En førsteminister fra Sinn Fein

Det er en smått utrolig politisk utvikling som har skjedd i Nord-Irland de siste få årene. Nord Irland ble etablert som en egen region i UK nettopp for å hindre at irske unionister skulle ta over da Irland ble selvstendig i 1922. I nord skulle lojalistiske protestanter være i flertall og styre. 

Så har årene etter vært preget av politisk uenighet, og også vold og væpnet konflikt, fordi et mindretall ikke har akseptert denne løsningen. Det politiske partiet Sinn Fein og deres militære arm IRA har nektet å godta delingen av Irland. De siste årene har bomber og terror blitt erstattet av fredelige politiske virkemidler.

Og det utrolige har skjedd at Sinn Fein nå i helgen har fått valgt sin leder Michelle O'Neill til first minister, den regionale statsministeren i Nord Irland. Sinn Fein ble det klart største partiet ved valget for to år siden, men deres motstandere nektet å akseptere noen regjering basert på valgresultatet, noe som er mulig under den spesielle avtalen om maktdeling gjelder for Nord Irland. Men nå i helgen ble det største protestantiske partiet enige om en samarbeidsregjering. Ikke fordi de er enige om Nord Irlands fremtid skal være, men fordi de vil samarbeide om skoler og sykehus og andre ting folk er opptatt av i hverdagen

Men hvordan kan en region med et eget folkevalgt organ, velge en statsminister fra et parti (og med familiemedlemmer som var aktive i IRA) som står for det motsatte av det regionen ble etablert for å ivareta. Jeg tror det har med tre ting å gjøre. 

Det ene er demografi. i den grad konflikten mellom katolikker og protestanter gir mening lenger, og for mange så gjøre den fortsatt det, så vokser den nasjonalistiske og katolske delen av befolkningen og den lojalistiske og protestantiske delen av befolkningen krymper. Det har sikkert både med fødselstall og migrasjon å gjøre, og gir en annen velgerdemografi enn før. Derfor er Sinn Fein blitt størst, og når de i tillegg framstår som fredelige, normale og relativt ansvarlige, er de valgbare. 

For det andre er det for mange ikke lenger slik at skillet mellom katolikker og protestanter gir så mye mening lenger, i hvert fall ikke som det store skillet. Andre spørsmål, økonomiske og sosiale, er viktigere. Og for den yngre og mer moderne delen av befolkningen framstår gammelt hat og historiske konflikter som en hindring for modernisering av landet. Derfor har det liberale sentrumspartiet Alliance, som var sterkt imot Brexit, blitt en modererende kraft.

Og for det tredje har forholdet mellom Irland og UK endret seg mye de siste årene. Selv om Storbritannia er langt større, har Irland vært den sterkest voksende økonomien. og fremstår som langt mer attraktivt for mange når det gjelder arbeid og fremtidsutsikter. Særlig etter Brexit er det Irland som er porten til Europa for både næringsliv og innbyggere og den ekstremt klønete britiske håndteringen av tollgrensen mellom EU og Storbritannia har skadet UKs omdømme. Betyr dette at Nord Irland vil bli en del av den Republikken Irland og bryte båndene til UK? Jeg tror ikke man skal avskrive den muligheten. Det vil helt sikkert ta tid, og noe ønske om en voldelig opptrapping er det ikke på noen side, men både demografi, økonomi og politikk kan se ut til å trekke i den retningen. 

Saoirse Ronan lærer Stephen Colbert irsk uttale

Morsomt klipp fra et av Stephen Colberts TV-program der den irske skuespillerinnen Saorsie Ronan prøver å lære han hvordan man snakker med irsk aksent,, og hvordan en del irske fornavn uttales på helt andre måter enn man skulle tro:

Miley Cyrus: Zombie

Miley Cyrus har ikke bare gitt ut nytt album, men er også hyperaktiv når det gjelder å spille inn nye coverlåter. Her er en oversikt over videoene hun har publisert på YouTube i det siste. Det er lett å like den musikalske retningen hun tar, noe jeg har vært inne på her på bloggen et par ganger før, blant annet de hun covret Blondies "Heart of Glass"

Nå har Miley Cyrus stilt opp for "Save our stages", en innsamlingsaksjon for å støtte uavhengige konsertarrangører som sliter under pandemien. I uken som gikk var det livekonsert i Los Angeles der hun blant annet spilte The Cranberries "Zombie" fra 1994.

