Noe av grunnen til at politi og politikere er så totalt overrumplet er at London heller ikke har opplevd noe lignende siden 1981. Det er 30 år siden, og skjedde for øvrig også i et år med kongelig bryllup. Denne gangen er det vanskelig å hevde at dette er en lokal konflikt mellom politi og etniske minoriteter i noen bydeler. Dette er organisert kriminalitet og plyndring, der de som står bak ikke har noen tilknytning til bydelen, men reiser fra sted til sted og stjeler, knuser og brenner ned. De som rammes er vanlige innbyggere, butikkeiere, bedrifter og tilfeldig forbipasserende i ellers helt fredelige bydeler.
Hvor fullstendig uten politisk mål og mening dette er illustreres godt av en sak i The Guardian i dag som beskriver hvordan lagerbygget til PIAS Entertainment Group, en salgs-, markedsførings og distribusjonsvirksomhet for uavhengige plateselskaper og filmselskaper ble brent ned. I dette bygget på 20 000 kvadratmeter var det DVDer, CDer og vinylplater fra små independent labels. The Guardian skriver:
"The fire will potentially impact labels such as Domino, as well as film production companies with DVD stock. Pias is the UK's largest independent sales, marketing and distribution company. Other labels that may be affected include 4AD, Warp and Beggars Banquet."
NME har skrevet om konsekvensene av denne lagerbrannen for musikkbransjen. For flere av disse små bedriftene er det allerede veldig vanskelig å overleve med de små salgstallene de har. En slik lagerbrann kan, slik denne bloggen redegjør for, bety slutten for flere. Det er også flere uavhengige filmselskaper som hadde DVDer lagret i bygget som rammes. Å fremstille disse opptøyene som en slags politisk aksjon, et slags forsøk på å ta storkapitalen, er derfor helt meningsløst. Disse opptøyene er gjennomført av folk som gir blaffen om de tar levebrødet fra både musikere og butikkeiere, og brenner ned andre folks boliger og arbeidsplasser.
Nå er det heldigvis ingen fare for at sentrale politikere i England skulle komme til å ha noen sympati med aksjonistene, slik man noen ganger kan oppleve i for eksempel Frankrike. Vi vil nok heller oppleve en hard politisk konkurranse om å kreve enda kraftigere politiaksjoner for å få slutt på volden. Folk som er rammet skjønner ikke at politiet ikke gjør mer for å beskytte eiendommene deres. Labours leder Ed Milliband har intet behov for å signalisere at han forstår eller forsvarer opptøyene og har gitt full støtte til regjeringen:
Hva er så de mer langsiktige effektene av denne type voldelige opptøyer i en stor by i et demokratisk land? The Economist mener at erfaringene helt entydig tilsier at kriminalpolitikk og ressurser til politiet kommer mye høyere på den politiske dagsorden. Tilhengerne av en hardere linje vinner frem. Men i tillegg spekulerer The Economist i om slike opptøyer også reduserer oppslutningen om deler av velferdspolitikken, spesielt pengeoverføringer som sosialstøtte og bostøtte:
"Finally, the prediction that I am least sure of, but which, if prescient, would be the most profound. Could there be a general hardening of public opinion towards not only crime (where public opinion cannot get much harder) but also welfare and other social issues? Already, some are arguing that the Los Angeles riots of 1992 helped to create the climate for welfare reform four years later, and that the riots that broke out in French ghettoes in 2005 worked in favour of the generally conservative Nicolas Sarkozy in the presidential election in 2007. The government's proposal to cap how much can be claimed in housing benefit, which critics say will push many poor people out of London, could serve as a test of this. If I am right, then the policy will have an easier time gathering support."
Hvis dette stemmer, og jeg tror det er en ganske god hypotese, så er det slik at de som vinner politisk på slike konfrontasjoner er tilhengerne av mindre skattepenger til sosiale støtteordninger. Paradoksalt nok.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar