If Greece goes...

Financial Times har gitt ut sin første ebok. Den heter "If Greece goes", er på bare 73 sider og koster $5,28. Boken består av artikler som stod på trykk i avisen i løpet av mai i år og de handler ikke overraskende om eurokrisen. Eller enda mer presist: Hva skjer egentlig med euroen, EU og verden ellers hvis og når Hellas må bytte ut euro med greske drachmer? Og hva skjer egentlig når et land plutselig må bytte valuta?

Jeg trodde vel jeg hadde lest det meste av analyser av Hellas, og euro, særlig den siste tiden i forbindelse med de to greske valgene, men jeg merker at denne artikkelsamlingen tilfører en ekstra dimensjon av alvor. Det er avisens fremste skribenter som står bak, blant annet Martin Wolf, Gillian Tett og Wolfgang Münchau. Og de er alle enige om at vi kan stå foran en uhyre ubehagelig ganske komplisert

Til sammen gir artiklene en grundig gjennomgang av ulike scenarier fremover og hvor dramatisk det blir for Hellas dersom de må forlate eurosonen. Men også hvordan dette vil ramme Portugal, Spania og Italia, de øvrige eurolandene og resten av verden. Det å innføre en helt ny valuta over natten er ikke helt enkelt heller. En av artiklene minner om noe av det som måtte til av utstyr og organisasjon forrige gang et land innførte en ny valuta

"Printing and distributing new notes would be no easy feat. In 2003 the US-lead coalition managed to do it in Iraq in less than three months. But that required the efforts of De La Rue, a British speciality printer, a squadron of 27 Boeng 747s and 500 armed Fijian guards to ease the process."

Men selve trykkingen av nye penger er i denne sammenhengen et av de mindre problemene Hellas vil bli stilt overfor. En investeringsbank har beregnet at en ny gresk valuta må devalueres med et sted mellom 30 og 50 prosent i forhold til den øvrige eurosonen, med de enorme utfordringene dette medfører når det gjelder eksisterende handelsforbindelser og kontrakter.

Det største langsiktige problemet for EU er imidlertid av mer prinsipiell karakter. Går et land ut av eurosonen betyr det at det ikke lenger finnes en valutaunion, men bare en felles valuta. Forskjellen vil få enorm betydning for alle landene som deltar, ikke bare Hellas. Martin Wolf beskriver det slik i sin utmerkede oppsummeringsartikkel til slutt i denne korte boken:

"A departure would create severe dangers. The danger of contagion is obvious. The long-run danger is more subtle. But the eurozone either is an irrevocable currency union or it is not. If countries in difficulty leave, it is not. It is then an exectionally rigid fixed-currency system. That would have two dire results: people would not trust in its survival and the economic benefits of the single currency would largely disappear."

Problemstillingene som beskrives i boken er ferske og dagsaktuelle (riktignok er artiklene skrevet før det aller siste greske valget, men det har ikke så stor betydning i og med at usikkerheten om fortsatt euro-tilknytning ikke er fjernet). Boken er derfor vel verdt å lese. Jeg tror også det er en god ide å samle gode avisartikler om et tema på denne måten og gi dem ut samlet som en ebok. Mye mer praktisk enn å samle på gamle aviser.

Mer pessimistiske ledere globalt

Bedre eller dårligere om et halvt år?

McKinsey Quarterly er ute med et nytt "Economic conditions snapshot" der de har spurt 1350 næringslivsledere på tvers av land og bransjer om hva de tror om den økonomiske utviklingen i egen bedrift, eget land og globalt fremover (tilgjengelig i PDF-versjon her). Undersøkelsen er gjort 11-15. juni.

Hovedkonklusjonen i undersøkelsen er at pessimismen er betydelig større nå i juni enn i mars, forrige gang spørsmålet ble stilt:

"The euro’s future is in limbo. GDP growth in emerging markets is slowing. Uncertainty about sovereign debt threatens economic growth across the globe. It’s no surprise, then, that in our latest survey on economic conditions, executives’ expectations for the global economy are the lowest they have been since March 2011 (...) Only 10 percent of executives say current conditions in the global economy are better now than they were six months ago, and just 20 percent expect conditions to improve in six months’

time."

Et interessant fenomen er at respondentene er langt mer pessimistiske når det gjelder landets økonomi og den globale økonomien enn når det gjelder utviklingen i eget selskap. Bare 15 prosent regner med at etterspørselen etter bedriftens produkter og tjenester vil synke neste halvår, mens over halvparten mener at fortjenesten vil øke.

Som en kunne vente er det store forskjeller mellom de ulike regionene i verden. Her er det særlig Nord-Amerika som skiller seg ut, ved at ledere der er langt mer positive til landets utvikling enn ledere i Europa og Asia:

"Only one-quarter of respondents in North America say conditions in their economies are worse now than they were six months ago, compared with 52 percent in developing markets and 81 percent in India who say the same. Likewise, few executives in the eurozone countries (11 percent) believe conditions have improved or that they will in six months (18 percent). Those in developed Asia are equally wary of improving economic conditions, with nearly half saying conditions in their countries will stay the same; roughly one-quarter of executives in the region said the same three months ago."

Kunnskapsinnvandring og innovasjon

Patent Pending som pdf

En gruppe med 450 borgermestere og næringslivsledere i USA, med blant annet Michael Bloomberg i New York i spissen, har dannet noe de kaller Partnership for a New American Economy. Deres mål er "to raise awareness of the economic benefits of sensible immigration reform.", eller for å si det enda mer direkte: hvorfor og hvordan det blir mer innovasjon og økonomisk vekst av trekke til seg høyt utdannede talenter fra andre land og la dem få arbeids-og oppholdstillatelse.

I dag har gruppen publisert en ny rapport som dokumenterer dette. Den heter "Patent Pending - How immigrants are reinventing the American economy" og er også omtalt i New York Times i dag.     Det er en svært interessant rapport som oppsummerer hvor stor andel av tildelte patenter ved de ti ledende forskningsuniversitetene i USA som ble tildelt forskergrupper som inkluderte minst en person født utenfor USA.

Det ble tildelt totalt 1500 patenter til disse ti amerikanske universitetene  i 2011. Forskerne som deltok kom fra 88 ulike land og 76 prosent av patentene ble tildelt grupper med minst en utenlandskfødt forsker. Graver man enda dypere i disse dataene finner man i følge rapporten ut at:

"...more than half of all patents (54%) were awarded to the group of foreign inventors most likely to face visa hurdles: students, postdoctoral fellows, or staff researchers. Foreign-born inventors played especially large roles in cutting-edge fields like semiconductor device manufacturing (87%), information technology (84%), pulse or digital communications (83%), pharmaceutical drugs or drug compounds (79%), and optics (77%)."

Rapporten foreslår noen tiltak for å gjøre det lettere for disse utenlandske studentene og stipendiatene å få bli i USA. Mest vidtgående er et forslag om at alle som fullfører grader innenfor STEM-fagene (science, technology, engineering and math) får en permanent oppholdstillatelse (Green Card). For det andre foreslår de at utenlandske entreprenører som vil etablere bedrifter basert på forskningsresultater ved amerikanske universiteter og med amerikanske ansatte skal få mulighet til å få tildelt et "startup visa", slik at de har anledning til å arbeide i USA. For det tredje ønsker de å fjerne dagens tak på 65 000  midlertidige visum til utenlandske studenter innenfor STEM-fagene.

Hvorfor er dette viktig? I innledningen til rapporten beskrives den overordnede utfordringen i USA på en måte som jeg tror kunne vært brukt om de aller fleste land i Europa også:

"The future of the American economy rests on our ability to innovate and invent the new products that will define the global economy in the decades ahead. This report seeks to highlight one key aspect of this challenge that is often overlooked: the crucial role that foreign scientists, engineers, and other researchers play in inventing the products and dreaming up the ideas that will power the American economy in the future. As the magnet for the world’s brightest minds, America has prospered greatly from the global innovators who have come here to do research and invent products. However, many of these innovators face daunting or insurmountable immigration hurdles that force them to leave the country and take their talents elsewhere. The problem is particularly acute at our research universities, where we train the top minds, only to send them abroad to compete against us."

I forbindelse med publiseringen av rapporten har 90 universitetsledere i skrevet et felles brev til president Obama og lederne i kongressen der de ber om reformer som vil åpne for mer kunnskapsinnvandring til USA. I følge brevet er det slik at næringlivet i USA allerede i dag opplever knapphet på kvalifisert arbeidskraft og i følge de siste prognosene vil mangle rundt 230 000 kunnskapsarbeidere med høyere universitetsgrader innenfor vitenskap og teknologi i 2018. Uten politiske reformer som tar sikte på å trekke til seg mer kunnskap utenfra er det vanskelig å se hvordan man skal klare denne jobben.

Tilbake på Valler

Fornøyde avgangselever på skoletrappen

Onsdag i forrige uke var jeg tilbake på Valler Videregående Skole, min gamle skole der jeg gikk  1981-84 med et årskull jeg dessuten feiret et veldig hyggelig 25-års jubileum i 2009. Denne gangen var anledningen vitnemålsutdeling og avslutning for årets avgangselever, blant dem min eldste datter Marianne. Jeg kan ikke huske noen slik formell avslutning fra den gang jeg gikk ut, nå var det bunader, dresser, kjoler - og foreldre. Og en serie kulturinnslag av høy kvalitet fra elevene selv.

