Regjeringens plan for Norge 2025-29

Regjeringen har lagt frem en plan. Og brått er det blitt politisk moteriktig å snakke om omstilling, reformer og avbyråkratisering igjen. Det skal effektiviseres og fanges tidstyver. Detaljstyringen skal bli mindre, og gjennomføringskraften og fleksibilite større. Og alt dette er naturligvis veldig bra. 

Problemet er at det er lett å si det, men vanskelig å få til i praksis. Det krever mye mer enn en liste over politiske ambisjoner og en formulering av noen tiltak. Det skal gjøres også, og utfordringen er å utvikle en ledelse, en kultur og en organisasjon som vil ha omstilling og som skaper nødvendig sammenheng mellom utredning, beslutning og gjennomføring av politikken.

Reverseringen er reversert

Etter nesten fire år med reverseringer, var det tidligere i år ut med Trygve og Senterpartiet, inn med Jens og samfunnsøkonomiske lønnsomhetsberegninger, og plutselig skal det gjennomføres "reformer" og "prosjekter" som er begrunnet med norsk konkurranseevne og offetnlig sektors langsktige økonomiske bærekraft. Trontalen var preget av dette budskapet. Departementens nye felles strategi er preget av dette. Og nå har det også kommet et regjeringsprogram, "Regjeringens plan for Norge 2025-29" som er gjennomsyret av denne forståelsen.

Planen er dessuten en interessant nyskaping innen politiske dokumenter. Flerpartiregjeringer har laget seg omfattende kataloger av tiltak samarbeidspartiene er blitt enige om at skal gjennomføre i fireårsperioden. Det begynte med Lysebu-plattformen som kom i 1981. I 2001 laget de borgerlige partiene "Sem-plattformen". Den første rødgrønne regjeringen som satt i 8 år fra 2005 hadde "Soria Moria 1 og 2", og Ernas regjering styrte først på "Sundvolden-plattformen" og deretter "Jeløya" og "Granavolden" mens AP/SP fra 2021 hadde "Hurdal-plattformen". 

Mens flerpartiregjeringer har måttet forhandle slike omfattende og komplekse kataloger av flere hundre tiltak for å i det hele tatt komme i gang med jobben, har tradisjonen vært at ettpartiregjeringer ikke har hatt noen egen plattform. De har jo gått til valg på et partiprogram, og sentralstyret og stortingsgruppen har kunnet justere kursen underveis. Utfordringen deres med å få flertall for saker i Stortinget har vært der uansett, men man er mer fleksibel i prioriteringene når man ikke må forhandle i forkant. Ulempen er at man ikke kan måle resultater når man ikke har noen mål.

Prosjektkatalog i stedet for tiltakskatalog

Den nye "Regjeringens plan for Norge 2025-29" er sånn sett en interessant nyskaping ved at den er en mellomting mellom å love ingenting og å ha en katalog med flere hundre løfter om hva man skal gjennmføre. I stedet for å ha en katalog der man detajert beskriver tiltak før man utreder hvilket problem som skal løses, er dette dokumentet mer opptatt av å peke ut retning enn av å beskrive detaljerte løsninger. Det bruker heller ikke begrepet "tiltak", men omtaler politikk som områder, som det er fem av, og tilhørende "prosjekter", som det er 26 av i dette dokumentet

"Mens tidligere regjeringsplattformer gjerne inneholder rundt 1000 enkelttiltak, inneholder Regjeringens plan for Norge 26 prosjekter fordelt på fem områder:

• Trygghet for økonomien, der prosjektene blant annet er at folk skal få bedre råd, bygging av 130 000 nye boliger og fornying, forsterking og forbedring av offentlig sektor.
• Trygghet for arbeids- og næringslivet, der prosjektene blant annet er å styrke konkurransekraften, utvikle en skattereform for fremtiden og forberede Norge på vei mot lavutslipp.
• Trygghet for barn og unge, der prosjektene blant annet er mer og bedre læring i skolen, bedre skjermbalanse og bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet.
• Trygghet for helsa, der prosjektene blant annet er raskere helsehjelp, eldreløftet og en helsereform for fremtiden.
• Trygghet for landet, der prosjektene blant annet er rask styrking av forsvarsevnen, et mer motstandsdyktig Norge og en kontrollert, rettferdig bærekraftig innvandringspolitikk."

Hva er nytt?

Jeg har sans for dette grepet der man på en overordnet og kortfattet måte beskriver ambisjoner og hovedretninger i politikken, og særlig hvis man er i stand til å løfte frem og prioritere problemstillinger som både er de største og viktigst i seg selv, og samtidig er slik at de går på tvers av sektorer, nivåer og budsjettansvar, slik at de krever en særlig oppmeksomhet fra toppen. Da gir det også mening å beskrive dem som prosjekter og ikke bare vanlig styring og ledelse i sektorene.

