økonomiske aktiviteten. Alle de øvrige tingene trekker i retning bedre energiutnyttelse og lavere utslipp.

Det er også interessant å se på grafene som viser hvor mye klimagassutslipp pr produsert enhet det er i ulike bransjer og hvordan utslippene har utviklet seg over tid i ulike deler av industrien. Den første grafen viser hvordan tjenesteytende næringer står for over 60 prosent av produksjonsverdiene i Norge, men bare står for rundt fem prosent av utslippene. I motsatt ende finner vi transportnæringen som står for nesten 40 prosent av utslippene, men bare representerer rundt åtte prosent av produksjonsverdien. SSB skriver:

"Selv om det på nasjonalt nivå er en tilsynelatende svak kobling mellom økonomisk vekst og utslipp av klimagasser, avdekker trendene på næringsnivå at det er betydelige forskjeller mellom ulike næringer. I 2011 sto de tjenesteytende næringene, som i liten grad bidrar til utslipp av klimagasser, for nær to tredjedeler av produksjonsveksten (målt i faste priser). Men også tradisjonelt mer utslippsintensive næringer i norsk økonomi kunne i 2011 vise til økende produksjon (målt i faste priser) uten påfølgende økte utslipp av klimagasser. I tillegg til utviklingen innenfor utenriks sjøfart ble produksjonen innenfor både oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri samt innenriks sjøfart mer utslippseffektiv. Produksjonen innenfor olje- og gassutvinning, primærnæringene og luftfart ble i 2011 derimot mer utslippintensiv."

Det at petroleumsvirksomheten slipper ut mer klimagasser pr produsert enhet har med at feltene er blitt eldre og krever mer energi for å produsere de gjenværende oljeressursene. Dessuten øker aktiviteten ved landanleggene og det skjer det en gradvis overgang fra olje- til gassproduksjon, noe som øker utslippene fra denne sektoren (overgang til mer gass har derimot flere positive effekter på utslippene i de landene gassen brukes, men det er ikke med i denne statistikken).

Statlige helsedinosaurer

Hovedoppslaget på Dagsrevyen i dag handlet om at topplederne ved et par av de statlige helseforetakene frykter at sykehusene deres må stenge dersom pasientene får mulighet til å velge behandling hos en privat virksomhet. Jeg synes det er temmelig deprimerende å se ledere som er så sikre på at de vil tape denne konkurransen om å gi det beste tilbudet at de må be politikerne nekte folk som er syke å kunne velge den leverandør de selv ønsker.

Helselogikk er åpenbart ikke som annen logikk. Både Herlof Nilssen i Helse Vest og Lars H. Vorland i Helse Nord argumenterer i innslaget i fullt alvor med at det er et stort problem at de ikke vil få akkurat like mye penger som før hvis private sykehus lykkes med å trekke til seg pasienter. Det er jo ganske åpenbart at de ikke trenger like mye penger som før hvis pasientene velger et annet sykehus, for eksempel fordi køen er kortere. Hvis færre står i behandlingskø ved de statlige sykehusene vil kostnadene deres gå ned. Og når køene blir kortere vil samfunnet som helhet spare penger.

Mest deprimerende er det å imidlertid å høre hvordan disse lederne argumenterer med at de ansatte vil forsvinne hvis det blir mer valgfrihet. Er det virkelig så lite attraktivt å jobbe i et statlig sykehus at man må nekte andre å etablere seg for å hindre at de ansatte har et annet sted å gå? Hvordan tror disse lederne at resten av arbeidslivet fungerer? Det er tross alt slik at konkurranse om å få tak i kompetanse fungerer godt i resten av samfunnet, både for ansatte som kan velge mellom ulike jobber og for brukere som kan nyte godt av at virksomheter må konkurrerer om å være den mest attraktive arbeidsgiveren. Og vi klarer å utdanne ingeniører i Norge selv om Statoil ikke har monopol på å ansette dem.

Alle rapporter som er laget om temaet slår fast at vi har et stort behov for flere ansatte i helse- og omsorgsektoren i årene frem mot 2030. Noe av utfordringen er at de gruppene som tradisjonelt har tatt helsefaglige utdanninger har så mange flere andre spennende muligheter, særlig innenfor annen kunnskapsbasert tjenesteyting. Hvis det er slik at de statlige sykehusene er så lite forberedt på konkurranse om å få tak i kompetanse at de må legge ned hvis de får mer konkurranse fra private sykehus, vil det være minst like sjanseløse når de skal konkurrere med andre kunnskapsbedrifter. Og man kan jo ikke forby all privat virksomhet i Norge for at sykehusene skal slippe å konkurrere om å trekke til seg arbeidskraft.

Med slike utspill som det vi så i Dagsrevyen onsdag viser toppledere i helsesektoren at de ikke forstår at deres aller viktigste utfordring er å trekke til seg den kompetansen de trenger ved å fremstå som attraktive arbeidsgivere. Da må man forstå omgivelsene og tilpasse seg endringer i samfunnet. De som ikke klarer dette vil dø, akkurat som dinosaurene i sin tid gjorde.