En virksomhets kultur og verdier er interessante saker. På en skole, der alle elevene skiftes ut etter å ha gått på skolen i bare tre år, skulle man kanskje tro at kultur og identitet blir ganske flyktig og skiftes ut i takt med de elevene som til en hver tid er der. Men det virker som om det også "sitter noe i veggene" på Valler, noe som gjør at kulturen og verdiene blir langt mer bestandige. Jeg opplevde i hvert fall at det jeg synes var positivt for 28 år siden, og kanskje har verdsatt enda høyere i årene etter, var lett å kjenne igjen.

Valler Videregående skole har en interessant historie som går helt tilbake til 1888, opprinnelig som en privat middelskole på Valler gård, men dagens lokalisering fikk skolen i 1937. Det er denne etableringen som er utgangspunktet når skolen feirer sitt 75 års jubileum til høsten i år. I løpet at disse årene har det naturligvis skjedd store endringer i arbeidsmarkedet og samfunnet rundt, blant annet har videregående skole blitt en rettighet for alle og det har kommet til flere videregående skoler i nærheten. I dag er det en konkurranse mellom skolene om å trekke til seg elevene på en helt annen måte enn det var for 25 år siden.

Likevel, og kanskje på grunn av dette, har Valler klart å beholde en profil som en skole som holder en svært høy faglig standard og gir elevene et godt grunnlag for videre studier, med en særlig satsing på fordypning i realfagene, samtidig som skolen er opptatt av en mye bredere kulturell og samfunnsmessig allmenndannelse. Den store overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole for meg, i tillegg til langt høyere faglige krav, var å plutselig oppleve en kultur der men oppmuntret elevene til være selvstendige individer, ha egne meninger og forfølge sine ambisjoner, også på helt andre områder enn de rent skolefaglige.

For over 20 år siden gikk jeg sammen med elever på Valler som senere har blitt toppidrettsutøvere, forskere, tegneserieforfattere, konsernsjefer, ballettdansere og TV-programledere. På avslutningen onsdag fikk jeg følelsen av at det kan komme minst like mye spennende mangfold ut av kullene som går der nå. Jeg har til og med inntrykk av at dagens skoler er flinkere når det gjelder å forbedre elevene på å snakke, opptre og presentere ting i forsamlinger, noe som gir elevene en enda bedre plattform enn før. Det gir unektelig grunnlag for en viss optimisme, i hvert fall hvis skolene også passer på resultatene i Pisa-undersøkelser og slike ting, og samtidig evner å fornye sin kultur og identitet i pakt med endringer i omgivelsene.

Kvartfinale, igjen

De som har hørt godt etter på teksten til "Three Lions 98" vil ha hørt følgende tekst et stykke ut i sangen:

"Talk about football coming home,
And then one night in Rome
We were strong,
We had grown"

Den handler naturligvis om det som også er dagens store tema, fotballkamp mellom England og Italia, to lag som har spilt forbausende få viktige mesterskapskamper mot hverandre. Kampen det refereres til i sangen er den avgjørende VM-kvalifiseringskampen Italia-England i gruppespillet før VM i Frankrike i 1998. England klarte 0-0, Paul Ince hadde en blodig drakt som lignet på Terry Butchers fra Stockholm i 1989 og England vant gruppen et poeng foran Italia (som også kom til VM 1998 etter å ha slått Russland i en playoffkamp)

 The Sun skriver om denne "Spirit of -97" i dag og har omgjort Steven Gerrards kamprop "Seize the day" til "Ceasar the Day". Så mye annet enn kampen i 1997 er det ikke å vise til. De to vennskapskampene som har vært senere (i 2000 og 2002) vant Italia. Italia vant også bronsefinalen i VM 1990 i Bari 2-1, en kamp ingen av lagene synes var særlig viktig etter at begge gikk på bitre tap i straffekonkurranser i hver sin semifinale. Og så klarte Italia og England å vinne en kamp hver mot hverandre i VM-kvalifiseringen til VM i Argentina i 1978 da de havnet i samme gruppe. Gruppen ble avgjort på målforskjell, og det gjaldt å slå Finland og Luxemburg med flest mulig mål. Italia vant gruppen med tre mål bedre målforskjell og sørget for å England for andre gang på rad ikke kom til VM.

Om det har vært få viktige kamper mellom England og Italia, har begge spilt mange viktige kvartfinaler i mesterskap. For Englands del er statistikken dessverre nokså negativ. Vi som har levd med dette i noen tiår vet at England både har en kvartfinaleforbannelse og straffekonkurranseforbannelse . Bare tre (VM i 1966 og 1990 og EM 1996) av ti ganger har de vunnet kvartfinaler og gått videre. Om vi bare ser på EM er ikke forbannelsen like åpenbar fordi England historisk har gjort det ganske dårlig i EM og bare vært i kvartfinale to ganger: Seier mot Spania 4-2 på straffer i 1996 (de tapte 5-6 på straffer mot Tyskland i semifinalen) og tap 5-6 på straffer mot Portugal i 2004.

Italia har derimot ingen kvartfinaleforbannelse. De gangene Italia kommer så langt som til kvartfinale (som ut fra statistikken ser ut til å ha vært i omkring halvparten av alle store mesterskap i historien) pleier de å vinne. Jeg finner bare to tap i kvartfinaler: I VM i 1998 tapte Italia 3-4 på straffer mot Frankrike, som ble verdensmester. Og i EM 2008 tapte de 2-4 på straffer mot Spania, som ble europamester. I EM har Italia en stolt historie med en seier (1968), en sølvmedalje (2000) og to tapte semifinaler (1980 og 1988).

Historien er åpenbart på Italias side, men heldigvis er det ikke statistikk som avgjør fotballkamper, noe Spania viste mot Frankrike i går. For Englands del handler dette om at et landslag man nesten hadde gitt opp kan gjøre det helt store. Det er seks år siden sist de var i en kvartfinale. Taper de i kveld (og særlig hvis det er på straffer) blir det som å se en gammel og dårlig reprise. Vinner de er det skrevet et nytt kapittel i engelsk fotballhistorie.

Dette dør vi av

How we die (Washington Post)

The New England Journal of Medicine, et av verdens fremste medisinske vitenskapelige tidsskrifter, kom ut første gang i 1812 og feirer i år 200 år. I den anledning har de sett litt på hva de skrev om før i tiden, og ikke minst sett på de viktigste dødsårsakene gjennom denne perioden.

Grafen til venstre viser antall dødsfall pr 100 000 innbyggere i USA i 1900 og i 2010. Den mest iøynefallende forskjellen er at færre dør enn i 1900. I 1900 var det 1100 dødsfall pr 100 000 innbyggere, som tilsvarer 1,1 prosent. I 2010 var det falt til 0,6 prosent. De tre viktigste dødsårsakene i 1900 er det omtrent ingen som dør av i dag: influensa/lungebetennelse, tuberkulose og mageinfeksjoner/diare. Noe som skyldes store medisinske fremskritt, men også forbedringer i kosthold og hygiene.

At vi ikke har kommet helt i mål ser vi imidlertid på utviklingen når det gjelder dagens to dominerende dødsårsaker, som står for to tredjedeler av alle dødsfall. I følge denne statistikken er det flere som dør av hjertesykdommer og kreft i USA i 2010 enn i 1900. New England Journal of Medicine har også lagt ut en langt mer detaljert og interaktiv oversikt på nettsiden sin der en kan se utviklingen for hvert eneste år når det gjelder hver enkelt dødsårsak.

Når det gjelder hjertesykdommer har de gått fra 137 dødsfall pr 100 000 innbyggere i 1900 til en topp på omkring 370 rundt 1960 og ned igjen til 193 i dag. Høyere enn i 1900, men mye lavere enn i 1960. Fortsetter denne nedgangen vil kreft snart bli den vanligste dødsårsaken. Kreft forårsaket 64 dødsfall pr 100 000 innbyggere i 1900, økte til omkring 205 midt på 90-tallet og har blitt noe redusert, til 186 i dag, nesten på linje med antallet som dør av hjertesykdommer.

Så kan man jo lure på hvorfor noen sykdommer blir mer vanlige enn før i en tid der medisinsk teknologi og økt kunnskap fører til så mange forbedringer. En mulighet kan være at folk døde av andre sykdommer før de rakk å dø av for eksempel kreft før i tiden. Eller at de ikke fikk rett diagnose. Men det handler vel også i stor grad om at vi i vår tid har et kosthold og en livsstil som fører til en økning i noen typer sykdommer som det finnes like effektive medisiner mot. Den medisinske teknologien er i følge NEJM mer tilpasset fortidens sykdommer enn dagens:

"In many respects, our medical systems are best suited to diseases of the past, not those of the present or future. We must continue to adapt health systems and health policy as the burden of disease evolves. But we must also do more. Diseases can never be reduced to molecular pathways, mere technical problems requiring treatments or cures."

