Utviklingsland og utviklede land

The Economist

For omkring 25 år siden, den gang jeg var aktiv i politisk ungdomsarbeid, lærte vi at mens bare 20 prosent av befolkningen bor i de rike landene så står disse for 80 prosent av forbruket og eier 80 prosent av verdiene i verden. Er man opptatt av de store og viktige spørsmålene er en slik innsikt viktig, fordi den påvirker hva man vil jobbe for å forandre politisk.

En slik 80/20-regel ga nok et ganske riktig bilde av fordelingen av ressurser i verden den gang (selv om det naturligvis er litt ulike måter å måle rikdom og levestandard og naturligvis også store ulikheter innenfor land som slike generaliseringer ikke fanger opp). Men det var den gang. Globalisering og liberalisering har gjort at de  litt over 80 prosentene som bor i de såkalte utviklingslandene har en langt større andel av godene nå. Det har vært vekst stort sett over alt, men mest i utviklingslandene

The Economist har i siste nummer satt sammen en oversikt over fordelingen mellom "emerging economies" og "developed economies" slik IMF delte inn verden frem til 1997. Det betyr at bare Vest Europa, USA, Canada, Japan, Australia og New Zealand er definert som "utviklede", mens alle andre er emerging, inkludert oljerike gulfstater og asiatiske tigre som i dag er rikere pr innbygger enn mange av de såkalte utviklede landene. Men så var vel aldri verken industriland eller utviklede land noen god merkelapp, det gir jo inntrykk av at vi er ferdig med jobben.

Ser man på tabellen vil man se at de såkalte u-landene, som i dag har rundt 85 prosent av folketallet i verden, hevder seg ganske godt på flere områder. De eier 82 prosent av mobiltelefonene og 81 prosent av valutareservene, bruker 60 prosent av energien, 75 prosent av stålet og 65 prosent av kobberet. Og kjøper 52 prosent av bilene i verden (opp fra 22 prosent i 2000). Fordi veksten i disse økonomiene er mye større enn i vesten, vil andelene fortsette å øke i årene som kommer.

De gamle lærebøkene og studiesirklene fortalte om utviklingsland som var låst inne i en råvarefelle der de ikke fikk betalt godt nok for eksportvarene sine, ikke mottok investeringskapital fra bedrifter i de rike landene og at de derfor ble drevet inn i en gjeldskrise. Mye har skjedd siden da. I fjor passerte utviklingslandene (som riktignok er en svært sammensatt gruppe land) 50 prosent av all eksport i verden, 50 prosent av investeringene ble gjort der og 50 prosent av all utenlandsk investeringskapital, foreign direct investment (FDI), gikk til utviklingsland .

Gjeldskrise er det de vesten som har mest av, ikke utviklingslandene. U-landene har bare 17 prosent av den offentlige gjelden i verden. Som de siste ukers dramatikk i politikk og finansmarkeder i USA og Europa så tydelig illustrerer, er det vesten som skylder mye penger. Pengene er blant annet lånt fra utviklingsland som har vært langt flinkere til å spare, og i dag eier 81 prosent av de utenlandske valutareservene i verden. Eller for å si det på en annen måte: Kina og andre utviklingsland har lånt milliarder av dollar til USA slik at amerikanerne kan fortsette å kjøpe elektronikk, klær og andre forbruksvarer produsert i Kina.

Er det så noen områder der utviklingslandene fortsatt henger etter? Når det gjelder varehandel og forbruk, andel av de 500 største bedriftene i verden og ulike mål på formuesverdier ligger de fortsatt under 50 prosent. Bare 25 prosent av verdens 500 største bedrifter har hovedbase i en emerging economy. Og disse fremvoksende økonomiene eier fortsatt bare 35 prosent av verdiene på verdens børser, men det er en tredobling fra år 2000.

Det denne tabellen og den tilhørende artikkelen viser er at det ikke er slik at de rike er blitt stadig rikere og de fattigere stadig fattigere, slik man av og til kan få inntrykk av. De som har lykkes best de siste årene er de store utviklingslandene.