Kunnskapsbasert i Mo i Rana

Kunnskapsparken Helgeland

I dag har jeg vært med på en interessant konferanse i Mo i Rana om kompetansebehov i arbeidslivet i Helgelands-regionen, og strategier for å få til et bedre samspill mellom dem som bør sitte på noen av svarene. Det var Kunnskapsparken Helgeland som var vertskap for konferansen og det kom mange interessante innspill

En ekstra bonus ved å innlede på slike konferanser rundt om i landet er at man treffer spennende bedrifter man vet veldig lite om fra før, og får høre gode foredrag fra noen veldig engasjerte ledere som har mye på hjertet. Dagens variant av dette kom fra Frode Nilsen, konsernsjef i Leonhard Nilsen & Sønner, en nord-norsk familieeid entreprenørbedrift som har vokst globalt og nå har prosjekter på så ulike steder som Antarktis, Grønland, Chile og Hong Kong.

Jeg hadde hørt om LNS-gruppen før, men ante ikke at de er så store og så globale. Vi fikk blant annet høre hvordan de er i gang med å bygge et 7,5 kilometer langt tunnelsystem rundt deler av Hong Kong Island som skal ta seg av kloakken som i dag pumpes ut i havet. Og det er nord-norsk tunnelkompetanse som har vunnet denne kontrakten på 2,1 milliarder kroner.

LNS Gruppen eier også Rana Gruber AS som de kjøpte for 200 millioner kroner i 2008 og etter dette har de investert flere hundre millioner i den videre utviklingen av gruvedriften. Med moderne og mer miljøvennlige produksjonsmetoder er produksjonen i dag høyere enn noen gang i historien, med langt færre ansatte, og det er lagt et grunnlag for å drive i flere tiår fremover. Også gruvedrift har blitt en kompetanseintensiv virksomhet som jakter på ingeniører, geologer, prosjektledere og annen fagkompetanse.

Helgeland er en region der andelen med høyere utdanning er lavere enn landsgjennomsnittet og en region som må leve med at mange unge flytter ut når de skal ta akademiske utdanninger. Utfordringen her, som så mange andre steder i Norge, handler om å gjøre regionen attraktiv og spennende nok til at mange senere kommer tilbake - og attraktiv nok til at det i tillegg kommer mange nye innflyttere med kompetanse fra inn- og utland.

Det å være så avhengig av kompetanseimport utenfra gjør en region sårbar. Derfor er en viktig del av diskusjonen hva en skal gjøre for å bygge ut et bedre utdanningstilbud lokalt, og hva ulike aktører som næringslivet, kommunene og ulike virkemiddelaktører kan gjøre sammen for å styrke det lokale bidraget til økt kompetanse. Mange er opptatt av bedre og mer fleksible muligheter for etter- og videreutdanning mens man er i arbeid. De som allerede er i arbeid, men som kunne bidratt sterkere til verdiskapingen med mer kompetanse, er kanskje den største ubenyttede ressursen vi har i Norge.

Skal vi få til et slikt kompetanseløft forutsetter det at de som leverer høyere utdanning i Norge ikke bare underviser på campus, men er interessert i å tilpasse tilbudet sitt slik at det kan brukes av folk som er langt unna geografisk og er i en livssituasjon der mye av dagen går med til jobb og familie. Det kan kreve at noen lokale aktører, for eksempel studiesentre, bidrar i den lokale organiseringen av et desentralt kompetansetilbud. Utfordringen er å ikke bare snakke i store ord om kompetansebehov, men å finne praktiske løsninger på konkrete problemer.