Gjør den nye planen for Norge dette? Og hva er den nye politikken regjeringen står for? Er den nye retningen merkbart forskjelling fra den revereringspolitikken som preget forrige fireårsperiode? Er det slik at urealitstiske løfter er tatt bort? Er det slik at man skal jobbe med de 26 "prosjektene" på en slik måte at det tilføres en nødvendig gjennomføringsevne? 

Her synes jeg dokumentet er litt blandet, men det fine med dette korte og spissede formatet er i hvert fall at det er mye lettere å finne fram til og diskutere om retningen er riktig. På noen områder er det helt åpenbart skjedd en forandring i problembeskrivelse og politisk retning:

• Helse er aller mest tydelig når det gjelder nytekning. Det er ikke et ord om "velferdsprofitører", tvert imot er det fritt sykehusvalg for innbyggerne og samarbeid med private som gjelder. Alle de fire "prosjektene" her handler om mer effektiv og målrettet ressursbruk. Rask helsehjelp skal ikke bare hjelpe den enkelte innbygger, men også sørge for at folk kommer raskere tilbake i jobb, fordi det er bra for økonomien,. Flere eldre skal bo hjemme lenger, både fordi det er bra for den enkelte, men også for økonomien. Det skal utprøves en ordning med "kommunal nettlege" som på sikt vil kunne gjøre at retten til fastlege i praksis blir omgjort til retten til en digital legetjeneste.
• Fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Også her er retorikken snudd på hodet. Punktet er tatt inn under området "trykkhet for økonomien" og formuleringene er forbløffende like det Solberg-regjeringen presenterte etter 2013, inkludert "fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver", mer tillit og mindre detaljstyring og "færre og tydeligere mål". I stedet for at en såkalt tillitsreform der tillit er noe man kan reformere seg frem til, er det nå slik at hensynet til økonomien og samfunnet rundt er begrunnlelsene for å effektivisere offentlig sektor, eller som planen sier :"Regjeringen vi sikre best mulig bruk av samfunnets ressurser, og legge til rette for produktivitetsvekst, sterkere velferd og økt velstand". 
• Samfunnssikkerhet og kriminalitetsbekjempelse. Mens forsvarssektoren har fått et stort løft i budsjettene, har det ikke vært en like tydelig prioritering av andre tiltak for å øke sikkerheten. Nå skal det lages en langtidsplan for sivil beredskap, og arbeidet med å sikre kritisk undersjøisk infrastruktur nevnes helt spesielt. Det sies også at investeringer i kvanteknologi, forsvarsteknologi og undervannsteknologi blir helt sentrale innsatsområder. Når det gjelder politiet er det ikke flere lensmannskontorer og passkontorer som er nevnt,  men evnen til å bekjempe organiserte kriminelle nettverk og så slå ned på ungdomskriminalitet. Innvandringspolitikken skal bli strengere.
• Teknologioptimisme. Selv om kunnskapsministeren kjører sin kampanje mot "skjermbruk", og det er mindre optimisme i markedene rundt KI, ser regjeringen som helhet ut til å ha tro på teknologiens skaper muligheter på mange områder. Det er et eget punkt om å legge til rette for bruk av kunstig intelligens gjennom rammebetingelser og infrastruktur. Og, som nevnt, slås det fast at teknologi har en sentral rolle når det gjelder å løse de store utfordringene innenfor helse, forsvar og beredskap. 

Hva er borte?

Så er det selvfølgelig noe som ikke er med i en slik plan, som ville vært med for noen år siden, men ikke er like viktig nå, og det er noe som er med, men der det ikke er helt klart hva man egentlig skal gjøre for å nå målet.

I kategorien ting som er blitt borte er hele samferdselspolitikken, og regjeringen nøyer seg med å si at "Vi skal ta vare på den transporinfrastrukturen vi har, utbedre den der vi kan, og bygge nytt der vi må". Ikke veldig framoverlent, med andre ord. Og når det gjelder "aktiv næringspolitikk" tror jeg den må ha avgått ved døden. Det er ingen antydning om flere statlige subsidier til grønne eller andre næringer som er spesielt ønsket.

Også den mer generelle klimapolitiken er svær dempet i denne planen. Vi skal selvfølgelig samarbeide tett med EU om å nå klimamålene, og også bidra til klimagassreguksjoner i andre land gjennom kjøp av klimakvoter, men det er ingen nye mål. Nå er formuleringen at "I 2026 vil vi blant annet legge frem en plan for hvordan Norge skal nå det nye Paris-målet for 2035", altså det nye målet Stortinget med et knapt flertall fastsatte før sommeren, og som det kanskje ikke er flertall for i Stortinget lenger.