Richard III er funnet

Richard III var engelsk konge i bare to år før han ble drept i kamp i 1485, men er likevel en av de mest berømte og beryktede kongene i historien. Han var hovedperson i et av Shakespeares mest kjente skuespill, der hovedrollen har blitt spilt av blant andre Laurence Olivier, Al Pacino og Kenneth Branagh. Derfor var det en stor begivenhet da det i dag ble kjent at DNA-prøver bekrefter at levningene etter Richard III er funnet, under en parkeringsplass i Leicester.

Richard III var den siste engelske kongen som ble drept i kamp og hans etterfølger Henry VII var den siste kongen som kom til makten gjennom en militær seier.. Richard III døde i slaget ved Bosworth Field, litt utenfor Leicester, 22. august 1485. Det er en viktig milepæl i engelsk historie fordi den markerer overgangen mellom to viktige dynastier. Plantagenet-dynastiet hadde styrt England siden Henry II ble konge i 1154 og ble avsluttet da Richard III døde i 1485. Tudor-dynastiet som tok over ble sittende til 1603.

Bosworth markerte også avslutningen på en stor intern konflikt mellom to rivaliserende fraksjoner i dynastiet Plantagenet, huset Lancaster, med den røde rosen som sitt symbol, og huset York, med en hvit rose som symbol. De hadde kriget regelmessig siden 1455, i en krig som ble kalt Wars of the Roses. Den siste kandidaten til tronen fra huset Lancaster var den tidligere avsatte kongen Henry VI som ble drept i fangenskap i 1471. Da Richard III ble drept ved Bosworth Field døde også den siste kandidaten fra York-grenen av dynastiet. Hæren som vant slaget ved Bosworth Field ble ledet av mannen som ble kronet til ny konge av England som Henry VII, den første kongen i Tudor-dynastiet.

Mest beryktet er Richard III for historien om prinsene i Tower of London. Da Richards eldre bror Edward IV døde i 1483 var det kongens sønn og Richards nevø, den 12 år gamle Edward V som ble konge. Onkel  Richard skulle fungere som regent til Edvard ble gammel nok til å ta over selv. I denne perioden skulle Edward og hans 9 år gamle lillebror Richard  bo i Tower of London sammen med onkelen Richard. På et eller annet tidspunkt i 1483 forsvant guttene. Det er usikkert hva som egentlig skjedde, men både i samtiden og senere har hovedteorien vært at de to guttene ble drept av Richard, slik at han kunne bli konge selv.

Kistene med det man regner med er levningene etter Edward V og broren er bevart, men aldri undersøkt. Kanskje kan ytterligere undersøkelser og DNA-tester gjøre at vi får et bedre svar på om det virkelig var slik at prinsene i Tower of London ble drept at Richard III, eller om det var noe helt annet som skjedde.

Høyere utdanning i omstilling

Udacity.com

Det skrives mye spennende i ulike nettmedier og blogger for tiden om fremveksten av nettsteder der man kan ta høyere utdanning, ofte helt gratis. Det skjer en vanvittig vekst i såkalte MOOCs, eller massive open online courses. På World Economic Forum i Davos nylig var det en egen meget topptung paneldebatt (referert på bloggen til Harvard Business Review) om dette temaet, ledet av Thomas Friedman. Friedman skriver dette om temaet i sin egen spalte i New York Times:

"I can see a day soon where you’ll create your own college degree by taking the best online courses from the best professors from around the world — some computing from Stanford, some entrepreneurship from Wharton, some ethics from Brandeis, some literature from Edinburgh — paying only the nominal fee for the certificates of completion. It will change teaching, learning and the pathway to employment."

En av grunnen til den store oppmerksomheten er suksessen til Udaciity, en ny nettressurs der hvem som helst i hele verden kan ta kurs gratis. Udacity er grunnlagt av Sebastian Thrum, en it-gründer ved Stanford University med tysk bakgrunn, som opplevde at 160 000 mennesker meldte seg på et onlinekurs i Artificial Intelligence de tilbød på Stanford University. Nå tilbyr Udacity rundt 20 kurs og er i sterk vekst. Her er et intervju på ABC News med en av lederne i Udacity, der han beskriver det de gjør. I et interessant blogginnlegg beskriver Clay Shirky dette fenomenet, og trekker paralleller til Napster og Spotify i musikkind

"Last year, Introduction to Artificial Intelligence, an online course from Stanford taught by Peter Norvig and Sebastian Thrun, attracted 160,000 potential students, of whom 23,000 completed it, a scale that dwarfs anything possible on a physical campus. As Thrun put it, “Peter and I taught more students AI, than all AI professors in the world combined.” Seeing this, he quit and founded Udacity, an educational institution designed to offer MOOCs"

En interessant nyhet som ble omtalt på CNET nå i slutten av januar er at San Jose State University i California har valgt å tilby tre av kursene fra Udacity som en del av sitt studiepoenggivende undervisningsopplegg. Kursene tibys til $150, en langt lavere kostnad enn det man må betale for en ordinær universitetsutdanning med det samme innholdet. Kursene som tilbys er matematikk, statistikk og algebra på et grunnleggende nivå, kurs som tradisjonelt er svært populære og fører til flaskehalser fordi det ikke er plass til alle studentene, men som må gjennomføres for å komme videre. Ved å tilby det nettbasert fjerner man flaskehalsen.