 

Originalen til The Cranberries toppet hitlistene over hele Europa og i Australia i 1994, og ble kåret til årets låt på MTV Europe, men fikk en litt lavere plassering i UK og USA. I USA kom den sterkt tilbake med en høy listeplassering da vokalist Dolores O'Riordan døde i januar 2018, bare 46 år gammel. Dette vel er en av de mest opprockede sangene The Cranberries ga ut. Jeg synes også den kler Miley Cyrus svært godt.

Blir Irland og Nord-Irland samlet?

Hvor sannsynlig er det med et samlet Irland, at Irland blir gjenforent med Nord-Irland i overskuelig fremtid. Det er The Eonomist som denne helgen har det som tema på forsiden og i hovedlederen, og argumenterer for at temaet er langt mer aktuelt enn folk kanskje tror.

Den ene grunnen er Brexit. Befolkningen i Nord Irland stemte for å bli i EU, men tapte. Det betyr at grensen mellom republikken og Nord-Irland, som har vært åpen og nesten ikke mulig å oppdage, nå blir EUs yttergrense. Det er jobbet frem løsninger som skal redusere ulempene, men det blir ikke som før for verken personer eller varer, som har beveget seg helt fritt over grensen. En ny hard grense er ikke populært.

Den andre og betydelig mindre kjent grunn til at det skjer forandringer er demografi og identitet. Vi er vant til å tenke Irland som katolsk, mens Nord-Irland som et område som ble igjen i Storbritannia fordi flertallet, omkring 2 av 3, er protestantiske. Og betydelig mer opptatt av å flagge sin protestantiske tilhørighet enn briter ellers, som ikke er spesielt religiøse av seg. Men her har det skjedd store endringer de siste på tiårene. Katolikkene i Nord-Irland har fått langt flere barn enn protestantene, og the Economist skriver at:

"When the six counties of Northern Ireland opted out of independence in 1922, they thought they were ensuring that a part of the island would always remain under Protestant control; Protestants outnumbered Roman Catholics there by two to one. That edge has been dulled. Analysis by The Economist of the censuses of 2001 and 2011, along with results of Britain’s quarterly labour-force survey, strongly suggests that Catholics are now the single biggest confessional grouping in Northern Ireland."

Nå er det vel ikke slik at regligiøs tilhørighet alene avgjør hvor man står i ulike politiske spørsmål, heller ikke i Irland. Men det har nok stor betydning likevel om Nord-Irland fremover har en befolkning der flertallet ikke lenger er protestanter. Det ser ut til å bli spennende tider både i republikken og i Nord-Irland fremover.

Bortgjemte musikalske perler (87)

Filmen "Sid and Nancy" fra 1986, som handlet om den tragiske historien om Sid Vicious fra Sex Pistols og hans kjæreste Nancy Spungen, hadde et veldig interessant soundtrack. Det var for eksempel ikke noe musikk fremført av Sex Pistols eller Sid Vicious der. Blant de som bidro var derimot the Pogues med to  sanger, der "Haunted" var den ene av disse.

Haunted finnes i to ganske ulike versjoner, en fra 1986 og en fra 1995, som begge kom på singel-listen i UK. Og begge er vel verdt å høre. I den første versjonen, som ble brukt i filmen, er det den daværende bassisten i The Pogues Cait O'Riordan som er vokalist. I den andre versjonen om ble gitt ut på singel i 1996 er det derimot Sinéad O'Connor og Shane MacGowan som synger:

Sanger om ukedager (6): Onsdag

I denne lille serien med popsanger til alle ukedager gjenstår onsdag og torsdag. Vanskelighetsgraden øker en del, men det er heldigvis slik at pop-og rockehistorien har band med omsorg for alle ukedager. Slik som The Undertones, et flott band fra Derry i Nord-Irland, som gikk til 11. plass på hitlisten i UK i 1980 med "Wednesday Week"



For de som husker The Undertones og lurer på hvor de ble av, kan jeg fortelle at de ga ut plater mellom 1979 og 1983, og var blant de beste av veldig mange band med røtter i punk-epoken og ble bedre til å spille, og ble sjangermessig det man den gang kalte new wave, og i dag gjerne omtaler som post-punk. Men vokalisten med den særegne stemme, Feargal Sharkey, ville gjerne synge andre og roligere sanger, og The Undertones ble oppøst i 1983. Sharkey fortsatte som soloartist frem til 1991 med tre album, flere singler og brukbar suksess. Den store hitlåten hans ble"A Good Heart"  i 1985, en av åttitallets større landeplager.

