Brain drain vs. brain gain

Noen steder har egenskaper som gjør at de trekker til seg unge mennesker på jakt etter utdanning eller arbeid. Andre steder sender fra seg den unge befolkningen de egentlig burde beholdt for å bygge fremtiden sin, men håper de kommer tilbake senere. Men hvordan er det disse flyttestrømmene egentlig går? Hvilke steder er attraktive og hvilke støter ungdommen fra seg? Og hvilken sammenheng har dette med høyere utdanning? Svarene på dette finner man i en ny og grundig rapport fra Statistisk Sentralbyrå som heter "Studentvandringer - Rekruttering til studier og tilførsel av nye høyt utdannede i et geografisk perspektiv" (pdf versjon her).

Rapporten minner om at dette egentlig handler om to problemstillinger som må undersøkes hver for seg, men som også henger tett sammen. For det første handler det om å trekke til seg studenter til høyere utdanning i sin region, både de som bor lokalt og studenter utenfra. I SSBs inndelinger er Norge delt inn i 89 ulike økonomiske regioner. I 43 av disse er det universiteter eller høyskoler, eller avdelinger av slike. Rapporten ser på i hvor stor grad disse studiestedene rekrutterer lokalt og i hvor stor grad de importer studenter utenfra, og hvordan fagprofil, alder, kjønn, beliggenhet i landet og korte/lange studier påvirker dette.

For det andre handler "brain drain" vs. "brain gain" om å få en størst mulig tilførsel av høyt utdannede til  det lokale arbeidslivet, både gjennom å få de lokale studentene til å bli og ved å tiltrekke seg ferdigutdannede fra andre studiesteder. Mange som flytter til et nytt sted for å studere velger å flytte hjem igjen når de er ferdigutdannede, men her er det betydelige variasjoner mellom ulike studiesteder og ulike fagområder. Neste siste kapittel i rapporten heter "Sammenhengen mellom lokal rekruttering til studier og tilførsel av nye høyt utdannede etter studier", og ser nettopp på denne sammenhengen. I oppsummeringen sier man dette om at selv om mange flytter ut igjen av regionen, så er totaleffekten for arbeidsmarkedet av å ha et universitet eller en høyskole positiv:

"For øvrig viser de fagfeltene som har størst andel fjernrekruttering også størst andel forsyning av nye høyt utdannede ut av studiestedets landsdel. Dette gjelder især fagfelt som samferdsels- og servicefag, samfunnsfag og juridiske fag samt naturvitenskaplige og tekniske fag. Felles for disse fagfeltene er imidlertid en noe sterkere fjernrekruttering enn fjernforsyning, ved at en større andel av studentene blir boende nærmere studiestedet etter utdanning enn det geografiske rekrutteringsmønsteret skulle tilsi."

Oppsummeringen sier også en del om de ulike regionenes mobilitetsmønstre. I Oslo og Akershus er det for eksempel slik:

"Gruppert etter en tilnærmet landsdelsinndeling med eget fylke som den lokale arena, viser studieregionene i Oslo, Akershus og Østfold en sterkere lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn lokal rekruttering til studier i Oslo, Asker/Bærum og Follo, mens studieregionen Lillestrøm i Akershus viser en klar lokal ”brain-drain”, med klart lavere lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn det den lokale rekrutteringen skulle tilsi."

Mens regionen Oslo/Akershus/Østfold har større tilførsel av høyt utdannede til arbeidsmarkedet enn den lokale studentrekrutteringen skulle tilsi, er bildet motsatt i Buskerud/Vestfold/Telemark:

"Beveger vi oss til studieregionene i Buskerud, Vestfold og Telemark, er den lokale rekrutteringen til og tilførselen fra studier til dels stor, med unntak for studieregionen Notodden/Bø og til dels for Kongsberg. Samtlige studieregioner med unntak av Sandefjord/Larvik viser noe lavere lokal tilførsel av studier enn det den lokale rekrutteringen til studier skulle tilsi".

Og i innlandsfylkene sliter de både lokal rekruttering til høyskolene og til tilførsel av høyt utdannede til arbeidsmarkedet:

"Studieregionene i Hedmark og Oppland viser som nevnt over en forholdsvis lav lokal rekruttering til studier og lav lokal tilførsel av nye høyt utdannede, noe vi anser har en del sammenheng med rekruttering og tilførsel på tvers av disse to fylkene. Blant studieregionene er det observert en noe større lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn lokal rekruttering i Hamar, Elverum/Rena og Lillehammer, mens Gjøvik opplever en svak lokal ”brain-drain” gjennom noe lavere lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn det den lokale rekrutteringen til studier skulle tilsi."

Oppsummeringskapitlet går så kysten rundt og ender opp med følgende analyse om rekruttering av studenter og tilførsel til arbeidsmarkedet av høyt utdannede i Nord Norge:

"Den lokale betydningen av universitets- og høgskolestudiene i Nord-Norge er i snitt høy, og over landsgjennomsnittet. Den største lokale forankringen både med hensyn til rekruttering til og tilførsel fra studier er å finne i studieregionene Mo/Nesna, Bodø og Hammerfest, men det er regionen Alta som opplever den klart største lokale ”brain-gain” effekten, ved at den lokale tilførselen av nye høyt utdannede etter studier er klart høyere enn det den lokale rekrutteringen til studier i regionen skulle tilsi."

Det er som sagt mye interessant materiale her i form av grafer og tabeller som viser forskjellen mellom ulike fag, regioner og studiesteder. Selve svarene på hvilke strategier man skal velge og hvilke tiltak man skal gjennomføre for å trekke til seg unge folk med høyere utdanning står ikke her. De må man lage selv. Men som et grunnlag for mer innsikt i problemstillingene er dette en interessant rapport.