søndag 10. februar 2013

In Dublin's Fair City...

Molly Malone i Grafton Street, Dublin
Jeg hadde ikke vært i Dublin på over 30 år, tross en bra dose irske gener som jeg har fått med meg fra min fars bestemor. I helgen var jeg på turistbesøk der sammen med Lisa, etter at hun fant ut at et par dager i Dublin måtte være den perfekte julegave til meg, med rikelig mulighet til å drikke Guinness, lete etter Bono og spise Irish Stew og Full Irish Breakfast.

Dublin er faktisk en helt perfekt europeisk by å dra til for en langhelg. Byen er oversiktlig og lett å ta seg fram i, og ikke alt for langt unna Norge, like enkelt som å dra til København, Berlin eller Amsterdam. Denne helgen var det for sikkerhets skyld både viktig landskamp mot England i rugby og stor demonstrasjon mot regjeringens krisetiltak med anslagsvis 100 000 deltagere, men ingen av delene skapte store praktiske problemer.

Irene er fredelige folk som ikke liker å lage problemer for andre selv om de demonstrerer. Akkurat hvor lite problemer irene lager, og hvorfor det ikke er gatekamper og branner i Dublin sentrum, slik det er lenger sør i Europa, skrev Michael Lewis en svært leseverdig artikkel om i Vanity Fair i mars 2011. Den het Why Irish Eyes are Crying, og er fortsatt verdt å lese.

Hva gjør man så når man har bestemt seg for å dra til Dublin? Det er naturligvis et hav av muligheter når det gjelder ulike opplevelser, men jeg fant ut at det i hvert fall er tre grunnleggende ting man bør få med seg:

Det første man kan gjøre er å kjøpe billett til de toetasjes turistbussene som kjører i en stor ring rundt Dublin sentrum. Bussene passerer hvert 10-15 minutt, og man kan gå av etter behov og ta en senere buss videre. En billett varer i to dager og bussjåførene er gode turistguider som forteller om det man ser på veien og har masse morsomme fortellinger. Man må velge mellom et selskap som kjører grønne busser og et annet med røde busser, men de har omtrent de samme holdeplassene og den samme ruten.

Bor man slik at man må supplere med annet transportmiddel er det i så fall veldig praktisk å bo i nærheten av den nye bybanen i Dublin, The Luas, som ble åpnet i 2004. Dublin har overraskende lite skinnegående kollektivtransport til å være en by på over en million innbyggere, men Luas har i hvert fall to linjer som bidrar til å løse noe av problemet. Merkelig nok er det ikke forbindelse mellom den den røde linjen  som går øst-vest og den grønne linjen som går sørover. Det tar omkring 15 minutter å gå mellom de to linjene, omtrent som situasjonen i Oslo før Stortinget stasjon (som da het Sentrum stasjon) åpnet i 1977. Men nå er det igangsatt byggearbeider som skal forbinde de to banene.

Det andre man må gjøre er å besøke The Guinness Storehouse. Dette bryggeriet ved St James Gate, midt i Dublin på sørsiden av elven, har produsert øl sammenhengende siden 1759. Bryggeriet har også et flott museum som er verdt et besøk, der man både kan lære om råvarene, studere produksjonsprosesser og se på hvordan Guinness har brukt produktdesign og reklame aktivt for å skape interesse for produktet. Og på toppen av bryggeriet ligger The Gravitiy Bar, der man får Dublins beste utsikt og en stor Guinness-øl som er inkludert i billetten.

En tredje ting man bør gjøre er å besøke Temple Bar, Dublins fremste kultur- og underholdningsdistrikt, rett sør for elven Liffey. Temple Bar ligger rett ved siden av Trinity College, som er et av verdens eldste universiteter, grunnlagt i 1592, og studentene setter sitt preg på byen når universitetet ligger midt i sentrum. Temple Bar var opprinnelig en eiendom som tilhørte ledelsen ved Trinity College, men området hadde forfalt en del da det på 1990-tallet ble del av et byutviklingsprosjekt som i tillegg til  å skape en hyggelig og levende bydel, med restauranter og barer, også skulle samle ulike kunst- og kulturinstitusjoner.

Og når man er i Temple Bar kan man ta turen bort til Irlands mest kjente statue, av Molly Malone og hennes trillebår, som står i Grafton Street, rett sør for hovedinngangen til Trinity College. Bono så vi derimot ikke noe til.