tirsdag 23. august 2011

Redselen for at noen skal lykkes

Leser man enkelte medieoppslag i dag, og hører kommentarene fra politiske motstandere, skulle man tro at Oslo Høyres skolebyråds planer om "eliteklasser" vil rasere skoletilbudet for alle andre. Eller at elever vil ta skade av å lære for mye, fordi kunnskap kan gå på bekostning av holdninger og verdier. Som Bård Vegar Solhjell fra SV sier til Aftenposten:

"Selv om man er veldig flink i enkelte fag må man ha med seg en bredere ballast, som samarbeidsevner, holdninger og verdier, sier den tidligere kunnskapsministeren."

Jeg lurer på hva slags forskning Solhjell har sett som viser at elevers verdier, holdninger og samarbeidsevner tar skade av at man blir for flink faglig. Er det slik at disse elevene som er motivert for å lære mer og i dag kanskje sitter og kjeder seg får bedre holdninger og verdier hvis de ikke får nye utfordringer?

På meg virker det som Oslo Høyre har lagt frem et godt, men forholdsvis forsiktig forslag som vil gi en del elever anledning til å gå litt fortere frem faglig, Det blir mulig rent praktisk ved at elever i ungdomsskolen kan ta språkfag eller realfag ved en videregående skole i nærheten. Elever i videregående skole kan ta fag ved en høyskole. Dette er en interessant modell som burde samle mye bredere støtte enn disse medieoppslagene gir inntrykk av. Av flere grunner:

For det første er det helt meningsløst dersom det bare er innenfor idrett at spesielt motiverte elever skal kunne bruke tid på å dyrke talentet sitt. Eksemplet fra Aftenposten handler om musikktalenter som får dyrke sin interesse fra 5. klasse i barneskolen ved at de kan få et spesialtilpasset opplegg innenfor en offentlig barneskole. Skal man bli virkelig god til noe må man starte tidlig og bruke mye tid på det (Malcolm Gladwell skriver om "10 000-timers regelen" i boken Outliers). Har man ambisjoner om å prestere på et høyt internasjonalt nivå er det ingen snarveier. Man trenger både talent og hardt arbeid. En redsel for at noen skal lykkes med det de satser på og som gjør at man holder igjen talentene er i hvert fall ikke særlig fremtidsrettet.

For det andre tror jeg alle ser gode begrunnelser for at elever som sliter med å henge med i undervisningen skal ha et spesialtilpasset og individuelt opplegg. Det er ikke kontroversielt at elever med lese- og skrivevansker følges opp med et eget undervisningsopplegg, det er bra for den enkelte og lønnsomt for samfunnet. Men det er ingen grunn til at det bare er disse elevene som skal følges opp individuelt. Elever som synes klasseromsundervisning på et gjennomsnittsnivå er kjedelig og gjerne vil gå videre, bør også få lov til å lære mer. Om det skjer i egne grupper, egne klasser eller i regi av skoler som har spesialisert seg på bestemte fag er først og fremst et praktisk spørsmål.

For det tredje tror jeg begrepet "eliteklasser" gi noen misvisende assosiasjoner for enkelte. Her er det snakk om å gjøre den offentlige norske skolen bedre. Det er ikke penger som vil avgjøre hvem som får fordype seg i fag fra videregående skole mens de går på ungdomsskolen, men motivasjon og faglig nivå. Hvis målet er at skolen skal fremme faglige prestasjoner uavhengig av sosial bakgrunn, er det Høyres skolebyråd i Oslo foreslår veldig bra politikk. De mest velstående i samfunnet har i dag størst mulighet til å skaffe et alternativt og mer individtilpasset skoletilbud til barna sine, i form av private løsninger helt eller delvis på utsiden av den offentlige skolen, enten barna er talentfulle eller ikke. Hvis den offentlige skolen skal utjevne sosiale forskjeller må den gi elever uten velstående foreldre den samme muligheten til å dyrke sitt talent. Enten det er innenfor musikk eller matematikk. Da kan vi ikke være redd for at noen skal lykkes.