Artikkelen har også en del ganske interessante og morsomme lenker til tidligere tiders medisinske artikler i tidsskriftet, om for eksempel "Wind of cannon balls" som dødsårsak. Eller "spontaneous combustion" og "the automobile knee". Verden går heldigvis fremover.

Flere elever på privatskole med Halvorsen

VG om utviklingen i antall private elevplasser

VG hadde onsdag en nyttig og god oversikt over hvor mange elever som gikk i private skoler under den forrige borgerlige regjeringen og hvor mange elever som går i private skoler under et rødgrønt styre. Nå er det vel bare 3-4 prosent av alle elever i Norge som går i private skoler, et svært beskjedent tall, men oversikten er interessant i og med at de rødgrønne har gjort det til en hovedsak å bekjempe private skoler og redusere antall elevplasser.

Tallene, som kommer fra Utdanningsdirektoratet, viser et par interessante ting. For det første er antall elever i private skoler langt høyere i dag enn i 2005.  I inneværende skoleår er det 12 369 elever i private skoler. I 2004-05, det siste skoleåret under Bondevik-regjeringen, var det 9 616. For det andre har den gjennomsnittlige årlige veksten i antall private elevplasser vært høyere under dagens rødgrønne regjering enn under Bondevik.

Dette er en ganske paradoksal utvikling når en vet at de borgerlige partiene ønsket å liberalisere adgangen til å etablere friskoler og gjennom dette åpne for flere elevplasser (noe de klarte), mens de rødgrønne har hatt som mål å stramme inn på lovverket og gjennom dette redusere antall private elevplasser (noe de ikke klarte) Kristin Halvorsen har noen litt underlige forsøk på bortforklaringer av dette, der hovedstrategien er å legge skylden på noen andre. Den mest interessante bortforklaringen refererer VG slik i intervjuet:

VG: - Men hvordan forklarer du at veksten også har fortsatt i årene etter 2005 - helt frem til i dag?

Halvorsen: - Det skyldes de privatskolene som vi ikke klarte å stoppe. Noen av skolene var allerede i drift, og de kunne vi ikke stoppe.

Dette stemmer ikke i det hele tatt som en forklaring på hvorfor det har vært vekst og ikke reduksjon de siste årene. De skolene som allerede var godkjent og i drift har tidligere fått godkjent et bestemt antall elevplasser. De kan ikke øke antallet plasser slik de selv ønsker, ytterligere vekst må søkes om og godkjennes av departementet. Og slike søknader får rutinemessig avslag. Kristin Halvorsen snakker derfor mot bedre vitende når hun hevder at de skolene som ble godkjent under tidligere regjeringer er skyld i veksten de siste årene.

Så kan man jo lure på hvorfor det da har vært vekst? Om vi som er positive til at det kommer større valgfrihet, mer mangfold og flere private skoleplasser i Norge ikke burde være fornøyd med denne veksten som, også ser ut vil å fortsette? Og mer fornøyde med det de rødgrønne faktisk gjør, selv om vi ikke er enige i det de sier? 

Svaret er at jo, det er fint at det har vært vekst i antall elevplasser i noen typer private skoler, for eksempel internasjonale skoler, skoler som tilbyr spisset satsing innen idrett, religiøst forankrede skoler og skoler som bygger på en etablert alternativ pedagogikk. Problemet er at det ikke er mulig å starte friskoler som tilbyr fordypning i teknologi- eller realfag, eller som bygger på alternative pedagogiske prinsipper av nyere dato. Og det er slett ikke lov å starte en helt vanlig friskole som ganske enkelt har som mål å være bedre enn andre skoler. 

Denne grunnleggende skjevheten i lovverket om private skoler gjør at man ikke kan se bort fra at det har blitt et unaturlig høyt antall søknader om Montessoriskoler fordi de som står bak skolen ikke har anledning til å opprette en vanlig skole. Man kan også virke som om private internasjonale skoler mange steder er så populære at de trekker til seg minst like mange norske søker som de internasjonale elevene de var ment å gi et tilbud til. Det er effekter som dette, som mer skyldes mangel på en helhetlig politikk enn en bevisst strategi, som forklarer at resultatet er blitt det motsatte av regjeringens målsetting.

Datamaskinen Abel

Fra Morten Dæhlens blogg

Universitetet i Oslo har fått en av verdens kraftigste datamaskiner i hus. Den er nå plassert i kjelleren på Ole Johan Dahls Hus (jeg blogget om åpningen av det nye bygget i september i fjor). Maskinen har fått det flotte navnet Abel, oppkalt etter matematiker Niels Henrik Abel (1802-29). Mer om denne tungregnemaskinen kan man lese på Morten Dæhlens blogg og rektor Ole Petter Ottersens blogg. Dette er en stor og viktig investering i norsk forskningsinfrastruktur.

Men hvor kraftig er egentlig denne maskinen i forhold til andre store og kraftige datamaskiner i verden? Digi.no hjelper oss med svaret på dette i en artikkel på mandag om verdens kraftigste datamaskiner. Det er nemlig slik at en helt fersk oversikt over Top 500 supercomputing sites nettopp har kommet. Denne listen oppdateres et par ganger i året, for datamaskiner blir jo stadig større og raskere, og det kommer stadig inn nye maskiner på toppen av listen. Denne gangen er hele seks på topp 10-listen nye i forhold til listen fra november i fjor.

I følge den nye listen er Abel på 96. plass i verden. Men den er likevel ikke den kraftigste i Norge. Det er "Vilje" som er på NTNU og som innehar en 44. plass på listen, noe som også gjør den til den kraftigste datamaskinen i hele Norden. Også dette en ganske ny maskin, i følge lokalpressen ved NTNU kom den i hus i mai i år. Universitetet i Bergens maskin Hexagon er på 112. plass i verden.

Det har vært kinesisk øverst på denne listen en stund, men nå har USA inntatt førsteplassen. Helt suveren på toppen av listen er den nye supercomputeren Sequoia som tilhører US Department of Energys Lawrence Livermore Laboratory og er levert av IBM. Denne maskinen brukes som en del av forvaltningen av USAs kjernefysiske våpenarsenal, og kan blant annet simulere kjernefysiske prøvesprengninger. Forstår jeg tallene rett så yter maskinen 20 petaflops, som vil si 20 billiarder regneoperasjoner i sekundet, over 75 ganger kraftigere enn Abel som yter 258 terraflops.

Av de øverste ti datamaskinene på listen er tre i USA (alle tilhører Department of Energy), to i Tyskland, to i Kina, en i Japan, en i Italia og en i Frankrike. Og de samme landene går igjen videre nedover listen, sammen med noen maskiner i blant annet Storbritannia og Russland. Vilje ved NTNU er i følge denne listen kraftigere enn den kraftigste maskinen i for eksempel Sør Korea og Sveits. Det er i grunnen veldig imponerende.

At vi nå er så langt fremme ved universitetene i både Trondheim, Oslo og Bergen når det gjelder tungregneressurser er en god nyhet for norsk forskning. Norges evne til å satse på avansert forskninginfrastruktur er blant de tingene som kan gjøre det mer attraktivt å komme hit for forskere og studenter utenfra, noe som igjen bidrar til at det er mer attraktivt for kunnskapsbasert næringslive å legge virksomhet hit.

Norge går med rekordoverskudd

Norge har aldri gått med større overskudd enn i årets tre første måneder. En rask titt på de nye tallene fra Statistisk Sentralbyrå viser at norsk økonomi er bortimot så forskjellig fra Hellas og Spania som det er mulig. Ikke bare går staten Norge med et stort overskudd, men også Norge totalt sett gikk med 137 milliarder kroner i overskudd.

Årsakene til at et allerede enormt driftsoverskudd har blitt enda større ligger både i økt eksport og mindre import, og først og fremst i at høye oljepriser har økt verdien av olje og gass, de varen vi eksporterer mest av. SSB skriver:

"Totalt ble det eksportert varer for 254 milliarder kroner i 1. kvartal 2012. Verdien av olje- og naturgasseksporten beløp seg til 174 milliarder kroner, eller om lag to tredjedeler av total vareeksport. Det har aldri tidligere blitt eksport olje og naturgass for så store beløp i løpet av et kvartal. Først og fremst er det de høye prisene som trekker verdien opp. Sammenlignet med 4. kvartal 2011 var eksportverdien av olje og naturgass 15 prosent høyere i 1. kvartal i år, mens eksport av andre varer var på samme nivå. Det ble importert varer for 127 milliarder kroner i 1. kvartal 2012, et lavere beløp enn i 4. kvartal i fjor. Det var særlig import av nærings- og nytelsesmidler samt verkstedsprodukter som avtok."

Nå er det ikke nødvendigvis noe poeng å gå med stadig større driftsoverskudd overfor utlandet. Internasjonal handel er tross alt totalt sett et nullsumspill og norske overskudd bidrar til at noen andre går med underskudd. Dessuten viser historien at land som utvikler store eksportoverskudd basert på gaver fra naturen over tid kan oppleve problemer med omstilling og produktivitetsvekst. Det store overskuddet kan fungere som en slags sovepute.