Av andre ting som er borte, eller i hvert fall betydelig neddempet, er beskrivelser av kommunesektorens utfordringer med å løse problemer som følger av demografiendringene, med høyere utgifter og lavere inntekter enn før. Det blir spennende å se hvordan regjeringen velger å følge opp Kommunekommisjonens innstilling, der første del er rett rundt hjørnet, og helsereformutvalget, som kommer til å peke på noen smertefulle veivalg og prioriteringer som må gjøres.

Hva er umulig å få til?

Det er også en litt merkelig holdning til utviklingen i verdiskapingen i næringlivet. Holdningen er at nå går alt så mye bedre enn før i næringslivet fordi kjøpekraften er på vei opp, og i noen bransjer investeres det mye. Jeg tror dessverre ikke det står så bra til norsk næringliv generelt som denne planen påstår. Det er både knapphet på arbeidkraft og for mange som står utenfor arbeislivet, og på noen områder, som i den store og arbeidskraftsintensive byggenæringen, er aktivitetsnivået langt under normalen. 

Målet om 130 000 boliger innen 2030 er derfor en fantasi. Det forhindrer ikke at tiltak for å forenkle og digitalisere plan- og byggeprosesser, og redusere byggekostnader, er viktige, men i dag ligger igangsetteingstakten for nye boliger på omkring halvparten av det nivået det bør være. Og dette bidrar også til at målet om 150 000 flere i jobb er urealistisk. Arbeidsledigheten vil sannsynligvis gå opp, ikke ned, til tross for at etterspørselen etter arbeidskraft og kompetanse er stor på flere områder, og særlig innen helse og omsorg. Men rammebetingelsene for investorer, gründere og engasjerte fagfolk som vil starte og bygge nytt næringsliv i Norge er, for å si det forsiktig, svært mangelfulle. Planen gjør ingenting for å 

En ny måte å jobbe på?

Krever denne type tverrsektorielle og komplekse utfordrninger noen nye måter å styre, lede, samarbeide og gjennomføre på? Og også noen nye og bedre verktøy i verktøykassen når man skal utrede og sortere ut hva slags problem man skal løse, når man skal lage et godt beslutningsgrunnlag for beslutningene, når man ikke vet hvilke tiltak som virker, og må teste ut noe først, og når man skal sette sammen organisasjonen som skal gjennomføre omstillingen, på tvers av sektorer og nivåer.

Det står ikke noe om dette i selve strategien, men i talen statsminsteren holdt da han presenterte strategien er det noen veldig interessante formuleringer om at vi ikke er rigget godt nok for gjennomføring av denne type "prosjekter":

"Når verden skifter så raskt som vi har sett, må politikken også kunne skifte gir. Derfor fornyer vi nå måten regjeringen og departementene arbeider på.(...) Nå blir det større prosjekter – og færre enkelttiltak. Regjeringens plan for Norge har 10 prosent av størrelsen til en vanlig regjeringsplattform.

Vi forlater de omfattende katalogene med hundrevis av punkter som fordeles på sektordepartementene. I stedet går vi over til noen større utviklingsprosjekter, som skal gjennomføres på tvers av departementene. Folk lever ikke livene sine i siloer – og derfor må staten bli enda bedre til å komme seg opp av siloer og sektorer. Det blir lettere å jobbe på tvers – nå som de fleste departementene igjen samles i regjeringskvartalet. Og som dere vil se av prosjektene: De handler ikke om å legge frem flest mulig strategier, handlingsplaner og stortingsmeldinger."

Dette er gode erkjennelse, men hva vil det si i praksis å fornye måten regjeringen og departementene arbeider på? Hvordan organiserer man seg på en måte der man både utreder, beslutter, og ikke minst gjennomfører, på tvers av siloene i staten? Hvordan ser verktøykassen og virkemidlene ut som støtter ledere og medarbeidere som skal jobbe på andre måter enn før? Hvordan ser budsjettprosessen ut som skal lede fram til bedre besluninger på tvers? Hvordan bygger man nødvendig kompetanse og ledelse i et system som er vant til å jobbe i hver sine siloer, og skal venne seg til en annen endringstakt og en annen måte å forholde seg til andre?

Det blir spennende tider i Digdir og i DFØ, etatene som kanskje aller mest må være et kompetent og dyktig støtteapparat for statsforvaltningen og de offentlige tjenesteleverandørene som skal jobbe på nye måter. Men det holder ikke å ha noen digitale plattformer og noen tverrgående etater som kan jobbe på nye måter, mens andre holder på som før. Dersom vi skal få til det statsministren sier må alle tjenesteleverandørene og direktoratene må bli flinkere til å jobbe mer tverrsektorielt, mer brukerorientert og med høyere endringstakt enn vi er vant til, og de som sitter på toppen, regjeringen, Stortinget og departementene, må tåle at det skjer og til og med legge til rette for det. Kanskje det blir det aller største problemet.