Femmil i Kollen

Det er lettere å få med seg alle detaljer på TV. Men stemningen må man til arenaen eller ut i marka for å oppleve. Derfor er jeg glad jeg i hvert fall fikk med meg en konkurransene i årets VM live fra tribuneplass.

Og man kan ikke akkurat klage når man får oppleve søndagens vær og stemning i Kollen, og en femmil som var akkurat så jevn og dramatisk som en fellesstart er på sitt beste. Lyden av noen titusen publikummere som gisper samtidig når de tror Petter Northug kanskje har falt i bakkene ned mot mål på siste runde er helt spesiell.

Jeg synes VM-arrangøren har gjort en kjempejobb med å sørge for å holde publikum oppdatert underveis, med enorme storskjermer og med en kommentator som klarte å formidle status ute fra løypa på omtrent alle de større språkene som var representert blant utøverne og i publikum. Det er blitt gjentatt i det uendelige de siste dagene hvor fantastisk bra Kollen-publikumet er, man heier på absolutt alle som deltar uansett land og uavhengig av hvor langt bak i feltet de er. Men det hjelper veldig at arrangementet er lagt opp slik at man blir holdt oppdatert og det er behagelig  å være publikum. Selv de beryktede køene til t-banen gikk unna i akseptabel fart på søndag, det er tross alt ikke bare enkelt å frakte så mye folk på en gang.

Jeg var for øvrig til stede også da det var femmil under VM i Oslo i 1982. Da var jeg ute i løypa og så på sammen men noen venner fra videregående skole. Vi fikk ikke med oss i nærheten så mye om utviklingen i løpet, men jeg tror vi hadde en radio vi holdt oss oppdatert med. Og Thomas Wassberg vant, husker jeg. Dengang var det hopprenn i Holmenkollbakken dagen etter femmilen. Jeg var der også, men den dagen var det så tåkete at det ikke var mulig å se en eneste hopper fra litt avstand. Og det at slutten av februar og begynnelsen av mars er temmelig utsatt for tåke er vel den ene tingen som taler mot et vinter OL i Oslo. For større oppslutning og bedre stemning rundt et vinteridrettsarrangement finner man ikke noe sted i verden.