Derfor er det minst like interessant å se på hvordan utviklingen er i Norge utenom petroleumssektoren. BNP-tallene for første kvartal 2012 viser at BNP i fastlands-Norge vokste med solide 1,1 prosent, mot 0,8 prosent de to foregående kvartalene. Nå er naturligvis også veksten i fastlands-Norge, som blant annet består av boligbygging, tjenesteproduksjon og varehandel, påvirket av at Norge er et oljeland.

Det aller viktigste er derfor at produktiviteten i arbeidslivet fortsetter å øke slik at vi får stadig mer ut av den ressursinnsatsen vi setter inn i form av arbeid og kapital. Det er økt produktivitet, gjennom økt kompetanse, teknologibruk, innovasjon og smartere organisering, som gjør at et land blir rikere enn før og at det blir i stand til å bære økte kostnader til velferd og pensjoner.

Intervju med Todd Park, USAs nye CTO

Nettsiden til McKinsey Quarterly har et interessant intervju med Todd Park som nylig ble utnevnt til Chief Technology Officer (CTO) of The United States. Det vil si at han er utpekt av president Obama til en tverrgående rolle der han gir råd om hvordan teknologi skal brukes slik at den øker USAs produktivitet og konkurranseevne, skaper nye arbeidsplasser og reduserer kostnadene i helsesektoren. Todd Park er den andre CTOen i USA. Hans forgjenger Aneesh Chopra ble utnevnt i 2009 og gikk nettopp av.

Det mest interessante med intervjuet i McKinsey Quarterly er hvordan Todd Park peker ut tilgjengeliggjøring og deling av offentlige data som en viktig del av motoren når det gjelder fremtidig innovasjon. Han kommer til sin nye jobb fra rollen som CTO i US Department of Heath and Human Services (HHS), det amerikanske helsedepartementet, og har en solid erfaring derfra når det gjelder å satse på tilgjengeliggjøring av data i praksis. Han er blant annet opptatt av å endre den overordnede holdningen fra å handle om "innovasjon i offentlig sektor" til å handle om å løse viktige samfunnsmessige mål gjennom åpne innovasjonsprosesser der flere aktører samarbeider:

"There’s an extraordinary amount of innovation happening in the US government, and I’d say the single biggest driver is that the government is embracing the idea of open innovation—unleashing the power of the private sector, the academic sector, the nonprofit sector, and the public in general to get a lot more done than if the government tried to do everything itself."

Han er også prisverdig konkret når det gjelder å beskrive akkurat hva det er offentlige myndigheter og etater bør gjør når det gjelder å tilrettelegge for innovasjon basert på offentlige data. Basert på sine erfaringer med å tilrettelegge for utvikling av nye tjenester og apps i USAs helsedepartement sier han at det er avgjørende å gjøre tre ting når man skal tilrettelegge for denne type innovasjon:

"The idea was to do three things: first, make data available that’s never been made available before, either to the public or to qualified entities, all while rigorously protecting privacy. Second, put out data in forms that are usable for developers. A lot of the data that HHS had made publicly available was in the form of books, PDFs, or static Web sites; we had to turn it into liquid, machine-readable data that could be accessible via application-programming interfaces. Third, educate entrepreneurs and innovators that the data exist and are accessible. To do this, we used tactics that were relatively unconventional for the government: code-a-thons, meet-ups, and gatherings called “Datapaloozas” that we began hosting in 2010."

Han sier mye interessant både om hvordan de gjorde det, om motforestillingene i etablerte offentlige organisasjoner og om hvordan man går frem for å endre kulturer som ikke ser poenget med å slippe til eksterne og åpne innovasjonsprosessene. Men det mest interessante er hva slags resultater som kommer ut av slike innovasjonsworkshops, eller "Datapaloosas" som Todd Park kaller dem:

"About 20 new or upgraded apps and services debuted at the 2010 Datapalooza, 50 at the 2011 Datapalooza, and this year 230 companies have thrown their hat in the ring. The total taxpayer dollars spent building all these offerings? Zero. We didn’t give anybody a grant. We didn’t procure any of this stuff. We just took data that we already had, put it into the public domain, made it machine readable, and in a very inexpensive fashion let people know it was there. American entrepreneurs and innovators did the rest at blinding speed."

Det er ingen grunn til at det ikke skulle komme en tilsvarende innovasjonsaktivitet og verdiskaping for brukerne ut av tilsvarende initiativer for å åpne opp for deling og bruk av offentlige data i Norge. Jeg blogget om dette forrige søndag i forkant av at Abelia arrangerte et seminar om dette i forrige uke. Seminaret gikk for øvrig svært bra og det var en svært offensiv statsråd Rigmor Aasrud som presenterte regjeringens ambisjoner på området. Vi fikk også presentert noen veldig interessante eksempler på sammenstillinger og visualiseringer man kan gjøre med offentlige data når de slippes fri.

Seminaret bekreftet for meg at utfordringen  i Norge er akkurat slik Todd Parker beskriver den i USA, ,man må gå alle trinnene og virkelig åpne opp, legge tilrette for deling i praksis, og aller helst invitere til innovasjonsworkshops med utviklerne som kan lage de nye og spennende tjenestene.

England vs Sverige

Før kampen skrev The Independent: "Blood, sweat, tears - but why do we never beat Sweden?". Det høres jo litt rart ut at det er slik, men en fotballhistorisk gjennomgang viser at før kampen i går hadde England aldri slått Sverige i mesterskap eller i kvalifisering til mesterskap. Og de har hatt flere store slag:

England og Sverige havnet i samme gruppe i kvalifiseringen til VM i Italia i 1990. Det ble 0-0  høsten 1988 på Wembley, der England ble pepet av banen. Returkampen i Stockholm september 1989 ble avgjørende for England. De måtte ha et poeng for å komme til VM og kampen endte 0-0. Sverige vant gruppen og også England gikk til VM. Kampen ble meste kjent for bildet av en heroisk kjempende Terry Butcher med bandasje rundt hodet og den hvite drakten sin full av blod.

Neste møte kom i EM 1992, der Sverige spilte på hjemmebane. England var fortsatt ganske høyt oppe etter VM i 1990 der de kom til semifinale, men det gikk helt galt i EM to år senere. England hadde skuffende 0-0 mot Frankrike og 0-0 mot Danmark i gruppespillet, og måtte slå Sverige i siste kamp. Slik gikk det ikke. Danmark slo ut Frankrike i siste kamp (og Danmark vant etter hvert hele mesterskapet) ,mens Sverige vant 2-1 over England og sikret en stor nordisk fotballkveld. Gary Lineker ble så sur for at han ble byttet ut at han sluttet på landslaget etter 80 landskamper og 48 mål.

Så havnet England og Sverige igjen i samme kvalifiseringsgruppe til EM i 2000. Igjen gikk begge videre til mesterskapet, etter at Sverige vant 2-1 hjemme i Stockholm og det ble 0-0 på Wembley. Sverige vant gruppen klart og England måtte vinne en playoff-runde med Skottland for å komme til EM. Selve EM gikk svært dårlig for begge land. Begge ble slått ut i gruppespillet, Sverige fikk bare et poeng på tre kamper, mens England i hvert fall fikk gleden av å slå Tyskland før de tapte den avgjørende gruppespillkampen mot Romania 2-3 etter et baklengsmål i siste spilleminutt.

I VM i 2002 i Japan og Korea havnet England og Sverige i samme gruppe. De åpnet mot hverandre og spilte 1-1, et gruppespill som endte med at begge gikk videre på bekostning av Argentina og Nigeria. Fire år etter, i VM i Tyskland i 2006, kom de igjen i samme gruppe. Sverige og England spilte 2-2 og begge gikk videre, på bekostning av Paraguay og Trinidad og Tobago. I denne 2-2-kampen så det faktisk ut som England endelig skulle vinne en kamp mot Sverige, men i siste spilleminutt utlignet Henke Larsson. Kampen blir først og fremst husket fordi stakkars Michael Owen igjen måtte bæres skadet av banen etter en vridning i kneet, denne gangen etter bare fire minutters spill.

Basert på denne historikken er det slett ikke så rart at man jubler litt ekstra i England etter seieren mot Sverige. England har et lag med ganske få store stjerner denne gangen og mange veldig unge spillere. At unge Andy Carrol, Theo Walcott og Danny Welbeck scorer fantastiske mål og snur en kamp England er i ferd med å tape lover godt for fremtiden. Historien viser for øvrig at det ikke er noen garantier for at England tar poeng mot Ukraina i siste kamp og går videre, det er gjerne når optimismen blir for stor det går galt, men det er et håp om at dette laget kan prestere langt bedre enn det mange trodde på forhånd.

