mandag 11. februar 2013

Pavene som abdiserte

Det at en pave går frivillig, slik Benedikt XVI i dag kunngjorde at han vil gjøre, er såpass uvanlig at det ikke er rart at folk både i og utenfor den katolske kirken er veldig overrasket. I løpet av de nesten 2000 årene som har gått siden apostelen Peter i følge katolsk tradisjon ble den første biskopen i Roma og ble utstyrt med nøklene til himmelen, har bare noen ytterst få paver abdisert.

I følge Catholic Encyclopedia utgitt i 1907-12 var det slik at pave Pontian I (230-35) gikk av etter å ha blitt tatt til fange av den romerske keiseren og sendt til gruvene på Sardinia. For å muliggjøre valget av en ny pave valgte han å abdisere. I følge noen kilder valgte også pave Johan XVIII (1003-09) å abdisere og i stedet bli munk i et kloster, der han døde kort tid etter.

Helt sikkert er det i hvert fall at pave Benedict IX abdisderte i 1045 og Gregor VI, som tok over, abdiserte i 1046. Benedict IX hadde verken en livsstil eller teologiske kunnskaper som gjorde ham egnet til å være pave. Catholic Encyclopedia slår ganske enkelt fast: "He was a disgrace to the Chair of Peter". Benedict solgte etter noen år paveembedet til sin gudfar Gregor, som visstnok var en bra mann som ville redde kirken fra Benedict. Men selv den gang var det ikke ukontroversielt å kjøpe pavestolen fra den sittende paven, så Gregor ble presset til å gå av året etter. Da den valgte etterfølgeren hans Clement II døde etter bare et år grep Benedict IX makten igjen, for tredje gang, men ble drevet bort av tyske tropper, avsatt og etter hvert ekskommunisert.

Celestin V var 79 år gammel da han ble valgt til pave i 1294, etter at kardinalene hadde brukt to år på å diskutere hvem som skulle få jobben. Egentlig hadde ikke Celestin lyst til å bli pave, han ville heller fortsette å være leve asketisk som eneboer, og valgte å abdisere etter bare seks måneder. Som takk for dette ble han fengslet av sin etterfølger Bonifatius VIII og døde året etter. Et resultat av denne erfaringen var at man gjeninnførte tradisjonen med å låse kardinalkollegiet inne under pavevalg, slik at de blir raskere ferdig.

Siste pave som abdiserte mer eller mindre frivillig var pave Gregor XII (1406-15). Han var pave i Roma på slutten av det store skisma i den vestlige kristenhet som hadde begynt i 1378 da Gregor XI flyttet pavesetet tilbake fra Avignon, der pavene (i alt syv) hadde holdt til etter 1305. Det var noen som ikke aksepterte denne flyttingen til Roma, og de valgte seg en motpave med sete i Avignon. På toppen av det hele fikk man etter et mislykket kompromissforsøk i 1409 en tredje pave som holdt til i Pisa. Striden ble løst ved at konsilet i Konstanz som satt fra 1414 aksepterte abdikasjonen til Gregor XII, avsatte de to andre pavene og valgte Martin V til ny pave i 1417.

Når pave Benedict XVI i dag erklærer at han skal gi seg før tiden er det ikke helt uten historisk presedens, men de historiske parallellene har egentlig ikke særlig mye felles med dagens situasjon. Dessuten er de få eksemplene som finnes svært langt tilbake i tid. Kanskje pave Benedict rett og slett har innført en ny og mer moderne måte å ordne generasjonsskifter på i den katolske kirken.