St Patrick's Day

Irer over hele verden feirer St. Patrick's Day i dag, 17. mars. Og i anledning dagen er det naturligvis vanlig å lage spillelister, som denne i dagens The Sun. Det å finne irsk musikk som passer til en god fest er ikke særlig vanskelig. Men jeg tenker vel at The Irish Rover, særlig denne versjonen The Dubliners spilte inn sammen med The Pogues i 1987, alltid passer:

Anarchy in the UK

Ikke uventet handler mye av ukens The Economist om Storbritannias utmelding av EU. Nå som alvoret gradvis synker inn har nok enda flere blitt oppmerksomme på at det kommer til å bli ganske krevende å utforme nye spilleregler. Med i dette bildet hører en del negative konsekvenser den britiske utmeldingen påfører andre land, som for eksempel hvordan man skal håndtere grensepasseringer mellom Irland og Nord-Irland.

Men de aller største utfordringene, i hvert fall på kort sikt, er hos Storbritannias politikere som nå må bestemme seg for hva slags forhold de egentlig skal ha til EU. Og før de kommer i gang med forhandlinger må de ha en statsminister som kan forhandle en ny avtale. Hvor vanskelig denne jobben kommer til å bli er tema for The Economists lederartikkel "Adrift", der de peker på at utgangspunktet er omtrent det vanskeligst tenkelige med tanke på de mange uansvarlige løftene som kom fra brexit-tilhengerne om hvordan man etter en utmelding skulle få alle fordelene ved adgang til EUs indre marked, men ingen av ulempene. Hinsides det som er realistisk politikk:

"Fixing the mess will be an urgent task for the prime minister. Who should that be? Tory party members, who have the final say, may favour one of the victorious Leave campaigners, a mediocre bunch who have disgraced themselves during the campaign: lying about inflated budget payments and phantom Turkish migrants, before vanishing after the vote when the Brexit hit the fan. None of them would make a worthy prime minister. And yet the very falseness of the prospectus they flogged may be their best qualification for the job. Britain’s next leader must explain to 17m voters that the illusion they were promised—all the EU’s benefits with none of its obligations—does not exist. Only when the authors of the Brexit fantasy themselves return from Brussels without this magical deal might Leave voters accept that a compromise is necessary".

The Economist har også en egen briefing om Brexit der de går litt dypere ned i noen temaer, blant annet om hvordan man går frem rent praktisk for å gjennomføre en utmelding og samtidig ordner et nytt avtalemessig forhold til EU. Den artikkelen heter "Article 50 ways to leave you lover" og understreker at mens artikkel 50-forhandlingene skal handle om en ordnet utmelding, må det så parallelt som mulig forhandles om hvordan både handelspolitikk og en rekke andre relasjoner mellom EU og Storbritannia skal håndteres i fremtiden, Her eksisterer det ingen oppskrift på hvordan ting skal gjøres: The Economist skisserer tre alternativer for UK, der en EØS-konstruksjon slik Norge har er en mulighet, men ikke spesielt sannsynlig i og med at brexit-valgkampen handlet mye om å få redusert arbeidsinnvandringen. EU er krystallklare på at fri bevegelse av arbeidskraft er helt avgjørende for å få være del av det indre markedet:

"If not Norway (or Norway-lite), there are only two other options: a Canada-type free-trade deal, which would eliminate most tariffs on goods; or normal World Trade Organisation rules. Either would take time, not least because, since Brussels has taken care of trade negotiations since 1974, Whitehall lacks experience. Neither would cover most services (including, crucially, financial services). In either case banks in London could well lose many of the “passporting” rights that let them trade across the EU—much to the delight of rivals in Paris and Frankfurt."