Kunnskapsbasert i Mo i Rana

Kunnskapsparken Helgeland

I dag har jeg vært med på en interessant konferanse i Mo i Rana om kompetansebehov i arbeidslivet i Helgelands-regionen, og strategier for å få til et bedre samspill mellom dem som bør sitte på noen av svarene. Det var Kunnskapsparken Helgeland som var vertskap for konferansen og det kom mange interessante innspill

En ekstra bonus ved å innlede på slike konferanser rundt om i landet er at man treffer spennende bedrifter man vet veldig lite om fra før, og får høre gode foredrag fra noen veldig engasjerte ledere som har mye på hjertet. Dagens variant av dette kom fra Frode Nilsen, konsernsjef i Leonhard Nilsen & Sønner, en nord-norsk familieeid entreprenørbedrift som har vokst globalt og nå har prosjekter på så ulike steder som Antarktis, Grønland, Chile og Hong Kong.

Jeg hadde hørt om LNS-gruppen før, men ante ikke at de er så store og så globale. Vi fikk blant annet høre hvordan de er i gang med å bygge et 7,5 kilometer langt tunnelsystem rundt deler av Hong Kong Island som skal ta seg av kloakken som i dag pumpes ut i havet. Og det er nord-norsk tunnelkompetanse som har vunnet denne kontrakten på 2,1 milliarder kroner.

LNS Gruppen eier også Rana Gruber AS som de kjøpte for 200 millioner kroner i 2008 og etter dette har de investert flere hundre millioner i den videre utviklingen av gruvedriften. Med moderne og mer miljøvennlige produksjonsmetoder er produksjonen i dag høyere enn noen gang i historien, med langt færre ansatte, og det er lagt et grunnlag for å drive i flere tiår fremover. Også gruvedrift har blitt en kompetanseintensiv virksomhet som jakter på ingeniører, geologer, prosjektledere og annen fagkompetanse.

Helgeland er en region der andelen med høyere utdanning er lavere enn landsgjennomsnittet og en region som må leve med at mange unge flytter ut når de skal ta akademiske utdanninger. Utfordringen her, som så mange andre steder i Norge, handler om å gjøre regionen attraktiv og spennende nok til at mange senere kommer tilbake - og attraktiv nok til at det i tillegg kommer mange nye innflyttere med kompetanse fra inn- og utland.

Det å være så avhengig av kompetanseimport utenfra gjør en region sårbar. Derfor er en viktig del av diskusjonen hva en skal gjøre for å bygge ut et bedre utdanningstilbud lokalt, og hva ulike aktører som næringslivet, kommunene og ulike virkemiddelaktører kan gjøre sammen for å styrke det lokale bidraget til økt kompetanse. Mange er opptatt av bedre og mer fleksible muligheter for etter- og videreutdanning mens man er i arbeid. De som allerede er i arbeid, men som kunne bidratt sterkere til verdiskapingen med mer kompetanse, er kanskje den største ubenyttede ressursen vi har i Norge.

Skal vi få til et slikt kompetanseløft forutsetter det at de som leverer høyere utdanning i Norge ikke bare underviser på campus, men er interessert i å tilpasse tilbudet sitt slik at det kan brukes av folk som er langt unna geografisk og er i en livssituasjon der mye av dagen går med til jobb og familie. Det kan kreve at noen lokale aktører, for eksempel studiesentre, bidrar i den lokale organiseringen av et desentralt kompetansetilbud. Utfordringen er å ikke bare snakke i store ord om kompetansebehov, men å finne praktiske løsninger på konkrete problemer.

Regjeringens Kindereggeffekt

I følge Bryggeri- og drikkevareforeningens direktør Petter Nome, er de nye restriksjonene på markedsføring av "usunne" matvarer: "de mest ekstreme markedsføringsrestriksjonene som er lansert i et demokratisk land.". Det er sterke ord, men det er vel ikke usannsynlig at det stemmer, i hvert fall når det gjelder denne type varer.

I følge ulike medieoppslag de siste dagene vil forslaget fra Helse- og Omsorgsdepartementet, bety et forbud mot markedsføring av "energitette, salte og næringsfattige næringsmidler" rettet mot barn. Det vil i følge de samme medieoppslagene kunne resultere i et forbud mot Kinderegg, Happy Meal, Laban seigmenn, Bamsemums, Kaptein Sabeltann-is og Coca Colas julenisse. Nå har statsministeren sagt at det ikke er snakk om forbud mot Kinderegg og Happy Meal, men forslaget til forskrift er ikke trukket tilbake.

Noe av det mest fascinerende er hvordan behovet for en slik ny forskrift begrunnes, På Dagsrevyen lørdag uttalte statssekretær Ragnhild Mathisen:

"Vi må gjøre tiltak for å beskytte barna våre og det handler om ta de tiltakene som industrien bruker nettopp for å lokke barn og unge til  å kjøpe mer av disse produktene".

Nå vet ikke jeg hvor mange barn denne statssekretæren har som hun vil beskytte mot industrien, men det virker unektelig som en omvei å lage en egen forskrift for å beskytte sine egne barn mot industrien. Hun kan jo bare kan la være å kjøpe usunn mat. Nå har vi etter hvert lært at når rødgrønne politikere snakker om barna "barna våre" så mener de slett ikke sine egne barn, men alle andres barn. Det er de andre foreldrene som nå skal beskyttes mot å gjøre våre egne valg.

Mange vil sikkert hevde at dette er en liten sak i den store sammenhengen. Jeg tror symboleffekten av denne og tilsvarende saker som innskrenker valgfrihet er stor. Saker som denne trekker opp et interessant ideologisk skille mellom de som vil ha enda flere forbud og regler for at vi ikke skal ha mulighet til å velge noe usunt, og de som i større grad mener at folk må ta ansvar for eget kosthold og livsstil. Slik denne saken har utviklet seg kan de borgerlige partiene bare sitte helt stille og se på at helseministeren prøver å komme seg opp igjen av salatbollen hun trampet opp i. For man truer ikke med å ta Kinderegg og Happy Meal fra norske barnefamilier uten at det får konsekvenser.

Sats på vitensentrene

Sats på vitensentrene

Det ser ut til å være bred enighet i næringslivet og hos myndighetene om at vi må satse mer og bedre på teknologi- og realfag i Norge. Fremtidens bedrifter vil trenge flere realister,  innovatører og ingeniører, og det er også bred enighet om at en stor del av utfordringen handler om å motivere flere unge til å se hvor spennende og viktige realfagene er.

En sentral del av denne strategien har vært etablering og utvikling av regionale vitensentre, som det nå er i alt åtte av, over hele landet. Disse tilbyr en simulerings- og opplevelsesbasert læring der elevene gjennom å eksperimentere kan lære realfagene på en mer spennende måte. I tillegg tilbyr vitensentrene kurs for lærere, slik at de kan oppgradere kunnskapen sin og få ideer til mer spennende måter å lære bort stoffet i klasserommet.

Å samle ressursene om noen regionale sentre på denne måten virker klokt. Så klokt at Kunnskapsdepartementet allerede i 2003 ba Forskningsrådet utvikle et eget Vitensenterprogram (VITEN), en nasjonal strategi som skulle utvikle flere og bedre vitensentre. Basert på dette er det etablert følgende vitensentre i Norge: VilVite i Bergen, Nord-norsk Vitensenter i Tromsø, Vitenlaben i Porsgrunn, Vitensenteret i Trondheim, Vitensenteret Innlandet i Gjøvik, Jærmuseet i Rogaland og Teknisk Museum i Oslo. Og høsten 2011 kom det flotte Inspiria Science Center i Østfold til, slik at det i alt er åtte regionale vitensentre.

Det å realisere disse vitensentrene har gjerne vært et stort spleiselag mellom næringsliv, kommuner og fylker, med en statlig driftsstøtte fra Kunnskapsdepartementet som muliggjør den store innsatsen rettet inn mot skoleelever og lærere. Problemet nå er at det har blitt flere vitensentre, men uten at totalbevilgningen fra staten har økt. Det betyr at driftsstøtten pr vitensenter har gått ned til i gjennomsnitt tre millioner kroner pr senter, et veldig lite beløp når en tenker på hvor mange skoler og skoleelever hvert av disse sentrene skal motivere til å satse på realfag.

Vitensentrene er administrativt små virksomheter og består av beskjedne folk som er vant til å klare seg med lite, men det er en nedre grense. De mener at de trenger 5-6 millioner i driftstilskudd pr senter fra Kunnskapsdepartementet for å realisere departementets egne målsettinger. Vitensentrene har en egen interesseorganisasjon, Foreningen norske Vitensentre, som har skrevet en felles pressemelding der de beskriver dette behovet. I tillegg har de satt ned et utvalg som har laget rapporten Sats på vitensentrene som beskriver hva vitensentrene gjør og hvilke effekt dette har på læringen.

Flere organisasjoner har stilt seg bak kravet om å øke driftstilskuddet til vitensentrene, blant annet har Abelia (der flere av vitensentrene er medlemmer) skrevet brev til Kunnskapsministeren. Vitensentrene har også fått støtte fra blant annet LO, Norsk Industri og NITO, som alle mener at det å satse på vitensentre er en ressurseffektiv og god måte å motivere flere unge til å satse på teknologi- og realfag. Det virker rett og slett temmelig merkelig å legge en strategi for å få opp interessen og motivasjonen for realfag ved å satse på flere og bedre regionale vitensentre, og så redusere innsatsen når strategien begynner å gi resultater.

