"Hold onto your hats and your wallets. Since the end of the cold war, the global system has been held together to a large degree by four critical ruling bargains. Today all four are coming unstuck at once and will need to be rebuilt."
De fire systemene som kan gå opp i limingen er store og viktige nok til å true stabiliteten i verden hver for seg dersom mye går galt. Men nå er vi truet av kriser i alle fire samtidig. Til sammen har de en helt ødeleggende kraft hvis vi ikke klarer å reformere og finne fast grunn igjen. Friedman beskriver de fire store krisene som truer oss slik:
Thomas Friedman begynner med omveltningen i Midt Østen og konstaterer at det neppe vil være en eneste autokrat av den typen Midt Østen har i dag igjen ved makten om noen år. Den gamle modellen er ferdig, men vi vet ikke hvordan den nye modellen vil se ut. Og veien dit kan fortsatt bli både ubehagelig og farlig for landet selv og for omgivelsene, ikke minst fordi det er her de viktigste oljekranene i verden befinner seg.
Den andre krisen er krisen i EU. Systemet med felles valuta, men ulik finanspolitikk, er i ferd med å slå store sprekker. De såkalte PIIGS-landene bruker mer penger enn de har, men det er lite sannsynlig at velgerne i de andre landene vil ta regningen på lengre sikt. EU må omstille seg kraftig dersom det skal unngå fragmentering.
Tredje store endringsutfordring er det Kina som står overfor. Thomas Friedman skriver at Kina må bli rikt før det blir gammelt. Med det mener han at dagens eksportledede industrivekst ikke er bærekraftig på sikt, og spesielt ikke når USA og Europa er i krise og forbruket faller. Da må innenlandsk forbruk opp og næringslivet må i større grad rette seg inn mot hjemmemarkedet. Dette bør helst skje før eldrebølgen slår inn for fullt. Kina må legge om strategien og bli mye mer kunnskapsintensivt:
Fjerde store behov for omstilling finner vi i USA. Her har en lånefinansiert forbruksbølge laget et stort hull i statsfinansene som er blitt så alvorlig at utgiftene må kuttes kraftig. Det er krevende nok, men nå de to partiene ikke klarer å bli enige om tiltakene som skal gjennomføres heller, da er situasjonen svært alvorlig både for USA selv og for resten av verden. USA er verdens desidert største økonomi, og som alltid er det slik at USAs evne til å løfte seg ut av en krise bestyr mye for hvordan verden kommer ut av dette.
Jeg synes dette ellers interessante innlegget har noen svakheter når det gjelder analysen av utviklingen i Midt-Østen:
SvarSlettFor det første er det jo ikke riktig at det er landene der de viktigste oljeressursene befinner seg at opptøyene har funet sted. Jemen, Syria, Tunisa, og Egypt har tvert til felles at store deler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og er utpregede landbruksøkonomier og, særlig i Tunisia og Egypts tilfelle, turistavhengige økonomier. Libya er er et viktig unntak fra at det er de fattiste landene der det har oppstått opptøyer.
For det andre kan det diskuteres om det siste årets hendelser viser de autoritære regimer i regionen sin endelikt. For det første består i hovedsak de mest autoritære regimer i regionen - Saudi Arabia og Iran, mens Irak og i det minste inntil videre Libya er fullstendig kaos. Videre er Syria, som en kan argumentere for at virkelig hører hjemme på en liste over de mest autoritære regimer i regionen, vel det landet hvor det er mest åpent hva som vil være utfallet av konflikten.
Noe som virkelig kjennetegner alle landene der det er oppstått opptøyer er at de i liten grad er backet av Stormakter. 4 av landene var f.eks i Sovjetisk interessesfære under den kalde krigen (unntaket er Tunisia) og fordi Jemen, Tunisia og Egypt er fattige land, det er fryktelig vanskelig for Storbrittannia og Frankrike å intervenere i regionen av historiske grunner og USA har forstrukket seg i Irak og Afghanistan, sier vel kanskje opprør mot upopulære og svake regimer mer om hvor godt vi følger med på regionen enn om at utviklingen er spesielt oppsiktsvekkende?
Det forholder seg antagelig litt annerledes til tilfellene Libya og Syria. Bla. på grunn av Syrias destabilisering av Irak og Israel politikk kan Syria basere seg på politisk og militær støtte fra Iran og nøler følgelig ikke med å sette inn hæren mot egen befolkning. Gitt at USA ikke ønsker krig med Iran, er det neppe noe de kan gjøre, selvom de ikke hadde vært nøytralisert av kriger i Afganistan og Irak, Barrack Obama ville tape neste års presidentvalg og jeg vanskelig kan se for meg hvordan en intervensjon i Syria kan gjøres uten at Israel trekkes inn i konflikten, noe som igjen vil uløse en ny større regional krig. Videre vil det vel være en overraskelse om Russland og Kina ikke vil legge ned veto mot noe som strider mot interessene til deres meget, meget gode kunde Iran. Endelig har syriske mydningeter vært usedvanlig påpasselige med å sørge for at det ikke blir anledning til å oppstå noen region utenfor sentral kontroll slik at befolkningen får mulighet for å organisere motstandskampen skikkelig.
Tilfellet Libya er ut fra en lignende betraktning veldig interessant. I tilfellet Gadaffi er det nok mer en erkjennelse av at han vile være død om han mistet makten og/eller at han rett og slett er fullstendig sinnsyk som er bakgrunnen for at han valgte å gå til krig mot egen befolkning. At han mangler politisk/militær backing og ikke har maktet å holde hele landet under sentral kontroll, har kanskje vært hovedforkarignene til at opprørerne faktisk har lykkes.
Et sentralt spørsmål er hvordan det kan ha seg at stormaktene har vært tilstrekkelig indifferente med Libya til at de har kunnet bli noe som ligner på å være enige om en felles politikk? Med svar på dette er en kanskje nærmere å forstå hvordan dette vil utvikle seg videre?