En egen artikkel tar for seg utfordringene den nord-irske fredsavtalen og grensen mellom Irland og Nord-Irland kan komme opp i hvis når Irland skal fortsette som medlem i EU, mens Nord-Irland skal være utenfor. Et av mange nye problemer den britiske folkeavstemningen har påført andre land, og som må løses på en eller annen måte i tiden som kommer.

Også land utenfor EU kan risikere å føle konsekvensene av britenes nei, for eksempel andre land som forhandler med EU om ulike avtaler. Britenes nei fører, ikke uventet, til at EU tydeliggjør at de vil være konsekvente når det gjelder balansen mellom fordelene ved markedsadgang og forpliktelsene man må påta seg. The Guardian skrev på søndag om at "EU tells Swiss no single market access if no free movement of citizens". Ytterligere et eksempel på at ganske mye blir påvirket. Og at flere ting leave-tilhengerne påstod var skremselspropaganda fra ja-siden viste seg å være høyst reelle problemer.

14 britiske dialekter på 84 sekunder

Jeg kom over denne videoen på nettstedet Open Culture der Andrew Jack demonstrerer 14 ulike dialekter fra de britiske øyene. Det gjør han i løpet av de 84 sekundene videoen varer . Han er en såkalt "dialect coach", hvilket jeg antar betyr at han veileder skuespillere og andre som har et behov for å lære en ny dialekt.



Noen vil helt sikkert savne noen dialekter, for ikke alt er med blant de 14 utvalgte. I kommentarfeltet på YouTube ser det særlig ut som en del savner Newcastle og nord-øst England. The Midlands kommer også litt dårlig ut, men dette kan jo rettes når hvis noen prøver seg på en ny og utvidet versjon.

Ikke fullt så irsk som man skulle tro

17. mars er St. Patricks day, som feires verden over av 70 millioner med irske aner og millioner av andre som liker å feire sammen med irer. Noe som betyr at et betydelig antall mennesker kler seg i grønne klær og drikker Guinness øl, det kanskje fremste symbolet på alt som er irsk. Men hvor irsk er egentlig Guinness?

Svaret The Economists gir på sin blogg på sitt kjetterske spørsmål er at Guinness ikke er fult så irsk som vi liker å tro. Arthur Guinness som åpnet sitt bryggeri i Dublin i 1759 var langt ifra noen irsk patriot:

"He was a committed unionist and opponent of Irish nationalism, who before the Irish Rebellion of 1798 was even accused of spying for the British authorities. His descendants continued passionately to support unionism.(...). The company was alleged to have lent men and equipment to the British army to help crush Irish rebels during the Easter Rising of 1916, afterwards firing members of staff whom it believed to have Irish-nationalist sympathies."

Hovedkontoret til morselskapet, som i dag heter Diageo, har ligget i London siden 1932, og i følge The Economist vurderte selskapet helt seriøst å rebrande ølet sitt til å være et engelsk øl tidlig på 80-tallet da uroen og terroraksjonene i Nord Irland nådde et høydepunkt og det var et poeng å ikke være assosiert med irske verdier. På 90-tallet da det ble det fredeligere i nord og irsk kultur og musikk erobret verden, snudde selskapet seg rundt og gjorde den irske tilknytningen til et positivt hovedpoeng i markedsføringen. 

Man må jo si at det har vært en suksess. Og jeg vil tro at de fleste som har vært i Dublin som turister de siste årene har besøkt The Guinness Storehouse i St James Gate Brewery, der Guinness har blitt brygget siden starten i 1759 . Der er det et stort og flott museum som ble åpnet i 2000, med utstillinger, spisesteder og butikk, som har bidratt til at ingen i dag er i tvil om at Guinness er noe av det mest irske som finnes. Til tross for en historie som er litt mer sammensatt.

In Dublin's Fair City...

Molly Malone i Grafton Street, Dublin

Jeg hadde ikke vært i Dublin på over 30 år, tross en bra dose irske gener som jeg har fått med meg fra min fars bestemor. I helgen var jeg på turistbesøk der sammen med Lisa, etter at hun fant ut at et par dager i Dublin måtte være den perfekte julegave til meg, med rikelig mulighet til å drikke Guinness, lete etter Bono og spise Irish Stew og Full Irish Breakfast.