Football's coming home

Vel, jeg får jo høre at jeg snart burde ha lært av tidligere mesterskapserfaringer, og at det alltid ender med at man taper mot Tyskland eller Portugal i en straffekonkurranse. Men det er noe med dette håpet om at akkurat denne gangen er det annerledes og at "Football's coming home". Tidenes beste fotballsang er best fordi den handler om disse skuffelsene - og håpet om at denne gangen er det mulig.

Dette er 98-utgaven i Top of The Pops-versjon. Men "Three Lions" med Baddiel, Skinner and the Lighning Seeds kom opprinnelig i 1996, utgitt som en uoffisiell England-sang da de spilte EM på hjemmebane og stikk i strid med alle tips klarte å komme helt til semifinale. Det gjorde at det ble laget en ny og litt mer optimistisk versjon til VM i 1998, basert på de positive erfaringene fra EM på hjemmebane og en lovende VM-kvalifisering. Men 1998-VM gikk ikke så bra. En historisk kamp mot Argentina i åttendelsfinalen endte med at David Beckham ble utvist og England tapte til slutt 4-3 på straffer.

Inspirasjonen i dag får heller være åpningskampen til England i Bilbao i gruppespillet i VM i 1982. Frankrike med Platini, Tigana og Giresse møtte et England som ikke hadde spilt VM siden 1970. Men England vant kampen 3-1 etter to mål av Bryan Robson og et av Paul Mariner.

Tilgjengeliggjøring av offentlige data

Åpne data - Del og skap verdier

Abelia arrangerer et spennende seminar på morgenen 12. juni om tilgjengeliggjøring og viderebruk av offentlige data. Det vil si data som er samlet inn av offentlige etater og virksomheter, men som ved å bli lagt ut åpent kan brukes til innovasjon og nye tjenester, slik at det skaper verdier for bedrifter og samfunnet ellers. Slik yr.no er et så strålende eksempel på, men som det kan lages mange flere av.

Fornyingsminister Rigmor Aasrud kommer for å snakke om regjeringens politikk på området. I tillegg skal folk fra Creuna, Evry og Bengler gi oss konkrete eksempler på tjenester som skaper verdier basert på viderebruk av offetnlige data. Og så skal vi ha en paneldebatt som ser litt mer prinsipielt på problemstillingene, og hvilke hindringer som fortsatt ligger der, med blant annet Redaktørforeningen, IKT-Norge og Norges Eiendomsmeglerforbund som alle er opptatt av dette, men kanskje ut fra litt ulike forutsetninger.

Det passet dessuten perfekt at Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) har lansert sin nye veileder, Åpne Data - Del og skap verdier, rett før denne konferansen. Det er både et prinsipielt og et praktisk dokument, som på en svært god måte forklarer hvorfor deling og tilgjengeliggjøring av offentlige data er bra for samfunnet, hva EU-direktiver og norske lover og forskrifter sier, det går igjennom de vanlige motforestillingene som pleier å komme opp og det beskriver hva man som offentlig etat kan og bør gjøre helt konkret for å bidra til å nå regjeringens mål om tilgjengeliggjøring. Og alt dette på bare 24 sider.

Når det er så opplagt for både EU, Fornyingdepartement, DIFI, mediebedrifter og næringslivet at det vil generere store verdier for samfunnet å dele offentlige data, hva er det da som gjør at man likevel ikke gjør det på viktige områder? Og i stedet  holder fast på sitt offentlige monopol eller velger å ta en så høy pris at det i praksis ikke er noen mulighet til innovasjon basert på viderebruk? Jeg tror vi står overfor to problemer av litt ulik karakter som må løses:

Det ene problemet er en litt uheldig kombinasjon av Finansdepartement og sektorprinsipp i staten. Det gjør at dersom en etat mister inntekter de tidligere har hatt gjennom å selge skattebetalerfinansierte data en ekstra gang til privatpersoner og næringsliv, til en høy pris, så forlanger Finansdepartementet sannsynligvis at bortfallet av disse inntektene skal dekkes inn på annen måte, for eksempel som kutt i driftsutgifter. Da  hjelper det kke den enkelte etat at mye mer viderebruk av data vil generere langt mer verdiskaping totalt sett, når et sektorprinsipp sier at hver etat har ansvaret for å dekke økte kostnader eller bortfall av inntekter selv. Slik kan budsjettprinsipper i staten sørge for at delene blir viktigere enn helheten.

Det andre problemet er en redsel for å slippe kontrollen med hva dataene man har samlet inn brukes til. Dette er en helt rasjonell frykt, man er redd for at data skal brukes eller settes sammen på måter som påviser helt andre ting enn det som var intensjonen. Men DIFI er prisverdig klare i sin veileder på at det også er hele poenget. DIFI skriver blant annet dette i avsnittet om "Usikkerhet rundt å åpne opp dataene" på side 13:

"Vi vet ikke hva dataene våre kommer til å bli brukt til
Det stemmer, men det er også et av hovedpoengene med åpne data. Datasett kan nemlig brukes til nyttige ting som dataeier ikke alltid kan forutse.

Kvaliteten på dataene våre er for dårlig
Dette er like mye et argument for å åpne data som mot å gjøre det. Tilbakemeldinger fra viderebrukere kan bidra til å heve kvaliteten på dataene som blir produsert.

Tilgjengeliggjøring av data er avslørende
Data kan avsløre at man ikke har oppnådd tilfredsstillende politiske eller administrative resultater, eller på andre måter sette dataeieren i et dårlig lys. Forsøk på å unngå dette vil imidlertid stå i kontrast til det åpne samfunnet vi lever i. I enkelte tilfeller kan det også innebære å bryte offentlighetslova som gir innbyggerne rett til innsyn."

Dette er tre gode poenger, det er enda flere i veilederen, og det er godt å se at de fremføres såpass klart og tydelig av den offentlige etaten som har ansvaret for statsforvaltningen. Dokumentet er som sagt vel verdt å lese både for etater som er i tvil om hva de bør gjøre og av innovatører som lurer på hva slags muligheter som er i ferd med å åpne seg.

Mary Meeker's annual internet trends report

Vi blir jevnlig bombardert med påstander fra eksperter, gjerne i kombinasjon med noen fragmenter av data, som sier noe noe om veksten i mobilt internett, antall nettbrett, antall nedlastede apps, aktivitet i sosiale medier, veksten sosiale medier på mobil, og masse annet som har med internett å gjøre. Det gir en del innsikt, men er det mulig å få en bedre totaloversikt og ikke bare enkelteksempler? Hvor fort går det egentlig og hvordan ser det store bildet ut?

Her er en presentasjon laget av Mary Meeker i det store Silicon Valley-baserte venturekapitalselskapet Kleiner Perkins Caufield & Byers som gir svar på noen av disse store spørsmålene om retning og trender. Den er på hele 112 sider, er tettpakket med grafer og tall, og har dessuten fra side 33 til 84 en gjennomgang av hvordan mange av varer og de fleste tjenester vi omgir oss med er i ferd med å digitaliseres og endres. Mary Meeker kaller det "The Re-Imagination of Everything":

KPCB Internet Trends 2012

Noen av leserne her husker sikkert Mary Meeker fra dot.com-tiden. Da var hun internettanalytiker i Morgan Stanley og ble i 1998 kåret av Barons Magazine til "the Queen of the internet", noe som ikke var udelt positivt da boblen etter hvert sprakk. Men Mary Meeker ble aldri tiltalt for å ha gjort noe ulovlig, tross sterk kritikk i media. Hun har fortsatt å analysere internett også i senere år, det siste året for en ny arbeidsgiver, og som en ser at denne presentasjonen er det en imponerende mengde interessante data som blir presentert.

Forelesning med Pankaj Ghemawat

Handelshøyskolen BI har etablert en ny årlig tradisjon de kaller The Finn Øien Lecture, oppkalt etter BIs egen grunnlegger. Årets forelesning ble holdt av Pankaj Ghemawat som i sin tid var tidenes yngste professor ved Harvard Business School og som nå holder til på IESE Business School i Barcelona, I 2011 ble han kåret til en av de 50 mest inflytelsesrike tenkerne i verden.

Vi som var til stede fikk oppleve et fyrverkeri av en forelesning om globalisering. Pankaj Ghemawat er tilhenger av globalisering, men fremstår som en motvekt til Thomas Friedmans påstand om at "verden er flat". Verden er i stedet ganske "kupert" og i følge Ghemawat er det betydelig mindre global integrasjon på viktige områder enn mange næringslivsledere og andre kloke hoder tror.

Han illustrerte dette med flere ulike eksempler, blant annet studentmobilitet, konsum av utenlanske medier og utenlandske investeringer. I tillegg viste han at de fleste lands eksport, inkludert den norske, i all hovedsak går til landene som ligger nærmest. I en helt flat verden ville man eksportert mer til land langt borte, uavhengig av geografiske og kulturelle hindre, men det er et lang vei å gå før vi havner der, i følge Ghemawat. På nettsiden sin har Ghemawat et utmerket kartverktøy som illustrerer dette. Man kan klikke på et hvilket som helst land, for eksempel Norge, og få opp et kart som viser hvem vi eksporterer til eller hvilke land svenske banker er mest eksponert mot.