Jeg vil også anbefale en analyse gjort at Nicholas Carr i september i fjor i MIT Technology Review, der han beskriver hvordan kostnadseksplosjonen i høyere utdanning presser fram innovasjon når det gjelder nettbaserte tilbud. I følge Thomas Friedmans artikkel i New York Times er det nå slik at Coursera har 2,4 millioner studenter påmeldt (men frafallet her er større enn ved ordinære universitetsutdanninger) som tar 214 ulike kurs fra 33 ulike universiteter. Nettstedet edX er i motsetning til Udacity og Coursera drevet av en non-profit organisasjon. Den ble etablert av MIT og Harvard University. Nå har også Berkeley sluttet seg til, og flere andre er på vei med sitt innhold. Foreløpig ser det ut som de tilbyr omkring 30 ulike kurs.

Hvordan kan det være slik at disse nettportalene kan tilby gratis utdanning når det samme innholdet koster massevis av penger, enten for studentene eller for skattebetalerne, når man tilbyr det på campus? Hvordan skal de egentlig tjene penger? Nå virker det ikke som forretningsmodellene er helt klare enda, men det kan virke som modellen er at det å følge kursene skal være gratis for studentene, men at de prøver å satse på tre andre inntektskilder:

For det første kan man selge innholdsmoduler inn i eksisterende universiteters poenggivende studieprogrammer, slik San Jose State University har kjøpt innhold fra Udacity. For det andre kan man også tenke seg at disse nettstedene selv blir akkreditert som studiepoengivende institusjoner. Da må man ha et system for å avholde eksamener i kontrollerbare former, og man kan ta betalt for dette. Begge disse modellene handler om at brukerne må betale mindre for innhold enn før fordi innholdet deles av mange flere, mens det investeres mer i distribusjon enn i den tradisjonelle modellen. Et norsk nettbasert universitet ville kunne gjøre det på samme måten, og hente en del av innholdet fra leverandører som Udacity og Coursera. En tredje modell er å ha et system der man formidler kontakt med studenter og data om studenter til arbeidsgivere. "Big data" er en forretningsmulighet også innen høyere utdanning.

Bill Gates var med i debatten om MOOCs i Davos og jeg synes han sa noen kloke ting om hvor langt vi har kommet og hvor mye som er igjen. Han erfaring gjør at han kan mye om samspill mellom teknologi og tjenester etter å ha lært både av store suksesser og av noen mindre vellykkede satsinger. I følge bloggen til Harvard Business Review sa Bill Gates at dette handler om å sørge for enda høyere kvalitet, og å klare dokumentere for omgivelsene at kvaliteten er der, slik at nettbaserte tjenester ikke blir sett på som mindreverdige:

"Our whole notion of 'credential', which means you went somewhere for a number of hours, needs to move to where you can prove you have the knowledge and the quality of these online courses need to improve. Over the next few years the quality will improve. 90% of these courses will be long forgotten and never viewed. Over the next five years this transformation will be phenomenal but only through a pretty brutal winnowing out process."

Den tradisjonelle universitetsmodellen der man tar utdanning på campus, og lever et studentliv sammen med nye studentvenner fra ulike deler av verden, vil helt sikkert bestå, om enn med noe større bruk av online læringsressurser laget av andre enn i dag. Universitetsutdanning på nett er ikke først og fremst et alternativ for de som har tid og råd til å være heltidsstudenter på et universitet eller en høyskole, Online læring er derimot et veldig godt tilbud for alle de som ikke har den muligheten, enten fordi de er i en jobb- eller familiesituasjon som gjør det umulig, eller fordi de bor et sted man verken har økonomiske muligheter eller fysisk tilgang til gode universiteter. Et arbeidsliv som er i rask endring og stiller stadig nye krav til kompetanse, gjør dette enda viktigere.

Det man må huske er at det ikke er noen naturlov som sier at campus-basert undervisming må holde høyere kvalitet enn andre former for læring, for eksempel med bruk av virtuelle klasserom, forelesninger og andre æringsressurser på nett. Udacity tilbyr for eksempel kurs i "Design of computer programs" med Peter Norvig som lærer. Norvig er Director of Reseach i Google. Det er vel tvilsomt at alle høyskoler i verden som setter sammen sine egne kurs i programmering klarer å toppe det. Eller hva med å ha Sebastian Thun selv som lærer i et kurs om programmering av biler som styrer seg selv? Jeg tror Bill Gates har rett i at det vil skje mye interessant de neste fem årene, og at ikke alle som er der i dag vil komme igjennom den prosessen.