Bistand 2.0

Forrige helgs The Economist hadde nok en interessant påminning om at forholdet mellom utviklingsland og såkalte utviklede land ikke lenger er helt som før. Denne gangen handlet det om Indias forhold til bistand. Fra å være verdens største mottaker av bistand gjennom noen tiår er India i ferd med å bli et giverland. De skal etablere en ny enhet som skal administrere bistanden fra India til andre land. The Economist skriver:

"Between 1951 and 1992 India received about $55 billion in foreign aid, making it the largest recipient in history. Now it seems on the verge of setting up its own aid-giving body. A spokesman for the foreign ministry says the government is in “active discussions” to create an India Agency for Partnership in Development (IAPD), an equivalent of America’s Agency for International Development (USAID) or Britain’s Department for International Development (DFID). Bureaucrats in other ministries are dragging their feet but Gurpreet Singh of RIS, a Delhi think-tank, says the government will announce the body within months, and give it $11.3 billion to spend over the next five to seven years."

Det er ikke like opplagt at land i vesten skal gi bistand til et land som selv gir bistand. Særlig ikke når dette landet har 300 milliarder dollar i valutareserver og driver et romfartsprogram. Indias bistand er dessuten del av et større bilde. Mens USA fortsatt er verdens største bistandsgiver med 31 milliarder dollar, er Kina kommet opp på andre plass. Nå er riktignok tallene for ikke-OECD landenes bistand litt vanskelig å vurdere, det er mye egeninteresse i mange av programmene og mye ikke alt ville kvalifisere som bistand med vårt regelverk, men uansett er det helt utvilsomt at land som Kina, Russland, Saudi Arabia og Brasil er stadig viktigere når det gjelder å overføre penger til verdens fattigste land.

Gjør dette at selve poenget med bistand nå er blitt borte? Nei, sier The Economist i en lederartikkel om "Aid 2.0", men det kan være grunn til å tenke igjennom hvor ulike givere har sine komparative fortrinn. Kanskje er det slik at land som nylig har mottatt bistand selv kan ha noen erfaringer som gjør dem særlig godt egnet til  ta ansvar for infrastrukturprosjekter i mottakerland, mens vesten i større grad kan satse på å utvikle et demokratisk og profesjonelt institusjonelt rammeverk i mottakerlandene:

"...like trade, aid benefits from specialisation and comparative advantage. Emerging countries, with recent experience to draw upon, might do a better job of infrastructure spending. The West should focus more on policies and good governance (something many poorer Indian states are crying out for)"