I dag ble den årlige rangeringen av verdens universiteter, the Academic Ranking of Word Universities (ARWU), fra Jiaotong-universitetet i Shanghai lagt frem. Dette er en av to årlige rangeringer som får enorm oppmerksomhet over hele verden. (Den andre er World University Rankings fra Times Higher Education som kommer senere i høst).
Shanghai-rangeringen rangerer de 500 beste universitetene i verden. Det er som sagt stor oppmerksomhet om dette i mange land, universiteter som gjør det godt liker å skryte av plasseringen. De som ikke gjør det så godt opplever at kritiske medier etterlyser forklaringer på den lave plasseringen. Kineserne er for eksempel fornøyde og opptatt av at 35 kinesiske universiteter er med på listen over de 500 beste og at 23 av disse er på det kinesiske fastlandet. Langt mindre fornøyde er man i Frankrike som bare har tre universiteter med blant de 100 beste og 21 blant de 500. Det er en mye kommentarer i franske medier som problematiserer rangeringen og hevder, kanskje med en viss rett, at den favoriserer angelsaksiske institusjoner.
Til sammenligning har for eksempel Storbritannia 37 universiteter på listen, Australia har 19, Nederland har 13, Korea har 11, mens India og Tyrkia bare har et universitet hver med blant de 500. Slike lister åpner selvfølgelig også opp for interessante sammenligninger mellom land og innenfor land. I følge denne listen er det beste universitetet i Asia Tokyo universitet på 21. plass. Det beste universitetet i Europa utenfor UK er ETH Zurich på 23. plass. I Australia er man mest opptatt av at Melbourne University på 60. plass er best i landet og har passert Australian National University som er på 70. plass.
Hva så med Norge? Det er fire norske universiteter på listen og av disse hevder Universitetet i Oslo seg best med en 75. plass, samme plass som i fjor. Det er UiO selv ganske fornøyd med i følge en kommentar i dag, noe det vel også er grunn til med tanke på at konkurransen blir stadig hardere og mer global. Man må forbedre seg for å holde plassen, I rangeringen har NTNU og Universitetet i Bergen plassert seg mellom 200 og 300. plass. Universitetet i Tromsø er i gruppen mellom 400 og 500. Ingen av de øvrige norsk universitetene er med på listen. Nå er selvsagt plassering påvirket av kriterier og UiO har tradisjonelt klart seg bedre i Shanghai-rangeringen, som for eksempel vektlegger Nobelpriser, enn i Times-rangeringen, der UiB har klatret de siste årene.
Egentlig er det vel ikke så dramatisk mye nytt på denne listen. Over tid ser vi at universitetskonkurransen blir både hardere og mer global ved at stadig flere land er med. På den annen side er toppen av listen veldig stabil. Det tar lang tid å bygge seg opp som et verdensledende forskningsuniversitet som trekker til seg de beste forskerne og som vinner Nobelpriser. Derfor skjer det heller ikke store forandringer i toppen fra år til år. 18 av de 20 beste universitetene i verden er i USA, de to øvrige er Cambridge og Oxford. Helt øverst på listen er som vanlig Harvard University, en topplassering de har hatt siden første rangering i 2003 og også pleier å ha på Times sin rangeringer. På de neste plassene følger flere gamle kjenninger: Stanford, MIT, Berkeley, Cambridge, Caltech, Princeton, Colombia, Chicago og Oxford.
mandag 15. august 2011
Verdens beste universiteter
Abonner på:
Legg inn kommentarer
(
Atom
)
Paul,
SvarSlettHva trekker du av slutninger for norske universiteter og høyskoler mht rangeringen. Trenger ci slike rangeriner? Er dette tilfredstillende for Norge? Om ja, Hvorfor? Om nei, hva må/kan gjøres?
Vel, jeg er vel litt ambivalent. Isolert sett er de fire norske på listen ok plassert. Jeg kunne ønske meg et enda mer ambisiøst norsk forskningsuniversitet som ville gjøre det som trengs for å komme inn i topp 20 i verden, men jeg tror kanskje det ville bli for utfordrende. Verken institusjonsstrategier, ledelser eller de politiske rammebetingelsene legger opp til at vi skal ha så spissede kvalitetsinstitusjoner i Norge. Sett i et slikt lys er plasseringene ganske bra.
SvarSlettJeg er positiv til rangeringer, gjerne flere. Og gjerne med litt andre kriterier også, det er ikke en sannhet i forhold til hva som er rett innretning på et universitet. Vi trenger for eksempel rangeringer som måter utdanningskvalitet og ikke bare forskningskvalitet. Mange høyskoler med en sterk profil på områder som ikke er like forskningstunge, men minst like viktige for samfunnet, fortjener å få sin utdanningskvalitet målt.
Det viktigste ved rangeringene er at de bidrar til åpenhet om resultater og skaper oppmerksomhet om at det er store kvalitetsforskjeller.