Pankaj Ghemawat har også skrevet boken "World 3.0: Global prosperity and how to acheive it", en bestselger. Også her bruker han mye data for å underbygge og begrunne argumentene sine. I tillegg går boken igjennom og tilbakeviser de vanligste argumentene mot mer globalisering (som at globalisering betyr færre og større bedrifter eller at kulturelle forskjeller blir visket ut). Han viser at det er mange store fordeler forbundet med å få til mer mer globalisering og mobilitet i verden, men fordi han i motsetning til Thomas Friedman mener det er en langt vei å gå, handler Ghemawats "verden 3.0" om å etablere en styrt og regulert prosess for å komme dit enn Tom Friedmans mer kaotiske "verden 2.0".

Dette er en viktig debatt, ikke minst i en liten og åpen økonomi som Norge. Selv har jeg stor sans for Thomas Friedmans anekdoter og bidrag i debatten og har blogget om ting han har skrevet mange ganger. Men jeg har også stor sans for Ghemawats mer edruelige og tallbaserte nyanseringer.The Economists anmeldelse i april 2011 av World 3.0 sier det svært godt:

"...everybody seems to agree that globalisation is a fait accompli: that the world is flat, if you are a (Tom) Friedmanite, or that the world is run by a handful of global corporations, if you are a (Naomi) Kleinian. Pankaj Ghemawat of IESE Business School in Spain is one of the few who has kept his head on the subject. For more than a decade he has subjected the simplifiers and exaggerators to a barrage of statistics. He has now set out his case—that we live in an era of semi-globalisation at most—in a single volume, “World 3.0”, that should be read by anyone who wants to understand the most important economic development of our time."

Jeg har ikke fått lest hele boken enda, men ser frem til å gjøre det. Man skal vel heller ikke se bort fra at det er tall og eksempler der som egner seg godt til oppfølginger her på bloggen senere.

Bill Clinton blander seg inn - igjen

Det er snart presidentvalg i USA og Roger Simon i Politico har skrevet en morsom artikkel om hvordan Bill Clinton nok en gang blander seg inn i en presidentvalgkamp, og som så ofte før med et litt annet budskap enn man skulle vente. Denne gangen har Bill Clinton  vært på CNN og snakket om Mitt Romney. Der sa han blant annet at:

"...a man who has been governor and had a sterling business career crosses the qualification threshold."

Kommentaren om "sterling business career" kommer rett etter at Obama har kjørt TV-reklamer der han hevder at Bain Capital under ledelse av Romney har vært til stor skade for amerikanske arbeidere.

Roger Simon mener at uenigheten egentlig handler om to viktige forhold der Clinton og Obama skiller lag. Det ene er at Clinton alltid har vært mer positiv til finansnæringen enn Obama. Finanskrisen har nok også fristet Obama til å være langt mer populistisk i sine karakteristikker av Wall Street enn Clinton hadde behov for.

Det andre forholdet handler om nominasjonskampen mellom Obama og Hillary Clinton i South Carolina i 2008, der Bill Clinton klarte å rote det ordentlig til for sin egen kone ved å først insistere på at de skulle satse for fullt i en svært krevende delstat for Hillary, og så, da det begynte å bli opplagt at det ville ende i et knusende nederlag, uttale at det ikke var så farlig fordi: "Jesse Jackson won South Carolina in ’84 and ’88.". Det ble tolket som å bety at seieren der ikke var så viktig for Obama likevel, for det var tross alt mest svarte velgere av den typen som tidligere hadde stemt på Jesse Jackson.

Noen mener at denne blunderen fra Bill Clinton, som bidro til at Obama vant med en 29 prosentpoengs margin i South Carolina i 2008, var det som dyttet hele nominasjonen til Obamas fordel. I hvert fall førte det til at forholdet mellom de to senere ikke har vært særlig hjertelig. Men at Clinton også skulle blande seg inn i denne valgkampen og bruke den til å forsvare Mitt Romneys innsats i Bain Capital, kom sannynligivs nokså overraskende på Obama og det demokratiske partiet.

I sak har imidlertid Bill Clinton rett når han indirekte sier at Obamas kritikk av Bain Capital og andre investorer av denne typen er forfeilet og skyter langt over mål. The Economist kommenterer dette slik:

"Mr Romney is fond of saying that Mr Obama has no idea how the economy works and how jobs are created. The way the Obama campaign talks about Bain Capital suggests that his criticism is correct. Mr Obama, as noted above, likes to insinuate that there is a conflict between pursuing profits and creating jobs. In the long run, however, in a competitive economy, that is nonsense. Only profitable firms can sustain any jobs, and the more profitable they are, the more money they have to invest in new ventures with new workers."

Greg Farrell: Crash of the Titans

Midt under konkursen i Lehman Brothers, redningspakken til AIG, J. P. Morgans overtagelse av  Bear Sterns, konkursen i General Motors, og flere andre dramatiske begivenheter under den amerikanske finanskrisen, var det også en rekke andre viktige begivenheter som har havnet litt i skyggen. En av disse, og som beskrives i Greg Farrells bok Crash of the Titans, er historien om hvordan Merrill Lynch havnet på randen av konkurs og ble reddet i siste øyeblikk av Bank of America. Eller som det heter i bokens undertittel:

"Greed, hubris, the fall of Merill Lynch, and the near collapse of Bank of America".

Crash of the Titans er på rundt 500 sider, kom ut i 2010 og er skrevet at Greg Farrell, en journalist i Financial Times. Jeg synes den er en god bok som er interessant på i hvert fall to ulike plan:

For det første er det en tett og velskrevet fortelling om personene, beslutningene og begivenhetene i Merrill Lynch før og under finanskrisen som gjorde slutt på selskapet. Dette er ting som ikke er fundamentalt annerledes enn det som skjedde i Lehman Brothers (jeg har tidligere blogget om Vicky Wards bok The Devils Casino), begge ville bli som Goldman Sachs og Merrill Lynch ville også gått konkurs om det ikke hadde blitt reddet av Bank of America. Men hver av disse fortellingene har sine spesielle særtrekk, sitt persongalleri og sin tidslinje.

For det andre så er det nettopp beskrivelsen av det særegne ved historien og kulturen i Merrill Lynch og Bank of America som er det beste i denne boken og som gjør den verdt å lese. Som det ofte er ved slike fusjoner eller oppkjøp var det to svært ulike og svært distinkte kulturer som skulle finne hverandre, og som var så ulike at det de viste seg vanskelig å forene.

Selve beslutningen om å gjøre Merill Lynch til en del av Bank of America var enkel i begge leire, da den endelig kom, men det som kom etterpå var langt vaskeligre. Beslutningen kom 14. september 2008, samme helg som Lehman Brothers gikk konkurs da ingen ville redde dem. Alle visste da at Merrill Lynch hadde rotet bort så mange millarder på subprime boliglån at de var den neste på listen og ville gå samme vei om de ikke ble kjøpt opp raskt.

Merrill Lynch har en historie som går tilbake helt til 1914 da det ble grunnlagt av Charles Merrill. Gjennom hele historien ble de sett på som en irsk-katolsk bedrift, i den forstand at de ga unge talenter med irsk bakgrunn, gjerne også fra fattige kår, en sjanse på Wall Street. På samme måte som Goldman Sachs ble sett på som et jødisk firma som også ga muligheter til noen av dem som ikke fikk innpass i de mer elitedominerte "WASP"-selskapene som Morgan Stanley og Kidder Peabody.

I etterkrigstiden ble Merrill Lynch også kjent for å ha det største nettverket av kontorer med finansrådgivere, over hele USA. Merrill Lynch hadde en okse i logoen og et nettverk av 15 000 tilknyttede meglere var kjent som "The thundering herd", et formidabelt salgsapparat rettet mot privatpersoner med formuer. Boken hevder at begynnelsen på slutten for Merrill Lynch kom på 2000-tallet da konsernsjef Stanley O'Neal skulle bygge ned denne sterke kulturen og heller satse på å kopiere og bli like lønnsomme som Goldman Sachs ved å investere selskapets egne penger i mer eller mindre eksotiske verdipapirer.

Bank of America, med hovedkontor i Charlotte North Carolina, hadde en helt annen kultur enn denne Wall Street-kulturen. Ja, konsernsjef Ken Lewis var rett og slett i opposisjon til mye av det han mente Wall Street stod for, inkludert uanstendig store bonuser og en opptatthet av å berike seg selv fremfor kundene. Bank of America var stolt av å være en vanlig bank for folk flest og hadde vokst til å bli en av USAs "big four"-banker gjennom en serie oppkjøp og fusjoner. USAs banker var i utgangspunktet lovmessig begrenset til å holde seg i egen delstat, og det var først på 90-tallet dette ble fullt ut liberalisert

Det kom en bølge av oppkjøp og fusjoner som Bank of America var spesielt dyktige til å gjennomføre. Bølgen av bankoppkjøp gjorde at Charlotte i North Carolina en periode satt med hovedkontorene til to av de de største amerikanske bankene, Bank of Amerika og Wachovia. Wachovia ble overtatt av Wells Fargo i 2008, men det også i dag slik at Charlotte er det nest største banksenteret i USA etter New York. Men frem til 2008 manglet BoA fortsatt en virkelig prestisjetung investeringsbank og de hadde lenge drømt om å kjøpe Merrill Lynch.