Dublin er faktisk en helt perfekt europeisk by å dra til for en langhelg. Byen er oversiktlig og lett å ta seg fram i, og ikke alt for langt unna Norge, like enkelt som å dra til København, Berlin eller Amsterdam. Denne helgen var det for sikkerhets skyld både viktig landskamp mot England i rugby og stor demonstrasjon mot regjeringens krisetiltak med anslagsvis 100 000 deltagere, men ingen av delene skapte store praktiske problemer.

Irene er fredelige folk som ikke liker å lage problemer for andre selv om de demonstrerer. Akkurat hvor lite problemer irene lager, og hvorfor det ikke er gatekamper og branner i Dublin sentrum, slik det er lenger sør i Europa, skrev Michael Lewis en svært leseverdig artikkel om i Vanity Fair i mars 2011. Den het Why Irish Eyes are Crying, og er fortsatt verdt å lese.

Hva gjør man så når man har bestemt seg for å dra til Dublin? Det er naturligvis et hav av muligheter når det gjelder ulike opplevelser, men jeg fant ut at det i hvert fall er tre grunnleggende ting man bør få med seg:

Det første man kan gjøre er å kjøpe billett til de toetasjes turistbussene som kjører i en stor ring rundt Dublin sentrum. Bussene passerer hvert 10-15 minutt, og man kan gå av etter behov og ta en senere buss videre. En billett varer i to dager og bussjåførene er gode turistguider som forteller om det man ser på veien og har masse morsomme fortellinger. Man må velge mellom et selskap som kjører grønne busser og et annet med røde busser, men de har omtrent de samme holdeplassene og den samme ruten.

Bor man slik at man må supplere med annet transportmiddel er det i så fall veldig praktisk å bo i nærheten av den nye bybanen i Dublin, The Luas, som ble åpnet i 2004. Dublin har overraskende lite skinnegående kollektivtransport til å være en by på over en million innbyggere, men Luas har i hvert fall to linjer som bidrar til å løse noe av problemet. Merkelig nok er det ikke forbindelse mellom den den røde linjen  som går øst-vest og den grønne linjen som går sørover. Det tar omkring 15 minutter å gå mellom de to linjene, omtrent som situasjonen i Oslo før Stortinget stasjon (som da het Sentrum stasjon) åpnet i 1977. Men nå er det igangsatt byggearbeider som skal forbinde de to banene.

Det andre man må gjøre er å besøke The Guinness Storehouse. Dette bryggeriet ved St James Gate, midt i Dublin på sørsiden av elven, har produsert øl sammenhengende siden 1759. Bryggeriet har også et flott museum som er verdt et besøk, der man både kan lære om råvarene, studere produksjonsprosesser og se på hvordan Guinness har brukt produktdesign og reklame aktivt for å skape interesse for produktet. Og på toppen av bryggeriet ligger The Gravitiy Bar, der man får Dublins beste utsikt og en stor Guinness-øl som er inkludert i billetten.

En tredje ting man bør gjøre er å besøke Temple Bar, Dublins fremste kultur- og underholdningsdistrikt, rett sør for elven Liffey. Temple Bar ligger rett ved siden av Trinity College, som er et av verdens eldste universiteter, grunnlagt i 1592, og studentene setter sitt preg på byen når universitetet ligger midt i sentrum. Temple Bar var opprinnelig en eiendom som tilhørte ledelsen ved Trinity College, men området hadde forfalt en del da det på 1990-tallet ble del av et byutviklingsprosjekt som i tillegg til  å skape en hyggelig og levende bydel, med restauranter og barer, også skulle samle ulike kunst- og kulturinstitusjoner.

Og når man er i Temple Bar kan man ta turen bort til Irlands mest kjente statue, av Molly Malone og hennes trillebår, som står i Grafton Street, rett sør for hovedinngangen til Trinity College. Bono så vi derimot ikke noe til.

