Sats på vitensentrene

Sats på vitensentrene

Det ser ut til å være bred enighet i næringslivet og hos myndighetene om at vi må satse mer og bedre på teknologi- og realfag i Norge. Fremtidens bedrifter vil trenge flere realister,  innovatører og ingeniører, og det er også bred enighet om at en stor del av utfordringen handler om å motivere flere unge til å se hvor spennende og viktige realfagene er.

En sentral del av denne strategien har vært etablering og utvikling av regionale vitensentre, som det nå er i alt åtte av, over hele landet. Disse tilbyr en simulerings- og opplevelsesbasert læring der elevene gjennom å eksperimentere kan lære realfagene på en mer spennende måte. I tillegg tilbyr vitensentrene kurs for lærere, slik at de kan oppgradere kunnskapen sin og få ideer til mer spennende måter å lære bort stoffet i klasserommet.

Å samle ressursene om noen regionale sentre på denne måten virker klokt. Så klokt at Kunnskapsdepartementet allerede i 2003 ba Forskningsrådet utvikle et eget Vitensenterprogram (VITEN), en nasjonal strategi som skulle utvikle flere og bedre vitensentre. Basert på dette er det etablert følgende vitensentre i Norge: VilVite i Bergen, Nord-norsk Vitensenter i Tromsø, Vitenlaben i Porsgrunn, Vitensenteret i Trondheim, Vitensenteret Innlandet i Gjøvik, Jærmuseet i Rogaland og Teknisk Museum i Oslo. Og høsten 2011 kom det flotte Inspiria Science Center i Østfold til, slik at det i alt er åtte regionale vitensentre.

Det å realisere disse vitensentrene har gjerne vært et stort spleiselag mellom næringsliv, kommuner og fylker, med en statlig driftsstøtte fra Kunnskapsdepartementet som muliggjør den store innsatsen rettet inn mot skoleelever og lærere. Problemet nå er at det har blitt flere vitensentre, men uten at totalbevilgningen fra staten har økt. Det betyr at driftsstøtten pr vitensenter har gått ned til i gjennomsnitt tre millioner kroner pr senter, et veldig lite beløp når en tenker på hvor mange skoler og skoleelever hvert av disse sentrene skal motivere til å satse på realfag.

Vitensentrene er administrativt små virksomheter og består av beskjedne folk som er vant til å klare seg med lite, men det er en nedre grense. De mener at de trenger 5-6 millioner i driftstilskudd pr senter fra Kunnskapsdepartementet for å realisere departementets egne målsettinger. Vitensentrene har en egen interesseorganisasjon, Foreningen norske Vitensentre, som har skrevet en felles pressemelding der de beskriver dette behovet. I tillegg har de satt ned et utvalg som har laget rapporten Sats på vitensentrene som beskriver hva vitensentrene gjør og hvilke effekt dette har på læringen.

Flere organisasjoner har stilt seg bak kravet om å øke driftstilskuddet til vitensentrene, blant annet har Abelia (der flere av vitensentrene er medlemmer) skrevet brev til Kunnskapsministeren. Vitensentrene har også fått støtte fra blant annet LO, Norsk Industri og NITO, som alle mener at det å satse på vitensentre er en ressurseffektiv og god måte å motivere flere unge til å satse på teknologi- og realfag. Det virker rett og slett temmelig merkelig å legge en strategi for å få opp interessen og motivasjonen for realfag ved å satse på flere og bedre regionale vitensentre, og så redusere innsatsen når strategien begynner å gi resultater.