Slutten av Crash of the Titans handler om konfrontasjonen mellom sørstats- og lokalbankkulturen til Ken Lewis og Bank of America og Wall Street-kulturen til Merrill Lynch og deres nye (og siste) konsernsjef John Thain, med bakgrunn som nestkommenderende i Goldman Sachs og toppsjef på New York Stock Exchange. En interessant vri her var at Ken Lewis i BoA hadde en nokså uvanlig kommandolinje der HR-direktøren hans var den nest mektigste i bedriften, og sammen var de opptatt av å rydde vekk alle som ikke passet inn i den kulturen de ønsket. Det gikk utover mange fra Merrill Lynch, men etter hvert måtte også Ken Lewis gå, for de økonomiske resultatene til Bank of America etter overtagelsen av Merrill Lynch  stod ikke i forhold til prisen de hadde betalt.

Alt i alt er dette som sagt en interessant fortelling om veien inn i en krise, og hvor vanskelig en fusjon mellom to veldig ulike bedriftskulturer kan være.

Billigere teletjenester

Statistisk Sentralbyrå publiserer jevnlig statistikk som sammenligner prisutviklingen på telekommunikasjontjenester med prisutviklingen for datakonsulenttjenester. Forrige gang jeg skrev om dette på bloggen var overskriften min: Teknologi blir billigere, hoder blir dyrere. Det ble også en interessant liten meningsutveksling om prisen på datakonsulenttjenester er konjunkturavhengig, eller om det er en lang linje enda lenger bakover med stadig prisvekst.

Denne gangen kunne godt overskriften ha vært Hoder blir dyrere, teknologi blir enda billigere. For å ta det siste først, så skriver SSB i sin omtale av dataene:

"Prisane på telekommunikasjonstenester fall med 3,1 prosent frå 4. kvartal 2011 til 1. kvartal 2012. Prisane på datakonsulenttenester gjekk opp 1,2 prosent. Når det gjeld telekommunikasjonstenester for private kundar, gjekk prisane ned 4,2 prosent frå 4. kvartal 2011 til 1. kvartal 2012. Prisane for bedriftskundar fall med 1,1 prosent."

På de seks årene som er gått siden første kvartal 2006 har prisen på telekommunikasjonstjenester falt omkring 20 prosent, mens prisen på datakonsulenttjenester har økt med omkring 15 prosent. Det er ikke sikkert at det alltid er slik kundene opplever det til daglig, det kjøpes jo også betraktelig mer av disse tjenestene i dag enn for seks år siden så vi bruker mer penger på både tele- og datatjenester, men grafen har nok helt rett i at prisutviklingen pr enhet er slik det fremstilles her.

Så er jo det jo et interessant spørsmål om det virkelig er slik at telekommunikasjonstjenester måler prisen på teknologi, mens datakonsulenttjenester måler prisen på kunnskapsarbeid. Svaret på det er ja, men med visse modifikasjoner. Hvis vi ser litt nøyere på grunnlaget denne statistikken bygger på så vil vi se at det er slik at datakonsulenttjenester i all hovedsak er kunnskaps- og arbeidsintensive, mens telekommunikasjonstjenester i all hovedsak er kapital- og teknologiintensive.

Prisindeksen for telekommunikasjonstjenester bygger på en vektet statistikk for prisen på fasttelefoni, mobiltelefoni og internett til privatkunder og bedriftskunder. Det bygger på tall fra 7 leverandører som dekker omkring 90 prosent av omsetningen i det norske markedet. Dette er kapital- og teknololgiintensive tjenester med en svært høy automatiseringsgrad, og som gjerne selges som til kunder som abonnementer med en fastpris eller pris pr datamengde, der man de siste årene har fått stadig mer for pengene som kunde.

Prisindeksen for datakonsulenttjenester bygger på tall fra 31 ulike konsulentforetak, noe som er under en prosent av antall leverandører i dette markedet, men fordi det er store foretak så dekker de omkring 40 prosent av omsetningen i Norge. Fem ulike kategoriar av konsulentar er definert: It-arkitekt/systemdesigner, programmerer/systemprogrammerer, IT-prosjektleder, IT-rådgiver og systemteknisk konsulent. Nå er det naturligvis mye vanskeligere å definere og avgrense slike datakonsulenttjenester enn tele og bredbånd, men felles for dem er gjerne at kompetanse selges til en fast timepris. Tjenestene er med andre ord lite automatiserte og skalerbare. Får man flere kunder betyr det at man må skaffe flere ansatte med høy kompetanse, ofte til en høyere pris hvis det er knapphet på kompetanse i arbeidsmarkedet.

Men nå er vel ikke en prisvekst på 15 prosent på konsulenttjenester i løpet av seks år særlig høyt. Ser vi på den alminnelige lønnsveksten i Norge de siste årene har den vært på 3-4 prosent i året, og den samlede lønnsveksten siden 2006 ligger på rundt 25 prosent. Det kan bety to ting. Enten har produktiviteten og kunnskapsintensiteten og i konsulentbransjen økt, slik at man også her tilfører mer verdi med færre hoder. Eller så er det slik at it-konsulentene ikke er like flinke som andre til å øke prisene sine i takt med økte kostnader. Kanskje er svaret en kombinasjon av disse to forklaringene.

Gründerbyen Berlin

Aftenposten hadde 13 mai en stor reportasje om innovasjon og entreprenørskap i Berlin. De skrev der at:

"Berlin er inne i en innovasjonsboom det knapt sees maken til i verden for tiden. Nye apper, nettjenester og fikse tekniske løsninger bobler frem på kafeer, i kontorfellesskap for ulike typer frilansere eller i tilknytning til Berlins tre store universiteter. De har alle innovasjonsstudier og ulike ordninger for gründere. - Det er ingen hemmelighet at den berlinske teknologiscenen er en av de heteste på planeten, men byen har først nå begynt å utvikle finansieringsdelen, skriver Der Spiegel."

Mange sammenligner det som skjer i Berlin akkurat nå med Silicon Valley for noen år siden. Det er mye nye ideer, særlig ting som har med IT å gjøre, det har dukket opp "business angels" og privat venturekapital, og det er noen interessante tyske offentlige virkemidler for nyskaping som gjør at det nå skjer mye på en gang i Berlin. Tyskland har et program de kaller Exist-programmet (her er en kort engelsk beskrivelse) som skal fremme forskningsbasert nyskaping og består av tre ulike virkemidler. Det mest interessante av disse heter Exist Business Startup Grant og beskrives slik på engelsk:

"The grant aims to help scientists, university graduates and students developing their business ideas into business plans and to advance their ideas for products and services. To cover their living expenses, the entrepreneurs receive a grant between 800 to 2,500 euro per month, depending on their degree, for a maximum period of 12 months. In addition, they receive materials and equipment (worth 10,000 euro for solo start-ups and 17,000 euro for team start-ups), funding for coaching (5,000 euro) and, if necessary, child benefit of 100 euro per month and child. The university or non-university research institution offers them infrastructure during the pre-start-up phase and provides technical and start-up-related assistance."

I forbindelse med en konferanse og et møte jeg var med på i Berlin torsdag fikk vi møtt Jørn Haukøy fra Norge som er en av de som nyter godt av Exist-støtte og som også er en av de som blir omtalt i Aftenpostens reportasje. Han er en reflektert og svært talefør it-gründer som har mange synspunkter både på fordeler og ulemper ved Exist, hvordan vi kunne lage en enda bedre variant av Exist i Norge og på hva det er så gjør at Berlin lykkes så godt i et Europa der veldig mange andre sliter for tiden.

Jørn Haukøys analyse er at Berlin trekker til seg kunstnere og andre unge kreative, folk som vil møte andre kreative mennesker og kanskje utvikle noe nytt sammen. De som vil jobbe på et stort hovedkontor i en kjent teknologibedrift drar til München, eller til Frankfurt for å jobbe med finans, men Berlin er det kreative og kulturelle sentrum i Tyskland. Her er det også en rekke gode universiteter, engelskkunnskapene er gode og det er etter hvert kommet venturekapital som har oppdaget at det er mulig å tjene penger på ideene. Dessuten er det fortsatt veldig billig å bo i Berlin sammenlignet med andre større byer i Europa, noe som bidrar sterkt til at byen trekker til seg så mange studenter, kunstnere og gründere.

Jeg kommer nok tilbake med mer om Exist-programmet her på bloggen senere. Det er et veldig interessant virkemiddel som gjør at gründere kan få hjelp til å komme igjennom "dødens dal" og holde på et år på fulltid med å utvilke ideene sine til forretningsplaner og begynne å bygge opp en bedrift. Denne fasen kalles noen ganger for "pollenkapital" eller "pre seed". Jeg tror det nettopp er denne fasen vi må treffe bedre også her i Norge og at ganske små penger kan gjøre en stor forskjell.