Bortgjemte musikalske perler (10)

Siden den kom i 1987 har det vært omtrent umulig å ikke høre Fairytale of New York i løpet av julen. Og de fleste er vel også klar over at det er The Pogues og Kirsty MacColl som fremfører sangen sammen. Kirsty MacColl deltok på en del konserter sammen med The Pogues, men dette er faktisk den eneste sangen hun er med på som finnes på noe album The Pogues har gitt ut. I tillegg er det et par sanger på Kirsty MacColls utgivelser, blant annet en på albumet Electric Landlady der The Pogues er med.

Men det finnes en glimrende sang til med Kirsty MacColl og The Pogues, med en tilhørende musikkvideo. Sangen er egentlig to sanger som heter Miss Otis Regrets og Just One of Those Things, og kom ut i 1990:

De to sangene er skrevet av Cole Porter på 1930-tallet. Innspillingen er del av et album som kom ut i 1990 og het Red Hot + Blue, der hele albumet bestod av coverversjoner av Cole Porter-sanger gjort av ulike artister. Albumet var den første store internasjonale kampanjen der artister stilte opp for å samle inn penger for å bekjempe AIDS, og var først i en serie med flere konseptalbum. På dette albumet, som solgte over en million eksemplarer, var det også med andre kjente artister som U2, Tom Waits, David Byrne, Sinead O'Connor og Iggy Pop. 

En viktig del av konseptet var å få kjente filmregissører til å lage hver sin musikkvideo til sangene på albumet (Wim Wenders laget video til U2s bidrag), som så ble sendt som klipp i et eget TV-program i USA. Jeg har ikke undersøkt så grundig, men jeg vil tro at noen av disse klippene kan spores opp på YouTube. Jeg ser at man også kan kjøpe en DVD-versjon av videoene på Red Hot + Blue hos Platekompaniet. Denne må være en litt senere utgivelse, for i 1990 var verden fortsatt flere år unna DVD-plater og -spillere.

Vil man bare ha The Pogues bidrag, Miss Otis Regrets/Just One of Those Things, i lydversjon får man tak i den på den store samleboksen "Just Look Them Straigt in the Eye and Say... Poguemahone", som jeg blogget om her for tre år siden. Der er også de andre sangene The Pogues spilte inn sammen med Kirsty MacColl, bortgjemt blant litt av hvert av coverlåter, restmateriale og rariteter.

St. Patrick's Day i USA

17. mars feires St. Patrick's Day i Irland, USA, Canada, UK, Australia og Argentina og diverse andre steder i verden der folk føler en mer eller mindre tett kontakt med sitt irske opphav. Dagen handler i all hovedsak om å kle seg i grønne klær, se på en parade, spise, drikke og ha det hyggelig. Og i USA er feiringen blitt mye større enn den er i Irland. Bloomberg.com skriver i dag:

"For many Americans, St. Patrick's Day means wearing green, watching a parade and eating corned beef, followed by a pint or two of Guinness beer. The day -- a religious remembrance of the patron saint's death in the fifth century -- is celebrated by Ireland's nearly 5 million citizens, but with much less fanfare than it is by the nearly 37 million Americans who are of Irish descent, according to Archives.com."

I New York har de feiret St Patrick's Day på denne måten helt siden 1762 og i dag masjerer det omkring 200 000 i selve paraden, den største sivile paraden i verden. Også i andre store byer i USA med stor irsk befolkning, som Boston, Chicago (som farger elven grønn), San Fransisco og New Orleans er et mye fest og moro. God reklame for Irland er dette også, omlag en million nordamerikanske turister besøker Irland hvert år og de legger igjen nesten en milliard dollar der.

Bloomberg,com har sett litt på hvor stor denne feiringen er i økonomiske termer i USA i forhold til andre store markeringer og feiringer. De har komme frem til at St Patrick's Day er er stort, men et stykke bak Valentine's Day der forbruket er på $17,6 milliarder og Halloween der det brukes $6,9 milliarder. Forbruket i forbindelse med St Patrick's Day er på $4,5 milliarder.

Det er heller ikke bare de største amerikanske byene som nyter godt av denne festen. Også en del mellomstore og mindre byer i USA er kjent for å ha bra parader og trekker til seg turister fra hele verden som vil drikke Guinness og feste. Bloomberg og Wikipedias oppslag om St Patrick's Day i USA nevner byer som Savannah, Georgia, Holyoke, Massachusetts,  Pearl River, New York og Scranton Pennsylvania, steder det helt sikkert er morsomt å besøke 17. mars.

