mandag 4. juni 2012

Greg Farrell: Crash of the Titans

Midt under konkursen i Lehman Brothers, redningspakken til AIG, J. P. Morgans overtagelse av  Bear Sterns, konkursen i General Motors, og flere andre dramatiske begivenheter under den amerikanske finanskrisen, var det også en rekke andre viktige begivenheter som har havnet litt i skyggen. En av disse, og som beskrives i Greg Farrells bok Crash of the Titans, er historien om hvordan Merrill Lynch havnet på randen av konkurs og ble reddet i siste øyeblikk av Bank of America. Eller som det heter i bokens undertittel:

"Greed, hubris, the fall of Merill Lynch, and the near collapse of Bank of America".

Crash of the Titans er på rundt 500 sider, kom ut i 2010 og er skrevet at Greg Farrell, en journalist i Financial Times. Jeg synes den er en god bok som er interessant på i hvert fall to ulike plan:

For det første er det en tett og velskrevet fortelling om personene, beslutningene og begivenhetene i Merrill Lynch før og under finanskrisen som gjorde slutt på selskapet. Dette er ting som ikke er fundamentalt annerledes enn det som skjedde i Lehman Brothers (jeg har tidligere blogget om Vicky Wards bok The Devils Casino), begge ville bli som Goldman Sachs og Merrill Lynch ville også gått konkurs om det ikke hadde blitt reddet av Bank of America. Men hver av disse fortellingene har sine spesielle særtrekk, sitt persongalleri og sin tidslinje.

For det andre så er det nettopp beskrivelsen av det særegne ved historien og kulturen i Merrill Lynch og Bank of America som er det beste i denne boken og som gjør den verdt å lese. Som det ofte er ved slike fusjoner eller oppkjøp var det to svært ulike og svært distinkte kulturer som skulle finne hverandre, og som var så ulike at det de viste seg vanskelig å forene.

Selve beslutningen om å gjøre Merill Lynch til en del av Bank of America var enkel i begge leire, da den endelig kom, men det som kom etterpå var langt vaskeligre. Beslutningen kom 14. september 2008, samme helg som Lehman Brothers gikk konkurs da ingen ville redde dem. Alle visste da at Merrill Lynch hadde rotet bort så mange millarder på subprime boliglån at de var den neste på listen og ville gå samme vei om de ikke ble kjøpt opp raskt.

Merrill Lynch har en historie som går tilbake helt til 1914 da det ble grunnlagt av Charles Merrill. Gjennom hele historien ble de sett på som en irsk-katolsk bedrift, i den forstand at de ga unge talenter med irsk bakgrunn, gjerne også fra fattige kår, en sjanse på Wall Street. På samme måte som Goldman Sachs ble sett på som et jødisk firma som også ga muligheter til noen av dem som ikke fikk innpass i de mer elitedominerte "WASP"-selskapene som Morgan Stanley og Kidder Peabody.

I etterkrigstiden ble Merrill Lynch også kjent for å ha det største nettverket av kontorer med finansrådgivere, over hele USA. Merrill Lynch hadde en okse i logoen og et nettverk av 15 000 tilknyttede meglere var kjent som "The thundering herd", et formidabelt salgsapparat rettet mot privatpersoner med formuer. Boken hevder at begynnelsen på slutten for Merrill Lynch kom på 2000-tallet da konsernsjef Stanley O'Neal skulle bygge ned denne sterke kulturen og heller satse på å kopiere og bli like lønnsomme som Goldman Sachs ved å investere selskapets egne penger i mer eller mindre eksotiske verdipapirer.

Bank of America, med hovedkontor i Charlotte North Carolina, hadde en helt annen kultur enn denne Wall Street-kulturen. Ja, konsernsjef Ken Lewis var rett og slett i opposisjon til mye av det han mente Wall Street stod for, inkludert uanstendig store bonuser og en opptatthet av å berike seg selv fremfor kundene. Bank of America var stolt av å være en vanlig bank for folk flest og hadde vokst til å bli en av USAs "big four"-banker gjennom en serie oppkjøp og fusjoner. USAs banker var i utgangspunktet lovmessig begrenset til å holde seg i egen delstat, og det var først på 90-tallet dette ble fullt ut liberalisert

Det kom en bølge av oppkjøp og fusjoner som Bank of America var spesielt dyktige til å gjennomføre. Bølgen av bankoppkjøp gjorde at Charlotte i North Carolina en periode satt med hovedkontorene til to av de de største amerikanske bankene, Bank of Amerika og Wachovia. Wachovia ble overtatt av Wells Fargo i 2008, men det også i dag slik at Charlotte er det nest største banksenteret i USA etter New York. Men frem til 2008 manglet BoA fortsatt en virkelig prestisjetung investeringsbank og de hadde lenge drømt om å kjøpe Merrill Lynch.

Slutten av Crash of the Titans handler om konfrontasjonen mellom sørstats- og lokalbankkulturen til Ken Lewis og Bank of America og Wall Street-kulturen til Merrill Lynch og deres nye (og siste) konsernsjef John Thain, med bakgrunn som nestkommenderende i Goldman Sachs og toppsjef på New York Stock Exchange. En interessant vri her var at Ken Lewis i BoA hadde en nokså uvanlig kommandolinje der HR-direktøren hans var den nest mektigste i bedriften, og sammen var de opptatt av å rydde vekk alle som ikke passet inn i den kulturen de ønsket. Det gikk utover mange fra Merrill Lynch, men etter hvert måtte også Ken Lewis gå, for de økonomiske resultatene til Bank of America etter overtagelsen av Merrill Lynch  stod ikke i forhold til prisen de hadde betalt.

Alt i alt er dette som sagt en interessant fortelling om veien inn i en krise, og hvor vanskelig en fusjon mellom to veldig ulike bedriftskulturer kan være.