Tilgjengeliggjøring av offentlige data

Åpne data - Del og skap verdier

Abelia arrangerer et spennende seminar på morgenen 12. juni om tilgjengeliggjøring og viderebruk av offentlige data. Det vil si data som er samlet inn av offentlige etater og virksomheter, men som ved å bli lagt ut åpent kan brukes til innovasjon og nye tjenester, slik at det skaper verdier for bedrifter og samfunnet ellers. Slik yr.no er et så strålende eksempel på, men som det kan lages mange flere av.

Fornyingsminister Rigmor Aasrud kommer for å snakke om regjeringens politikk på området. I tillegg skal folk fra Creuna, Evry og Bengler gi oss konkrete eksempler på tjenester som skaper verdier basert på viderebruk av offetnlige data. Og så skal vi ha en paneldebatt som ser litt mer prinsipielt på problemstillingene, og hvilke hindringer som fortsatt ligger der, med blant annet Redaktørforeningen, IKT-Norge og Norges Eiendomsmeglerforbund som alle er opptatt av dette, men kanskje ut fra litt ulike forutsetninger.

Det passet dessuten perfekt at Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) har lansert sin nye veileder, Åpne Data - Del og skap verdier, rett før denne konferansen. Det er både et prinsipielt og et praktisk dokument, som på en svært god måte forklarer hvorfor deling og tilgjengeliggjøring av offentlige data er bra for samfunnet, hva EU-direktiver og norske lover og forskrifter sier, det går igjennom de vanlige motforestillingene som pleier å komme opp og det beskriver hva man som offentlig etat kan og bør gjøre helt konkret for å bidra til å nå regjeringens mål om tilgjengeliggjøring. Og alt dette på bare 24 sider.

Når det er så opplagt for både EU, Fornyingdepartement, DIFI, mediebedrifter og næringslivet at det vil generere store verdier for samfunnet å dele offentlige data, hva er det da som gjør at man likevel ikke gjør det på viktige områder? Og i stedet  holder fast på sitt offentlige monopol eller velger å ta en så høy pris at det i praksis ikke er noen mulighet til innovasjon basert på viderebruk? Jeg tror vi står overfor to problemer av litt ulik karakter som må løses:

Det ene problemet er en litt uheldig kombinasjon av Finansdepartement og sektorprinsipp i staten. Det gjør at dersom en etat mister inntekter de tidligere har hatt gjennom å selge skattebetalerfinansierte data en ekstra gang til privatpersoner og næringsliv, til en høy pris, så forlanger Finansdepartementet sannsynligvis at bortfallet av disse inntektene skal dekkes inn på annen måte, for eksempel som kutt i driftsutgifter. Da  hjelper det kke den enkelte etat at mye mer viderebruk av data vil generere langt mer verdiskaping totalt sett, når et sektorprinsipp sier at hver etat har ansvaret for å dekke økte kostnader eller bortfall av inntekter selv. Slik kan budsjettprinsipper i staten sørge for at delene blir viktigere enn helheten.

Det andre problemet er en redsel for å slippe kontrollen med hva dataene man har samlet inn brukes til. Dette er en helt rasjonell frykt, man er redd for at data skal brukes eller settes sammen på måter som påviser helt andre ting enn det som var intensjonen. Men DIFI er prisverdig klare i sin veileder på at det også er hele poenget. DIFI skriver blant annet dette i avsnittet om "Usikkerhet rundt å åpne opp dataene" på side 13:

"Vi vet ikke hva dataene våre kommer til å bli brukt til
Det stemmer, men det er også et av hovedpoengene med åpne data. Datasett kan nemlig brukes til nyttige ting som dataeier ikke alltid kan forutse.

Kvaliteten på dataene våre er for dårlig
Dette er like mye et argument for å åpne data som mot å gjøre det. Tilbakemeldinger fra viderebrukere kan bidra til å heve kvaliteten på dataene som blir produsert.

Tilgjengeliggjøring av data er avslørende
Data kan avsløre at man ikke har oppnådd tilfredsstillende politiske eller administrative resultater, eller på andre måter sette dataeieren i et dårlig lys. Forsøk på å unngå dette vil imidlertid stå i kontrast til det åpne samfunnet vi lever i. I enkelte tilfeller kan det også innebære å bryte offentlighetslova som gir innbyggerne rett til innsyn."

Dette er tre gode poenger, det er enda flere i veilederen, og det er godt å se at de fremføres såpass klart og tydelig av den offentlige etaten som har ansvaret for statsforvaltningen. Dokumentet er som sagt vel verdt å lese både for etater som er i tvil om hva de bør gjøre og av innovatører som lurer på hva slags muligheter som er i ferd med å åpne seg.