Boomerang - Michael Lewis

Michael Lewis har gitt ut en ny bok og begynner innledningen med å skrive at:

This book began accidentally, while I was at work on another book, about Wall Street and the 2008 U.S. financial disaster. I'd become interested in a tiny handful of investors who had made their fortunes from the collapse of the subprime mortgage market."

Den andre boken ble til The Big Short, en beretningen om noen personer som forstod galskapen i boligboblen i USA og klarte å tjene masse penger på å gå motstrøms og kjøpe forsikringer mot at lånene ikke ville bli betalt tilbake. I arbeidet med den fortellingen oppdaget Lewis at det ikke bare var private boliglånskunder som kunne true bankene og hele finanssystemet vårt. Også hele land som hadde lånt mye mer penger enn de noen gang ville klare å betale tilbake var i ferd med å bli store potensielle tapsbomber.

Boomerang - Travels in the new third world er en reiseskildring der Michael Lewis besøker landene som er sentrale i dagens finanskrise, Island, Irland, Hellas, Tyskland og California, og prøver å finne ut hva det er med ved de ulike landenes nasjonale karaktertrekk som gjør at de har havnet i de situasjonen de er i nå. Denne jakten på lands innerste sjel er velskrevet og fascinerende, men det er naturligvis en viss risiko her for grove overforenklinger. Lewis har stor sans for det absurde, og når han går på leting etter gjørmebryting i Hamburg er han nok i ytterkanten av det som er relevant for finanskrisen, men han har uansett en herlig beskrivelse av hvorfor tyskeres fullstendige tillit til regler og retningslinjer har ført til at tyske banker er blant dem som har tapt mest penger under finanskrisen.

Ellers er Lewis på besøk hos fiskere på Island, i munkekloster i Hellas og på sykkeltur med Arnold Schwarzenegger i Santa Monica, der han er opptatt av å finne ut hvordan det politiske systemet gjør at det er lett å skaffe flertall for økte offentlige utgifter, men en valgordning og et konstitusjonelt rammeverk som gjør det omtrent helt umulig å vedta reduserte kostnader eller økte skatter. Artiklen om Island var på trykk i Vanity Fair i april 2009, de øvrige er skrevet i løpet av det siste året. "It's the Economy, Dummkopf!" om Tyskland er oppdatert fram til diskusjonene i EU sommer, og kan leses på nettet i septemberutgaven i Vanity Fair.

Michael Lewis er den fremste historiefortelleren om finanskrisen. Han tar ikke mål av seg til å beskrive det store makroøkonomiske bildet, eller verden sett fra EU eller IMF. Det han er opptatt av å formidle er hvordan landene kom inn i disse problemene, og at det er noen lokale særtrekk i hvert enkelt land som bidrar til å forklare dette. Det gjør også at veien ut av krisen ikke er helt enkelt heller. Hvordan skal man for eksempel få grekere til å begynne å betale skatt?:

"The problem wasn't the law - there was a law on the books that made it a jailable offense to cheat the government out of more than 150 000 euros - but it's enforcement. "If the law was enforced", the tax collector said, "every doctor in Greece would be in jail". I laughed, and he gave me a stare. "I am completely serious". One reason no one is ever prosecuted - exept for the fact that prosecution would seem arbitary, as everyone is doing it - is that Greek courts take up to fifteen years to resolve tax cases. The one who does not want to pay, and who gets caught, just goes to court."

Boken i løpet av de siste dagene anmeldt i blant annet New York Times, Financial Times og Forbes.

There's no one as Irish as Barack Obama

Da har etter hvert Barack Obama ankommet et hardt prøvet Irland i dag og han har vært i Dublin og har møtt blant annet Irlands president Mary McAleese og den ferske statsministeren Enda Kenny i formiddag. Men turens høydepunkt er naturligvis besøket i Moneygall, den lille landsbyen der Barack Obamas great-great-great grandfather på morssiden, Falmouth Kearney, bodde før han utvandret til USA i 1850. Obamas irske røtter er udødeliggjort av The Corrigan Brothers i sangen "Theres no one as Irish as Barack O'Bama", er i en animert videoversjon:



Teksten går blant annet slik:

O’Leary, O’Reilly, O’Hare and O’Hara
There’s no one as Irish as Barack O’Bama
You don’t believe me, I hear you say
But Barack’s as Irish, as was JFK 

Det er også laget en nyere versjon av sangen i forkant av Obamas besøk i Moneygall , en "Welcome Home President Barack O'Bama"-versjon, der innbyggerne i Moneygall deltar i videoen og man kan se den lille landsbyen. 

Michael Lewis om Irlands fall

Det spesielle med Irland er at det gikk fra å være et veldig fattig land, og var det veldig lenge, til plutselig å bli det rikeste landet i EU, uten å rekke å være et middels land. Og så gikk det helt galt i 2008 i forbindelse med finanskrisen. Det er denne forbløffende opp- og nedturen i Irland Michael Lewis har tatt for seg i en artikkel i Vanity Fair, der han sier dette om det spesielle med den irske varianten av finanskrise:

"Ireland’s financial disaster shared some things with Iceland’s. It was created by the sort of men who ignore their wives’ suggestions that maybe they should stop and ask for directions, for instance. But while Icelandic males used foreign money to conquer foreign places—trophy companies in Britain, chunks of Scandinavia—the Irish male used foreign money to conquer Ireland. Left alone in a dark room with a pile of money, the Irish decided what they really wanted to do with it was to buy Ireland. From one another."

Den irske oppturen var spektakulær. Fra å være et konstant utvandringsland, av åtte millioner innbyggere dro en og en halv til USA og en million døde av sult på 1840-tallet, snudde plutselig strømmen etter årtusenskiftet. Irland fikk netto innvandring fra UK. Og av en million polakker som dro for å finne arbeid andre steder da Polen ble EU-medlem var 250 000 i lille Irland. Jeg husker jeg diskuterte dette irske mirakelet med Grete Faremo, rundt 2007 da hun var styreleder i Abelia. Hun hadde mye med Irland å gjøre gjennom Microsoft, men hun kunne ikke forstå tallet på 60 000 hun hadde hørt om antall nye boliger som ble bygget i Irland årlig, og spurte meg om jeg visste hvor mange boliger som ble bygget hvert år i Norge. Jeg svarte at jeg trodde det ble bygget litt over 30 000 nye boliger i året i Norge, et skummelt høyt tall i norsk sammenheng og et tegn på toppen av en høykonjunktur. Men at Irland med færre innbyggere enn Norge skulle bygge dobbelt så mange nye boliger virket veldig rart. Noe måtte være helt feil. Det er akkurat dette Michael Lewis beskriver i artikkelen sin:

"...more than a fifth of the Irish workforce was employed building houses. The Irish construction industry had swollen to become nearly a quarter of the country’s G.D.P.—compared with less than 10 percent in a normal economy—and Ireland was building half as many new houses a year as the United Kingdom, which had almost 15 times as many people to house. He learned that since 1994 the average price for a Dublin home had risen more than 500 percent."

Irlands problemer er på langt nær over. Nå er det nettopp valgt en ny regjering som skal gå løs på dem, mange sliter med å forstå hvorfor den forrige regjeringen fikk lov til å sitte så lenge. Kanskje har Michael Lewis rett i at dette grunnleggende sett handler om at irene helst ikke vil snakke om sine problemer.

"Two things strike every Irish person when he comes to America, Irish friends tell me: the vastness of the country, and the seemingly endless desire of its people to talk about their personal problems. Two things strike an American when he comes to Ireland: how small it is and how tight-lipped. An Irish person with a personal problem takes it into a hole with him, like a squirrel with a nut before winter."

Det er etter hvert blitt en slags trilogi fra Michaeal Lewis om finanskriseland i Vanity Fair som begynte med en fantastisk fortelling om Island kalt Wall Street on the Tundra (som jeg blogget om for to år siden). Så kom en artikkel om den greske gjeldskrisen kalt Beware of Greeks Bearing Bonds. Og nå er det Irland og When Irish Eyes Are Crying. Svært leseverdig alt sammen, noe for øvrig Lewis sine bøker om finans også er.